Da helgen nærmet seg så ikke værvarselet akkurat hyggelig ut, og det viste seg også at nettopp denne helgen ble det vanskelige kjøreforhold og kaos på veiene. Og jeg som skulle til Stockholmstraktene og delta på den årvisse konkurransen hos oppdretter! En mock-trial hvor alle hundene stiller i samme klasse….
Jeg konkluderer med at jeg er omtrent som en middels jaktlabbe; - skårer lavt på mot, men er veldig motivert. Og når motivasjonen er til stede, er det som kjent utrolig hva man får til.
Så, selv om jeg er livredd for å kjøre på glatte veier, la jeg i vei østover på lørdag. Joda, det gikk saktere framover med meg enn med mange andre på veien. Men, da får man jo bare kjøre til siden og slippe folk forbi, så går det gjerne greit.
Veien arta seg i alle vinterens helvetes fasetter - ubrøyta fra Årjäng til Karlstad, glattpolert videre østover, og snøvær nærmere Stockholm.
Det ble en lang dags ferd mot kveld, og glad var jeg da jeg omsider kom fram til mine herlige oppdrettere Anita og Jörgen på kvelden. Det var godt å få parkert bilen, slippe stakkars Carmen ut av det langvarige buroppholdet, og nyte god mat og drikke, - og selvsagt hundeprat.
----
Søndagen var det meldt noe nedbør, men det kom heldigvis ikke så mye. Og det som kom kom som snø, og ikke regn.
Dette var tredje året Carmen var med, og i år hadde jeg virkelig ambisjoner om å komme til finalen. Vel, sånn gikk det ikke.
Hunden min er fantastisk flink til å markere, og på de tre apportene hun ble sendt direkte på, hjalp jeg vel så vidt til én gang med et stopp og et venstre. Ellers klarte hun fint å lokalisere dummyene i den 20-30 cm dype snøen ute på jordet.
De hadde festa lange remser i dummyene for å kunne finne dem igjen hvis de forsvant i snøen. Det var disse remsene kombinert med masse snø på dummyene som gjorde at Carmen hadde dårlige opptak, grep og avleveringer i dag. Det så rett og slett ut som om hun prøvde å få tak i en del av dummyen uten snø. Noe som betydde at hun tok tak i enden, gjerne mista den underveis. Eller tok tak i remsene, slik at dummyen hang og dingla - noe som jo utløser litt lekeatferd og tull og tøys.
Det var ikke lett å få til å gå ordentlig fot heller, vi har jo liksom ikke trent på fot i snø siden februar.
På den siste oppgaven tar jeg på meg all skyld! Det er jo sånn på en mock trial at en faktisk må følge med. HELE TIDEN! For om nabohunden mister sin apport er det en selv som står for tur. Jeg gjorde en skikkelig nybegynnerfeil ved ikke å følge med da kastet for nabohunden gikk. Da hunden ikke fant dummyen måtte jeg altså sende Carmen uten å vite hvor den var. Og hun visste det heller ikke.
I tillegg var det et sivområde som trakk (der hadde også nabohunden vært). Jeg fikk til slutt beskjed om å kalle hjem, og dermed var vi altså ute av konkurransen.
Vinneren ble Scott, - Carmens bror. Så, det ble innom ”familien”. Gratulerer!
Etter middagen var vi nok slitne både to- og firbente, så det ble en tidlig kveld.
-----
Mandag gledet jeg meg ikke akkurat til den lange kjøreturen hjem. Men, heldigvis var det nærmest ikke nedbør, og veiene hadde rukket å bli rydda siden lørdagen. Så, det gikk greit å kjøre hjem, selv om det selvsagt var slitsomt.
En veldig hyggelig tradisjon, dette, - å få tatt en tur østover i desember. Det gjør vinteren litt mer mulig å holde ut, at det er slike lyspunkter underveis!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar