torsdag 16. november 2017

16.11 Hun er borte, min Petra






R.I.P Petra, 09.02.2013-16.11.2017

Følelsen av å være en bøddel. Rollen å bestemme - over et individs liv, - være eller ikke være. I dag fulgte jeg Petra på hennes siste reise, - til Follo Dyreklinikk. Heldigvis var noe av det beste Petra visste å være på en dyreklinikk. SÅ mye oppmerksomhet fra mange mennesker, og mulighet for kos og klapp. Dermed behøvde jeg ikke bekymre meg for at hun skulle synes det var skummelt eller ekkelt.

På forhånd hadde jeg takka ja til hjelp fra ei venninne til å ringe klinikken og bestille time. Det klarte jeg nemlig ikke selv. Venninna tilbød også å ta med Petra for meg. Veldig snilt tilbud, men jeg kjente at jeg måtte dra med Petra selv. Være med på denne siste reisa, skyldte henne såpass. MIN jobb var å være «akkurat som vanlig» og utstråle ro og lugn. Jeg tror jeg klarte min skuespiller-rolle greit. Petra var trygg og fornøyd, og fikk sovne inn, intetanende om hva jeg hadde bestemt for henne...


Hun var kronisk syk , min Petra. Hun ble nesten 5 år, og epilepsi-diagnosen fikk hun for over 3 år siden. Selv om sykdommen var under kontroll i 2,5 år, så har det vært et konstant stress å leve under - for meg. Jeg har ikke sovet uten alarm eller fullstendig avslappa på over 3 år. Jeg har aldri fått muligheten til å «glemme» at hun hadde en grusom sykdom - tabletter skulle hun ha to ganger om dagen. En påminnelse hver 12. time - om en alvorlig diagnose. Jeg vet at Petra kanskje ikke hadde fått blitt så gammel hos en del andre, som hun fikk lov å bli hos meg. Samtidig kjenner jeg at en epilepsi-hund orker jeg ikke én gang til.

Hun var noe for seg selv, min Petra. Hun var nemlig ikke en gjennomsnittelig jaktlab. Hun var ikke helt som «alle andre» å trene. I tillegg til en personlighet prega av stor nysgjerrighet, lite impulskontroll og enorm søkslyst, så mistenker jeg at hun hadde mange såkalte petit mal (i motsetning til grand mal - krampeanfall), - altså bortfallsepisoder. På menneske er dette et kjent fenomen på epileptikere - noen sekunder hvor de er «borte», gjerne mange ganger i løpet av en dag. Det er ikke lett å få med seg hva som forlanges når en faller ut innimellom. Jeg har helt sikkert vært urettferdig og blitt irritert på Petra når hun tilsynelatende var ulydig og vrang. Jeg lærte mye av henne. Du verden så kreativ en må være når en skal trene en sånn hund. Når få ting bare «skjer av seg selv», må en faktisk pønske ut innlæring av veldig mye av det andre får «automatisk».

Hun lærte meg tålmodighet og ydmykhet, min Petra. Gjorde meg til en bedre instruktør og hundefører. Viste meg at en ikke skal ta alt som en selvfølge. Viste meg at det finnes større variasjon enn de som bare har såkalte enkle hunder er klar over.

Hun var helt enestående, min Petra. Hun møtte verden på en så ukomplissert måte, mildt nysgjerrig, uten redsler eller usikkerhet. Positivt innstilt til alle skapninger. Det var aldri noen som ble verken sint på eller redd for Petra. Jeg behøvde aldri være bekymra for hvordan møter med andre hunder skulle gå. Hun utagerte ikke på noen av de vi traff på tur, uansett størrelse eller humør på de vi møtte.

Hun var helt eksepsjonell, min Petra. Ikke bare klarte hun de strenge kravene på tilgjengelighet som må tilfredsstilles for å få godkjenning som besøkshund, men hun viste en engels tålmodighet i møte med besøksvennen sin. En tilgjengelighet og trygghet jeg knapt har sett maken til.

Hun var høyt elsket, min Petra. Det er så vondt å ha mista henne. I virvaret av følelser er naturlig nok sorgen og savnet det som er sterkest nå. Aldri mer få kjenne på den myke, gode pelsen hennes. Aldri mer få se det forventningsfulle uttrykket hennes når hun fikk øye på vann - «kan jeg få lov å bade nå» - helt uavhengig av årstid og temperatur. Aldri mer se henne stupe kråke i glede over å få kos.


Hun er borte, min Petra. Tomt. Endelig. Ugjenkallelig. Hun skal ikke få flere anfall. Jeg skal ikke ha flere bekymringer for henne. Først nå orker jeg å kjenne etter hvor ufattelig sliten jeg er. Etter hvert skal jeg unne meg å kjenne litt på lettelsen også. 







Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar