05.01 Vinter og helseplager

 

Helseplager kan anta forskjellige former. Alle som kjenner meg, vet at jeg misliker vinter. I moderate former av vinteren opplever jeg mest irritasjon, lett ubehag, oppgitthet og «restriksjoner». Men, når vinteren blir ekstrem, får jeg helseplager. Da dreier det seg ikke lenger om bare ikke å være et «vintermenneske».

Ryggen liker ikke snømåking og knærne liker ikke å vasse i dypsnø. Jeg har lett for å få kuldeverk i fingrene – med store smerter som kan vare 20-30 minutter hvis jeg blir nødt til å ta av vanter/votter. Ekstrem vinter gjør meg også veldig redd, selv om det er litt forskjell på de fire «delene» av vinteren, og hvor rasjonelle redslene er.

Delen som handler om mørket er ganske konstant fra år til år, dagslyslengden er forutsigbar. Men, selvsagt kan det kjennes litt lysere med et lag snø. For å unngå mørkedepresjon, som plaget meg i mange år, har jeg de siste årene forskjøvet arbeidstid/brukt fleksitid såpass at jeg får daglige doser med dagslys. Dette har hjulpet veldig på sinnsstemningen. Mørkeredsel er ikke rasjonelt, men for den som er mørkredd, hjelper det lite å tenke på det. Og mengdetrening har ikke hjulpet på meg. Delvis oppvokst på landet, med lang og mørk vei til skolebussen gjorde meg ikke mindre mørkredd. Mye lys i hagen om vinteren gjør at jeg kan klare å sitte i min første etasje uten å trekke for alle gardiner. Men, skogen på kveldstid er et utilgjengelig område for meg i vintermånedene.

Kulde-delen er veldig varierende fra år til år. Og nå er det ekstremt. Jeg bekymrer meg for å falle overende og bli liggende ute i kulda. Jeg opplever rett og slett ekstremkulde som farlig.

Snø er noe jeg synes går greit i små porsjoner. Men, når det blir store mengder, kjennes det som jeg blir stengt inne i et trangt rom. Jeg gjør selvsagt ikke noe så dumt som å bevege meg i oppkjørte skiløyper, men brøyter meg vei og tråkker opp løyper i løssnøen. Den siste ekspedisjonen av dette slaget, fikk jeg nesten panikk av. Det hadde blåst sånn at snøen plutselig gikk fra å være ca. knedyp til å rekke langt opp på låret. Det var veldig langt å gå tilbake der jeg kom fra, så dermed måtte jeg fortsette rett frem. Selv om jeg så bilen, kjentes det som jeg ikke ville klare å komme meg ut av snøen igjen. Når jeg kjører bil, snegler jeg meg fram, slipper folk forbi, og slapper ikke av under kjøreturen.

Is er kanskje den av vinterdelene som gjør meg aller mest redd. Redd for å skli og slå meg. Redd for at hundene skal skade seg. Redd for å bli liggende skadet i kulda. Ja, gjett om jeg bruker brodder og piggsko! Men, det er ikke alltid funksjonelt, særlig ikke med snø oppå is. Bilkjøring er det jeg er aller mest redd for med is.

Med så mye redsler i hverdagen, er det ikke å undres over at jeg misliker denne årstida, særlig når det blir ekstremt.

-----

MEN, kover til noe hyggeligere - jeg var på shopping i går og handla noe jeg skal bruke i helgen. Jeg er faktisk helt avhengig av et par av de beskrevne vinterdelene for å få prosjektet mitt til å funke. 

Elendet til tross, vinteren er pen på bilder. Og frøknene er kledd opp i kuldegradene. Joy er omtrent like trist med og uten klær for tiden. Hun synes det er kaldt uten, men med klær kan hun nesten ikke gå med det samme. Og hun kan definitivt ikke hoppe verken inn i eller ut av bilen.