Saritas blogg: januar 2024

onsdag 17. januar 2024

14.01 Nyanskaffelse: Truger

Jeg har ingen forventning om det, men det går an å håpe. Håpe at kommunen synes helse og turmuligheter for ikke-ski-løpere er viktig også – og gjør noe for å kjøre opp gå-løyper. Håpe at de som kjører opp skiløyper kan la det være igjen noen stier og skogsveier til oss som går på bena, sånn at ikke alle steder blir til forbudt område. Sånn at skogen, som jeg er så glad i, er mulig å gå i (i dagslys) for andre enn bare skiløpere.

Av flere års erfaring vet jeg at ingen av disse håpene er noe å satse på. Skal jeg gå, må jeg tråkke opp spor på jordene. Så, det gjør jeg. De sjeldne vintrene hvor det har vært mye snø her på Ås, har jeg tidligere tenkt at jeg skulle skaffe meg truger, men det har blitt med tanken.

Med halv pris på truger på XXL, ble det nå omsider alvor av tankene. Og, du verden, så mye enklere å tråkke løyper med truger, selv om jeg følte meg litt ustø og var litt redd for anklene.

Da jeg skulle se nærmere på merkelappen, oppdaget jeg vektbegrensningen. Hm. Må innrømme at trugene nok må finne seg i litt overvekt etter jula.

13.01 Clara skulle fylt ett år i dag

En liten bildekavalkade til minne om Clara.

Jeg har ikke fått noen resultater fra obduksjonen enda, men jeg er forberedt på at jeg kanskje ikke vil få noen konklusjon/dødsårsak. Så har jeg satt meg på valpeliste hos en oppdretter og leter etter andre aktuelle kull.

Fikk forresten en helt absurd tekstmelding fra Agria i dag.

10.01 Clara er død 13.01.23-10.01.24

Jeg er i sjokk og har ikke helt klart å forstå det som skjedde i morges. Clara døde i armene mine, enda ikke fylt ett år. Hun har vært frisk og sprek hele sitt korte liv. Jeg har aldri sett noen som helt tegn på at hun for eksempel skulle ha noe hjerteproblem.

Jeg satt ved PCen på hjemmekontoret og Clara var på hunderommet. Ikke noe særlig spesielt hadde skjedd det siste døgnet. Begge hundene spiste mengder med elgbæsj på turen i går og gjorde tilsvarende mye fra seg på morgenen (helt normalt). Clara kasta opp frokosten sin og spiste den opp igjen (helt normal labradoratferd). Plutselig begynte hun å hyle og sparke med bena (sånn de ofte gjør når de drømmer), men hun slutta ikke. Jeg tenkte EPILEPSI – ikke nå igjen! og kom meg inn på hunderommet. Hun var bevisstløs og slutta ganske fort å puste, tunga ble blå. Kjente på brystet hennes at hun hadde hjerteflimmer. Jeg prøvde meg på noe slags tafatt hjerte/lungeredning, men ganske fort var hun død.

Heldigvis har jeg venninner som stiller opp, så jeg fikk litt hjelp til det praktiske. Nå er Clara levert inn på veterinærinstituttet til obduksjon. Veterinæren jeg snakka med på telefonen minte meg om at det ikke er alltid de finner noe. Men, jeg tenker at både av hensyn til meg selv, oppdretter og de som har Claras slektninger, vil jeg i hvert fall gjøre det jeg kan for å finne ut av dette.

Jeg har det HELT FORFERDELIG! Dette året skulle jo bli året da jeg endelig skulle komme i gang med trening, kurs og prøver for alvor. Ikke året da jeg skulle miste nok en unghund. Så mye håp, så mange drømmer. Så mange treningstimer, så mange tanker og planer. Påmeldinger til kurs. Hverdagen tilpasset valp/unghund. Sliten og motløs nå. En idiotisk opprørthet over livets urettferdighet. Som om livet noen gang har vært rettferdig. Dumme tanker om alt det praktiske som må ordnes. Avlysing. Avbestilling. Finne på et nytt navn til en valp. Lite viktig i den store sammenhengen. Kanskje lettere å tenke på slike ting enn det faktum at hun er borte. Borte for alltid. Kosete, intense, spretne, kreative Clara. Som jeg har lært mye av, siden hun ikke ligna på noen andre hunder jeg har hatt. Som jeg hadde gleda meg til å ta med på Unghundsderby. På kurs i Hemsedal. Nå er det bare Joy og meg igjen her. Helt uforberedt. Denne dagen ble noe helt annet enn jeg hadde tenkt.

Istedenfor et år med unghund-begivenheter ble dette året da jeg var tilbake på start – med å prøve å finne en valp (eller en unghund til omplassering). Jeg kjenner at jeg har minimalt med energi til å lete akkurat nå.

Folk har vært helt fantastiske i dag – med kommentarer, meldinger, telefoner, forslag til tur og besøk. Og på kvelden kom to venninner som hadde med seg sushi.