09.12 Andejakt

I høst har Carmen vært med på andejakt et par ganger.

Kanskje det mest interessante var at hun overhodet ikke hadde noe av den velkjente “uroen ved fot” som har vært en gjenganger på B-prøve i lang tid. Hun hadde ingen tendens til å miste fokus - spise gress, tusle bort til andre folk el lign.

Derimot hadde hun tendens til lyd og hun knalla. Hm. Kan det være at denne uroen ved fot ikke bare er stress, men faktisk kjedsomhet...? På begge jaktene har hun jo veldig på og det var ingen tvil om at dette var utrolig spennende for henne.

Vi var altså på “smygjakt”. Liste oss rund i terrenget langs vannet. Og Carmen fulgte intens med på det som skjedde. Været ut i lufta og hadde høye forventninger.

På den første jakta var den første anda som ble skutt var Carmens apport. Jeg registrerte at jeg ble veldig usikker på hva jeg skulle gjøre. Den ble nemlig skadeskutt og baksa der ute på vannet. Så skjøt de en gang til, men fortsatt var det liv i den. Og mens jeg vurderte om de kom til å skyte igjen, tok Carmen saken i egne hender og la i vei. Knalla, altså. MEN, dyrevelferden veide jo selvsagt tyngre enn “lydighetstrening” i en sånn situasjon, så jeg lot henne gå.

Hun forfulgte anda der ute på vannet og den dykka et par-tre ganger. Så fikk hun tak i den og kom svømmende hjem. Og jeg fikk avlive anda, noe jeg klarte fint. Fornøyd med det.

Ved neste skudd-tilfelle løp Carmen i vei igjen, selv om det ikke var hennes tur. Så, da fikk jeg henne tilbake og tok henne i bånd.

Det ble mye passivitetstrening og veldig mye fot i løpet av dagen. Mulighet for å korrigere både lyd og fot. Og tidvis hadde jeg henne i bånd, faktisk.

Det er jo lenge siden Carmen har vært på jakt, og jeg ble kanskje litt overraska over hvor høy hun var av denne lille jakta, hvor det til sammen ble skutt fire ender.

På den andre jakta var den ene anda Carmen fikk en riktig “rysare”. Den var nemlig skadeskutt og flere andre hunder var tidligere blitt sendt på den. Den fløy videre og ble skutt igjen. For oss så det ut som den seila utover isen og landa i vannet. Selvsagt ville vi jo ikke sende hundene ut på isen, men dette så altså greit ut. Jeg sendte Carmen på noe som så ut som en svømme-oppgave. MEN det viste seg at det var vann oppå isen, så Carmen kom til iskanten og da var det fortsatt noen meter igjen til anda. Hun strevde noe fryktelig for å komme seg oppå isen.

Jeg ble skikkelig redd for at hun skulle drukne der ute og løp langs vannkanten og prøvde å kalle henne hjem. Men, hun var helt døv for mine signaler og skulle absolutt ikke gi seg. Etter mye strev kom hun seg opp på isen og bort til anda. Og kom svømmende hjem for nok en gang å måtte komme seg opp på noe is langs bredden før hun kom til meg meg anda. Bra jobba, Carmen!

En kjempenyttig erfaring og mye til ettertanke!