04.01 Publisering av epileptiker-registeret

Jeg har hatt det vondt etter at jeg måtte avlive Petra. Jeg hadde det vondt før jeg avliva henne også. Helt siden hun fikk den fryktelige epilepsi-diagnosen i september 2014. Da Petra måtte reise, satt jeg tom og maktesløs tilbake.

Jeg synes opplevelsen med en hund med epilepsi var fryktelig og jeg kjenner et stort behov for å gjøre noe positivt ut av en negativ opplevelse. Det kjennes som en oppgave jeg bare MÅ ta på meg, dette - å lage et register over jaktlabber med epilepsi. Hvem kan vel bedre argumentere for behovet for et register enn den som selv har kjent det på kroppen. Som har klappet og holdt om sin kjæreste hund i kramper. Som har tørka tiss og bæsj etter anfallet. Som har bekymra seg hver gang hunden har vært alene.

Dessuten vet alle som kjenner meg at jeg er litt mer enn middels glad i tabeller og oversikten, at jeg liker å systematisere og liste opp. Som sagt - denne oppgaven må være laget for meg :-)

Jeg fikk ideen i desember, og jo mer jeg tenkte på det, jo riktigere og viktigere synes jeg det ble. Helt i starten visste jeg om et par håndfull med jaktlabber med epilepsi. Så begynte jeg å spørre litt rundt, og fikk vite om fler og fler. Både oppdrettere, folk som selv har/har hatt hund med epilepsi og de som vet om andre som har hunder har villig delt av sin kunnskap.

Og idag var tiden moden - et register på 15 jaktlabber med epilepsi er nå publisert på bloggen min, og jeg har linka til bloggen fra diverse FB-sider. I tillegg til de 15 hundene vet jeg om 13 til med diagnosen. Men, der har jeg ikke kommet i kontakt med eier foreløpig, og informasjonen blir derfor ikke offentliggjort.

Klart jeg er spent på reaksjonen, men jeg føler meg sikker på at den hovedsaklig vil bli positiv. Jeg håper at også oppdrettere som har avla fram epileptikere kan se på dette som et positivt bidrag til kunnskap. Selv om jeg selvsagt forstår at det kan være litt kinkig med denne type åpenhet. At kanskje avlsarbeidet for noen kan fremstå som masse godt arbeid i åresvis som nå kritiseres.

Likevel - helse må trumfe eget renomé, og jeg håper at kjærligheten til rasen og tanker for rasens beste og framgang er det som dominerer når labrador-folket vurderer om de skal være åpne om sykdommen.