08.01 Er labradoren destruktiv?

Labradoren har et rykte som en destruktiv rase - i betydning ødelegger mye som valp/unghund. Betyr det at det MÅ bli ødeleggelser når en har en labradorvalp? Går det an å legge opp hverdagen sånn at en unngår ødeleggelser?

Selv har jeg svært variert erfaring med de tre siste labradorene mine. Carmen var en engel som valp og unghund. Hun ødela rett og slett aldri noe. Og det var slett ikke min fortjeneste - hun bare VAR sånn. Hun bet aldri i noe, verken fingre, møbler eller annet inventar.

Petra var antagelig en ganske normal labrador og dermed destruktiv. Jeg syntes nok da at jeg gjorde mye for å unngå at hun klarte å ødelegge, men innser i ettertid at en del av mine tiltak kom for sent, - ETTER at hun hadde erfart å ødelegge.

Stikkordet her er nettopp erfaring. Bilder i hodet på hunden. Den deilige lyden og følelsen av å rive i stykker bomull. Klemme flat plastikk. Dra utover skumgummibiter. For ikke å snakke om det spennende prosjektet å dra ting som står inntil bilburet inn i bilburet gjennom sprinklene...Alle disse ødeleggelsene - umulig å motstå når en først har erfart dem. Dermed repeteres atferden om igjen og om igjen.

Men, jeg har også lært av erfaring. Erfaringen av å ha Petra. Og den har jeg brukt for å unngå at Tora skulle utvikle destruktive evner slik Petra gjorde.Tora var nemlig i utgangspunktet den potensielt mest destruktive valpen jeg har hatt. Noe av det første jeg observerte da valpen kom i hus, var at hun var interessert i å tygge på ALT. Og da mener jeg virkelig alt. Gardiner, ledninger, tepper, bordben osv osv. Men, Tora har så godt som aldri ødelagt noe. Selvmotsigelse? Neida, men mange tiltak og mye innsats.

Jeg var godt forberedt da jeg henta Tora - min hovedintensjon var at hun ALDRI skulle erfare å ødelegge noe. Aldri få sånne minnesbilder som hun senere kunne ta fram og repetere. Forberedelsene bestod blant annet i en ekstensiv bruk av kompostgrinder - noe som gjorde at veldig mye var «gjerda» inne. Og da det viste seg hvor destruktiv Tora var, videreutvikla jeg inngjerdingen med kompostgrinder. Her må jeg tillegge at jeg selvsagt ikke forlot en liten valp innestengt bak kompostgrinder. Tvert imot var hun under nøye overvåkning konstant i begynnelsen. Kun etter noen uker hvor jeg hadde observert at hun takla kompostgrinder uten å være redd dem, prøve å bite i dem eller klatre på dem, forlot jeg henne i kortere, og etter hvert lengre perioder "alene med kompostgrinder".

Dessuten var jeg superoppmerksom på valpen og tok ingen sjanser. Biabed og bomullsdyner ble rydda unna. Jeg hadde bare framme hardplast-senger med fleecetepper. I bilburet fjerna jeg madrasser og dyner og hadde bare fleecetepper. Jeg passa på at det absolutt aldri lå noe tilgjengelig inntil bilburet, heller ikke halsbånd eller kobbel.

Så gjaldt det gradvis å gi tilgang til også sånt som kan ødelegges. I begynnelsen fikk hun ha en bomullsdyne under oppsyn. Det var ganske lett å se når hun slutta å tenke på at det gikk an å bite i den, - så da kunne hun få mer tillit. Dette skjedde omtrent parallelt med at hun slutta å bære rundt på og leke med fleeceteppene sine.

På samme måte fjerna jeg flere og flere kompostgrinder, både ute og inne. I begynnelsen var alle planter og krukker i hagen gjerda inn. Så begynte jeg med de minst fristende plantene og etterhvert stod alle krukkene fri for inngjerding.

Tora har et eget hunderom hvor jeg har brukt kompostgrinder langs alle vegger og hyller opp til 1,8 meter. I en ganske lang periode har hun kun hatt en hardplastseng med fleecetepper og en keramikkskål med vann. I motsetning til hva hun ville hatt i et bur, har hun både veldig stor plass og varierende liggeunderlag, sånn at hun kan velge hvor varmt hun vil ha det.

Mens Petra ødela for mange tusen kroner, består Toras «merittliste» så langt av en knapp håndfull med ting. Hun lyktes i å lage noen små tannmerker i en tøffel og i tuten på en vannkanne et øyeblikk jeg snudde ryggen til. Også var det bilmadrassen som jeg hadde en idé om at jeg skulle legge på stuegulvet for «tilvenning under oppsyn», men som jeg glemte helt noen minutter da jeg gikk ut i hagen for å vanne. Litt tygging på et hjørne som lot seg fikse med gaffatape. 

Og til slutt hardplastsengen. Denne fikk hun gnagd skikkelig på helt i starten da hun vendte seg til å være hjemme mens jeg var på jobb. Jeg hadde ikke vært forutseende nok, ikke forestilt meg at hun ville være frista til å gnage på den. Senga ble skifta ut med en ny uten gnagemerker og den nye senga pakka inn i fleecetepper. Nå er hun ikke lenger interessert i hardplastsenga.

I et par uker nå har hun både stressless, biabed og bomullsdyne på hunderommet. Men, jeg følger godt med på webkamera når jeg ikke er hjemme. Selv om hun nærmer seg 11 måneder er vel ikke «faren over» helt 100 %.

Likevel - status per i dag er at hun ikke ødelegger ting. Og som sagt knapt har gjort det hele sitt liv. Så, jeg anbefaler fremgangsmåten - ingen erfaring på å ødelegge. OG det er mulig å klare dette uten at hunden må være innestengt i bur :-)