30.11 Dag 4 introduksjonstrening jakt for unghunder

Etter 2 dager uten Carmen fikk jeg henne altså hjem i dag, etter å ha møtt hundevakten på kveldens introtrening. Med minus 12 grader var det greit at dagens opplegg var å se en jakttreningsfilm fra Storbritannia.

Den handla mye om hvordan oppdra valp. Og så var en del basic øvelser på apporteringen. MEN, det som kanskje gjorde mest inntrykk var når mannen i filmen tok med seg den unge hunden sin inn i en kanininnhegning og trente stadga! Altså mens kaninene hoppa og spratt rundt.

29.11 Uten Carmen

Det var rart å levere fra seg Carmen etter trening på søndag og vite at jeg ikke skulle se henne på et par dager. Altså siden den tobente skulle på kurs til Bergen, fikk Carmen et opphold på Camp Visterwood.

Etterpå fikk jeg høre at Carmen hadde vært med på sykkeltur begge dager - og løpt en mil på hver tur. Med største letthet. Dvs litt redd for sykkelen var hun selvsagt. Jeg er for øvrig overveldet over den vågale hundevakten som sykler uten piggdekk på glatta, i over 10 kuldegrader, med to hunder festet til livet og en løs hund.

Hadde JEG prøvd på noe sånt hadde det blitt legevakta neste!

28.11 Bål og apportering

Fint å ha gode treningskompiser. Til og med en ”bålmann” som møtte opp en halvtime før resten av gjengen og fyrte opp bålet. Veldig greit siden det var 8 blå og snødde sidelengs. Litt ly fikk vi også i skogen, der stamplass var. Så gikk vi ut på den frosne myra og trente.

Vi la ut noen områder, som vi så sendte hundene på. Testa litt ut det å sende Carmen på et område vi visste var tomt, la henne søke litt, for så å blåse stopp. Masse ros når hun gjorde riktig.

Ellers var det tydeligvis vanskelige markeringsforhold for hundene i dag - de strevde der ute på myra. Gikk ikke dypt nok.

Jeg avslutta treningen for Carmen med dirigering mot et av områdene etter det var kasta en forstyrrelsesmarkering.

27.11 Fredelig lørdag

Faktisk 9 uker siden forrige lørdag uten program. I grunn ganske deilig med en fredelig lørdag. Og dessuten fint å ha tid til å få fylt opp lageret med ”ferdig-middag” i fryseren. Altså - sånne som meg, som ikke spiser ferdigmat, men lager den helt fra bunnen av selv, må jo av og til ha litt produksjon. Så ble det en tre ukers forbruk av middager ut av dagens innsats på kjøkkenet.

Carmen og jeg tok en tur på et jorde med ”øyer” på i dag. Så kjørte vi likt regime som i går. Plastbolle på vei ut, altså med godbit i. Og dummy ute på øya.

26.11 Ut og lengre ut

Ny gåtur i kveld, kledd for kulda, både Carmen og meg. Og vi fant veien den opplyste skogsveien, så det gikk an å trene apportering.

Igjen brukte jeg plastbollene og trente ”ut” og ”lenger ut”. Det var en mer gjenkjennelig øvelse for Carmen i dag. Etter hvert skifta jeg ut den ytterste plastbollen med en dummy - det funka fint. Altså sendte henne ut og stoppa henne etter at hun hadde spist en godbit i den første bollen. Så sendte henne bakover/utover og henta dummyen.

Surt og kaldt var det denne kvelden også, og helt greit å komme hjem til film på TV og fyr i ovnen.

25.11 Fleecedress og refleks

Carmen og jeg kledde oss godt og sikkert for ettermiddagsturen i dag. Jeg tok faktisk på henne Fleecedress, siden det var adskillige kuldegrader og vind. Så var det ull, dun og Islandslue på meg, og diverse reflekser på oss begge to.

Vi la i vei langs den gamle sykkelløypa - målet var den opplyste skogsveien og med i sekken var litt utstyr for å få trent fremmadsending. Jo, jeg må innrømme at det ble litt kaos i innledningsfasen av øvelsen, men det var jo nytt for både Carmen og meg.

Altså - det jeg gjorde var å plassere ut digre ”matskåler” - noen store plastboller fra IKEA - to stk på linje. Så sendte jeg henne mot den første, og så fort hun fikk tak i godbiten blåste jeg stopp/sitt. Dermed var det å videredirigere henne ut til den neste. På slutten bytta jeg ut den ytterste bollen med en dummy. Det gikk fint! Og hun så ikke ut til å bry seg om ”bekledningen” sin med fleecedress, refleksvest og reflekshalsbånd.

Så snudde vi for å gå hjem, men da kom en dame med en 5 år gammel Engelsk setter hann, og lurte på om de kunne få løpe sammen (altså hundene!) på jordet? Og selv om jeg akkurat hadde rukket å tenke på det med minnesbilder, at jeg ikke skulle la Carmen rase rundt på jordet, for jeg ville at hun skulle huske den vellykkede fremmadsendingen - ja, så sa jeg ja, likevel.

Carmen syntes setterhannen var en suveren lekekompis - akkurat passe interessert og ikke noe ufin - en mild type. Og fortsatt syntes hun ikke det gjorde noe å ha klær på - hun sprang rundt like fort som vanlig. Det som i midler tid er flott med Carmen er at hun alltid holder kontroll på meg i sånne settinger. Hun kommer stadig tilbake til meg innimellom leken, tar kontakt og venter på ”fri” for å løpe av gårde igjen. Og det var ikke noe problem å kalle henne hjem heller - innkallingen funka suverent!

Vel, da fikk lillefrøkna i hvert fall litt fysisk trim da, om ikke annet. Og hun erfarte å forholde seg fint til en fremmed hund. Også gikk vi selvsagt fot/pent hele veien hjem.

24.11 Kaldt og surt

Æsj - det er ikke noe hyggelig årstid, dette her. Kaldt og surt og veldig lenge til våren. Det er stort sett rundt minus 5, mye vind og overskya nå for tiden. Den kalde vinden går gjennom marg og bein, og gjør at en har mange flere effektive kuldegrader enn fem, selvsagt.

Trøsten er at det har vært og fortsatt er så tett med program i høst; - så tiden fyker av gårde, og plutselig er det vel nyttår.

I dag er det jo allerede kun en måned til julaften.

Carmen og jeg dro av gårde på senteret på kvelden, og femte forsøket på tredemølla. Vi har jo holdt på bare noen få minutter hver gang. Så også i kveld. Denne gangen økte jeg tempoet enda mer, og frøkna var så vidt oppe i trav etter en fase med veldig rask gange og til dels passgang. Det kjennes selvsagt veldig annerledes for henne å skulle øke tempoet fordi underlaget flytter seg raskere og raskere enn om hun skulle vært ute og gått og løpt på egen hånd.

Utfordringen er å få gitt henne godbiter på en sivilisert måte, uten at hun glefser det i seg, og mister drivet i bevegelsene. Og også å få til å holde godbitene så lavt at hun ikke går/løper med ”knekk” på nakken.

Veldig bra med potesokker, for øvrig, så behøver jeg ikke bekymre meg for at hun skal skade potene i overgangen mellom båndet og ramma på tredemølla.

For øvrig ble det tid til en liten apporteringstrening med fremmadsending på kald fasan også.

23.11 Dag 3 introduksjonstrening jakt for unghunder

Med minus 5 var det greit å starte kvelden med å være inne i klubbhytta. Vi gjennomgikk apportering i dag - innlæring av avlevering. Og videre nærsøk og dirigering.

Så var det å gå ut, dele opp i tre grupper og få prøvd litt på nærsøk og dirigering; - begge deler med godbit, ikke dummy. Noen av deltagerne synes muligens vi er veldig ”trege” med å komme i gang med å apportere med hundene. Men, når det er 17 ekvipasjer, hvor av noen helt sikkert trenger en del oppfølging, så venter vi med det til lørdagstreningen vi skal ha. Da har vi både dagslys og litt bedre tid, og kan få tatt tak i hver enkelt hund.

Klart det ikke er ideelt å ha så mange ekvipasjer på én gang, men det var nå sånn det ble denne gangen. Den store interessen skyldes kanskje at det ikke har vært denne type treninger/”kurs” i avdelingen før, og et stort oppdemmet behov?

Hvis vi skal gjøre dette flere ganger, må vi jo få til en mindre gruppe. Det hadde selvsagt også vært enklere å ha hunder som var nærmere hverandre i alder.

22.11 Kaldt vilt

Følte meg skikkelig lat i dag - sliten etter en travel helg. Dermed ble det ikke så mye aktivisering av Carmen. Bare testa henne på kaldt vilt i hagen. Jeg fikk nemlig med meg et par fasaner hjem fra jakta.

Carmen var kjempemotivert for å hente. Om mulig enda mer spontan og interessert enn før. Spiller tydeligvis liten rolle for henne om det er varmt vilt, kaldt vilt eller dummier - hun vil apportere uansett!

21.11 Dummier

Sen frokost i dag etter festen i går. Og etter hvert tok en del av oss en treningsøkt på jordene. Gikk på linje med en apportkaster på hver side. Carmen henta vel en 7-8 markeringer. Hun var stadig, tyst og lugn, men absolutt på og interessert i å apportere. Ingen tegn til at gårsdagens møte med varmt vilt skulle ha svekket hennes interesse for dummies, altså.

Vel, hun knalla én gang, - eller rettere sagt - hun gjorde et lite utfall mot en av damene som kom gående uten hund fra andre siden av jordet. Lille vaktlabradoren min!

Etter lunsj var det på tide for Carmen og meg å starte på den lange veien hjem - på mørke motorveier. Godt å være hjemme igjen. Og mange inntrykk å fordøye etter en begivenhetsrik helg!

20.11 Fasanjakt

Dermed var dagen kommet - fasanjakt med Carmen. Vi dro av gårde tidlig på morgenen og fikk først en felles briefing for alle apportørene. Skikkelig proft opplegg - med et par siders beskrivelse av opplegget. Carmen og jeg hadde til og med fått en egen linje i skrivet - jeg var såkalt praktikant på jakten. Skulle gå sammen med Jørgen og hans hund.

Jakten var delt inn i fem såter; - 3 før og 2 etter lunsj. Og hver såt var lagt opp etter et nøye planlagt opplegg. Jeg ble fortalt at jordene var dyrket på en sånn måte at det var tilrettelagt habitater for fasanene. Og mannskapet ble plassert ut slik at en tilstrebet å få fuglene til å lette på best mulig måte og på best mulig sted for at de skulle komme på skuddhold. Ett av poengene var å få de til å lette fra et såpass åpent sted at de fløy høyt nok til å få inn bra skudd. Det var også et poeng å drive de akkurat passe fort til at noen letta av gangen.

Videre skulle hundene sendes underveis, spesielt hvis fasaner ble skadeskutt, selvsagt. Og hvordan vite at de var skadeskutt? F. eks. hvis de fløy av gårde med bena hengene rett ned, og ikke bakover langs kroppen. Og selvsagt holde øye med de en så ble truffet. De kunne seile ganske langt av gårde etter å ha blitt truffet.

På både første og andre såten var Carmen passiv, og bare observerte Jørgens og de andre hundene jobbe. Dessuten var det selvsagt masse med skudd og flygende fugler.

Carmen fantes ikke stressa, men hun syntes det var kald og kjedelig. Visst var det kaldt! Rundt null grader, og det snødde vannrett. Kald vind, altså. Så det kom vel et og annet kjedsomhetspip.

Jeg trente kontakt og ro, belønna henne med godbiter. Hun så ikke ut til å ha noen forventninger til skuddene. Og selv om hun selvsagt fulgte fugler og hunder med blikket, så det ikke ut til at hun hadde noen ideer om at dette angikk henne i noen særlig grad.

Etter såte nummer 3 gikk Jørgen og jeg ettersøk, og han hadde altså med Carmens mamma Guinness. Guinness fant en skadeskutt fasan som hun kom med. Da Carmen kom bort til henne, slapp hun fuglen, som føk av gårde, og som Carmen raskt fikk tak i. Hun stjal den rett og slett fra moren sin! Og kom rett til meg og avleverte.

På første såten etter lunsj fikk Carmen prøvd seg på dagens eneste direkte apporter. Den første var en såkalt løpe. Altså en fasan som var skadeskutt og løp bortover jordet og inn i noe buskas. Carmen spurta etter og tok den igjen. Jeg observerte på avstand at hun nølte litt og liksom ikke visste helt hvordan hun skulle gripe dette an. Men, så tok hun resolutt tak i den og kom hjem. Litt senere dirigerte jeg henne på en som lå langt ute på jordet og så død ut. Da hun kom hjem viste det seg at den også var skadeskutt.

Etter disse to apportene merket jeg at hun nok ble litt lengre i halsen og mer oppmerksom på at denne jakten også angikk henne. Dermed fikk hun være passiv på den siste såten. Og det gikk fint. Vi var med en annen apportør, og bare så på hva de gjorde.

Og helt til slutt gikk vi ettersøk. Carmen og et par andre hunder forfulgte en skadeskutt fasan som fløy 1,5 meter over bakken inn i et skogholt. Carmen var kjappest og kastet seg over fuglen i det den landet. Så var hun ute på søk sammen med hunden til Kian. Jeg mista henne litt av syne - ikke SÅ lette å skille den ene svarte labradoren fra den andre. Etter en liten stund kom hun løpende bakfra og forbi meg med en stor død fasan. Etterpå skjønte jeg at det nok hadde vært lurt selv å stå i ro, sånn at hunden lett skulle finne tilbake til meg.

Ellers observerte jeg at hun raskt ”slapp” interessen for fugl som ikke var påskutt og som letta og fløy sin vei da hun var på ettersøket. Virka som hun skjønte hva det var vits i å jakte på og ikke.

Vel, en bratt læringskurve for både Carmen og meg. Vi har jo tross alt ikke vært apporterende ekvipasje på jakt før.

For øvrig hadde jeg henne i kobbel hele tiden, bortsett fra når hun ble satt i arbeid. Den eneste gangen det var problematisk var på den omtalte løpen i såte 4. For da ble det litt hast med å få av henne kobbelet. Men, bedre det enn at hun skulle ha knallet og både ødelagt for jaktopplegget og dessuten skaffet seg en uønsket erfaring.

Ellers var dette en såkalt vennejakt - ingen kakser som hadde kjøpt den, altså. Og flinke skyttere. De brukte 1100 skudd på 440 fasaner - en bra statistikk. Det var en veldig gemyttlig og fin stemning blant alle de involverte. Kjempetrivelig lunsj og samling etterpå.

For øvrig også en stemningsfull jaktparade, der det ble blåst i jakthornet for å markere at jakta var slutt, sagt en slags ”takk til naturens gaver” og de som hadde vært med fikk en takk.

En fantastisk flott dag, og jeg er kjempetakknemlig for at jeg fikk være med. Er fornøyd med Carmens ro og at hun stort sett var tyst. Også fornøyd med at hun fikk prøvd seg på skadeskutte fugler og var helt spontan i sin apportering.

Etter en liten kaffepause dro vi i flokk og følge til Lilla Treskatan og Jill og Peter til en middag for 15 personer. Noen kjente og en del ukjente mennesker for meg. Utrolig trivelig lag, med god mat og drikke. Og for mange ble det ganske sent….

19.11 Reise til Sverige

Ved lunsjtider i dag gav Carmen og jeg oss av gårde i retning oppdretter i Sverige. Et lite stykke arbeid, selvsagt, å kjøre de ca 45 milene. Og ikke den festligste årstiden å kjøre så langt. MEN, det er verdt det!

Som alltid veldig hyggelig å komme til Anita og Jørgen og hundeflokken - som for anledningen var utvida med Carmens bror Allan. Artig å se Carmen i en flokk med hunder. Hun synes det er både fint og litt skummelt, tror jeg. Og, som tidligere, så tenker jeg at vi må få oss en hund til…

18.11 Lang tur

Glatt, mørkt og kaldt. Ja, da er det jo ikke annet å gjøre enn å gå tur, da! En drøy time ble det i dag - pent i bånd/fot.

17.11 Sentertrening

Carmen og jeg tok en solid gåtur i dag - i den gode, gamle sykkelrunden vår. Ganske så folketomt, dermed fikk vi trent litt apportering også - på den opplyste skogsveien. Dessuten fikk Carmen lov å rase litt rundt på jordet og vi trente stopp.

Så bar det en tur bort på senteret og tredemølla. I dag satte vi opp tempoet enda mer; - rask gange. Carmen er over hodet ikke engstelig for tredemølla lenger - hun bare forbinder den med godbiter.

16.11 Dag 2 introduksjonstrening jakt for unghunder

Tid for andre treningskveld. Kaldere enn forrige gang, men flere hadde skjønt at de måtte kle godt på både seg selv og hunden.

Carmen fikk være med ut denne gangen, i motsetning til forrige uke, da hun var på slutten av løpetida. En liten utfordring å ”få henne på plass” i Jervenhiet, - alle ben innafor dyna før en kan snøre igjen. MEN, hun ble faktisk liggende veldig rolig og fint når hun vel var plassert nedi der.

Vi begynte med å snakke litt om folk hadde hatt noen utfordringer siden sist. Noen syntes det var vanskelig med dette med jaktfot, når de altså hadde trent litt lydighetsfot fra før.

Monica demonstrerte litt ro-trening sånn de gjør det på kurset til Alf og Vibeke. Og så gikk hun over til å demonstrere kontakttrening. Både ro og kontakt er jo avgjørende for jakttreninga.

Så ble det en praktisk øvelse med hilsing og sitt og bli. Videre snakka vi litt om de forskjellige momentene som inngår i jaktprøve. Og gikk videre med fløytesignal for innkalling og stopp.

Kari demonstrerte markering og dirigering med Ida og jeg stopp ,ed sprettloppa Carmen.

Og lenger kom vi ikke på ”lista” vår - så da har vi mye stoff å gå gjennom neste gang.

15.11 Tiddelibom og huttemegtu!

Ja, ja - det var vel kanskje litt optimistisk å tro at det bare var å sette vinterdekk på sykkelen, så skulle liksom ikke vinteren komme for alvor?!

Med flere cm snø i dag forsvant sykkelføret mitt. Dvs. - jeg prøvde å ta med Carmen ut på sykkeltur, men det ble en lang spasertur med Carmen og sykkel. Problemet er ikke at det er glatt, for akkurat DET funker jo piggdekka på.

Nei, problemet er underlaget - at det blir så ruglete og sporete av kombinasjonen snø/is. Og når sykkelen humper og skrangler av gårde, blir den lille, sykkelredde Carmen enda mer skvetten enn vanlig. Hun kan godt finne på å gjøre et kjempehopp ut i grøfta hvis sykkelen skrangler litt.

Dermed valgte jeg ikke å utfordre skjebnen. Med tungt hjerte er altså sykkelen, med sine splitter nye vinterdekk, vinterlagra i boden, inntil føret endrer seg drastisk. Og - jeg har dessverre ikke særlig håp om at det skjer på denne siden av nyttår. Til uka er det nemlig meldt rundt 10 blå!!

14.11 Dag 3 på jaktkurs med Håkan og Karina

Etter en god frokost begynte vi dagen med litt teori

Håkan forklarte hvordan det var viktig å begynne tidlig med å legge inn forstyrrelser i dirigeringstreningen.

Søk
Søk, derimot venta de lenge med å trene på unge hunder. En kan bruke dette med betinging også bevisst på søket. Markeringstrening med lyd som gir hunden assosiasjon lyd=apport tar vi med oss ut på søket. For å få opp motivasjonen til hunden kan en treningskompis ha gjemt seg ute i feltet. Og på et gitt tidspunkt i treningen kan vedkommende, etter å ha lagt ut mange dummier, lage lyd ellers skyte for å få opp motivasjonen til hunden.

Her funker det dårlig med dominans og tvang. Så er det det å tenke på at å springe fort ikke skal gi uttelling, mens derimot det å ha på nesa skal gi funn. For en hund som alltid springer langt ut, legger en bare apporter helt nært og motsatt.

Viktig at feltet ikke skal tømmes, men gi seg mens en er på topp. Det er DET minnesbildet vi ønsker at hunden skal bevare

Markering
Når det gjelder doble, starter vi med 180 graders vinkel, og smalner av etter hvert. Kan være lurt at hunden henter den vanskeligste først, mens minnesbildet er tydeligst.

Videre er det viktig at hunden har en rett linje mot målet, enten den nå sitter eller står. Ikke la den markere med vridd hode, men få til forflytning av bena, slik at hunden markerer med kroppen retta i den retningen markeringen faller.

-----
Dermed var det ut på en liten kjøretur, til et treningsområde i nærheten. Faktisk i opphold!

Vi begynte med å bevege oss på linje på en svært lite stressende måte. Vi gikk, snudde og gikk, og det ble kasta noe, men lite som ble henta av den enkelte. Og her fikk jeg prøvd ut det korte kobbelet på linja. Viktig at ting skjer i riktig rekkefølge. Først ”advarsel” – altså f´en i fot, så ttt i fot, evt. med korrigering hvis hun ikke tok hintet. Instruktørene minte oss på at å stoppe opp er dumt, bedre å fortsette i fartsretningen. Stopper vi får vi en hund som spretter tilbake på plass, men er akkurat like stressa. Og akkurat det har jeg jo tydelig sett på Carmen.

Noe av det første som hendte var for øvrig at Carmen knalla – på Håkan – uten at han hadde kasta noe som helst. Dermed fikk jeg sjansen til å korrigere henne sånn vi hadde lært. Verbal korreks og løp ut og henta henne. Videre rygga jeg tilbake med et godt tak i halsbåndet hennes. Dermed kunne jeg kommunisere ordentlig med henne – se om hun tok det til seg, vurdere ører, øyne og hale, og tilpasse om jeg knurra eller ikke ut fra kroppsspråket hennes.

Denne ene episoden tror jeg gjorde at hun var helt stadig resten av dagen. Jeg ble skikkelig imponert over henne. Vi hadde nemlig mange, mange tilfelle hvor vi satte hundene igjen på linje og samlet oss til litt prat. Og hunder både til høyre og venstre for Carmen flytta seg, slik at førerne deres kom marsjerende ut og skulle korrigere hundene. Men, min lille prinsesse ble altså sittende. Selv når nabohunden ble litt redd for Håkan og han løste opp situasjonen ved å leke med drafille med hunden, 1 meter fra Carmen, ja, så ble hun fortsatt sittende.

Carmen fikk for øvrig henta et linjetag og en dobbelmarkering i løpet av formiddagen. Og det funka kjempefint. Hun kom rett hjem hele helgen, så absolutt ingenting av pøbelstrekene hun har hatt for seg i det siste.

Etter lunsjpause var vi tilbake på treningsområdet og denne gangen var øvelsen utsending til gjerdestolpe og nærsøk der. Carmen, som var yngst av alle på kurset hadde ikke kommet så langt som mange av de andre. Så dette med stopp på vei ut ble litt vanskelig for henne.

Der ble det litt treningshjelp og problemløsning. Ut til hunden der den stoppa å adlyde. Være nøye med å blåse stoppsignal på nytt, selv om en står kloss oppi hunden. Gå på avstand og gi ny kommando.

Siste praktiske øvelse var stadighet på ”kanin” og hundens evne til å bryte fokus på kaninen og adlyde ”videre ut” fra fører. Med Carmen gjorde vi det sånn at jeg gikk ut og satte henne et stykke fra dirigeringsstolpen. Så pekte jeg ut og anviste retning. Snudde henne tilbake slik at hun satt med ryggen mot stolpen og blåste på nytt stopp på avstand. SÅ kom altså kaninen farende rett foran nesa hennes. Det var Håkan som hadde dratt ut en sene med et kaninskinn og som sveiva denne inn elektrisk. Dermed kom skinnet fykende i full fart.

Lille fine Carmen satt som en støtte, selv om halsen ble ekstra lang der hun fulgte byttet med blikket. Også tok hun altså fint kontakt med meg og lot seg sende videre ut og fikk funn ved stolpen. Knallbra avslutning!!

------
Innhenta av mørket trakk vi inn til en siste teoriøkt.

Håkan snakka videre om dette med å trene stadga. Hvordan en kan sette opp en trinse og få gitt hunden en fristelse både på vei ut til apporten og på vei hjem. Dessuten fortalte han at hos dem trener de med levende duer som slippes ut av bur i det hunden passerer. Prøver å komme så nært en reell jaktsituasjon som mulig i treningen.

Vi snakka også litt om tegn og signaler – tenke på å være tydelige, slik at det er lett for hunden å se om vi signaliserer stopp eller ut, - altså ha en bevegelse rett oppover på ut.

Minnesbilder
Vi ønsker altså å gi hunden minnesbilder den kan ta fram senere. Og dette kan en f. eks. bruke i passivitetstreningen. Med en unghund på fellestrening kan en i løpet av 3 timer legge hunden gjentatte ganger i bilen for å lagre et minnesbilde om ro og lugn. Så ta den ut av bilen igjen – ny forventning fra hunden om at NÅ skal jeg vel jobbe. Nye brutte forventninger om ro, og lagre bildet av ikke å apportere.

Dermed kan en på 3 timer få mange, mange treninger på dette, kontra å ha hunden ute hele tiden. Hunden får lagra mange bilder av ro og lugn. Det kan jo også bli for stor belastning for hunden å skulle holde ut i 3 timer uten pause.

Håkan mente at vi må være stereotypt fleksible. Skape et mønster samtidig som vi tilpasser oss hunden, altså tilpasser treningen til det enkelte individ.

Alt i alt…
Det var et knallbra kurs, dette. Supert å få gå ordentlig inn i både relasjonen hund-fører, læringspsykologien og personlighetsrekk ved hunden, i tillegg til det jaktfaglige. Dessuten har jeg truffet masse hyggelige folk og fått utvikla nettverket. Alltid godt å ta med seg.

Jeg begav meg hjemover i mørket på den drøye 40 mil lange veien, med hodet fullt av tanker om Carmen og trening. Og lykkelig og glad over å være så privilegert at jeg kan holde på med akkurat det jeg vil, og prioritere denne type kurs.

13.11 Dag 2 på jaktkurs med Håkan og Karina

Vi starta opp med teori i dag. Håkan foreleste om motivasjon - delt inn i M1) Genetisk motivasjon, M2) Innlært motivasjon og M3) Situasjons- og miljøbundet motivasjon. Og ved de testene de gjør (f. eks. FART, som Carmen har vært med på) prøver de å teste M1.

Jo høyere genetisk motivasjon hunden har, jo fortere får den innlært motivasjon. Siden det er lett å få stress om en går for fort fram, må en være ekstra forsiktig med hunder med høy M1. På M3 stadiet ”ser” hunden dummyen bare vi tar fram stolsekken, eller vi tar den ut av bilen der vi pleier å trene. Om hundens motivasjon slår positivt eller negativt ut, er opp til oss som trenere.

Så ble det litt rundt dette med betinget refleks og ”Pavlovs hunder” – altså forskeren som fant ut at han kunne igangsette spyttsekresjonen hos hunden ved å ringe med en klokke, siden hunden tidligere hadde fått mat ifm at det ble ringt med en klokke. På tilsvarende måte kan vi utnytte denne refleksen i vår trening av dirigering og søk. Vi kaster på forhånd markering og lager lyd/skyter. Etter hvert forbinder hunden lyd/skudd med dummy, selv om den ikke har sette dummyen.

Tilpasse vår dominans var et annet tema. Bruker vi høyt volum når vi kommanderer hunden – signaliserer det mye dominans. Vi må tilpasse vår dominans til hvor vek hunden er og hvor høyt motivert den er. Ønsker vi at hunden skal gjøre noe for oss, bør vi ha en positiv tilnærming, med lite dominans. Viser den oss derimot fingeren, er det på tide med alvor, og tilpasse vår dominans/intensitet til det som er nødvendig for å nå gjennom hos hunden.

Og hvordan korrigerer vi? – Med kroppsholdning, stemmebruk og kobbelhåndtering; - IKKE med hendene. De ville ikke ha noe av at vi tok i hunden ifm korreks – hendene skal bare bety noe positivt for hunden. Da er det bedre å sette på den et halsbånd/kort strup for å kunne ta i båndet ifm korrigering.

Hva gjelder det å gå fot eller pent i bånd – at vi bare strammer i kobbelet UTEN dominans – har ingen effekt. Hunden bare lærer å dra som respons på at båndet strammer. Vi må alltid korrigere hunden når den gjør feil, ikke bare holde igjen i båndet. Håkan beskrev det som en rød minert linje ved hans føtter – og foran der er det ”døden” for hunden å bevege seg.

De fire hjørnestenene
· Kontakt
Det er jo ikke alltid at vi som førere er i hundens sentrum, og hva kan vi gjøre for å bli det? Vi kan gi en sosial invitasjon – bruke vårt eget kroppsspråk. Ikke stirre, men titte på hunden. Ikke gire opp hunden, men være passelig positive i kroppsspråk og toneleie for å fange hundens interesse. Videre kan vi invitere til kamplek – med en drafille f. eks. Aldri bruke dummy til å kjempe om. En sånn kamplek kan vi bevisst bruke til å bygge hundens av-og-på-knapp. Altså fører avbryter leken og fører setter i gang leken. Og ikke minst godis kan vi selvsagt bruke som belønning; - bare vi ikke blir en foringsautomat.

Hva gjelder posisjonering av hunden ved kontakt anbefalte Håkan frontalkontakt, ikke appellkontakt (altså hunden ved siden); - dette for å kunne utveksle mer kroppsspråk mellom fører og hund – full kommunikasjon. Og allerede her bygger en grunnen for den framtidige elitehunden som skal sitte på skikkelig lang avstand, ta kontakt med fører og roe seg ned.

· Lydighet (jaktdressur)
Hvilke kommandoer må hunden kunne? Jo færre ord vi ha, desto raskere innlæring…. Innkalling, ”Sitt” (dvs vent der, - om den står, sitter eller ligger spiller egentlig ingen rolle), Fot/følg med når jeg beveger meg. Har en med seg to hunder eller flere, er det umulig av begge skal gå fot; - det viktigste er at de er rundt bena og ikke går fram i ”ledende posisjon”, - altså i framkant av fører.

· Passivitet
Hunden skal kunne klare å observere uten å aktivisere stresspåslaget. Vi må ta tak i stresset FØR det gir pip. Stresshåndtering er å bryte innkommende signal for hunden. Og her kan vi utnytte hjemmesituasjonen til å utvikle lugnende signaler til hunden – som den så kan kjenne igjen i en jaktsituasjon. Vi kan bruke ritualer rundt foring, når vi skal ut på tur, hunden skal ut og inn av bilen osv osv. Vi kan gå litt unna situasjonen som skaper stress, jobbe på kontakten og vise vår dominans. Bryte hundens forventninger.

Det er lett å tvinge en hund til å være lydig, men det tar tid å håndtere stress. De aller fleste hunder trenger hjelp til å lære å roe seg ned. Og vi begynner best med dette hjemme på kjøkkengulvet i fred og ro. Her er det ingen snarveier….

Hunden kan øke sin intensitet i reaksjonen på en fristelse selv om selve fristelsen har en konstant intensitet – f. eks. ender som flyr. Så, her gjelder det å følge med på hunden. De skjønner ikke AT de piper, eller at det er deres piping vi korrigerer. MEN. De kan forstå dominanshandlingen de ”utsettes” for. Vi må hjelpe dem å stenge ute de stressende inntrykkene.

· Stadga (hvordan man nå skal oversette det til norsk….)
Dette handler om at hunden skal kunne motstå fristelser av faktiske og innbilte bevegelser. Gå fot, ikke knalle, kunne sitt og bli. Her også gjelder det å skape instrumentet når det ikke behøves. Trene på dette, også med en hund som tilsynelatende er stadig. Bruke de innlæringsmulighetene vi har, aktivt i hverdagen.

----------------

Etter denne formiddagsøkta gikk vi ut i drittværet til litt praktiske øvelser. MEN, vi var jo så heldige å ha tilgang til en ridehall, dermed var det ikke så farlig at det både blåste og regna ute.

I hallen gikk vi en del fot, etter hverandre i sirkel. Og så ble det kasta og alle hundene fikk prøvd seg på en apportering hver.

Jeg prøvde for første gang å ha på Carmen et kortkort retrieverbånd, - altså et som henger på hele tiden, slik at jeg kan korrigere henne uten å ta i henne. Dette kan også brukes ved trening av fot. Her forklarte Håkan at ”fot” er et bra ord. Fffff betyr advarsel, som tispas knurring. Tar hunden hintet er det jo greit. Hvis ikke kommer otttt! samtidig med en korrigering i halsbåndet bakover.

For øvrig fikk jeg prøvd meg på å takle hoppinga hennes – igjen. Vi er visst gjennom mange faser med dette. Virker som jeg må være veldig nøye og bevisst for at hun skal holde seg i en hoppe-fri tilstand. Og dette er noe hun veldig lett tar til hvis hun blir usikker eller vil opponere. Og dermed noe jeg absolutt ikke skal tolerere, kjenner jeg!

I ridehuset trente vi også på sitt og bli på linje. Og på slutten stod vi førere på avstand og Håkan dro en ”kanin” i elektrisk line rett foran nesene på hele rekka med hunder som satt der – og de ble sittende. Bra!

----------
Etter en deilig lunsj gjennomgikk vi litt om dirigeringstrening før vi tok turen bort i hestehagen. De bruker hvite gjerdestolper i treningen lenge, og går etter hvert over til orange – som altså vi ser godt, men hunden ikke ser så godt.

Håkan forklarte hvordan slike gjerdestolper også kan brukes på grunt vann til å trene vanndirigering. En kan feste en snor i stolpen og feste dummy løst med klype, slik at den blir liggende på samme sted. Det kan nemlig være vanskelig med rette linjer på blankt vann.

Og de begynner tidlig med dirigeringstrening – på 4 måneder gamle valper. En gjør det gradvis mer skjult. Målet er at når en setter ned hånden til dirigeringssignal skal hunden se dummyen for sitt indre øye.

------
Ja, så var det altså ut i været – men med regntøy og ullundertøy, gikk det bra. Vi var ute i hestehagen og gikk rundt til 4 ulike plasser med stolper, hvor det ble skutt, lagd lyd og ”gravd ned” små dummyer, tennisballer. Viktig at en gjør disse litt vanskelig å finne. Hunden skal lære seg å bruke nesa! Det ble for øvrig kasta markering ved hver stolpe, hvor vi stod oppstilt og viste hunden dirigeringssignalet som vi senere skulle ta fram i utsendingen.

Carmen husket godt stolpen hun skulle til og var lett å sende ut.

-----
Vi gikk inn til en siste økt med mer teori rundt dirigering, nærsøk og duftbilder.

Et lite tips til sidedirigering – hvis hunden ikke kan det godt nok. Sette hunden der ute det ”gikk galt”. Vende den mot den siden den skal løpe etterpå, og peke. Så går fører tilbake til sin posisjon og viser sidedirigeringstegn. Her gjelder det å vente på ”svar” fra hunden. En liten vridning i halsen, et blikk i riktig retning. At den husker og har forstått oppgaven.

På fremmadsending og på markering kan vi se for oss en korridor hunden skal holde seg i. Hunden skal få lov å lete i korridoren, med bare små sivinger utenom. Leter den ikke på anvist sted, kaller vi hjem. Når hunden ikke klarer oppgaven, begynner vi med å gi en liten motivasjon, av type gå litt selv i retning målet og bare peke. Så kan en gi sterkere motivasjon etter hvert. Men, aldri korte inn på avstanden!

I utsendingen er det viktig å få stilt seg opp riktig med én gang, så en unngår så mye uro rundt føttene. Heller ta et skritt fram enn å mase masse på hunden rundt føttene.

Nærsøk er viktig at hunden kan. Det kan vi bruke på et stort søk, når vi ikke helt vet hvor det ligger. Da gjelder det om å dele opp det store området i flere små, og be hunden søke av et område av gangen. Dette funker selvsagt bare hvis hunden er lydig! Et nærsøkesområde er ikke mer enn 2-3, maks 5 kvadratmeter. Vi må huske å legge merke til vær og vind. Er det regn som faller rett ned og ingen vind, kombinert med småkupert vegetasjon kan det være bortimot umulig for hunden å få funn med mindre den virkelig går i nærsøk.

Duftbilder
Viktig å sende hunden riktig ift. vind. Når vinden treffer et bytte spres duftmolekylene i vifteform på ”baksiden” av byttet, dermed er det strategisk å sende hunden nettopp på motsatt side ift. der vinden kommer fra. Er vinden sterk kan en få en smal kanal med duft bak byttet. Er vinden middels sterk – en vifteform. Ingen vind gir selvsagt fint lite vitring. Ligger byttet oppå en tue, kan vindstrømmen ”treffe” bakken flere meter på bortsiden, så da gjelder det å føre hunden langt til siden for tua.

Og etter hvert gjelder det også å kjenne sin hund, om den såkalt faller i vind, altså at den ”av seg selv” skrår retningen ut til sendt område avhengig av vinden. Dette må vi i tilfelle korrigere vår utsendingsretning ift.

Viktig å lære hunden å følge opp vitring. Med en ung hund kan det være lurt å bruke urørt mark, og at den SKAL følge opp de vitringene den får. Bruke små apporter, og skjule dem godt. Videre er det nyttig å ha lært hunden og sitte og vente tålmodig. Så kan vi selv få roa oss ned og tenkt ut hvordan vinden blåser og hvordan det lønner seg å føre hunden for å få funn.

Vann
Håkan snakka litt spesielt om vann, siden dette var noe flere tok opp. Han nevnte at de hadde en teori på at vann kan virke stressende rett og slett fordi det er et tregt element. Altså slik at hunden opplever å komme så sakte fram til målet sammenlignet med om den skulle ha løpt samme avstanden. Her gjelder det å ikke lage så vanskelige vannoppgaver for hunden. Heller la den løpe et stykke på land, men at apporten ligger like ved land. Gjøre det avstressende og enkelt for hunden.

Et tips her var for øvrig vanndirigering på isen – på samme sted som en ser for seg å dirigere til sommeren. Altså skape et minnesbilde hos hunden på STED.

-------
Etter en lang og innholdsrik dag var det godt med god mat og drikke og hyggelig sosialt lag, før vi nok en gang inntok sovesalen.

12.11 Dag 1 på jaktkurs med Håkan og Karina

Ved lunsjtider satte Carmen og jeg nesa sørover, over grensa, forbi Gøteborg og enda lenger sør-øst. Jammen tok det noen timer, ikke minst gikk trafikken veldig tregt gjennom Gøteborg.

Vi skulle altså på kurs med Karina Sellén & Håkan Johanzon fra Sörmlands Hundskola/Kennel Huntrets. Kurset ble arrangert hos Annhilde Birkestrand (en av Hundsystrarna) og Berthold Jennemann op deres nye kurssted Björkberga.

10 ekvipasjer var påmeldt; 8 labber, en flat og en golden. 8 hannhunder - bare Carmen og en til labrador som var tisper.

Vi starta opp fredags kveld med en gjennomgang av hver enkelt ekvipasje, med evt. problemer og utfordringer.

Dessuten gjennomgikk vi ulike reaksjonsmuligheter hos hunden/måter å beskrive hunden på:
* Temperament - evne til å oppdage forandringer
* Tilgjengelighet - attraksjon av sosialt samvær
* Jaktkamplyst - attraksjon av bevegelse (positive minnesbilder)
* Sosial kamplyst - engasjement, problemløsning, selviskhet
- Flokk kamplyst
- Byttekamplyst
- Trusselkamplyst
* Hardhet - primær - reaksjon på dominans
- sekundær - minnesbilde av ulyst (negative minnesbilder via vekhet)
* Mot - redsel for uidentifisert potensiell fare
* Skarphet - øke avstand/advare
* Forsvarslyst - bite i alvorlig hensikt
* Nervekonstitusjon - stresspåslag, intensitetsregulering. Konsentrasjon, avreaksjon

To variabler som avgjør hvor kraftig vi må korrigere hunden - *hvor vek den er og *hva slags kamptilstand hunden er i akkurat nå. Viktig å tenke på at den hund kan være vek, men med mye jaktlyst/kamplyst (det er jo det Carmen er!).

------
Vel, vi gikk til ro etter hvert på sovesalen - bodde faktisk 9 mennesker og diverse hunder på ett stort rom. Og det gikk veldig bra, - ingen med noen irriterende snorking, ingen hunder som lagde bråk osv.

11.11 Sykkel og fottur

I dag fikk Carmen dobbelt opp. Først en halvtime ved siden av sykkelen og så en spasertur på over en time. Ideelt sett skulle vi jo trent litt apportering også, men det var dette mørket, da. Nå er den årstida her hvor jakten på opplyste plasser begynner. Altså for den som synes det blir for sjelden å trene jakt bare i helgene.

Vel, vi får trøste oss med at å gå pent i bånd/fot i en time er ganske bra trening det også!

10.11 Sykkel og tredemølle

Vi er helt klart i vintertreningsmodus, Carmen og jeg. Til tross for min store antipati mot vinteren og det faktum at jeg hater både snø, kulde og mørke, så er det likevel absolutt lyspunkter i tilværelsen ved å gjøre noe bra ut av forholdene.

Ta nå denne sykkelen, f. eks. Det er jo bare helt suverent å komme hjem til en mørk, kald og glatt ettermiddag, og likevel kunne sykle noen km med hunden og få trenet henne! I dag fikk vi nemlig testa ut piggdekka for alvor, og de funker suverent! Men, sykkellykta er jeg ikke like imponert over, så her må vi nok spe på med en bedre pannelykt i tillegg.

Om det er noen utfordringer ved å sykle nå? Ja, så absolutt. Det mest åpenbare er selvsagt underlaget - at det er glatt. Men, så langt er piggdekka bra nok til å forhindre at jeg kjenner meg utrygg. Det som er litt verre er egentlig at snøen (det lille som har kommet) skjuler veidekket, og dermed humper og sprekker i asfalten. Og den lille prinsessen er veldig var for rystelser i sykkelen. Da får hun lyst til å gjøre store sprett vekk fra sykkelmonsteret - noe som ikke akkurat øker stabiliteten vår.

Også er det mørkt, da - dårlig sikt, altså. Jeg har taklet dette ved å skrenke inn på runden vår, og holde meg på gangsti/skogsvei der det er veibelysning.

Den siste utfordringen er, som ellers i trafikken, andre trafikanter. F. eks. den gamle gubben som kom ryggende ut i veien på turen i dag. Jeg sykler jo ikke fort, så jeg klarte å stoppe. Men, det er jo unektelig litt mer krevende å stoppe en sykkel på glatte med hund kobla til sykkelen. Ja, det er noe med å bli sett av bilister. Har jo selvsagt refleksvest både på meg selv og hunden, og blinkende lys på sykkelen foran og bak.

Vel, runde nummer to ble på senteret. Carmen og jeg trente litt lydighet både ute og inne. Og selvsagt en dose tredemølle.

Dette var tredje gang Carmen fikk prøvd seg på tredemølle. Og i kveld hadde hun absolutt ingen engstelse for den, - bare positive forventninger. Hun trakk av gårde bortover mot døra til rommet der den er. Vel inne, spratt hun opp på båndet og var klar - for godbiter.

Jeg klarte helt fint å administrere alt selv i kveld, - uten hjelp fra Line. Økte tempoet på båndet og reduserte frekvensen på godbitene. Og Carmen gikk altså pent på båndet og var gald for godbitene. Neste skritt blir jo å øke tempoet mer og mer inntil hun løper, for så å komme i gang med ordentlige treningsøkter. Men, bra å få en gradvis tilvenning, og bruke litt tid på det før vi må. Altså må i betydningen at det ikke nytter å sykle mer om en har aldri så mye piggdekk.

09.11 Oppstart introduksjonstrening jakt for unghunder

(Flere bilder fra Gamlebyen idag)

I dag stupte vi i det; - Kari, Monica og meg. Vi starta opp med jaktintro trening for unghunder i avdeling Østfold. Påmeldingen har vært helt overveldende. Veldig kjapt hadde vi 17 ekvipasjer påmeldt.

Alt for mange, ideelt sett, men vi hadde liten lyst til å utelukke noen. Dermed er alle de påmeldte velkomne og vi gjør det beste ut av det.

Vi brukte deler av plassen på Stikka og satte oss først i en stor sirkel på stolsekkene våre. Dvs. noen var nok litt uforberedt på å skulle være så mye ute, og i ro, og hadde ikke noe å sitte på, så vi fikk låne bort, vi som hadde ekstra stoler. Litt tid tok det jo, før alle klarte å få plassert seg selv og hunden i ro, og for noen av hundene var nok dette veldig uvant.

Vi starta med en presentasjonsrunde hvor folk fikk gå så langt unna hunden som de turte (altså skulle hunden bli på plassen sin ved stolen/sekken), evt. bare reise seg opp, og presentere seg.

Så prata vi litt både om retrieveren som jakthund og om individuelle forskjeller mellom hundenes jaktlyst/stress/arbeidsvilje.

Tid for en liten praktisk øvelse - bort å hilse på Kari, Monica og meg, med hunden sittende eller stående pent ved siden. Etterpå stilte alle opp på linje og Kari ”gikk seg en tur” med en dummy i bånd. Noen få av hundene klarte å la være å kaste seg etter dummyen, men så godt som ingen klarte det uten at føreren viet hunden veldig mye oppmerksomhet - f. eks. fora med godbiter, tok øyekontakt med hunden osv.

Dermed fikk vi snakka litt om hvor viktig det er i en jaktsituasjon at hunden bare ER fot, uten at vi skal måtte passe på det, siden vi har nok annet vi må konsentrere oss om.

Deretter snakka vi litt om forskjellige treningsmetoder - forskjeller mellom lydighet og jakt. I jakta ønsker vi ikke de skyhøye forventningene som en ønsker i lydigheta. Vi ønsker ikke en hund som tilbyr masse atferd, slik de gjør hvis de er klikker-trent.

Så ble det snakk om fot - som i tillegg til bli - er en kjempeviktig kompetanse hunden må ha. Hvordan få til den rolige og fine jaktfoten. I hvert fall ikke gå av gårde på tur med en hund som har stressa veldig for å få komme ut. Jobbe litt med å få ro ved utgangsdøra, ikke bare kaste seg ut på tur.

Videre snakka vi litt om vaner inne. Når forer vi egentlig hundene våre? Når de tigger som verst? Når de har ”kommandert” oss lenge nok om å finne fram maten? Eller når de er helt avslappa og minst venter det? Slike inne-ritualer har også betydning for den roen vi prøver å tilstrebe i jakta.

I det hele tatt hverdagslydigheten. En god jakthund (retriever) er en ideell hverdagslydig hund. Det er jo nettopp disse egenskapene hos retrieveren som har gjort den så populær!

Vel, vi delte ut utstyret også - to dummier, fløyte og boka ”retrieveren som apportør”.

Været viste seg ikke akkurat fra sin beste side, det både blåste og snødde, og var temmelig surt. Men, folk holdt humøret oppe, og vi satser på at alle kommer neste gang også.

08.11 Piggdekk

(Ja, jeg vet bildene stemmer dårlig med overskriften - de er fra turen i Gamlebyen før helgen).

I dag fikk sykkelen vinterskoa på - altså piggdekk. Interessant!

Det første som slo meg på vei hjem fra sykkelverkstedet var den enorme ”knatringen” på den bare asfalten - altså piggenes lyd mot underlaget.

Så var det hjem til prinsessen og sæle på - ut på tur! Tror nok Carmen var enda litt mer skeptisk enn vanlig, hun syntes nok det var en rar lyd fra sykkelmonsteret. Men, det gikk greit å sykle.

Så stod valget mellom lydighetstrening på en asfaltplass eller julehandel på Vinterbro. Og det var det siste som vant. Motivasjonen bak denne ekstremt tidlige julehandelen, er vissheten om veldig hektiske dager, helger og uker framover. Greit å unngå at det hele bare blir stress og mas. Utrolig godt å være ferdig med mesteparten av handlinga!

07.11 Unghunder og vilt

Møtte et par ekvipasjer med unghunder til jorde-trening med vilt i dag. Dvs først hadde vi noen runder med dummes og de berømte stolpene - altså firkanten. Vi hadde nok plassert den ene litt vanskelig - i nedoverbakke, slik at den ikke syntes så godt. Erfaring å ta med til neste gang - hunden må se alle like godtJ

Så var turen kommet til viltet - jeg hadde tatt med fasan, and og kanin. Først fikk Carmen prøve seg på vilt i firkanten - altså sende henne diagonalt etter å ha gått fot mellom stolpene. Det gikk greit det, men inntrykket generelt i dag var at hun var fjern og lite på nett. Utrolig egentlig, gårsdagens braksuksess tatt i betraktning.

Ungdommene fikk apportere vilt, og alt kom hjem, også der det måtte litt ”overtalelse” til. Helt topp å ha folk å trene sammen med som bor i området!

06.11 The winner takes it all!

Klubbmestere i Blåbær, Åpen og Elite

Carmen vant Blåbær

Carmen vinner av WT

Denne lørdagen gikk inn i historien som en stor seiersdag med Carmen. Avslutningen av årets jaktcup med post 7 som var arrangert som en Working test. Skikkelig deilig å vinne det som var!

Det ble trippel seier for Carmen! Hun vant sin klasse i jaktcupen, med 173/200 poeng. Ble klubbmester med 132/140 poeng; - her var det de fire beste av cupens 7 poster som var tellende. Dessuten vant hun dagens WT med 91/100 poeng.

Dagen begynte for øvrig med at jeg plukka opp en helgegjest på toget før vi begav oss sørover mot Sarpsborg. WT-arrangementet var godt planlagt og supert lagt opp av flinke Kari og Marita som hadde lagt ned masse jobb i logistikk, premier og opplegg for øvrig. For å få det hele til å gå i hop måtte de fleste av oss deltagerne til pers og være dommere og medhjelpere for hverandre - også en nyttig erfaring å få - det å sette poeng.

Jeg var dommer på en av elitepostene og en av åpen postene, og i grunn bare tilskuer da Blåbær gikk. Det siste fordi Carmen måtte vente helt til slutt pga at hun ikke er helt ferdig med løpetida.

Var spent dagsformen på den vesle hormonelle frøkna, som da hadde sittet til lading i bilen hele dagen - om hun ville klare å samle seg om oppgavene. Og som dere skjønner klare hun oppgavene med glans. Hun fikk poengene 20-20-19-13-19. Gikk fint fot, helt tyst, ingen knalltendens. Posten der hun fikk 13 var en dobbelt oppgave. Vi skulle legge igjen en dirigering, så ble det kasta en markering og hunden skulle hente markeringen først. Det gjorde jo Carmen, men hun tok en veldig stor æresrunde rundt meg av type ”jeg-skal-bare-undersøke-den-andre-dummien-vi-la-igjen”. Og hun kom da farlig nær dirrigeringsdummien. Men, hun bytta altså ikke, og jeg fikk kalt henne inn.

Ellers var hun generelt rimelig elektrisk, det var akkurat som det var masse galskap inni henne, som når som helst stod i fare for å slippe ut. Det var litt som å balansere på kanten av en vulkan. Men, vi holdt det altså i hop, Carmen og jeg.

Kult å vinne så mye på hjemmebane - lønn for strevet. Og vel fortjent!!