Carmen var eldste hund i gjengen på trening på mandagen. Og hun klarte seg kjempebra. Markerte som bare Carmen kan gjøre.
Dagen ble avslutta med hyggelig middag og Helena og Fredrik.
Tirsdag var det altså rapphønsjakt. Carmen starta bra - superkonsetrert, stadig og tyst, og ikke en antydning til å spise på underlaget.
Den første oppgaven hun fikk kommer jeg for alltid til å huske. En av de yngre hundene hadde blitt sendt på en skadeskutt fugl som det var veldig
mye bevegelse i. Dette syntes hunden var skummelt og ville ikke ta fuglen. Dermed ble den kalt hjem i full fart og Carmen sendt ut i full fart.
Jeg hadde mest fokus på de to hundene som kryssa hverandre og på punktet der ute hvor fuglen hadde vært. Og jeg så ikke at fuglen sprang nedover
jordet. Også konsenterte jeg meg om å få styrt Carmen til nedslagsplassen.
Videre kom det litt motstridende beskjeder, fra en kant fikk jeg beskjed om å kalle Carmen hjem, men så brøt skytteren inn og sa at hun var på
rett sted og at fuglen hadde løpt langt nedover. Og da så jeg at Carmen fulgte sporet. Hun jobba som en helt der ute. Mista sporet, tok det opp, mista det og tok det opp. Så gikk det i kjempefart nedover jordet. Og langt
der ute (200 meter unna?) fant hun fuglen og kom hjem.
Den var så vidt truffet i vingen. Og hadde det ikke vært for Carmen hadde vi sikkert aldri fått tak i den. Imponert over henne!
Men, denne startan var nok veldig heftig for henne, og hun ble mer og mer lett i rumpa. Ble veldig het av spanielene som føk rundt i krattene like
ved oss. Og faktisk knalla hun også, og ble så lite å stole på at jeg måtte ha henne i kobbel!
Hæ!? Carmen som aldri knaller...! Sukk! Føltes veldig feil at denne veteranen måtte holdes i kobbel mens de yngre hundene klarte å sitte fint
ved fot. Vel, da vet jeg det. Vi skal jo på ny jakttur om noen uker, og da vet jeg hva som skal være førstepri - stadighet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar