5.8 Huggorm

 

For «100 år siden», da jeg jobba i klinisk praksis, hadde jeg som utgangspunkt at kunden hadde rett. Altså når en hundeeier mente det var noe galt med hunden, på tross av manglende åpenbar forklaring, stemte det ofte. 

Nå er min rolle bare å være hundeeier, og i dag fikk jeg erfare at dette fortsatt stemmer. 

Rakel og jeg var ute i et terreng med halvhøy vegetasjon og mange røtter. Jeg så at Rakel reagerte på noe, stakk hodet under en rot, trakk seg tilbake, og ville undersøke mer. Jeg tenkte at det kunne være enten hoggorm eller jordveps. I tilfelle det siste, hadde jeg ikke lyst til å undersøke området, men trakk meg raskt unna med Rakel.  

Jeg fant et lite sår med hevelse på neseryggen hennes, men ikke noe annet fysisk. I etterkant har jeg forstått at hun fikk dette såret når hun trakk hodet tilbake etter bittet, antagelig har hun slått snuta oppi en sten eller rot. Men, hun ble så rar, veldig «lav», skalv og ville raskt inn i bilburet sitt. Dessuten pusta hun på en litt rar måte, med lukket munn og utspilte kinn. Hjemme løp hun rett inn i buret og ikke til kjøkkenet, der kveldsmaten pleier å serveres. Hun kom ikke en gang ut da det ringte på døra. 

Jeg følte meg litt "hysterisk " da jeg møtte opp på NMBU 1,5 time etter hendelsen. For en som ikke kjenner Rakel, virka hun sikkert helt normal, men jeg så jo at hun var altfor stille i kroppen ift. sitt vanlige jeg. Rakel hadde så lite fysiske endringer å se at hun bare ble undersøkt av en dyrepleier og jeg ble sendt hjem med zyrtec. Men, da jeg tok henne inn i bilen utenfor NMBU oppdaga jeg en hevelse på halsen og i munnviken. Den hadde tydeligvis utvikla seg i løpet av de siste 10 minuttene, altså nærmere 2 timer etter bittet. Så jeg gikk inn igjen og denne gangen ble Rakel undersøkt av en veterinær. De barberte og oppdaga at huden hadde fått den karakteristiske fargeendringen som følger hoggormblitt, dessuten bittmerker. Konklusjon = huggormbitt. Da hadde forgiftningen kommet så langt at hun hadde 160 i puls. 

Dermed er altså stakkars Rakel innlagt på NMBU for et par dager med drypp, smertestillende, blod/urinprøver, EKG og overvåkning. De ringte på kvelden og sa at hun hadde roa seg fint i buret uten å vise mer ubehag, og pulsen var nede i 60. Vondt å gå fra henne, men hun er jo i de beste hender. Bra man har forsikring. Og bra jeg fulgte magefølelsen og dro raskt til behandling. Så raskt faktisk at forgiftningen ikke helt hadde satt inn enda. Til ettertanke – ikke slå deg til ro med at det IKKE er huggormbitt, selv om du ikke ser noe hevelse etter 1,5 time.