25.11 Carmen har fortsatt vondt i nakken

Stakkars Carmen har fortsatt vondt i nakken. Dvs hun ble jo helt bra etter første runde hos kiropraktor, men fikk tilbakefall. Vi har ny time hos kiropraktor til uka, og enn så lenge er hun sykmeldt. Stadig vekk skriker hun til, hvis hun gjør feil bevegelse. Og forsiktig som hun er, blir hun veldig forfjamsa og redd over at det gjør vondt. Hun som aldri har vært underlagsberørt, sniker seg nå fram på det glatte kjøkkengulvet. Og hun blir kjempestressa når hun har lyst til å hoppe opp i et møbel.

Hun vegrer å hoppe inn i bilburet og er stiv som en stokk hvis jeg skal prøve å løfte henne inn. Derfor unngår vi for det meste å kjøre bil, og tusler bare tur rundt i nabolaget. Det er enklest å gå langs asfaltveien, siden det er fort gjort at hun tråkker feil ute i terrenget og hyler til. Halsbånd er selvsagt utelukka, det er sele som gjelder.

Jeg pøver å få henne til å bevege seg sakte når hun er i hagen og skal opp på terrassen. Hvis hun traver pent opp på trappetrinnet og så terrassen går det bra, men hvis hun har det for travelt og bykser opp på terrassen, kan hun hyle til.

Med Petra borte og Carmen sykmeldt er det plutselig så lite som skjer her at jeg for en gangs skyld har skrubba ned hele kjøkkenet - sånn i forkant av jula. Kan bare konstatere at hundetrening er MYE morsommeren enn å vaske!

22.11 Drittvær

Ja, det har jo vært noen dager med vinter - og SNØ! Jeg liker jo ikke snø. Men, jeg må innrømme at min nye utendørs julebelysning tok seg ekstra godt ut med litt snø på. Etter at det har snødd og snødd idag, er det nå væromslag. Det skal komme masse regn, er meldt opp til 8 varmegrader og 10 (!!) sekundmeter vind. Gjelder tydeligvis å bardunere alt som er løst.

Dagens bilder er et forsøk på å dokumentere snømegden før det nå tydeligvis skal regne bort og kuldegradene deretter kommer tilbake igjen.

20.11 Hva har betydning for suksess som hundetrener?

Stikk i strid, kanskje, med det som ofte hevdes, - at «alt skyldes den i andre enden av snøret» - altså eieren, så tenker jeg at ganske mange av forutsetningene ligger i hunden. Kanskje tenker jeg sånn fordi jeg blant annet har opplevd to labradorer med alvorlige diagnoser – Betty med HD grad E og smertesymptomer fra hun var 3 måneder gammel. Og Petra med sin epilepsi, som sannsynligvis gav henne «petit mal» - altså bortfallssymptomer, i tillegg til grand mal – krampeanfall.

Det er ikke lett å trene med en hund med kroniske smerter, heller ikke med en som «faller ut» mange ganger i løpet av en dag.

Gjennom de forskjellige valper og unghunder jeg har hatt på kurs har jeg også observert at eiere kan ha fått «utdelt» høyst forskjellig hundemateriale å jobbe med, både hva gjelder fysisk helse, mentalitet/psykisk helse og instinkter. Det vil være ganske urettferdig å plassere alt ansvar på eieren.

En annen variabel er hvordan en bor. Ikke alle har en stor eiendom på landet hvor en valp kan tusle rundt trygg for biler og annet og gjøre seg kjent med terreng og andre dyr i flokken. Eller være i stor luftegård. Noen bor i en blokk i byen, og valpen er det eneste dyret en har. Valpen må faktisk være koblet fra den er helt liten, før den kan gå pent i bånd. Og flokken består av en eier og en hund.

Så er det jo noen forutsetninger som strengt tatt verken har med eierens eller hundens kompetanse å gjøre, men mer med livssituasjonen. Dere vet, “den derre jobben” f eks, som stjeler så mange timer med dagslys hver dag. Eller “den derre familien” som en også må bruke tid på. For ikke å snakke om økonomi, som selvsagt lager rammer for hva en kan være med på, hvor en kan dra, hva slags kurs og treninger en kan ta del i.

Hva med “den i andre enden av snøret”, da? Selvsagt varierer evner og anlegg hos den tobente, hvor gode vi er på timing, til å lese hund. Men, noe som har slått meg som den største forskjellen på «store» hundefolk og oss andre er graden av selvsikkerhet. Hvor selvsikker en er kan selvsagt være nærmest medfødt. Men, «medfødt» selvsikkerhet kan også gå tapt gjennom hva en opplever i livet. Har en vært så uheldig og opplevd å få seg en «trøkk» eller fler er det ikke like lett å fremstå trygg og sikker ovenfor hunden. Som kjent er ikke livet rettferdig, - dårlige erfaringer i livet kan faktisk gjøre det vanskeligere å bli en trygg hundefører. Om en har aldri så bra evner og timing, aldri så mye opparbeida kompetanse, selvtilliten spiller en viktig rolle ifm hundetrening.

Riktig timing, bra evner og god “utdanning” er ikke alltid nok for å få suksess. Ikke bare valpen skaper forutsetninger, men også hvor og hvordan en bor, og hva slags livssituasjon en har. Og ikke minst ens egen personlighet eller kanskje hva slags bagasje en har med seg som menneske.

Og noen ganger er såkalt personlig utvikling kanskje vel så nødvendig som flere kurs eller flere treningstimer for å oppnå suksess. 

19.11 Endelig tur

Selv om Carmen ikke er blitt bra i nakken fant jeg ut det var på tide at vi fikk lufta oss litt. Dermed ble vi med på felles tur i dag, riktignok med Carmen i bånd og sele.

En kjempesøt valp hadde vi også med oss på tur. Det fungerte faktisk veldig fint med Carmen og valpen. Valpen ville gjerne ha kontakt, men aksepterte greit at Carmen for det meste ville være i fred.

18.11 Carmen er sykmeldt og Petra er ikke her

Planen for helgen var i utgangspunktet lange turer og trening med Carmen. Avreagere tapet av Petra. Men, på onsdag skjønte jeg at Carmen hadde fått tilbakefall - hun hadde igjen vondt i nakken. Så, som det ikke var nok å ta den siste reisa med Petra på torsdag måtte jeg en ny tur til kiropraktoren med Carmen.

Denne gangen var det låsning et annet sted i nakken og ikke så lett å låse opp. Dessuten var det ikke samme umiddelbare smertelindring av behandlingen som sist.

Hun hadde fortsatt så vondt i nakken at hun vegra å hoppe inn i bilen på torsdag. Fredag var jeg ute et ærend og da jeg kom hjem venta hun som vanlig entusiastisk innenfor døra. Så hørte jeg hun skrek til - hun gjorde sikkert en vond bevegelse i sin entusiasme.

Dermed ble det fullstendig ro både i går og i dag. Dessuten får hun smertestillende og masssasje. Hun slapp å være med noe sted i bilen og det ble bare en bitteliten rusletur rundt i nabolaget i sele - ikke halsbånd.

I dag virker hun bedre. Ingen smerteskrik og hun virker mykere i nakken. Forhåpentligvis kan vi ta en tur uten bånd imorgen.

Ellers ser hun ikke ut til å savne Petra det aller minste. Det hadde jeg heller ikke forventa. Tror Carmen synes det er helt fint å være alene-hund. Det var hun jo i 4 år før vi fikk Petra.

Det er veldig annerledes ikke å ha Petra i hus. Jeg hadde så mange ting jeg måtte passe på med Petra. Det var på mange måter som å ha en valp, jeg måtte alltid passe på at jeg ikke la fra meg noe hun kunne få tak i før jeg forlot rommet. Med bare Carmen hjemme kan jeg gå fra hva som helst og behøver ikke tenke på å plassere ting langt inn på benken eller holde døra til badet (og tørkestativet med fristende sokker) igjen.

Også er det ingen hund som romsterer rundt og ikke finner roen. Carmen ligger helt avslappa i en krøll i biabedden sin og maser aldri. Det kjennes såpass merkelig at ingen hund kommer bort og tar kontakt med meg ustoppelig at jeg stadig vekk må bort og kose litt med Carmen. På én måte er det nesten litt kjedelig - ingen action. Samtidig kjenner jeg en stor ro.

Jeg trodde jeg skulle kjenne et slags desperat behov for å ha en hund til i hus, før jeg kommer så langt at det kommer en ny valp. At jeg kanskje måtte ut i retrieververden å få lånt meg en hund nr to for noen måneder. Men, nå som det har gått to dager har jeg funnet ut at vi jammen skal nyte tosomheten en stund, Carmen og jeg. En friperiode før det igjen blir tid for en (for Carmen) plagsom liten valp. Jeg skal puste ut, kjenne på roen, enkelheten med en voksen og enkel hund i heimen. Lagre opp energi og overskudd til det igjen er tid for en krevende valpetid. 

17.11 Dagen derpå

For første gang på over 3 år kunne jeg sove så lenge jeg ville uten vekkerklokke. Jeg sov og jeg sov helt til kl 10. Carmen sov også kjempetungt. Kanskje var vi slitne begge to.

Selvsagt føltes det veldig rart og tomt i huset uten Petra. Jeg forventa egentlig å se henne hele tiden. Savna det artige oppsynet hennes, fullt av forventninger. Og jeg gråt bøttevis av tårer.

Men, midt i det hele er jeg veldig rørt over all omtanke og respons fra folk. Jeg har blitt båret gjennom dagen av en stor mengde hyggelige meldinger på FB, personlige meldinger og til og med blomster på døra. Den fineste treningsgjengen hadde sendt meg hvite roser - og da måtte jeg felle noen tårer fordi jeg var rørt av omtanken. Tusen takk, alle sammen - det har vært til stor hjelp i en vanskelig tid.

16.11 Hun er borte, min Petra

R.I.P Petra, 09.02.2013-16.11.2017

Følelsen av å være en bøddel. Rollen å bestemme - over et individs liv, - være eller ikke være. I dag fulgte jeg Petra på hennes siste reise, - til Follo Dyreklinikk. Heldigvis var noe av det beste Petra visste å være på en dyreklinikk. SÅ mye oppmerksomhet fra mange mennesker, og mulighet for kos og klapp. Dermed behøvde jeg ikke bekymre meg for at hun skulle synes det var skummelt eller ekkelt.

På forhånd hadde jeg takka ja til hjelp fra ei venninne til å ringe klinikken og bestille time. Det klarte jeg nemlig ikke selv. Venninna tilbød også å ta med Petra for meg. Veldig snilt tilbud, men jeg kjente at jeg måtte dra med Petra selv. Være med på denne siste reisa, skyldte henne såpass. MIN jobb var å være «akkurat som vanlig» og utstråle ro og lugn. Jeg tror jeg klarte min skuespiller-rolle greit. Petra var trygg og fornøyd, og fikk sovne inn, intetanende om hva jeg hadde bestemt for henne...

Hun var kronisk syk , min Petra. Hun ble nesten 5 år, og epilepsi-diagnosen fikk hun for over 3 år siden. Selv om sykdommen var under kontroll i 2,5 år, så har det vært et konstant stress å leve under - for meg. Jeg har ikke sovet uten alarm eller fullstendig avslappa på over 3 år. Jeg har aldri fått muligheten til å «glemme» at hun hadde en grusom sykdom - tabletter skulle hun ha to ganger om dagen. En påminnelse hver 12. time - om en alvorlig diagnose. Jeg vet at Petra kanskje ikke hadde fått blitt så gammel hos en del andre, som hun fikk lov å bli hos meg. Samtidig kjenner jeg at en epilepsi-hund orker jeg ikke én gang til.

Hun var noe for seg selv, min Petra. Hun var nemlig ikke en gjennomsnittelig jaktlab. Hun var ikke helt som «alle andre» å trene. I tillegg til en personlighet prega av stor nysgjerrighet, lite impulskontroll og enorm søkslyst, så mistenker jeg at hun hadde mange såkalte petit mal (i motsetning til grand mal - krampeanfall), - altså bortfallsepisoder. På menneske er dette et kjent fenomen på epileptikere - noen sekunder hvor de er «borte», gjerne mange ganger i løpet av en dag. Det er ikke lett å få med seg hva som forlanges når en faller ut innimellom. Jeg har helt sikkert vært urettferdig og blitt irritert på Petra når hun tilsynelatende var ulydig og vrang. Jeg lærte mye av henne. Du verden så kreativ en må være når en skal trene en sånn hund. Når få ting bare «skjer av seg selv», må en faktisk pønske ut innlæring av veldig mye av det andre får «automatisk».

Hun lærte meg tålmodighet og ydmykhet, min Petra. Gjorde meg til en bedre instruktør og hundefører. Viste meg at en ikke skal ta alt som en selvfølge. Viste meg at det finnes større variasjon enn de som bare har såkalte enkle hunder er klar over.

Hun var helt enestående, min Petra. Hun møtte verden på en så ukomplissert måte, mildt nysgjerrig, uten redsler eller usikkerhet. Positivt innstilt til alle skapninger. Det var aldri noen som ble verken sint på eller redd for Petra. Jeg behøvde aldri være bekymra for hvordan møter med andre hunder skulle gå. Hun utagerte ikke på noen av de vi traff på tur, uansett størrelse eller humør på de vi møtte.

Hun var helt eksepsjonell, min Petra. Ikke bare klarte hun de strenge kravene på tilgjengelighet som må tilfredsstilles for å få godkjenning som besøkshund, men hun viste en engels tålmodighet i møte med besøksvennen sin. En tilgjengelighet og trygghet jeg knapt har sett maken til.

Hun var høyt elsket, min Petra. Det er så vondt å ha mista henne. I virvaret av følelser er naturlig nok sorgen og savnet det som er sterkest nå. Aldri mer få kjenne på den myke, gode pelsen hennes. Aldri mer få se det forventningsfulle uttrykket hennes når hun fikk øye på vann - «kan jeg få lov å bade nå» - helt uavhengig av årstid og temperatur. Aldri mer se henne stupe kråke i glede over å få kos.

Hun er borte, min Petra. Tomt. Endelig. Ugjenkallelig. Hun skal ikke få flere anfall. Jeg skal ikke ha flere bekymringer for henne. Først nå orker jeg å kjenne etter hvor ufattelig sliten jeg er. Etter hvert skal jeg unne meg å kjenne litt på lettelsen også. 

15.11 Petra på oppdrag

Petra hadde sitt siste oppdrag som besøkshund i dag. Det var rørende å se at både barnet og Petra var lykelige og entusiastiske over å ses igjen. Riktignok er jo Petra glad over alle møter hun opplever, men jeg så at hun var spesielt glad og forventningsfull, da bilen ble åpna og hun hørte og så besøksvennen sin.

Det ble mye apportering og også litt kos i dag også. Både Petra og barnet var veldig enige om hvilken leke som var den artigste - den store og myke ballen.

Veldig rart å si farvel, og vite at dette var den siste innsatsen Petra gjorde....

14.11 Et rop om hjelp

Petra er en hund med utrolig lite lyd. Også i situsjoner der en kunne tenke seg at det er naturlig med lyd, er hun utrolig tyst. Hun kan godt bli veldig urolig, hvis hun f eks må på do, men hun er stille.

Stor var min overraskelse på jobb i dag da jeg kunne observere på webkameraet at Petra satte nesa i været og ULA. Gjentatte ganger, - og med en skikkelig gurgle-lyd. Et rop om hjelp og opplagt bare å komme seg hjem som fort som mulig. Heldigvis er det bare 3 km mellom jobben og heimen.

Vel hjemme hadde hun IKKE fått noe nytt anfall, men hun måtte fryktelig på do. Da jeg slapp henne ut i hagen hadde hun altså diaré. Og det gikk fint å rope på hjelp 3 km unna, så lenge vi har webkamera!

Vel, hun fikk bli med på kontoret resten av dagen.

13.11 Kurs med Petra igår - instruktør Heidi Kvan

Gårdsdagen ble prega av Petras anfall og den tunge beslutningen, men faktisk var det sånn at vi var på kurs her på Ås igår. Vi er en gjeng som har gått sammen om å leie inn instruktør. Så skal vi møtes ca en gang i måneden.

Planen min var opprinnelig å stille med Petra på dette kurset/treningene, og jeg gjennomførte å ta med Petra igår. Anfallet til tross - Petra var helt seg selv.

Vi holdt på i to-tre timer i sola på gården til en i gjengen (faktisk gangavstand fra meg hvis jeg går tvers over noen jorder). La ut områder i fire retninger ut på jordet, og gikk i en sirkel da vi la ut. Dermed sendte vi fra et litt annet sted enn vi stod da det ble lagt ut, og vi visste bare sånn ca hvor apportene lå.

Litt ut av komfort-sonen når vi sendte hunden, altså, og nødvendig å handle. Få hunden i søk, og evt flytte hunden til et annet område for søk.

Ellers var det mest interessante i dag at jeg fikk et godt tips til hvordan håndtere Petras tendens til å stikke av ETTER avlevering. Antagelig henger denne atferden sammen med at hun ikke er tilfreds med mengde apportering. Tipset var å kjapt gi henne en dummy (eller ball) i bytte og bare la henne gå rundt og bære på den. Ikke ta den fra henne på en stund.

Vi teste ut dette og kunne se at det hjalp allerede etter få ganger. En bedre metode, så det ut til, enn å trene disiplin på at hun SKAL bli sittende ved fot.

Selvsagt kjentes det veldig rart å skulle være med på kurs med Petra etter en sånn natt, og med en tung beslutning i bagasjen. Men jeg har bestemt meg for at de siste dagene vi har sammen skal være så normale som mulig.

12.11 Tiden er ute for Petra

Etter 2,5 år med anfallsfrihet våkna jeg litt før 05 i dag tidlig av at Petra hakka tenner og virra med hodet. I en brøkdel av et sekund prøvde jeg sterk fortregning og tenkte at Dette KAN ikke være sant - hun KAN ikke være i ferd med å få et epilepsianfall.....

Til forskjell fra anfallene hun hadde før vi begynte med medisinering (våren 2015), var hun nå bevisst i startfasen og kom seg ned av senga og opp i biabedden sin. Så mista hun bevisstheten og begynte med de voldsomme sparkebevegelsene, bæsja og tissa på seg og fråda store mengder med spytt. Det ble altså en slitsom og tidlig søndagsmorgen, med vask av hund, vask av sengetøy, hundeseng, lufting av hund og et forsøk på å sove videre.....

Vi gjorde en avtale ifjor, Petra og jeg. Så lenge Petra holder seg krampefri, står jeg last og brast med henne. Så lenge krampemonsteret ikke kommer på besøk, får Petra bli hos meg. Men, helsa mi holder ikke til å leve med en hund som får kramper. Av helsemessige årsaker, må jeg si stopp til å ha en hund med epilepsianfall.

For den som eventuelt ikke vet hva panikkangst er, kan jeg fortelle at det kan innebære så store brystsmerter at det ikke går an å sove. Så store pusteproblemer at en må holde seg oppreist for å klare å trekke pusten. Så mye uro at en ikke klarer å konsentrere seg. Det ble veldig tydelig for meg våren 2015, da Petra hadde mange anfall, at jeg ble syk av det. I dag har angsten vært som en knytteneve i brystet.

Det er sikkert mange «der ute» som klarer fint å leve med en hund som har epilepsianfall av og til, eller kanskje til og med ofte. Men, JEG klarer det ikke.

Epilepsi er en uforutsigbar sykdom. For Petra har det nå gått 2,5 år siden forrige ordinære anfall (når jeg ikke regner med episoden ifm anestesi for drøye 1,5 år siden). Dette betyr ikke at hun kommer til å få ett anfall med 2,5 års mellomrom. Det betyr ikke at en kan konkludere med at hun i fortsetningen vil oppleve få anfall. Det kan like gjerne skje at hun får anfall oftere, mye oftere, eller sjeldnere, eller aldri mer. Denne uforutsigbarheten gir bekymring og uro hos eieren. Epilepsi er på mange måter en «eiersykdom». I de tilfellene der sykdommen er under kontroll, er kanskje ikke hunden så plaget, men eiere kan ha det veldig vanskelig.

Jeg har snakka en del om at jeg ønsker meg valp i det siste, men at jeg ikke har kapasitet til mer enn to hunder. Skal en være overtroisk kan en kanskje tenke at var dumt å ønske en hadde plass til en hund til. Skal en være mistenksom kan en kanskje si at dette anfallet kom veldig «beleilig». Jeg må innrømme at jeg tenkte på dette siste da jeg tok fram mobilen og dokumenterte anfallet i morges.

Min erfaring i livet er at det aller vanskeligste ALLTID er å bestemme seg. Det å gjennomføre er ikke på langt nær så vanskelig. Jeg bestemte meg for lenge siden for at Petras plass hos meg var avhengig av at hun holdt seg krampefri. Og det var en kamp å ta den beslutningen. Men, jeg klarte å bestemme meg, og jeg vakler ikke i dette løftet til meg selv.

Likevel er dette ufattelig vondt. Av mange grunner. Det aller viktigste er at jeg er så fryktelig glad i Petra. På tross av alle hennes nykker, pga alle hennes fantastiske kvaliteter, fordi hun har tatt en så stor plass i hjertet mitt.

Så er det forferdelig vondt å føle en viss lettelse; - det gir meg veldig dårlig samvittighet å glede meg til å kunne sove så lenge jeg vil en morgen uten å stille klokka på tablett-tid til Petra. Jeg skammer meg over å se fram til å kunne forlate heimen uten å dobbeltsjekke av webkameraet funker.

Det er så vondt, så vondt å miste fantastiske Petra, - jeg kan ikke tenke meg at jeg noen gang kommer til å være så heldig å få en hund med så nydelig gemytt igjen. Så trygg og grei med alle levende skapninger. Så fullstendig ukomplissert i møte med andre, både på to og fire ben. Jeg tror at jeg for alltid kommer til å sammenligne en hunds gemytt med Petras.

Savn. Lettelse. Dårlig samvittighet. Sorg. Håp. Fortvilelse. Erkjennelse. Kapitulasjon.

Jeg vet ikke helt NÅR, men jeg vet AT Petra kommer til å reise. Antagelig i løpet av de nærmeste to ukene. Jeg orker ikke mange sånne dager som jeg har hatt i dag uten at jeg blir sykemeldt av det. Med mindre noen som leser dette vet om noen som veldig gjerne ønsker seg en voksen omplasseringshund, MED epilepsi, som er intens, kjærlig, rampete, trygg, inderlig og slitsom, så kommer Petra til å reise.

Petra og jeg har en viktig avtale på onsdag - med besøksvennen vår. Den avtalen skal vi holde. Etter dette er det et slags mørke vi går inn i. Og tårene bare renner og renner når jeg tenker på det. 

11.11 Klubbmesterskap i jakt



Klubbmesterskap i jakt i dag- på Krokhol. Petra dro i land 8-5-15-13-5, altså 46/100 poeng. Carmen fikk 14-0-12-15, altså 41/80 poeng. Ikke noe å rope hurra for, altså.

Men trivelig selskap, og trolsk lys som gav noen gode muligheter for fine bilder. Gratulerer til vinnerne :-)