Clara og jeg er i gang
med daglig fot-trening. Jeg går altså det som gjerne kalles for “traske-fot” og
som jeg har skjønt mange tenker på som kjedelig. MEN, det er jo mye som må være
“kjedelig” i denne jakttreningen. Fryktelig mye handler om å vente, gå transportetapper
uten å få lov å apportere osv.
Dette er jo på mange
måter helt motsatt av å holde på med små forflytninger og godbit-belønning. Jeg
bruker ikke godbit i det hele tatt når vi driver med dette, og jeg snakker lite
med henne. Innimellom stopper jeg opp og bare står og ser. Da kan jeg kose med
henne og hviske litt i øret hennes hvor fin hun er. Det blir nesten som en
meditasjonsøvelse - vi er helt i vår egen boble.
Hvis hun virker litt lav
(jeg følger veldig med på kroppsspråket hennes, særlig hvordan hun holder
halen), prater jeg henne opp.
Det interessante er at
både hun og jeg blir veldig lugne og møtesituasjoner går bedre. Erfarte å møte
en annen hund med slakt bånd og lav puls i dag. Men, ved en annen anledning,
når Clara nettopp hadde vært løs og vi ikke helt var inne i fotbobla igjen, ble
det litt mer intensitet når vi møtte en hund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar