For første gang på over 3 år kunne jeg sove så lenge jeg ville uten vekkerklokke. Jeg sov og jeg sov helt til kl 10. Carmen sov også kjempetungt. Kanskje var
vi slitne begge to.
Selvsagt føltes det veldig rart og tomt i huset uten Petra. Jeg forventa egentlig å se henne hele tiden. Savna det artige oppsynet hennes, fullt av forventninger.
Og jeg gråt bøttevis av tårer.
Men, midt i det hele er jeg veldig rørt over all omtanke og respons fra folk. Jeg har blitt båret gjennom dagen av en stor mengde hyggelige meldinger på FB, personlige
meldinger og til og med blomster på døra. Den fineste treningsgjengen hadde sendt meg hvite roser - og da måtte jeg felle noen tårer fordi jeg var rørt av omtanken. Tusen takk, alle sammen - det har vært til stor hjelp
i en vanskelig tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar