29-30.06 Thorsvi kenneltreff

Tid for det årlige kenneltreffet med Thorsvi på Herrfallet. I år var jeg så heldig at jeg fikk gå med «Thorsvi Tora». Altså ikke en Thorsvi-hund, men hun fikk likevel være med på nybegynnergruppa. Og ekstra hyggelig var det å få Karina og Phip som intruktører – både fordi de er veldig flinke, men også fordi de nettopp har sett Tora på FART.

På lørdag begynte vi med å snakke om hvor utrolig mye vi faktisk forlanger av våre retrievere i jakttreningen. Vi vil at de skal innta et slags hvilemodus i jaktsituasjonen, noe som på mange måter er helt unaturlig for hunden. Dermed har vi bruk for de firehjørnestener * Kontakt * Lydighet, *Passivitet og *Stadga.

Tips om trening av fot var å ikke stoppe opp hvis vi trenger å korrigere hunden, men gjøre det i bevegelse. Holde kobbelet bare med venstre hånd. Videre å trene mye kontakt i front og gi evt godbit i «øyelinjen». La hunden sitte igjen slik at VI går inn på hundens høyre side istedenfor å tillate at hunden «spretter» på plass i forventning om neste oppgave.

Vi begynte altså med litt jaktlydighet nede på fotballplassen. Fot, sakte framover, helt om, sitt og bli, innkalling og, Blant annet gikk vi sikk-sakk. Joda, Tora hadde noen «utslag». OG hun ble ikke spesielt lav av å bli korrigert. Ikke sånn som Petra som ble enda galere og ikke forstod korrigering. Men, mer sånn, jeg hører hva du sier, men velger å ikke gjøre alt jeg får beskjed om.

Én og én hund fikk en enkeltmarkering. Og Tora tok noen æresrunder, så det ble litt diskusjon om hvordan bedre innkomsten., Vise tydelig med hånden som skal ta imot fra start. Kan også gi hunden dummyen tilbake et par ganger, så den forstår at den ikke gir den ifra seg «for godt». Avdramatisere avleveringen. Så gjelder det å være akkurat «passe interessant» i mottaket, sånn at hunden velger å komme hjem heller enn å tøyse og tulle. Være aktive, ikke bare vente passivt på at hunden skal gjøre rett.

Videre trente vi minnesmarkering. Det ble kasta i skogkanten på den andre siden av banen. Så gikk vi på rekke parallelt med kanten, stoppa og sendte hund. Gikk videre, stoppa og sendte hund osv. Dette sånn at utsendingen ble fra en annen vinkel enn der vi stod da kastet gikk. Tora var suveren på å gå direkte til rett sted og søkte intenst.

Vi skifta sted og gikk ned til vannet. Også akkurat når jeg følte at jeg så vidt begynte å få litt kontroll på Tora. Ved vannet ble det veldig mye halloi. Vi trente altså på sitt og bli og fot etter kast av stener i vannet.

Instruktøren hadde en teori om at grunnen til at mange hunder stresser seg sånn opp ved vann er at de har erfaring på hvor sakte det går å ta seg fram i vann. Derfor vet de at om de skal forsøke å få tak i en apport er det veldig langsomt sammenligna med å springe på land. Og derfor altså stress i forventningen.

Da jeg slapp løs Tora etter formiddagsøkten var jeg dum nok til å gjøre det samme sted som vi hadde trent. Hun var helt uinteressert i å bade, ville bare søke og lete etter det hun trodde lå i vannkanten/vannet.

Etter lunsj var tema linjetag. Noe som også er veldig unaturlig letemønster for en hund – naturlig vil den søke seg utover i siksak.

Et tips når det gjeøder å sende hunden kan være å sikte seg inn mot målet allerede før en stiller seg opp, slik at den naturlige «fartsretningen» blir riktig og hunden peker rett på målet, fra nese til halespiss. Og slippe mye surr rundt foten fordi en oppdager at en selv står skjevt ift målet.

Instruktøren anbefalte hvite pinner heller enn hvite dummyer til lnjetagstrening. Disse pinnene kan en f eks også sette ut i vann der det er langgrunt. Hvite dummyer oppfordrer hunden til å søke på syn, mens de hvite pinene kun angir stedet. Søket etter dummy må de gjøre med nesa, f eks i høyt gress.

Begynne med høy motivasjon i nytt terreng. Etter hvert sende fra forskjellige steder.

Vi trente med en vei som terrengskifte og satte opp hvite pinner i en trekant. Sendte hunden sånn at den da måtte passere den tredje vinkelen i trekanten på vei mellom A og B. Huske på at terrengskifte diagonalt er det vanskeligste, altså vanskeligere enn 90 graders vinkler.

Som en hjelp i innlæring av rituale/utsendingstegn kan en bruke en medhjelper som kaster markering. Så bruke utsendingssignalet mens det kastes. Få hunden til å forbinde dette tegnet med senere å gå på en dirigering.

Tora fikk prøvd seg på en liten dirigeringsoppgave hvor jeg sendte fra et helt annet sted enn hun så kastet. Det var nada problem, hun fokuserte helt på punktet jeg pekte ut og løp rett dit.

For øvrig var alle avleveringene hennes mye bedre i terrenget enn på den åpne fotballplassen.

Søndagen starta vi med en påminnelse om at det er bra å starte og avslutte treningen med riktig sinnsstemning på hunden, for de fleste vil det betyr lugn og ro. Altså varme opp med jaktlydighet, og roe ned med den sinnsstemningen vi vil hunden skal ha som siste minne av treningen.

Vi brukte skudd på fotballsplassen i dag. Det ble skutt og skogkanten og lagt ut dummy. Så gikk vi fot og sendte fra et annet punkt. Som i går – utfordringen vår var å gå fot. Tora var god på rituale, retning og søk. Og så litt tull med avlevering på det åpne området på fotballplassen.

Snakka også litt om å passe på å lokke henne med rundt i helomvendingene, sånn at hun skal holde seg ved fot og ikke bykse framover.

Vi fortsatte med markeringtrening. Fikk tips om på forhånd å tenke ut en gate på vei ut til området og en sirkel rundt nedslagsplassen. Og la dette være hundens arbeidsområde uten å gripe inn.

Det kan være en utfordring at hunden fokuserer på kasteren ifm markering. Vi testa ut dette ved at hunden fikk se en markering, så snudde vi helt rundt og kaster flytta seg i terrenget. For Toras del var dette veldig enkelt. Riktignok la hun merke til kasteren, men hun fokuserte fint på der dummyen hadde landa og lot seg ikke forstyrre av at kasteren hadde endraposisjon.

Det kan være verdt å tenke på hva vi selv gjør ifm en dobbeltmarkering. Vi bør ikke følge med kasteren etter hvert som vedkommende beveger seg gjennom terrenget. Heller stå stille og fokusere på det første nedslaget. Så snu oss ordentlig og fokusere på neste nedslag. Altså unngå å lære hunden til å fokusere så veldig på kaster, heller fokusere på kastet. Kan evt lære inn en kommando «pass på», «marker» eller lignende.

Etter lunsj holdt vi på med nærsøk – også en øvelse om er litt unaturlig for hundene, dette med å holde seg i et området. Derfor er denne treningen noe vi gjerne må gå tilbake til nå og da, også med de voksne hundene.

Alltid stopp før nærsøk, og derfor kan det være bra å begynne med et stoppsignal også når en trener helt nært og hunden allerede sitter. For å få inn rutinen.

Vi begynte med at hunden fikk sitte fot i kobbel og se på at instruktøren gravde ned noen små dummyer i et område med vegetasjon. Så fikk hunden søke i kobbel, sånn at vi var sikkert på at den holdt seg i området. Deretter fikk hunden sitte løs i front og se på at det ble gravd ned.. Deretter handla det om å øke avstanden og så etter hvert sende hunden, blåse stopp og hunden fikk søke. Det ble også kasta en forstyrrelsesmarkering som så ble plukka opp. Hunden skulle fortsette med nærsøket. Så ble forstyrrelsen lagt ut (uten at hunden så) på samme sted og hunden ble sendt på markeringen.

Tora var helt suveren på alt ved disse øvelsene bortsett fra å gå fot. Hun venta en evighet i sitten der oppe i området og starta ikke søk før hun fikk beskjed. Hun lot seg sende gang på gang og stoppa på femøringen. Og du verden som hun søkte, halen gikk som en propell. Dessuten hadde hun supre avleveringer. Det var tydelig at dette syntes hun var kjempegøy! Og hun var totalt uinteressert i godis – det syntes hun bare var forstyrrende.

Oppsummert må jeg si at det var en veldig flott helg. Fantastisk hyggelige og flinke instruktører som gav meg flere nye tanker om treningen. Samtidig er Tora en utfordring med sitt livlige og intense temperament. Og jeg vet vi har mye å jobbe med framover.