20.07 Oppstart Hemsedals-kurset

Det er fulldagsjobb å gå på kurs med to hunder. Og når atpåtil den tobente er så svimete på morgenen at en har glemt både penn og papir og må HUSKE alt som er sagt og gjort, ja, da spørs det selvsagt hvor mye jeg klarer å få ned på bloggen...

Vel, jeg var så heldig i dag at formiddagspasset med Carmen og ettermiddagspasset med Petra skulle være i samme område. Dermed slapp jeg noen stressende kjøretur i lunsjen.

Carmen først ut, altså, på gruppa til Øyvind Veel, sammen med en annen labrador, to Flatter og en Curly.

Vi begynte med noen enkle markeringer med tennisball utpå jordet. Alle hundene fikk noen apporter hver seg og vi fikk vitra inn et området midt på jordet. Så skulle én og én ekvipasje fram og gå fot langs en grøft. Med jevne mellomrom ble det kasta tennisballer til siden for ekvipasjen, som en av de andre gjenstående hundene på linja skulle hente.

Det gjaldt altså at hunden gikk fint fot, stoppa opp og markerte tennisballen, for så å gå videre fot framover. Til slutt skulle hundene sendes tvers over jordet, over vitringsområdet og til et område det var lagt ut dummyer de ikke visste om.

Carmen gikk vakkert fot da det ble hennes tur. Ikke noe problem å stoppe opp underveis og observere tennisballene, for så å gå pent fot videre. Hun lot seg fint sende over vitringsområdet med et ekstra gå. Framme satte jeg henne direkte i nærsøk siden hun var like ved.

For hver runde fikk hundene sitte og bli på linja og vi gikk bort til instruktøren for å ta en prat om det vi hadde observert.

Det ble litt snakk om dette med å sette hunden direkte i nærsøk uten å først blåse stopp. Funker det? Forstår hunden så godt nærsøkssignal at den klarer det i fart? Flere av oss har jo ganske nylig gått på kurs hos finnen Tomy Sarkinen, som lærte bort at søk uten stopp var riktig framgangsmåte.

Dette måtte vi teste ut. Dermed introduserte vi først hundene for to terrengskifter (kanaler med kumøkk som delte jordet i tre). Først fikk de hente markeringer på den andre siden av den borteste kanalen. Så ble de satt igjen mellom de to kanalene og vi kalte inn én og én over den nærmeste kanalen. Videre ble det lagt ut en stripe med tennisballer i noe gress like før den borteste kanalen. Det ble kasta dummy helt ytterst og «forsøket» gikk nå på å sende hunden på markeringen, men blåse nærsøk underveis.

Forsøket vårt viste at dette ikke fungerte. Hundene fortsatte videre ut, når vi altså ikke hjalp dem med en stopp. Øyvinds konklusjon var at for å få en sånn type handling til å funke må ekvipasjen være veldig god. Og at for de fleste hunders vedkommende, så trenger de å «klare hodet» ved å få et stopp og bli satt i en annen modus enn å løpe videre ut.

Min konklusjon er at det kommer litt an på. En må lese hund, terreng, fart og vurdere når det er nødvendig med stopp og når det er overhandling. Med den type oppgave som dette, vil jeg alltid stoppe Carmen.

Vel, i neste runde stoppa vi hunden på vei ut. Etter at de hadde plukka tennisball. sendte vi dem helt ut på dummy.

Så ble det kasta noen tennisballer til siden for linja. Annenhver hund fikk en markering, men ble stoppe og sendt til siden, og annenhver hund fikk hente markeringen fra forrige hund. Med Carmen måtte jeg stoppe henne to ganger, siden hun etter første stopp helst ville fortsette utover.

Vi prøvde oss også på nærsøk bakover. Dette ved at vi sendte hunden ut mot det borteste jordet, for så å stoppe den i forkant av gressområdet med tennisball. De fleste fikk stopp på hundene litt sent, sånn at det ikke ble nærsøk bakover, men forover. Selv om Carmen for så vidt stoppa på riktig side, så hadde hun så stor fart bakover på «nærsøket» at jeg måtte stoppe henne igjen, og da hadde hun passert ballområdet. Ikke noe hundene egentlig kunne, dette, altså.

Før vi gav oss hadde vi en runde da vi stod på linje mellom elva og den nærmeste kanalen. Så ble det kasta annenhver gang ut på vann og på jordet. Vi måtte være kjappe med 180 graders vendinger og snu oss dit det ble kasta. Da Carmen skulle hente sin dummy på vann, hadde den flytt ganske langt nedover elva. Jeg strevde litt med å få dirigert henne, siden hun gikk opp på land underveis, og det var mye vegetasjon mellom meg og elva, sånn at vi knapt så hverandre. Men, jeg fikk henne fram fra buskene på land og ut på vann igjen, stoppe henne og sendte henne ut, sånn at hun fant dummyen.

En fin treningsøkt, og jeg er fornøyd med svartfrøkna.

 

Lunsjpause og så var det Petras tur. Vi var fire ekvipasjer på gruppe hos Magnus Ånsløkken, to Labradorer og to Flatter. Dette var jeg atskillig mer spent på enn Carmen. En vet jo aldri hva Rampe-Petra finner på.

Vi begynte med en økt jaktlydighet med én og én hund. Hjertet sank i meg da jeg så at instruktøren brukte tennisballer... Det ante meg at dette ikke kom til å få bra. Og ganske riktig, Pøbelhunden stakk av gårde flere ganger, fant tennisball og var ikke mulig å få tak i igjen. Etter hvert knalla hun også på sitt og bli selv om det ikke var noe å hente.

Som jeg har erfart før, med Petra, så har sånne konflikter en tendens til å eskalere.

Etter en liten pause skulle alle i sving på jaktlydighet. Dette gjorde vi ikke ved å gå på linje, men å gå i sirkel rundt instruktøren. Med jevne mellomrom ble det kasta og mye av det skulle vi hente selv. Jeg safa med å ha Petra en god del i bånd. Hadde jeg ikke hatt det, er jeg ganske sikker på at hun ville ha knalla på tennisballene.

Et godt stykke uti økta ble hun sendt på området som var laget med dummyer, og da var det en helt annen Petra. Bra opptak og avlevering.

Den siste øvelsen gjorde vi med én og én ekvipasje. De andre tre fikk til sammen 12 markeringer i fire retninger, tre i hver, på linje. I to av retningene var det tennisballer og i to av retningene var det dummyer.

Da det ble Petras tur, fikk hun tilpassa opplegg, UTEN tennisballer. To dummyer i to retninger. Og selv om jeg ikke stolte helt på henne og holdt litt tak i det korte kobbelet hun går med, så klarte hun seg faktisk fint. Et par nølende opptak, men tre av fire avleveringer var pent i hånd.

Fikk det tipset å stole mer på henne. Viktig med tillit begge veier, selvsagt. Stoler ikke jeg på henne, så stoler ikke hun på meg heller.

Som det sikkert framgår er jeg selvsagt mest fornøyd med Carmen i dag. Med henne vet jeg godt hvordan jeg skal føre henne. Etter hvert vet jeg også hva jeg skal være veldig streng på. Fokuset er ALLTID ro rundt bena og helt forbudt med noe som helst av rulling, innsektsnapping eller gress-spising. Og jeg synes hun har blitt bedre og bedre på dette de siste ukene.

Med Petra er det mer sånn at jeg ikke aner hvordan dette skal gå framover. Men, som kjent - den som gir seg er en dritt. Og hun har jo mye hun kan, blant annet hadde hun en fantastisk stopp midt i all galskapen i dag. Dessuten vant hun nok også prisen for kuleste hund på stamplass. Så, vi får bare fortsette å jobbe på....