Etter en uke med kun treff med andre mennesker på skjerm (i tillegg til den ukentlige handleturen på REMA), var det veldig hyggelig å treffe venner til en felles tur i sola. Peder var fornøyd med å være på tur med fire blondiner (Carmen fikk være hjemme i varmen).
På ettermiddagen ble det tur med begge to og apporteringstrening med Peder.
Og apropos dette med ro i markeringssituasjonen. Nå har jeg altså utfordra ham litt de siste dagene ved å stå ved siden av og kaste og holde øye med ham og ikke med hvor dummyen lander.
Som jeg skrev her om dagen sitter han veldig stille bare jeg står litt på avstand og kaster, og oftest har jeg gjort nettopp det for å få litt mer lengde (jeg er ikke god til å kaste så langt). Men, når jeg står helt ved siden av ham er det verre.
Det er ganske fascinerende å se på ham, faktisk. For det første setter han seg veldig sakte ned ved siden av meg hvis jeg går med ham og stopper opp for å kaste. Han ser ut som han er i ferd med å sette seg på en bombe - synker sakte, sakte nedover og blir “sittende” på knærne, med hasene veldig langt bak. Som en 100 meter løper i startgropa. Fokuserer intenst ut der jeg kaster, og så kan han altså lette litt på rompa.
Vet ikke helt om jeg skal definere dette som stress. Det ser VELLIDG annerledes ut enn all stressa atferd han har i hverdagen. Mer superfokusert og intens, egentlig.
Men, han får altså ikke hente med mindre han har rompa ned i bakken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar