Saritas blogg: juni 2018

Meningene er mange når det gjelder hva en skal gjøre og hva en ikke skal gjøre og hvor tidlig en skal gjøre hva når en starter treningen med en retrievervalp.

Jeg har latt meg inspirere av dyktige instruktører, av egne erfaringer og av individet Tora. Nå har Tora blitt 4 måneder og vi begynner å bli godt kjent med hverandre. Hun har bodd hos meg i 2 måneder og det er ganske mye vi har trent på sammen og ganske mye hun er blitt flink til.

Almenn oppførsel/husregler

Hverdagen er selvsagt prega av ting som alle valper trenger å lære seg - retrievere og andre. Og for det meste går det veldig bra.

Da Tora flytta til Ås trodde jeg i begynnelsen at hun kom til å bli veldig destruktiv. Hun viste en voldsom interesse for å bite i og ødelegge alt. Hun var opptatt at alt fra ledninger til gardiner, bordben, lister, teppekanter og planter.

Derfor begynte jeg med å gjerde inn og fjerne alle muligheter for å kunne ødelegge. Og jeg var veldig nøye med å unngå at hun fikk ødelegge NOE- dermed fikk hun ingen minnebilder av å destruere. F eks er både biabedder og bomullstepper rydda unna. Nå er det kun hardplast-hundesenger og fleecetepper som er tilgjengelige. Dette er så vanskelig å ødelegge at hun ikke har fått det til så langt.

Jeg kunne observere at den store interessen for alt det er mulig å bite i ganske fort ble mindre og mindre. Det hjelper nok også at hun har tyggeleker og tyggeben hun får lov å bite i.

Bite i fingrene har hun heller ikke fått lov til, og dermed ikke fått utvikle uvaner på.

Jeg har vært nøye med renslighetstrening - ut fra samme filosofi. Jo færre minner av å tisse inne, jo mindre sannsynlighet for at hun gjør det. Dette har betydd masse arbeid i begynnelsen - ut med valpen hele tiden. Men, på sikt ble det mindre jobb og nå er det mange uker siden hun tissa inne. Nå skal det legges til at forholdene ligger til rette her jeg bor - i 1. etasje med inngjerda hage. Kombinert med riktig årstid og varmt vær har terrassedøra kunnet stå åpen, slik at Tora UTEN å måtte pipe ved døra bare har kunnet gå ut når behovet har meldt seg.

Det er mye snakk om være-alene-hjemme-trening med valp. Ofte handler «oppskriften» om dette om veldig små skritt. Venne valpen til å være 5 sekunder i et bur og øke lengden veldig forsiktig. Jeg har ikke fulgt en sånn oppskrift i det hele tatt. På hverdagene trener Tora på å være alene ved å være i bilburet når jeg er på jobben. Dette fungerer også som innlæring av døgnrytme. Rutinen er at hun sover i timevis på formiddagen, alene i bilburet. Noe annet som er bra med bilburet er at en vanlig hverdag handler om diverse ærend og gjøremål hvor valpen er med i bil. Tiden hun blir etterlatt i bilburet er høyst uforutsigbar, og helt uten at jeg trenger noen plan på det. Noen ganger går det bare noen få minutter, andre ganger lenger, alt avhengig av hva slags ærend jeg har. Erfaringen min er at valpen ganske kjapt blir komfortabel med å være alene i bilburet. Det blir et trygt sted som jeg stadig vekk kommer tilbake til. Ofte kjører vi jo rundt også, og da er hun ikke alene i bilen.

En annen måte jeg trener alene-hjemme på er å begrense området hennes i leiligheten. Det kan være noe så enkelt som å sette opp en kompostgrind mellom stua og gang/bad/soverom. Hun får altså ikke mulighet til å følge etter meg overalt. Jeg benytter også ofte anledningen i helgene til å plassere henne på hunderommet bak en barnegrind. Der sover hun gjerne i timesvis uten egentlig å være alene - jeg er jo i naborommet. Samtidig blir hun kjent med og trygg i det rommet som etterhvert kommer til å bli oppholdsrommet hennes når jeg faktisk drar fra henne - på jobb eller andre steder.

Jeg tilstreber å slippe henne ut av rommet mens hun fortsatt er trøtt og rolig, og aldri belønne uro med å slippe henne ut.

Foringsregimet hos meg er litt annerledes enn jeg har observert hos mange andre. For meg er ikke hovedpoenget at hundene skal sitte pent mens jeg setter ned matskåla. Det jeg ønsker er ro og passivitet mens jeg gjør klar maten. Jeg har et hundebur med åpen dør under kjøkkenbenken. Carmen legger seg der når hun håper på servering. Og ganske kjapt har det blitt sånn at Tora også går inn der og legger seg. Hvis hun glemmer seg bort og kommer ut viser jeg henne vennlig, men bestemt tilbake til buret. Ideellt sett ønsker jeg at de ikke bare skal ligge i buret, men også være helt avslappa i det jeg setter ned maten. Derfor holder jeg øye med dem i sideblikket mens jeg ordner med diverse på kjøkkenet. Maten blir dermed en belønning for god passivitet.

Hverdagen min er sånn at valpen ikke kan gå løs til en hver tid. Hun MÅ faktisk fikse å gå i bånd. Hun er foreløpig for liten til å kunne gå pent i bånd særlig langt, derfor går hun i sele på vanlige turer når det ikke er trygt for henne å gå løs. I tillegg trener jeg gå pent i halsbånd på korte strekninger. Prøver å legge inn litt gå pent i bånd trening hver dag. F eks mellom bilen og leiligheten eller en liten del av turen i skogen.

Er det da noe som er utfordrende i hverdagen? Den største utfordringen er at Tora er så intens med Carmen - kaster seg over henne og biter seg fast i kinn og ører. Carmen, som var så flink oppdrager i begynnelsen får ikke like mye respekt lenger.

Jeg prøver å holde litt orden i rekkene ved å belønne Tora for sitt og bli mens Carmen får passere, men ofte komplisseres mine forsøk ved at Carmen i steden for å passere stopper opp og prøver å få tak i godbitene jeg gir Tora.

Ellers deler jeg stua i to med kompostgrinder hvis Tora er for voldsom, så Carmen skal få litt fred. Vil jo ikke at denne herjingen skal bli et mønster.

En annen utfordring er at Tora hopper og spretter. Heldigvis har dette bedra seg atskillig sammenligna med hvordan hun var i begynnelsen. Jeg begynte kjapt med å belønne med godbit når hun var ved venstre kne med alle fire bena i bakken et kort øyeblikk. Så har jeg økt tiden gradvis slik at hun nå kan gå rolig ved siden av meg ganske langt uten å hoppe.

De fire hjørnestener

Etter inspirasjon fra Birgitta SW har jeg lagt vekt på de fire hjørnestenene i treningen av den unge Tora.

Innkalling
Søk
Stopp
Føljsamhet (Dette er et svensk begrep som er litt vanskelig å overstte til norsk, men for meg handler det om at Tora skal følge meg - en slags start på fot. Dessuten putter jeg også «bli» inn i dette begrepet. Respekt nok for meg til at hun kan forholde seg rolig på samme stedet selv om jeg beveger meg rundt.)

De fire hjørnestene har jeg trent inn separat. Uten å blande inn jakt/apportering i disse «øvelsene» i starten. Dessuten knytter jeg fløytesignaler til de tre første. Jeg har lært inn fløytesignalene hver for seg. I begynnelsen trente jeg bare innkallingssignal. Da hun var ca 11 uker kutta jeg ut innkallingsfløyta en periode mens jeg lærte inn stopp. Så kutta jeg ut både innkalling og stopp med fløyte og trente bare nærsøkfløyte en periode.

Nå forstår hun alle tre signalene og skiller (stort sett) veldig bra mellom innkalling og stopp.

Litt mer om fløytesignalene. Innkalling kunne hun fra oppdretter og jeg fulgte opp slik oppdretter hadde gjort, ved å blåse innkalling ifm fóring. Stopp begynte jeg med på veldig nært hold når jeg så hun var i ferd med å sette seg. Så handler det om å øke avstanden til hunden. Dessuten forlenge sitten - altså en kombinasjon av stopp/sitt/kontakt med bli. Nærsøk begynte jeg med godbitsøk, men siden Tora ble litt forvirra da godbitene ble erstatta med tennisball har jeg kutta ut godbiter og gått over til små dummyer eller tennisball.

Som sagt har jeg belønna at hun går ved mitt venstre kne med godbiter. Jeg har ikke lagt på noen kommando eller korrigert henne. Alt er bare positivt og en «lek». Hun har mengdeerfaring på at det lønner seg å være med min venstre side. Og det er helt utrolig hvor flink hun er til å gå pent løs ved siden av meg i lange strekninger. Jeg frir henne ofte ut med kommandoen «løs», for å la henne springe avgårde, men hun synes det er så stas å gå ved siden av meg at hun gjerne returnerer kjapt til foten for å fortsette å gå der.

Miljøtrening

For meg er miljøtrening å venne valpen til alle de tingene hun må fikse som voksen hund. Jeg er heldig å ha en bolig og jobb som gjør at valpen naturlig både får erfaringer på urbane og landlige opplevelser. Ås sentrum er prega av biler, tog, mennesker, butikker, lyder og forstyrrelser. Vi har dessuten vært på tur til Oslo og reist med både tog og trikk.Hun har fått prøve seg på heis og trapper.

I tillegg har vi «tilgang» på husdyr på beite ifm NMBU. Tora har fått erfare både hester, kuer, sauer og geiter.

Spesielt for retrievervalpen

Vann har vært et viktig tema for meg. Med Carmen erfarte jeg at hun ikke ville svømme før hun var 13 måneder, mens Petra svømte da hun var 9 uker. Med Tora oppsøkte jeg diverse vann så tidlig som mulig. Og etterhvert knekte hun svømme-koden og kan nå kose seg med å oppsøke vann og legge på svøm.

Vilt er også et viktig tema for oss. Vi har hatt én vilttrening og kommer til å fortsette med dette på månedlig basis.

Terreng er viktig å øve på. Og her på Ås har vi masse terreng - skog, myr og jorder. Jeg tilstreber å la henne utvikle motorikken sin. Gå litt utenom stiene, oppsøke veltede trær, små knauser, bekkefar og buskas. Trene innkalling over/gjennom «terrengskifter»

Passivitetstrening er selvsagt svært viktig. Jeg trener dette separat fra annen trening. Helt egne økter i skogen eller andre steder. Jeg bruker et teppe eller jeg sitter på stolsekken og Tora får ligge på teppet. Opplegget er at jeg blir sittende helt til hun sovner, mens jeg leser en bok. Foreløpig tar det litt tid - 30-40 minutter før hun sovner. Men, det kommer til å ta kortere og kortere tid. Etterhvert kommer jeg til å utvide denne treningen til også å finne roen ved foten mens jeg står stille.

Bære og avlevere er noe vi ønsker av en retrievervalp. Tora hadde i begynnelsen liten gjenstandsinteresse sammenligna med hva jeg var vant med fra Carmen og Petra. Jeg har lagt vekt på å øke denne med å være veldig postiv og oppmuntrende til bæring av alt - fra sokker til kongler. Masse skryt når hun kommer til meg og bære på noe rundt meg.

Dessuten har jeg lært inn håndtarget som en begynnelse på avlevering. Og nå har hun etterhvert skjønt sammenhengen - at jeg blir veldig glad når hun bærer på noe og kommer til meg. Og glad når hun avleverer i hånd.

Lyd er jo et stort tema for en retriever. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk i starten. Den lille valpen lagde mer lyd på én dag enn det Petra gjorde i hele sitt liv. Tora sutra over alt. Å bli utesteng fra en del av leiligheten med en kompostgrind, når hun var ute i hagen å måtte på do, i det hele tatt...

Jeg begynte ganske kjapt med å korrigere henne. Ikke fysisk selvsagt, bare med stemmen. Hun har aldri fått noen positiv respons på lyd. Og sakte men sikkert har det blitt mindre og mindre lyd på henne.

Skudd er noe vi foreløpig ikke har fått trent på - vi kommer nok til å oppsøke en skytebane og starte på god avstand. Så får jeg se på reaksjonen hvor nærme vi kan gå.

Oppsummeringen er at jeg er veldig fornøyd med lille Tora og alt hun kan. Hun har utvikla seg veldig fint disse to første månedene. Hun er totalt sett den enkleste valpen jeg har hatt, selv om Carmen i større grad «kunne alt» i en alder av 8 uker uten at jeg måtte lære henne noe. Grunnen til at Tora er enklere er at hun er så trygg på omgivelser og mennesker, i tillegg til at hun er samarbeidsvillig.

Jeg har i det helt tatt stor tro på at dette kommer til å gå riktig bra!