19.10 Det finnes større oppgaver enn å være jakthund!

I dag har Petra og jeg debutert som besøkshund-ekvipasje. Vi ble jo godkjent som besøkshund-ekvipasje i april og har venta på å komme igang. Jeg hadde lyst til å gjøre noe annet enn å gå på aldershjem. Tenkte at å møte barn/unge kunne være en bra oppgave for Petra. Hun er jo helt spesielt tilgjengelig og sosial og elsker barn.

Et flott møte med et lite barn uten så mye verbalt språk, i rullestol. Vi møttes på Antrozzologisenteret på Ås.

Petra syntes det var helt supert! Hun legger nemlig ikke vekt på hva slags stol folk sitter i eller om de kan snakke. Hun elsker alle mennesker, og synes de hun aldri har hilst på er veldig spennende. Og barnets frydefulle begeistring oppfatta hun helt tydelig.

Reaksjonen når hun stjal seg til et lite kyss fortalte både Petra og meg at hun ble satt pris på. Barnet stakk nemlig fornøyd ansiktet fram og ville ha mer. Dessuten hørte vi det lille ordet «myk» når barnet tok i Petras pels.

Jeg hadde med meg noen leker, blant annet en halvstor tøyball. Stor var gleden da Petra gjentatte ganger entusiastisk henta den kasta ballen. Ganske kjapt forsøkte hun å avlevere til barnet og ikke til meg. Hun skjønte at det var barnet som bestemte over ballen og hvilken retning den ble kasta i.

Vi veksla på kosestunder og apportering og fikk etterhvert til at Petra klarte å avlevere og barnet klarte å ta imot ballen.

Etter ca en time var besøket slutt og det var lett å se at barnet syntes det var trist at besøket var slutt. Humøret steg litt når jeg foreslo at Petra kunne være med å se på den fine rullestolrampa til bilen.

Som jeg trodde på forhånd; - Petra egner seg ypperlig til dette. Trygg og enkel, uansett om hun fikk litt hardhendt kos innimellom, og både ører og hale ble undersøkt. Og hun var hele tiden veldig kontaktsøkende, ble ikke lei av oppmerksomheten. Tror hun var til stor glede og hygge, og hun fikk masse mental aktivisering.

Det var lett å se på henne da vi kom hjem at hun var trøtt og fornøyd.