Clara på 5 måneder elsker
vann, svømmer gjerne så fort hun får sjansen og ser ut til å kose seg veldig.
Så, da hun fant en vedkubbe ved myrtjernet og tok den med på svømmetur, var jeg
først ikke bekymret. Hun svømte rundt der med kubben, tok den med på land og la
på svøm igjen.
Helt til hun tydeligvis
ikke hadde et godt grep på den og begynte å stresse. Plaska mer og mer med
forbena, men slapp selvsagt ikke kubben. Til slutt ble hun liggende på rygg i
vannet og forsvant under, kom opp, fortsatt med kubben i munnen. Mer plasking, på
nytt på rygg og under vann. 1000 tanker raste gjennom hodet mitt. Jeg må hoppe
uti og redde henne, jeg kommer aldri til å finne henne hvis hun synker (null
sikt), Jeg skrek og ropte på henne, var i ferd med å legge fra meg mobil og
kamera på land og gjøre meg klar til et ekkelt bad. Men, sakte og med mye plasking,
og flere runder under vann, kom hun til slutt så nær bredden at jeg klarte å få
tak i kubben og dro henne etter kubben til kanten hvor hun omsider slapp taket.
Så dro jeg henne på land etter nakkeskinnet og konfiskerte «apporten» hennes.
Hun spytta vann og rista
seg, men virka ellers ikke noe satt ut. Jeg tenkte at nå har hun vel fått
vannskrekk, men neida, rett ut på ny svømmetur. Da hun kom til bredden trengte
hun hjelp for å komme opp, tipper hun var ganske sliten.
Hun mista også den nest
siste melketanna i basketaket med kubben – en hjørnetann. Håper den ikke brakk,
men faktisk falt ut.
På vei tilbake fikk hun
ikke lov å gå uti vannet igjen. Heretter kommer jeg til å overvåke nøye hva
slags mulige dødsfeller hun kan komme til å ta med seg ut i vannet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar