Du verden for en langhelg på mentalkunnskapkurs hos Terje Østli, og med foredrag av Barbro Børjesson! En del teori og tre hunder i testbanen, blant annet Carmen.
En gjennomgangstone for hele kurset var at de ikke var så opptatt verken av hva hunden har opplevd tidligere i livet eller hva slags mentale «begrensninger» den
har. Mer fokus på hvilke kvaliteter som finnes og de mange mulighetene eieren har til å få det beste ut av sin hund.
Mye snakk om at det er forskjell på oppdragelse og dressur. At mange går i fella med å vektlegge oppdragelse altfor lite og for tidlig gå i gang med dressur.
Det var snakk om 4 steg til bedre samhandling med hunden; - «viktige ord», «nå skal vi leke», «følg meg» og «håndtering/kroppskontakt». Viktig å huske
at en hund med stor motor trenger en kraftigere brems enn en med liten motor.
En hunds (og et menneskes) følelser styrer atferden og motsatt. Sterke følelser gir sterke ytringer. Hundens redsel forsterkes når hunden ikke har noen å ty til,
lykkes med å flykte eller andre individer viser redsel. Redselen minsker om hunden langsomt får venne seg til, eieren er trygg og uredd og hunden får en oppgave.
Hundens aggressivitet forsterkes om hunden tror det var rett å bli sint og hunden lykkes i å skremme. Aggressiviteten minsker om hunden ikke tjener på å bli sint
og om hunden får en annen følelse, f eks ulyst.
Instruktørene fortalte at testbanen sier mye om relasjonen hund - eier. Først stiller de eieren noen spørsmål i forkant av testen. Så får hunden en del spørsmål
gjennom testen. Noen ganger er svarene eier gir og hunden gir veldig forskjellig, - noe som var tilfelle for Carmen og meg.
Det ble litt snakk om dette med å starte jakttrening for tidlig, ikke la hunden få lov å være selvstendig. Lært hjelpeløshet. Det første året bør vies til
oppdragelse og utvikling av talenter. Og når hunden er moden for det kan en sette det hele sammen. En må først bygge en relasjon før en kan begynne dressur/jakttrening. Dette var i grunn veldig likt det vi fikk høre på
valp-til-unghund-kurset hos Birgitta i vinter. Når hunden har nervøse tendenser kan den bli frustrert og ikke vite hvordan den skal takle ting selvstendig. Jeg fikk høre at jeg trente hund med hjertet, men at jeg må bruke
hodet også. Joda, jeg har hørt det tidligere....
Et par andre hunder ble testa før Carmen, en schafer og en australsk gjeterhund.
Hva skjedde så på testbanen med Carmen... Først viste hun at hun var supertilgjengelig - var vel borte og snuste og hilste på alle folka som stod på rekke og
rad. På «Lilleharen» glapp jeg tak i Carmens halsbånd og hun var kjapt framme og fanga haren og halte og dro. Det var ikke noe vanskelig å vurdere jaktkamplysta hennes til høy. På storeharen var det litt snodig at hun
bare ble stående og ikke løp avgårde etter meg når hun ble fri. Litt handlingslamma, altså. Kanskje hun la inn søknad om å flytte til testleder...? Eller hun venta på en slags frikommando hun ikke klarte å oppfatte
at noen gav...
Kjeledressen takla hun fint og skrammelet også, gikk rett bort og undersøkte, veldig bra avreagering!
Så, på «tromgubben» kom forsvaret fram - og det fortsatte
på sleden og spøkelsene. Ikke uventa. På sleden var det interessant å observere at hun helt frenetisk gikk i gang med å spise gress, samtidig som hun knurra konstant. Hm. Dette med gress-spising er tydeligvis noe som kommer
fram i frustrasjon, - kjenner det jo igjen fra jaktprøve. At hun hoppa og spratt seg gjennom mange av momentene var ikke akkurat noen overraskelse heller. Flott å se at hun avreagerte så bra.
Spøkelsene holdt hun bestemt fra livet og også når hun ble sluppet løs, men så fort maskene kom av og hun skjønte det var mennesker, var hun lutter glede. På
drakampen til slutt overraska hun meg med å være så til de grader «med», og også etter at det var skutt. Skikkelig skuddfast!
