Spennende å trene unghund - det skjer så mye utvikling. Noen ganger tenker en at “dette kan du” - også går det helt skeis. Andre ganger tenker en at “dette kan du vel ikke enda” - også går det helt fantastisk. I dag fikk jeg se eksempel på det siste.
Jeg bor like i nærheten av en stor gressbane med lite organisert aktivitet, men hvor gresset holdets kort. Ofte går det an å ta seg en treningsøkt der og ha hele banen for seg selv. Nå for tiden trener jeg “firkanten” - setter opp fire gjerdestolper i et rektangel, ca 100x50 meter. Så trener jeg utsendinger langs sidene, diagonalt, fra midten ut til hjørnene, sidedirigering++. Masse fot-trening blir det også, samt sitt og bli.
Da jeg var omtrent halvveis i treningen i dag dukka det opp 3 gutter i 10-12-års alderen med en fotball. Peder og jeg holdt da på langs ytterkanten av firkanten, mens guttene samla seg rundt et mål midt ute på banen og begynte å sparke ball. Hm, tenkte jeg, dette går vel aldri bra.... Kanskje like greit å avslutte treningen? Men, så fant jeg ut at jeg skulle gjøre et forsøk på å fortsette.
Skal si jeg ble overraska over hunden min. Han observerte ballen, selvsagt, som for hit og dit, og noen ganger på “avveie” grunnet litt urutinerte fotballspillere. Men, han gikk så vakkert fri ved fot, kunne sitt og bli på laaang avstand, også når ballen kom trillende i hans retning. Og lot seg fint dirigere til gjerdestolpene uten å bry seg om fotballen. Flinkeste Peder min!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar