08.10 Pensjonist etter 46 forsøk i EK?

Denne helgen har vært skikkelig trist. Og skikkelig hyggelig fordi flere av treningskompisene har fått bra resultater på jaktprøva i Østfold. Denne helgen har vært skikkelig fæl. Og skikkelig fin fordi jeg har møtt den flotte «retriever-familien» i et fantastisk høstvær.

Denne helgen har jeg sørga over at Carmens B-prøve-karriere er over. Jeg synes jeg har jobba beinhardt. Jeg har brukt 5 år og 46 EK-prøver på å oppnå én av de nødvendige tre førstepremiene som kreves for championat-tittelen. Og det hele kjennes dypt urettferdig. Både hunden og jeg er bedre enn som så. Langt bedre!

Carmen har også tidligere lagt inn et par søknader om AFP, og denne helgen gjentok hun søknaden. Både lørdag og søndag spiste hun gress som en gal. Dessuten kom hun travende sakte hjem med dummyene, virka som hun var dritt lei hele greia.

Idag var det akkurat som dommerens «velkommen-håndtrykk» var signalet som satte det i gang. På tross av at hun overhodet ikke rørte et gress-strå ifm oppvarming like i forkant av prøva... I det øyeblikk jeg hilste på dommeren, så var hun igang, med iherdig beiting. Så ille at hun gikk glipp av et par markeringer.

Så var hun dessuten helt ute av hånd på en dirigering - og kom langt om lenge hjem med kumøkk langs ryggen - og et eple (!!) hun avleverte pent i hånd.

Antar det eplet liksom kom som et vedlegg til søknaden om å slippe flere B-prøver.

Carmen er 8,5 år, og mange av treningskompisene holder ikke på å konkurrere lenger med så gamle hunder. Særlig ikke hvis de ikke helt har fått det til. Da har de selvsagt en yngre hund til å overta på jaktprøver. Mitt store problem er at det har ikke jeg. Jeg har Petra.

Petra er en fantastisk hyggelig og snill hund, men hun er ingen prøvehund. Til det har hun for store konsentrasjonsproblemer, sannsynligvis pga epilepsien.

Før noen begynner å spekulere på hva som er galt med Carmen, må jeg ile til å si at INGENTING er galt med Carmen! Hun er en helt fantastisk fin hund! Det eneste som er galt er tidspunktet hun kom inn i livet mitt. Hadde jeg fått henne nå, hadde hun vært jaktchampion for lenge siden, det er jeg faktisk helt sikker på!

Og nå tenker kanskje mange at joda, selvsagt - første hund på retrieverjakt osv. En lærer vel å bli bedre hundefører etterhvert, sånn at de fleste hadde klart «førstehunden» sin bedre om en hadde fått den på nytt....

Selvfølgelig. Men, så er det sånn, da, at det er flere momenter som spiller inn en hva slags hund en har og hva slags hundefører-kompetanse en har. En veldig viktig bit av puslespillet handler om den tobentes trygghet og selvsikkerhet. Og noen av oss har vært litt uheldige og trukket feil kort i livets kortstokk, og fått ødelagt selvtilliten. Sånt tar ÅR å reparere, hvis det i det hele tatt lar seg gjøre.

Jeg har hatt gleden av å observere mange dyktige hundeførere i løpet av årene. Og det som blant annet slår meg er deres enorme selvtillit og selvsikkerhet. Jeg mistenker at mange av dem ikke ANER at dette ikke er en selvfølge. Ikke aner at når de observerer andre som ikke får det til, så handler det ikke nødvendigvis eller bare om manglende talent for hundeføring, men feil bagasje, rett og slett. Uflaks med hvilke mennesker en har møtt....

Carmen trakk det lodd i livet å komme til en hundfører med litt vanskelig bagasje. Og det prega hennes første par-tre år i livet. Jeg skjønner veldig godt at hun har opparbeida seg noen adfersmønstre for å takle nettopp det. Og jeg skulle virkelig ønske, for Carmens del, at hun hadde møtt meg litt senere i livet mitt. Da hadde jeg klart å gi henne mer trygghet i de første årene.

Det åpenbare svaret på mitt problem er selvsagt en ny hund. Det like åpenbare problemet med dette svaret er manglende kapasitet. Det er ikke bare, bare å være «alene-matte» (vi har ikke noe godt norsk ord som beskriver rollen som hunde-eier). Hvis jeg skal reise på noe jeg ikke kan ha med hundene på, har jeg ingen familie som kan passe hund. Jeg må ut og skaffe hundevakt. Til to stk faktisk, og en av dem er intense Petra. Og med én til... tre hundevakter....?

Jeg klarer ikke å se for meg en hverdag med tre hunder. Samtidig er det trist å tenke på at det kanskje er 6 år til jeg igjen kan stile noen hund på B-prøve. Derfor sørger jeg over Carmens avslutning av B-prøvekarrieren denne helgen. Derfor har helgen vært trist og fæl... 

Men, som sagt var det NOE hyggelig. Gratulerer til venninne, kollega og treningskompis Eva som på debuten i EK fikk en andrepremie. Kjempegøy å være fotograf på nært hold!