Ellers slet jeg litt med teknikken med det lange kobbelet, det gjorde jeg også da jeg testa Petra. Jeg observerte at en av de andre som testa hunden sin, OG som har
erfaring med brukstrening, helt åpenbart var mer vant med å bruke en sånn line enn det jeg er. Og akkurat på dette tenkte jeg nok at de som instruerer på test kanskje ikke tenker over at noen faktisk ALDRI bruker en
sånn line i hverdagen, og derfor er uvant med å håndtere den. Så kan det bli litt mye instruksjoner om å holde i hele kobbelets lengde, ikke bry seg om at hunden vikler seg inn osv. Og de var altså ikke så lett for
meg å få til. Og hadde i grunn ingenting med min relasjon til Carmen å gjøre.
Én ting er å mentalteste Carmen. Noe annet er å få profesjonell forklaring til det som skjer. Men, du verden, - å ha en gjeng på over 20 kursdeltagere som er
med og ser på og etterpå har gruppearbeid og presenterer hva de har fått ut av å se på meg og Carmen - jeg har aldri opplevd maken!! Visst var det litt ubehagelig å være sentrum for oppmerksomhet, og «få beskjed om»
at jeg må være mer tydelig og ha bedre rammer for Carmen, men samtidig følte jeg meg trygg på at folk ville meg godt. Og det varmet å få høre så mange kommentarer om hvilken fantastisk hund jeg har!!
Artig også å være i et «bruksmiljø» - helt annerledes enn jaktmiljøet jeg ellers vanker i. Mange som reflekterte over at forventningene til en labrador nok
var noe annet enn det de fikk se.
Carmens protokoll: «Åpen og tilgjengelig, Stor jaktkamplyst, Middels sosial kamplyst, Meget livlig, Middels skarphet, Stor forsvarslyst, Nervøse tendenser, Middels
hard - noe vek, Middels-stort mot, Noe urolig, Meget raske avreageringer, Skuddfast - reaksjon som forsvinner. «
Hyggelig å se at hun var så tilgjengelig. Interessant at hun viste så mye mot og et tankekors med den store forsvarlysten. Ikke så redd, altså, men mye forsvar.
Så er det hva «hu mor» gjør med hundens tendens til å ta fram forsvaret, da. Det går jo faktisk an å jobbe med å formidle at det IKKE er greit....
Fokuset i tilbakemeldingene var at det er en hund med veldig mange bra kvaliteter og at mye er opp til eieren.
Ellers var det selvsagt veldig spennende å se på de andre to hundene som ble testa også - og flotte gruppediskusjoner for å fylle ut skjema. På søndag fikk vi
se to unghunder på en mer enkel evaluering på lydighetsbanen.
Petra var for øvrig med som selskapsdame og jeg prøvde å få lufta og trent littegrann med henne innimellom slaga. Vi var blant de få som bodde sånn at hundene
kunne være med inn. Ellers var opplegget der at hundene sov i bilene og eierne bodde på hytte. Et veldig rart konsept for en som ikke er vant til å ha det sånn. Jeg spurte noen om hvorfor og da fikk jeg til svar at det
jo ikke var enmannshytter. Altså - en ble jo da i tilfelle nødt til å ha med flere hunder inn. Og det var jo vanlig at brukshunder ikke gikk sammen, så det hadde jo ikke gått bra...
Du verden, så bortskjemt jeg er som kommer fra retrieververden. Det er jo ganske selvfølgelig for meg at vi kan dra på kurs og konkurranser sammen og dele hytte
med treningskompiser og hundene deres....
I alle fall, - jeg hadde altså fått «grini» meg til å ha med hundene inn, og bodde derfor i et enkelt rom i et kårhus på naboens gårdstun.
Denne helgen var veldig til ettertanke. Tror faktisk disse dagene var mer avgjørende for meg enn mang
en jakttrening eller jaktprøve nå i forkant av høstens to viktige begivenheter - Vinner A i Danmark og Eliteprøva. Skal nok prøve ut litt endringer i hverdagen med Himmelsprettkråka de nærmeste ukene, så får vi se
om det gir resultater. Blant annet blir det totalforbud mot å hoppe!
Tusen takk til instruktører og medkursister for en helt fantastisk og lærerik helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar