08.05 Vilt og tur

 

Clara og jeg holder på med mye trening om dagen. Men, det er travelt å jobbe, være valpe-«mor», ta vare på den voksne hunden, fotografere og blogge og til og med prøve å få gjort noe husarbeid. Så, da er det gjerne bloggingen som blir nedprioritert.

Vi jobber med oppførsel på tur – holde seg nær meg, klare å gå pent i sele (ikke dra). For et par-tre uker siden starta jeg med stoppsignal, og det forstår hun nå ganske godt på 3-4 meters avstand. Dvs – jeg skynder meg alltid tett på, så jeg står like ved henne etter å ha blåst. De aller siste dagene har jeg testa ut å variere mellom innkalling og stopp (jeg lar alltid være å blåse innkalling et par-tre uker, mens jeg lærer valpen stopp), og det ser ut som hun forstår forskjellen.

Clara er ekstremt fokusert på spor, mye mer enn noen annen jaktlab jeg har hatt. Dette viser seg i at hun blir litt «ukontaktbar» hvis noen har gått foran oss på stien eller vi møter noen, sånn at hun får ferten av «bakspor». Noen ganger lurer jeg litt på om hun kanskje er delvis spaniel,– hun er som en liten støvsuger bortover skogbunnen. Det jeg har gjort så langt er at jeg rett og slett ikke tillater at hun fortaper seg i slike vitringer. Vi er på tur sammen, og hun skal ikke holde på med egne prosjekter. Så, om hun ikke klarer å holde seg tett på, så trener vi på at hun skal gå fint i sele.

Vi har mange økter pr dag med fot-posisjon – små forflytninger framover, vendinger, til siden. Det er en utfordring å få henne til å beholde bakkekontakt og la være å gnage på fingrene mine eller krafse med labbene for å få tak i godbiten. Hun har nok ikke samme konsentrasjonsevne og tålmodighet som Peder hadde ved samme alder, og blir lett «fysisk» hvis hun ikke straks forstår hva jeg vil.

I går introduserte jeg IKEA-krakken etter kun å ha trent bakpartskontroll uten «hjelpemiddel» noen uker. Et eventyr med den intense valpen. Ganske kjapt stod hun med alle fire bena på krakken for så å prøve å stå på bakbena på krakken. Vel, vi har fått litt bedre orden på det etter en dags trening. Men, dette skal vi holde på med mye framover.

Noe av det mest spennende vi gjorde i dag var å introdusere Clara for vilt. Jeg tinte det ikke – lot henne prøve å apportere det frossent, - en liten and og en due, som hun fikk stifte bekjentskap med ute på terrassen. Egentlig oppførte hun seg ikke så veldig annerledes enn når vi har trent bæring/avlevering med noen av lekene hennes. Joda, hakket mer interessert i å beholde det, men hun kom bort og gav det til meg når jeg sa «takk».

Ja, også er vi stadig vekk på stolpejakt. Det har vi vært i dag også – stor lykke da vi fant et fint vann Clara kunne ta seg en svømmetur i.

Clara har for øvrig «oppdaga» godstolen. Endelig har hun fått så lange ben at hun klarer å komme seg oppi den selv.