14.01 Foredrag og chilikveld

En særdeles aktiv dag. Begynte med å få på plass en gjestehund som skulle være hjemme alene hos meg mens eieren og jeg var på foredrag. Dvs Carmen og Petra var selvsagt også hjemme, og de tre hundene ble installert på hvert sitt rom før vi dro avgårde på foredrag.

Dette var ikke hvilket foredrag som helst. Eva Bodfelt og Kurt Blixt skulle snakke om «Stress og piping i trening og konkurranser». Et høyaktuelt tema for oss som trener retrieverjakt.

CURT BLIXT

Curt Blixt var først ute. Han innleda med å snakke om mentaltesting av hund. En tester forskjellige egenskaper på slike tester, men klarer ikke å finne igjen noen sammenheng med piping som altså lar seg «lese av» ut fra enkelte egenskaper som måles på testene.

Videre konsentrerte han seg om to begreper - Stresstoleranse og Arbeidsutholdenhet.

Hvordan hunden tolerer stress henger sammen med både arv og trening. Hvordan klarer hunden å «holde i hop» følelsene sine? Hunden må kunne beholde konsentrasjonen også ved høy forventning. Det er et spørsmål hvor mye motstridende motivasjon hunden orker. Hvordan hunden håndterer høy forventning kombinert med negative følelser. Piping kommer når hunden opplever konflikt. Det handler altså om hundens konflikttoleranse.

Det er typisk hunder med høy motivasjon som piper, ikke de som ikke gidder noe. En kan se på hva hunden jobber for - de er jo litt forskjellige hva gjelder kamplyst, jaktlyst, matlyst, bytteinteresse, gjenstandsinteresse, hvor interessert de er i kos, og hvor stor motor de har.

Vet hunden om at den piper? Curt mente bestemt nei - og at piping er et uttrykk for en følelse. En kan lære en hund å gi hals på kommando, men ikke å pipe. (Jeg tenker at det i tilfelle kanskje har lite for seg å korrigere en hund som piper...)

Så ble det snakk om hvilke utløsere som finnes - som altså igangsetter piping. Her ble mange listet opp:

*Følsomhet for nærhet til andre hunder

*Følsomhet for nærhet til mennesker

*Følsomhet for nye miljøer

*Svarer raskt på fristelser

*Forhindret fra å delta

*Vanskelighet med å falle til ro

*Konflikt med fører

*Krav fra føreren

*«Positiv» forventning, belønning fra fører/moment

FØLSOMHET FOR FOLK, HUNDER OG MILJØ

Det går selvsagt an å trene en hund til å bli mindre følsom for tilstedeværelse av andre hunder og andre mennesker. Øke tryggheten. Det samme gjelder nye miljø - om hunden har blitt trent på forskjellig underlag, terreng, lyder osv vil følsomheten bli mindre for nye miljøer.

Følsomhet for nærhet til mennesker, andre hunder og nye miljø henger sammen - en utrygghet som kan gi grobunn for piping og stress. Her gjelder det å jobbe med å få hunden trygg på folk og andre hunder. Og også gi hunden en mulighet for alternativ atferd. Heller se på eier enn å pipe, f eks. En kan også komme litt tidlig for å trygge hunden i miljøet. Være i vår egen lille «boble» med hunden, og stenge verden ute. Ha en plan klar hvis hunden blir usikker. Være en trygg fører i hverdagen. La den utrygge hunden gå litt bak oss på tur, ikke først, draende i kobbelet.

Jeg tenker at også når det gjelder dette med lyd, så er det en fordel med en mentalt robust hund, som ikke blir engstelig av å se ukjente folk eller hunder på trening/konkurranse. Også er det jo ikke så lett på en jaktprøve å komme tidlig nok til å «prøve ut» prøveområdet, siden vi rett og slett ikke får lov til å gå ut i området før en jaktprøve. MEN, vi kan jo være flinkere til å variere terrenget vi trener i, sånn at hunden har sett «det meste» før.

Noe av konklusjonen hans var altså at almen egstlighet hos hunden har sammenheng med piping. Vel, på mine to hunder stemmer dette godt. Den engstelige Carmen piper, mens trygge Petra er helt tyst.

Videre snakka han om at den usikre hunden har stort behov for å undersøke for å skaffe seg kontroll. Men, at en slik nysgjerrighet med undersøkelser kan gi en selvforsterkende atferd som kan bli slitsom. At nysgjerrighet kan bli en utfordring å håndtere.

SVARER RASKT PÅ FRISTELSER

Dette handler om aktivitetsnivå. Hvor mye «maur» har en hund i kroppen? Er hunden alert, våken, uengasjert? Er den lett eller vanskelig å få igang ved forventning? Hva slags evne har den til å koble av etter aktivitet?

En del av dette er genetisk, og ikke treningsrelatert. En valp kommer altså til dels med en ferdig «pakke» hva gjelder hvor høyt temperert den er. I treningen gjelder det å veksle mellom aktivitet og passivitet. Og være forutseende som trener.

FORHINDRET FRA Å DELTA

Her kan ulike forhold frustrere hunden, - være forhindret fra å leke med andre, forhindret fra å være med på trening, få gjøre arbeidsoppgaver. Ja, dette er jo velkjent i retrieverjakta, vi er klar over at nettopp i sånne situasjoner kan vi få piping, når vår egen hund må sitte passiv og se på at andre jobber.

VANSKELIGHET MED Å FALLE TIL RO

Nok en gang er det aktivitetsnivået som ligger i bunnen, og mye er arvelig. Det samme gjelder almen nysgjerrighet og vilje til å undersøke. Dessuten usikkerhet og positive forventninger.

At aktivitetsnivå er arvelig synes jeg for så vidt var godt å høre mtp så mye slit jeg har hatt med å få intense Petra til å roe seg ned. En så høytemperert hund er rett og slett en utfordring når det gjelder å kunne roe ned....

KONFLIKT MED FØRER

Den vanligste årsaken til en sånn konflikt er en veksling mellom korrigering og kraftige belønninger. Hm. Her måtte jeg trekke litt på smilebåndet, og i hodet mitt så jeg for meg «lydighetsfolks» vanlige måte å belønne hunder på, med masse høylydt og høyfrekvent lyd, hopp og sprett, herjing med biteleker og mengder med godbiter....

Curt vektla å skape en kommunikasjon hvor hund og fører forstår hverandre - med kroppsspråk, små gester, ansiktsuttrykk, stemme-variasjoner, ordinnlæring og fløyte/klikker. Det er også verdt å tenke over om en skal skille på hverdagsspråket og treningsspråket.

En kan forsøke å snu en konflikt ved å skifte treningssted og type aktivitet.

KRAV FRA FØREREN

Her kan det være snakk om belønningskrav - med for høyt stilte kriterier eller at en har kjørt seg fast i et spor. Det kan også være snakk om sosiale krav på hunden - at den må men ikke vil. Og eierens påfølgende misnøye når det mislykkes.

«POSITIV» FORVENTNING, BELØNNING FRA FØREREN/MOMENTET

Curt stilte spørsmålet - er det en bra strategi ved høyt stress å ta en time-out, legge hunden i dekk og vente litt? Dette er en vanlig måte å gjøre det på, og hvorvidt det har en positiv effekt kommer helt an på hva slags individ en har med å gjøre.

Eksempler som ble nevnt på belønninger som kan utløse pip:

Heftig eksternbelønning, voldsom lek etter et moment, ball i lomma, apportering, gå stige og fremmadsending. For egen del gjenkjente jeg her i grunn bare apporteringen. Har sjelden holdt på med andre heftige belønninger enn selve apporteringen.

Etter å ha brukt mesteparten av tiden på utløsere til pip, avslutta han foredraget med å snakk litt om konsentrasjon og repetisjon.

For å trene konsentrasjon anbefalte han Lete-øvelser, Balanseøvelser, og det å kunne vente på belønning. Dessuten er det viktig å gjøre øvelsen så vanskelig at hunden må samle seg først før den lykkes.

Hva skjer ved repetisjon? Hunden kan bli opphisset, lete etter snarveier, miste interessen, få minsket forventning på belønning, eller tvert imot øket forventning på belønning, bli usikker og tro at den har gjort feil, eller bli mentalt sliten. Det er bra å variere belønningssystemet. Repetisjon av det som stresser og frustrerer kan øke problem med piping. Jeg tenker at sagt på retrieverjakt-språket handler det om å bryte forventninger.

Og helt til slutt - det går an å velge seg et «gladsignal med sans og balanse». Noe vi kan lære hunden til å forstå og få positive assosiasjoner med. Hjernevaske hunden til å tro at nå kommer noe bra

EVA BODFÄLT

Så var det neste foredrag. Eva stilte spørsmålene - når en hund piper - hva vil den ha? Og hva vil den bli kvitt? Ellers kan vi observere hunden og se at det kommer andre signaler før pip - tramping med potene, logring og surring med hodet.

Piper hunden i hverdagen, er det bestemte deler av fri ved fot - inngang, stegforflytning, når vi starter å gå? Er det ved synet av en forventet belønning eller er det andre ting som utløser lyd?

Piping er uttrykk for en følelse, og ikke en atferd i seg selv. Skal vi gjøre noe med piping må vi derfor gjøre noe med hundens følelser. Forandre følelsene til hunden OG oss selv.

Og her Evas liste over årsaker til lyd:

*Manglende føljsamhet (dette uoversettelige svenske ordet); konflikt og konkurranse

*Belønning assosiert til aktivitet/øyekontakt

*Raske og ritualiserte belønninger

*Manglende taktil berøring

*Mangel på pauser

*Altfor tidlig trening av den unge hunden

*Repetisjoner, repetisjoner, men av hva?

*Sykdom

MANGLENDE FØLJSAMHET

Kan hunden tar imot kos og klapp selv om vi holder en ball i den andre hånden? Er fokuset på oss eller bare på ballen?

ØYEKONTAKT

Det kan bli for mye, så det er lurt å være forsiktig med å belønne øyekontakt. Hunden kan assosiere belønning til høy aktivitet. Verdt å tenke over hvor mye vi belønner øyekontakt ift hvor mye vi belønner andre sinnsstemninger hos hunden.

Dette tenker jeg er kjempeviktig i jakttreningen. Det å sørge for å belønne en logn sinnsstemning. Jeg brukte dette mye på Carmen da hun var liten. Slapp henne ut i hagen (belønning) når hun slutta å logre, og ikke så på meg, men liksom pusta ut og slappa av.

OVERSTIMULERING AV EN UNG HUND

Det er viktig at hunden lærer seg å hvile i diverse settinger. Det blir ingen bra læring på å hvile av å bli satt i bur/bil.

Dette tror jeg også er et veldig viktig punkt i vår trening av den unge jakthunden. Og faktisk den riktigste formen for «passivitetstrening». Rett og slett f eks være på skogtur og ta seg tida til å stoppe opp og gjøre ingenting. Selv om Petra ikke akkurat kan kalles avslappa, så er hun god på å hvile på stamplass, også når andre hunder jobber. Dette er jeg helt sikkert på skyldes riktig form for passivitetstrening i ung alder. Uten dette hadde hun vært enda heftigere!

REPETISJON

For å unngå repeteringsfella kan en gjøre små forandringer på sted og type belønning.

Etter denne smørbrødlista over årsaker til lyd snakka hun litt om hva vi kan gjøre når hunden piper f eks mens vi går fot. Rådet var å ikke bry oss om det, puste rolig og fortsette å gå. Ikke la oss rive med i hundens stress. Belønne noen sekunder uten lyd, og så øke tiden før belønning. Vi må altså være trygge selv og utstråle trygghet.

Så snakka hun om dette med on-off, altså veksle mellom aktivitet og passivitet. Her kom hun inn på den såkalte ryggsekken, - belønne passivitet med aktivitet. Skal hunden kunne slappe av må vi være avslappa selv.

Det går an å trene uten bruk av kommandoer, men med belønningssignaler.

Viktig å trene føljsamhet tidlig, ikke begynne å kaste ball før hunden til en viss grad følger oss. Forsterke hundens gode følelser ved vårt venstre ben, - der er det godt å være.

Hun snakka også litt om dette med mottrykk. Lære hunden å gå bra fot ved å dytte den vekk, sånn at den heller lener seg mot foten. Jeg har hørt om dette fra andre kurs hun har holdt. Men, jeg har også sett eksempel på en retriever på jaktkurs som ikke kom seg av flekken på fremmadsending etter en sånn type trening, så jeg er vel ikke så helt sikkert på dette.... Men, en må vel kanskje gå et eget kurs og gå i dybden på det før en dømmer.

Hva tenker jeg så etter foredraget? Mye var vel kjent og tenkt fra før. Ikke noe veldig revolusjonerende, kanskje, men bra å få satt ting litt i system. Det mest interessante, det jeg ikke har tenkt så nøye over før, er at det kan være ganske så forskjellige grunner til at den ene og den andre hunden piper. Grunnen til at Carmen (av og til!) piper kan ha en helt annen forklaring enn andre hunder som piper.

Her er for øvrig listen over årsker til lyd fra kurset hos Birgitta forrige vinter: Usikkerhet. Forventning. Frustrasjon. Utrygghet. Utydelighet. Prating med hunden. Passivitetstrening av type sitte og se på mange kast hunden ikke får hente. Gråsoner. Dårlige valpekurs.

En del av de samme tingen, altså.

Etter foredraget var det noen av oss som hadde vært der som tok en felles tur i skogen på Ås. Jeg hadde tydeligvis klart å stille inn kameraet feil, så bildene ble litt dårlige, dessverre.

På kvelden hadde vi den årlige chilikvelden i gjengen. Faktisk var det sjette gangen vi arrangerte det. Jeg bidro som vanlig med chili, så var diverse annet delegert ut. Dermed ble både salat, rundstykker, kaker, godteri og ekstrastoler tatt hånd om av andre.

I år var vi 12 til bords og 7 hunder i leiligheten min. Rekorden fra i forfjor, med 12 til bords og 13 hunder ble altså ikke slått.

Som tidligere reflekterer jeg over hvor privilegert jeg er som har denne gjengen å være sammen med. Det er så flott når en vil hverandre vel i en treningsgjeng og ikke driver og konkurrerer internt.

Kveldens premier ble delt ut til de som hadde fått «opprykk» eller premiering mot/som jaktchampion i løpet av fjoråret. Hovedsaklig var det de med førstepremie i EK det ble gjort stas på, deriblant Carmen. Med en eier som «aldri gir seg», som det ble sagt.