Som så ofte før tenker jeg at å drive/være en del av en frivillig organisasjon er mye vanskeligere enn å drive/være en del av det profesjonelle arbeidslivet. Noen ganger lurer jeg på om folk tenker at siden de ikke får betalt, så kan det ikke stilles samme krav til kvalitet som i arbeidslivet. Eller siden de som leder ikke egentlig er noen sjef a la på arbeidsplassen, så tar en ikke på alvor de beslutningene som tas. Eller, siden en ikke har lederansvar for de som bestemmes over, så er det ikke så nøye å informere ordentlig, ikke er en interessert i å ta kritikk, heller…. Så er det selvfølgelig den muligheten å la være å gjøre en innsats, ikke en gang engasjere seg i meningsutveksling – la alle andre gjøre jobben, og bare konsentrere seg om det betalte arbeidslivet.
Ja, alt dette er vel for så vidt ikke så merkelig, - det ligger i sakens natur – at en frivillig organisasjon er nettopp uprofesjonell. Når en i tillegg samles rundt en hobby/interesse som en virkelig engasjeres av, og hvor ikke alle er enige, - ja, da bør vel ingen forundres over at diskusjonene kan «ta av» innimellom.
Likevel slår det meg at mye kunne vært så mye enklere hvis en hadde adoptert flere rutiner fra arbeidslivet. Som i større grad å ta «de ansatte» med på råd før de viktige beslutningene, informere på en god måte. Som i større grad å vise respekt for de som er satt til å bestemme. Uten god informasjon tror jeg for øvrig det er veldig vanskelig å få respekt for avgjørelsene.
Ellers er det selvsagt mye som er felles med arbeidslivet også. Bruk av ord f eks, ord er makt. I vår tid, hvor alle er «forfattere» kan en nå mange på FB. Manglende ressurser kan beskrives som latskap. Saklig kritikk som klaging og syting. Å glemme noe kan kalles løgn. Så selv om en gjør så godt en kan med få ressurser og kommer med saklig kritikk, men glemmer noe, ja, så kan en bli kalt en lat løgner som klager og syter. Unektelig to veldig forskjellige virkelighetsbeskrivelser.
Jeg tenker at en må prøve å unngå å ta det personlig om det reises kritiske røster til det arbeidet en gjør enten helt eller nesten gratis. Hvis en har forbedringstanken langt fram i panna er det all grunn til også å gjøre ubetalt arbeid litt bedre for hver gang. En må rett og slett tenke kundebehandling. Misfornøyde kunder gir en mulighet til å yte bedre service neste gang.
Og, nei, jeg er ikke en av «gratispassasjerene». Jeg har vært aktiv i komitéarbeid i mange år i klubben, både som leder og deltager. En av de tingene jeg tok initiativ til i sin tid var å sende ut spørreskjema i etterkant av at vi arrangerte jaktprøve. Vi spurte folk om hva de ønska neste gang, hva de var fornøyd med og hva de var misfornøyd med. Ikke overraskende svarte flere at nettopp det at de fikk et sånt spørreskjema gav dem grunn til å skryte av arrangementet. Poenget mitt er hva slags holdning som er fruktbar når det gjelder kritikk og endringsønsker. Skyttergrava er ikke noe bra sted å befinne seg. Kommer det mange kritiske røster fra medlemmene, er det all grunn til å ta det på alvor.
Gjennom mange år i arbeidslivet, med blant annet mye skriftlig informasjon, har jeg lært meg at hvis noe av det jeg skriver møtes av kritiske røster, kanskje til og med fra flere, så er det mest hensiktsmessige å se nærmere på det jeg har formidlet. Var det uklart? Var det unødvendig krast? Tok jeg rett og slett en dårlig beslutning, som bør gjøres om? Den dårligste strategien i sånne tilfelle er uten tvil å avskrive «alle andre» som dumme….
Jeg ønsker meg at folk er engasjert. Noe av det tristeste ville vel være hvis medlemmene i klubben ikke hadde meninger. Tror jeg vil avslutte med noen ord fra lederskapskonsulenten Tim McClure «The biggest concern for any organization should be when their most passionate people become quiet».
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar