30.12 Alenetrening og fellestrening

I dag var været skikkelig ufyselig, omtrent som i går, med andre ord. Etter at det her om dagen kom masse snø, har det nå regnet mer eller mindre i to dager. Dermed har det blitt et skikkelig islag på gangveiene, og en risikosport å bevege seg utendørs uten brodder.

Jeg tok meg en tur på jordet med Carmen og vi fikk trent litt fot og fremmadsendinger. Prøvde blant annet på noe som tidligere har vært litt vanskelig. Nemlig fremmadsending langs skogkanten, uten at hun skal gå inn i skogen.

Jeg hadde lagt ut et par dummyer langt ut, så kasta jeg med mye lyd en dummy inn i skogen til siden. Det viste seg at dette var lett for Carmen, - altså å løpe rett fram uten å la seg forstyrre av kastet til siden.

Deretter fikk vi økt nummer to; - vi traff noen treningskompiser på jordet. Kjekt med medhjelper som kasta enkle og doble markeringer på andre siden av en øy på jordet.

Hundene fikk dermed prøvd seg på å hente markeringer med skjult nedslag.

Vi fortsatt med nærsøk i en kvisthaug og avslutta med noen fremmadsendinger.

Dagens bilder er tatt med mobilen; - derav kvaliteten.


 

28.12 Fellestrening i kulda

10 minus og strålende sol i dag, så da passa det ypperlig å samles noen retrieverdamer til trening på Ås. Vi var en blanding av unghunder og elitehunder, og starta med å stå i en firkant og kaste markeringer til hverandre.

Det å markere i 25 cm med snø på et flatt jorde er ikke så enkelt, og helt klart noe hundene trenger litt erfaring for å fikse.

Carmen klarte seg stort sett bra, jeg måtte vel hjelpe henne et par ganger, - og da var hun veldig dirigerbar og fin. Dvs hjelpe - det var vel heller ugang jeg drev med den ene gangen, jeg hadde jo markert altfor dårlig selv!

Vi hadde altså lagt ut to områder som vi sendte til på slutten av treninga, så fikk vi variere avstand ut fra hvor langt hundene hadde kommet.

Fornøyd med lille svarte i dag. Riktignok kom det noen pip fra henne, men det var fordi hun syntes det var smertefullt kaldt på bena. Så, det gjaldt at hun fikk holde seg i bevegelse.

Etter trening ble jeg med til den lokale gapahuken hvor bålet brant og det var varm blåbærsuppe å få. Veldig trivelig!
I det hele tatt en fantastisk flott vinterdag. Det var om å gjøre å nyte den siden Yr dessverre ikke lover hyggelig vær framover….

26.12 Mer jordetrening

Væromslag i dag, og mildt, faktisk også litt regn i lufta.

Carmen og jeg tok en tur til det samme jordet vi var på i går. Jeg la ut noen dummyer på samme sted som jeg sendte Carmen til i går, også gikk vi en runde og før jeg sendte henne.

Dessuten fikk hun hente noen markeringer på siden, for å lage litt forstyrrelse for ”korridoren” hennes. Men, hun huska tydeligvis såpass godt fra i går at det ikke ble så vanskelig for henne.

Ellers ble det også i dag mye fot på jordene. Og selvsagt fikk hun også løpe løs rundt og lete etter spennende lukter før vi fant veien tilbake til hytta.

25.12 Stille første juledag

Ingen familieselskap i dag, bare fred og ro på hytta med Carmen.

På denne årstida er det nærmest folketomt på hyttene rundt her, så det er virkelig en følelse av den store julefreden.

Vi starta treningsøkten i dag med litt frihet på jordet for Carmen. Så starta alvoret og fri ved fot bort til et annet jorde.

Det ble rett og slett litt dirigeringstrening i dag. Fant et fine område med et smalt jorde, kratt på den ene siden og en liten høyde på andre siden. Så fikk Carmen først hente noe på begge sider. Så gikk jeg langt ut og la ut noe på den andre siden av jordet forbi ”korridoren”.

Som jeg tenkte var det vanskelig for Carmen å løpe rett fram mellom de fristende kantene. Men, hun skjønte det etter et par forsøk.

24.12 Julefred......

Tradisjonen tro gikk ferden til hytta ved sjøen i dag. Siden det nærmest er folketomt på hyttene her ved juletider, er det virkelig en følelse av fred og ro.

Etter å ha fått innlosjert seg med all medbrakt mat og annen bagasje gikk turen ut på de fine jordene med Carmen og noen dummyer. Siden hun skulle tilbringe litt tid i bilen på kvelden var det greit å få aktivisert henne litt på dagen.

Det ble en fin kombinasjon av å få løpe løs og rase rundt på jordene og å gå fint fot, og hente noen fremmadsendinger.

Kontrasten til hytta var stor da jeg skulle begi meg til en kirke i Sarpsborg for å høre på tantebarnet synge. FOR et kaos av biler som skulle parkere og folk som skulle fram…. Hvor ble det av fred på jord….?

Heldigvis var det rundt null grader, så Carmen fikk tilbringe kvelden i fleecedress og med saueskinnet sitt i bilen som stod i garasjen. Mens de tobente koste seg med julemat og julegaver.

23.12 Skogtur og frihet

Carmen fikk masse frihet på turen i dag. Vi tok for oss skogen i nærområdet og fulgte en av de mange stiene. Og Carmen fikk gjøre noe hun sjelden fikk gjøre mye av som yngre - løpe løs mens jeg bevega meg.

Hun var sjelden mer enn 20 meter fra meg, og holdt seg stort sett på stien, var høyden et par-tre meter inn i skogen.

Innimellom fikk hun gå fot. Og når hun var på sitt mest ivrige, i full fart bort fra meg, blåste jeg stopp, og du verden som hun bråstoppa og smalt ned i sitt. Flinke lille hunden min!

Turen ble avslutta på jordet der Carmen fikk ta noen fremmadsendinger.

22.12 Nøtteknekkern

Noen dager er preget av annet enn hundeaktiviteter. Og i førjulstiden er det fint med litt kulturelle tradisjoner.

Dermed ble Carmen plassert hos hundevakten og jeg snudde nesa mot hovedstaden og stemningsfulle Nøtteknekkern på Operaen. Vi hadde en flott kveld, som vi avsluttet på restaurant før det ble toget tilbake til Ås og hente Carmen.

Som vanlig når Carmen er bortplassert hadde hun hatt en fin dag, og stortrives med å være sammen med sin hundevenninne Wilma.

21.12 Noen dager med fri ved fot

Som så mange andre hundeeiere erfarer også jeg at det er lettere å få hunden til å gå pent fri ved fot enn i bånd. Og ikke minst er det lettere IKKE å overføre stress til hunden, siden kobbelet ofte fungerer som en overføringskabel for alt fra bange anelser til frustrasjon.

Vel, de siste dagene har jeg ”tatt sjansen” på å gå tur med Carmen hovedsakelig løs. Det er litt risikosport, og jeg har henne i bånd der vi må gå langs den mest trafikkerte veien. MEN, inni boligområdene har jeg tatt sjansen på å la henne gå med et kort kobbel som jeg kan ta tak i ved behov, men altså stort sett løs.

Det gjelder selvsagt å ha et våkent øye både på evt katter som måtte dukke fram bak en hekk, hunder på tur, biler, ”skumle” folk på vei ut av en bil osv osv.

Men, stort sett har det gått veldig bra.

Så har vi kombinert det med litt markeringstrening på et jorde som får litt lys fra gangstien. Siden dummyene forsvinner i snøen er det ikke halt plankekjøring selv om jeg ikke klarer å kaste så langt.

På et annet jorde, hvor det også er litt lys fra en gangsti trener vi gjerne noen fremmadsendinger.

Det er jo greit ikke å gå helt i dvale selv om det er vinter!



 

18.12 Felles skogtur - med godt lys

Utpå kvelden tok vi en felles skogstur - tre venninner som har retriever her på Ås. Setteren fikk også være med, så det var fire hunder i flokken. (Bildet er fra en tidligere anledning - og altså uten setteren.)

Det ble 1,5 time i skogen uten å møte noen andre, verken folk eller dyr. Og hundene, - ja de fikk rase rundt som de ville, variert med ett og annet innkallingssignal.

Carmen kunne gjerne vært litt mer forsiktig med ”venninnene” sine i sånne settinger - det syntes i hvert fall setteren, da Carmen var klønete nok til å løpe henne ned. Det gikk forhåpentligvis bra!

Med unntak av det nevnte, er jeg superfornøyd med Carmen i sånne settinger. Hun er veldig opptatt av hvor jeg er. Det går aldri lang tid mellom hver gang hun ”sjekker inn”. Og uansett om jeg eller noen av de andre blåste innkalling, kom hun som en rakett, gjerne først av alle fire.

Jeg synes det er fint at Carmen i svært liten grad gir seg til å ”jage” på egenhånd. OM Carmen bare rett og slett er veldig annerledes enn Betty eller om det er måten jeg har oppdratt henne på som har vært utslagsgivende, får jeg vel aldri svar på. Men, poenget er i alle fall at Betty fikk en oppdragelse som valp som var sånn at hun fikk lov å rase rundt i skogen. Og Betty fant på jaktlige aktiviteter helt på egen hånd…
Med Carmen har jeg vært veldig streng på dette med å rase rundt i skogen. Det har hun nærmest ikke fått lov til. Spesielt da hun var valp og unghund var jeg supernøye med selv å stå stille de gangene jeg slapp hunden løs. Dette slik at hun aldri fikk erfare at hun fikk jage når hun og jeg var på vandring.

Jeg har i hvert fall en idé om at jeg har lært henne opp til ikke å holde på med sånn jaktatferd på egen hånd. Og akkurat det er veldig bra i en sånn setting når en flokk hunder slippes løs i skogen, for da ser jeg at hun i liten grad er i sin egen ”jaktverden”.

Ellers kom min fantastiske hodelykt virkelig til nytte. De andres hodelykter virkelig bleknes når jeg skrudde på min. Dermed fikk jeg rollen med å gå først og lyse opp stien.

Carmen var lykkelig sliten etter turen, også ble det jo litt trim på oss tobente også!

15.-17.12 Sverigetur og Gyllene Anden

Da helgen nærmet seg så ikke værvarselet akkurat hyggelig ut, og det viste seg også at nettopp denne helgen ble det vanskelige kjøreforhold og kaos på veiene. Og jeg som skulle til Stockholmstraktene og delta på den årvisse konkurransen hos oppdretter! En mock-trial hvor alle hundene stiller i samme klasse….

Jeg konkluderer med at jeg er omtrent som en middels jaktlabbe; - skårer lavt på mot, men er veldig motivert. Og når motivasjonen er til stede, er det som kjent utrolig hva man får til.

Så, selv om jeg er livredd for å kjøre på glatte veier, la jeg i vei østover på lørdag. Joda, det gikk saktere framover med meg enn med mange andre på veien. Men, da får man jo bare kjøre til siden og slippe folk forbi, så går det gjerne greit.

Veien arta seg i alle vinterens helvetes fasetter - ubrøyta fra Årjäng til Karlstad, glattpolert videre østover, og snøvær nærmere Stockholm.

Det ble en lang dags ferd mot kveld, og glad var jeg da jeg omsider kom fram til mine herlige oppdrettere Anita og Jörgen på kvelden. Det var godt å få parkert bilen, slippe stakkars Carmen ut av det langvarige buroppholdet, og nyte god mat og drikke, - og selvsagt hundeprat.

----

Søndagen var det meldt noe nedbør, men det kom heldigvis ikke så mye. Og det som kom kom som snø, og ikke regn.

Dette var tredje året Carmen var med, og i år hadde jeg virkelig ambisjoner om å komme til finalen. Vel, sånn gikk det ikke.

Hunden min er fantastisk flink til å markere, og på de tre apportene hun ble sendt direkte på, hjalp jeg vel så vidt til én gang med et stopp og et venstre. Ellers klarte hun fint å lokalisere dummyene i den 20-30 cm dype snøen ute på jordet.

De hadde festa lange remser i dummyene for å kunne finne dem igjen hvis de forsvant i snøen. Det var disse remsene kombinert med masse snø på dummyene som gjorde at Carmen hadde dårlige opptak, grep og avleveringer i dag. Det så rett og slett ut som om hun prøvde å få tak i en del av dummyen uten snø. Noe som betydde at hun tok tak i enden, gjerne mista den underveis. Eller tok tak i remsene, slik at dummyen hang og dingla - noe som jo utløser litt lekeatferd og tull og tøys.

Det var ikke lett å få til å gå ordentlig fot heller, vi har jo liksom ikke trent på fot i snø siden februar.

På den siste oppgaven tar jeg på meg all skyld! Det er jo sånn på en mock trial at en faktisk må følge med. HELE TIDEN! For om nabohunden mister sin apport er det en selv som står for tur. Jeg gjorde en skikkelig nybegynnerfeil ved ikke å følge med da kastet for nabohunden gikk. Da hunden ikke fant dummyen måtte jeg altså sende Carmen uten å vite hvor den var. Og hun visste det heller ikke.

I tillegg var det et sivområde som trakk (der hadde også nabohunden vært). Jeg fikk til slutt beskjed om å kalle hjem, og dermed var vi altså ute av konkurransen.

Vinneren ble Scott, - Carmens bror. Så, det ble innom ”familien”. Gratulerer!

Etter middagen var vi nok slitne både to- og firbente, så det ble en tidlig kveld.

-----

Mandag gledet jeg meg ikke akkurat til den lange kjøreturen hjem. Men, heldigvis var det nærmest ikke nedbør, og veiene hadde rukket å bli rydda siden lørdagen. Så, det gikk greit å kjøre hjem, selv om det selvsagt var slitsomt.

En veldig hyggelig tradisjon, dette, - å få tatt en tur østover i desember. Det gjør vinteren litt mer mulig å holde ut, at det er slike lyspunkter underveis!

13.12 Markeringstrening i snø?

Det nærmer seg den årvisse kennel- mock trial hos oppdretteren min, og her om dagen kom følgende melding på FB:

Tips till er som ska vara med:
Träna markeringar i djup snö (ca 3dm på tävlingsområdet). Det räcker inte att hunden markerar du måste göra det själv också för att ev kunna hjälpa till.


Hm. Her på Ås er det jo ikke akkurat 30 cm, heller sånn ca 2 cm. Men, jeg tenkte at vi fikk jo prøve å trene litt.

Det som tross alt er bra med snøen er at det jo blir så veldig mye lysere. Fint mulig å se hunden og også mulig for hunden å se markeringene, faktisk. I hvert fall på de korte avstandene jeg klarer å kaste.

Jeg tok turen til det store jordet ”mitt” i dag. Det er riktignok sådd høstvete der, men når det er frost og snø er det jo ”lov” å gå på sådde jorder.

Carmen satte stor pris på å få gå fot med ilagte markeringer. Og hun hadde ikke noe problem med å klare verken enkelt- eller dobbeltmarkeringer. Det så ut som hun stortrivdes med oppgavene.

Ellers er det mer levelig temperatur nå - bare 5--6 minus. Og dermed ikke behov for å kle på hunden heller. Men, fortsatt veldig godt å fyre i ovnene når en kommer inn!

12.12 Mørkeutsending

Joda, det går an å trene fremmadsending i mørke og kulde. Og det til og med 200 meter!

Jeg har jo trent på jordet mange ganger før og kjenner avstander og vet om passende øyer. Dermed fikk Carmen gå litt fot og se at jeg la igjen dummyer på den ene øya før vi gikk stadig lenger unna og jeg sendte henne tilbake.

Måtte jo le da hun kom tilbake etter andre utsending - med en frossen dritt i munnen, - som hun avleverte i hånd!!

11.12 Runden vår

Det kan jo være litt vanskelig å få til noe avveksling i aktiviseringen på denne tiden av året, men en må jo prøve.

Tok derfor Carmen med i bilen i dag og kjørte til en fin gangvei jeg har brukt mye til både sykling og jogging.

Bytta litt på at Carmen fikk gå pent, gå fot og løpe løs. Med et lite batteridrevet lys festet til refleksvesten var hun lett å holde øye med. MEN, siden jeg ikke hadde med hodelykt, fant jeg ut at det var vanskelig for meg å oppdage folk vi møtte (som altså IKKE hadde noe lys på seg). Ikke var det mulig å høre dem heller pga knitringen i snøen av mine egen fottrinn.

Litt utfordrende at folk kom litt ”brått på”, altså, - noe som gjorde at Carmen ble litt forskrekka.



 

10.12 Gåtur i kulda

Kaldt fortsatt, og altså ingen sykkelforhold. Dermed ble det å gå en runde. Jeg la inn to-tre ”opphold” på to forskjellige jorder, så der fikk Carmen løpe løs og få ut litt steam. Ellers var det å gå pent i bånd.

For øvrig fikk Carmen ha på seg Fleecedressen sin. Noen synes kanskje det er tull å kle på hunden. Men, når det kryper ned mot 15 kalde, er jeg litt bekymra for at hun skal forfryse puppene sine, hun har jo dårlig med pels på magen.

09.12 Houdini

Elitehunden fikk trene med et par unghunder i dag, og det passa visst bra, for innimellom var det ikke så mye elitetakter over det Carmen gjorde. Sånn er det med trening, det går litt opp og ned.

Nå skal det sies at Carmen nok hadde en rimelig lite hensiktsmessig bekledning, - hun hadde nemlig på seg fleece-dressen sin. Det er jo fortsatt masse kuldegrader, og jeg er litt bekymra for at hun skal forfryse puppene sine.

Antagelig er det bedre med neoprenvest på slike dager….

For øvrig fikk vi oss en god latter da Carmen ble sendt inn i noe vegetasjon og kom ut uten dressen. Da jeg gikk for å finne den fant jeg den liggende ”hel”, altså med alle borrelåsene fortsatt igjen i ryggen, og den var ikke vrengt en gang! Så ut som hun bare hadde stupt ut av den. Snakk om Houdini!

Vel, vi trente utsending til ukjente områder, og i starten gikk det ikke særlig bra.

Men, på slutten hadde Carmen en super utsending. Hun måtte forsere noe frosset vann på jordet og gjennom noe buskas. Jeg klarte å holde hodet kaldt, og avbrøt henne ikke, selv om hun løp i sikk-sakk. Klarte altså å se at hun var på vei mot riktig sted. Hun leste nemlig terrenget og avgjorde tydeligvis at den raskeste veien ikke var snorrett rett fram!