Omsider var tiden inne. Etter å ha tenkt på det i flere år, hadde jeg altså til slutt meldt Carmen på Vinner A i Danmark. Vi var jo i Danmark for fire år siden
og gikk en Åpen A med resultatet førstepremie. Dermed var vi kvalifisert for Vinner A.
Hver høst siden har jeg tenkt og hatt lyst til å dra på Vinner A, men det har ikke blitt noe av. Det koster jo mye penger og jeg har ikke følt meg sikker på at
vi ville ha så mye å gjøre i en sånn konkurranse. Likevel, siden det ikke er tillatt med tilskuere, er det jo ikke så mange andre måter å skaffe seg kunnskap og erfaring på enn å prøve, rett og slett.
Siden jeg ikke hadde klart å finne noen å reise sammen med, dro jeg avgårde på egen hånd. Hadde ikke fått skaffa hundevakt til Petra, så hun fikk være med
som selskapsdame. 88 mil hver vei, og mange, mange timer i bil....
Jeg hadde bestilt overnatting på forhånd, på noe så snodig som et hotell på et tidligere fengsel. Her var det til og med gitter for vinduene. Strevde litt med
å finne fram på området, men til slutt var hundene og jeg installert på rommet til en tidlig kveld. Vi hadde likevel flaks med helgen, siden vi stilte klokka, og det ble en time lenger natt....
På morgenen hadde vi nærmere en time å kjøre til godset der prøven skulle gå. Jeg begynte å føle meg liten da jeg kom til den siste delen av veien hvor det
var skilta med forbudt for motorkjøretøy. Men, etter å ha spurt en turgåer, fikk jeg bekrefta at jeg altså skulle inn på den forbudte veien.
Ingen skilting om at det pågikk noen prøve, men det hadde jeg ikke venta heller. En lager jo gjerne ingen blest om sånne prøver. Inne på tunet fikk jeg raskt
øye på en del biler og folk med retrievere, og skjønte at jeg hadde kommet rett. Parkerte og hilste på. I Danmark er en nemlig nøye med å hilse på alle som er tilstede og ønske God morgen.
Jeg ante ikke hvor jeg skulle gå, så jeg bare fulgte etter de andre og kom til et «jakthus» hvor jeg trakk startnummer. Vi ble nummer 3.
Deretter var det den vanlige transporten ut til prøveområdet - stua sammen i en henger etter traktor. Drøye 30 mennesker og 16 hunder. Jeg var glad for at vi ifjor
var med på en mock trial i Danmark, som var veldig nær opptil hvordan en A-prøve er. Uten den erfaringen hadde jeg vel følt med enda mer bortkommen.
Carmen klarte seg fint på den trange transporten. Hun satt pent og avslappa ved bena mine og la seg også ned etterhvert.
Prøva foregikk på en diger odde med verdens største jorde. Det var rett og slett flere km i alle retninger - på høstådd åker. Langs kanten gikk det en enorm
hekk/vegetasjonsbelte med tornekratt og ugjennomtrengelig vegetasjon. Der bodde altså fasanene. På utsiden av denne vegetasjonen gikk en traktorvei. Og på utsiden av den igjen var et sivområde og så sjøen.
De første tre ekvipasjene skulle koble løs og gå walk up på jordet. Jeg merka kjapt at Carmen var altfor høy. Bedre ble det ikke av at makkerhunden henta en skadeskutt
fasan. Hun gikk altfor langt foran meg og jeg strevde for å få henne til å gå fot. Det gikk altså ikke særlig bra og etter en stund fikk jeg beskjed om å koble henne. Dermed var eventyret over før det egentlig hadde
begynt, før hun hadde fått en eneste apport.
Men, jeg beholdt humøret og benytta anledningen til å trene fot med Carmen. Etter å ha gått litt på jordet ble nemlig gruppa delt i to. Min gruppe skulle gå
på utsiden av hekken, på veien langs havet. Flere gikk jo ut av konkurransen og vi var en liten gruppe som gikk på linje bak der og trente fot. Det var ikke lett, syntes Carmen. På tross av at jeg altså hadde mulighet
til å korrigere henne, hadde hun enorm framdrift.
Det er jo bare å innse at så heftig klarer vi ikke å lage trening, som det en får på en ordentlig jakt. Vi har altfor liten trening på «skarpt lege».
Etterhvert var igjen hele gruppa samla på det store jordet. Hadde virkelig flaks med været. Strålende solskinn, vindstille og 8-10 grader.
Mye venting, og til slutt ble det lunsjpause. Jeg rakk en liten luftetur med Petra før maten ble servert.
Mye venting, og til slutt ble det lunsjpause. Jeg rakk en liten luftetur med Petra før maten ble servert.
I det flotte jakthuset omgitt av fine «engelske» hager, med snorrette hekker fikk vi vår danske «frokost», som rett
og slett var chili og ris. Så var det tid for den lange, veien hjem, - nærmere 90 mil å kjøre... Mange erfaringer rikere.
