En skal passe seg for å
endre på en rutine som fungerer. Da jeg begynte med stolpejakt i år var jeg i
starten litt bekymret for hva som skulle skje med meg hvis jeg skadet meg
underveis på turen og ble liggende. Masse ukjente områder, noen med dårlig mobildekning
og ingen som vet hvor jeg er. Etter at Pappa døde, er det ingen jeg har daglig
kontakt med. Og jeg kan risikere å bli liggende uten at noen oppdager det på
flere dager. Men, så løste denne utfordringen seg ved et tilbud fra en venninne
om at jeg kunne sende melding til henne når jeg dro ut på stolpejakt.
MEN, i dag glemte jeg å
sende henne melding før jeg gikk i gang med stolpejakt på Jeløya med Clara.
Planen var å være ute i mange timer, med en liten tur med Clara og en lenger
med Joy. Men, turen ble ikke akkurat som planlagt. Starten var litt skremmende
med et gjerde med skilt «midt i stien». Ikke akkurat fristende å møte på en
okse sammen med Clara. En lokal turgåer kunne fortelle at det ikke hadde gått
okser på dette beitet på årevis, det var bare sauer der. Tomme «trusler»,
altså. Kanskje en grunneier som ikke liker turgåere, ikke vet jeg. Det var et
kjempefint turområde, med skilting, benker og fine stier. Åpenbart at det var
lagt ned et stort arbeid i tilrettelegging. Desto underligere med et sånt
skilt.
Clara og jeg gikk på de
fine stiene, men plutselig forsvant bakken under meg. Og høyreankelen møtte
bakken på feil måte. Så, dermed ble det sneglefart tilbake til bilen, ingen tur
for Joy og hjem til ispose for den forstuede ankelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar