Etter 2,5 år med anfallsfrihet våkna jeg litt før 05 i dag tidlig av at Petra hakka tenner og virra med hodet. I en brøkdel av et sekund prøvde jeg sterk fortregning
og tenkte at Dette KAN ikke være sant - hun KAN ikke være i ferd med å få et epilepsianfall.....
Til forskjell fra anfallene hun hadde før vi begynte med medisinering (våren 2015), var hun nå bevisst i startfasen og kom seg ned av senga og opp i biabedden sin.
Så mista hun bevisstheten og begynte med de voldsomme sparkebevegelsene, bæsja og tissa på seg og fråda store mengder med spytt. Det ble altså en slitsom og tidlig søndagsmorgen, med vask av hund, vask av sengetøy,
hundeseng, lufting av hund og et forsøk på å sove videre.....
Vi gjorde en avtale ifjor, Petra og jeg. Så lenge Petra holder seg krampefri, står jeg last og brast med henne. Så lenge krampemonsteret ikke kommer på besøk,
får Petra bli hos meg. Men, helsa mi holder ikke til å leve med en hund som får kramper. Av helsemessige årsaker, må jeg si stopp til å ha en hund med epilepsianfall.
For den som eventuelt ikke vet hva panikkangst er, kan jeg fortelle at det kan innebære så store brystsmerter at det ikke går an å sove. Så store pusteproblemer
at en må holde seg oppreist for å klare å trekke pusten. Så mye uro at en ikke klarer å konsentrere seg. Det ble veldig tydelig for meg våren 2015, da Petra hadde mange anfall, at jeg ble syk av det. I dag har angsten
vært som en knytteneve i brystet.
Det er sikkert mange «der ute» som klarer fint å leve med en hund som har epilepsianfall av og til, eller kanskje til og med ofte. Men, JEG klarer det ikke.
Epilepsi er en uforutsigbar sykdom. For Petra har det nå gått 2,5 år siden forrige ordinære anfall (når jeg ikke regner med episoden ifm anestesi for drøye 1,5
år siden). Dette betyr ikke at hun kommer til å få ett anfall med 2,5 års mellomrom. Det betyr ikke at en kan konkludere med at hun i fortsetningen vil oppleve få anfall. Det kan like gjerne skje at hun får anfall oftere,
mye oftere, eller sjeldnere, eller aldri mer. Denne uforutsigbarheten gir bekymring og uro hos eieren. Epilepsi er på mange måter en «eiersykdom». I de tilfellene der sykdommen er under kontroll, er kanskje ikke hunden
så plaget, men eiere kan ha det veldig vanskelig.
Jeg har snakka en del om at jeg ønsker meg valp i det siste, men at jeg ikke har kapasitet til mer enn to hunder. Skal en være overtroisk kan en kanskje tenke at
var dumt å ønske en hadde plass til en hund til. Skal en være mistenksom kan en kanskje si at dette anfallet kom veldig «beleilig». Jeg må innrømme at jeg tenkte på dette siste da jeg tok fram mobilen og dokumenterte
anfallet i morges.
Min erfaring i livet er at det aller vanskeligste ALLTID er å bestemme seg. Det å gjennomføre er ikke på langt nær så vanskelig. Jeg bestemte meg for lenge siden
for at Petras plass hos meg var avhengig av at hun holdt seg krampefri. Og det var en kamp å ta den beslutningen. Men, jeg klarte å bestemme meg, og jeg vakler ikke i dette løftet til meg selv.
Likevel er dette ufattelig vondt. Av mange grunner. Det aller viktigste er at jeg er så fryktelig glad i Petra. På tross av alle hennes nykker, pga alle hennes fantastiske
kvaliteter, fordi hun har tatt en så stor plass i hjertet mitt.
Så er det forferdelig vondt å føle en viss lettelse; - det gir meg veldig dårlig samvittighet å glede meg til å kunne sove så lenge jeg vil en morgen uten å
stille klokka på tablett-tid til Petra. Jeg skammer meg over å se fram til å kunne forlate heimen uten å dobbeltsjekke av webkameraet funker.
Det er så vondt, så vondt å miste fantastiske Petra, - jeg kan ikke tenke meg at jeg noen gang kommer til å være så heldig å få en hund med så nydelig gemytt
igjen. Så trygg og grei med alle levende skapninger. Så fullstendig ukomplissert i møte med andre, både på to og fire ben. Jeg tror at jeg for alltid kommer til å sammenligne en hunds gemytt med Petras.
Savn. Lettelse. Dårlig samvittighet. Sorg. Håp. Fortvilelse. Erkjennelse. Kapitulasjon.
Jeg vet ikke helt NÅR, men jeg vet AT Petra kommer til å reise. Antagelig i løpet av de nærmeste to ukene. Jeg orker ikke mange sånne dager som jeg har hatt i
dag uten at jeg blir sykemeldt av det. Med mindre noen som leser dette vet om noen som veldig gjerne ønsker seg en voksen omplasseringshund, MED epilepsi, som er intens, kjærlig, rampete, trygg, inderlig og slitsom, så
kommer Petra til å reise.
Petra og jeg har en viktig avtale på onsdag - med besøksvennen vår. Den avtalen skal vi holde. Etter dette er det et slags mørke vi går inn i. Og tårene bare
renner og renner når jeg tenker på det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar