11.12 Gyllende Anden

Det er mye program i desember. Og bra er det, så går måneden unna litt fort. I år ble det litt ekstra travelt i «oppkjøringen» til den vanlige desember-turen til Sverige. Det falt seg nemlig sånn at Petras første privattime og julebord med jobben var på de to siste kveldene før jeg skulle kjøre til Sverige.

Dermed hadde jeg nok en gang nytte av hyggelige treningskompiser som stilte opp som hundevakter. Carmen fikk være hos yndlingshundevakten sin et par dager og Petra fikk dra på overnatting hos en treningskompis som liker Petra veldig godt. Det siste er hyggelig når en har en litt «spesiell» hund. Så vet jeg at hundevakten hovedsakelig trives og ikke irriterer seg over Petra.

Vel, etter flott avvikla julebord fredag og pakking til Sverigeturen begynte jeg lørdag morgen med å hente hundene hos hver sin hundevakt. Så gikk turen østover, i begynnelsen i regnvær. Men, etter hvert sank temperaturen, og nedbøren endra seg til sludd, og så snø. Må innrømme at den siste timen (da hadde jo også dagslyset forsvunnet) ikke var noe trivelig. Jeg hater å kjøre på vinterføre – en av veldig mange grunner til at jeg hater vinteren. Så, jeg tok det med stor ro, og snegla meg fram til bestemmelsesstedet.

Som vanlig overnatta jeg på Lilla Trãskaten – der altså Thorsvi-kennelens desember-mocktrial – Gyllende Anden - holdes.

Vi har vel i grunn tradisjon for ikke å ha særlig bra vær på dette arrangementet. I år var det snø og vind – mao surt og kaldt.

Carmen hadde et lavt startnummer og var med i første pulje. Opplegget er sånn at alle hunder får fire apporter i grunnomgangen, også er det noen som går videre til finalen. Kun en gang tidligere har Carmen kommet til finalen, og hun klarte det ikke i år.

Av en eller annen grunn prøvde hun å avlevere samtlige dummyer til dummy-bæreren (som gikk litt bak linja). Carmen løp altså forbi meg og videre. Dette er en atferd jeg for så vidt har observert mange ganger før, og det er sånn som gjerne kan skje på den aller første apporten. Men FIRE ganger på rad!!? På den siste så snakka jeg virkelig bestemt til henne, og et øyeblikk så det ut som hun vurderte å avlevere til meg. Men, nei, så løp hun likevel videre til dummybæreren.

Ja, ja, jeg må jo nesten le litt også – rare, søte Carmen!

Etter at arrangementet var avslutta ble jeg med hjem til Carmens oppdrettere, noe jeg pleier å gjøre etter Gyllende Anden. Å kjøre hjem på vinterføre i mørket er bare helt uaktuelt! Dessuten er det veldig hyggelig å holde kontakt med Anta og Jørgen!

Som vanlig ble det god mat og drikke, og hundeprat – men tidlig kveld.

Hjemreisa i dagslys var helt grei. Det hjelper også på med min forholdsvis nye juletradisjon – høre hele Harry Potter serien på lydbok.