18.11 Carmen er sykmeldt og Petra er ikke her

Planen for helgen var i utgangspunktet lange turer og trening med Carmen. Avreagere tapet av Petra. Men, på onsdag skjønte jeg at Carmen hadde fått tilbakefall - hun hadde igjen vondt i nakken. Så, som det ikke var nok å ta den siste reisa med Petra på torsdag måtte jeg en ny tur til kiropraktoren med Carmen.

Denne gangen var det låsning et annet sted i nakken og ikke så lett å låse opp. Dessuten var det ikke samme umiddelbare smertelindring av behandlingen som sist.

Hun hadde fortsatt så vondt i nakken at hun vegra å hoppe inn i bilen på torsdag. Fredag var jeg ute et ærend og da jeg kom hjem venta hun som vanlig entusiastisk innenfor døra. Så hørte jeg hun skrek til - hun gjorde sikkert en vond bevegelse i sin entusiasme.

Dermed ble det fullstendig ro både i går og i dag. Dessuten får hun smertestillende og masssasje. Hun slapp å være med noe sted i bilen og det ble bare en bitteliten rusletur rundt i nabolaget i sele - ikke halsbånd.

I dag virker hun bedre. Ingen smerteskrik og hun virker mykere i nakken. Forhåpentligvis kan vi ta en tur uten bånd imorgen.

Ellers ser hun ikke ut til å savne Petra det aller minste. Det hadde jeg heller ikke forventa. Tror Carmen synes det er helt fint å være alene-hund. Det var hun jo i 4 år før vi fikk Petra.

Det er veldig annerledes ikke å ha Petra i hus. Jeg hadde så mange ting jeg måtte passe på med Petra. Det var på mange måter som å ha en valp, jeg måtte alltid passe på at jeg ikke la fra meg noe hun kunne få tak i før jeg forlot rommet. Med bare Carmen hjemme kan jeg gå fra hva som helst og behøver ikke tenke på å plassere ting langt inn på benken eller holde døra til badet (og tørkestativet med fristende sokker) igjen.

Også er det ingen hund som romsterer rundt og ikke finner roen. Carmen ligger helt avslappa i en krøll i biabedden sin og maser aldri. Det kjennes såpass merkelig at ingen hund kommer bort og tar kontakt med meg ustoppelig at jeg stadig vekk må bort og kose litt med Carmen. På én måte er det nesten litt kjedelig - ingen action. Samtidig kjenner jeg en stor ro.

Jeg trodde jeg skulle kjenne et slags desperat behov for å ha en hund til i hus, før jeg kommer så langt at det kommer en ny valp. At jeg kanskje måtte ut i retrieververden å få lånt meg en hund nr to for noen måneder. Men, nå som det har gått to dager har jeg funnet ut at vi jammen skal nyte tosomheten en stund, Carmen og jeg. En friperiode før det igjen blir tid for en (for Carmen) plagsom liten valp. Jeg skal puste ut, kjenne på roen, enkelheten med en voksen og enkel hund i heimen. Lagre opp energi og overskudd til det igjen er tid for en krevende valpetid.