Lørdag hadde vi en formiddagstrening, tre ekvipasjer i nærområdet, - fottrening med ekstern belønning. Vi tok ut én hund av gangen og var medhjelpere for hverandre. En eller to medhjelpere brukte godbitskål, tennisball eller dummy.
Starta med godbitskål med Peder. Han skulle sitte ved min fot uansett hva medhjelperen frista med. Først stod jeg altså stille, og da var han uventa flink til å sitte dørgende stille samme hva medhjelperen fant på. Etter hvert gikk vi ett skritt fot, så noen få skritt fot. Når han gjorde riktig fikk han gå på den eksterne belønningen. Hvis han gikk for langt fram fikk han ingen belønning.
På sikt tenker en seg at hunden går finere fot jo heftigere fristelsen blir - vel, det var i hvert fall veldig oppmuntrende å se de to treningskompisene som har holdt på lenger med dette enn meg. Blant annet fikk jeg se at de kunne skifte retning (først en stund i retning av den ene medhjelperen, så i retning av den andre medhjelperen). Faktisk ble jeg veldig imponert over alle tre hundene, også min egen.
-----
Jeg har altså strevd litt for å knekke koden for fot-gåing med Peder. Sammen med andre folk, eventuelt med hunder, kan det kanskje se ut som vi ikke har trent på dette i det hele tatt, men jeg har faktisk trent masse. Og han er veldig flink - så lenge det bare er han, Carmen og meg. Men, sammen med andre kan det bli mye baluba.
Jeg har aldri tidligere hatt en hund med så mye kamplyst som Peder, så dette er nytt for meg. Kamplysten gir seg blant annet utslag i at det overhodet ikke fungerer å gi ham motstand fra meg. Altså nytter det IKKE å stramme båndet eller ta tak i ham hvis han kommer for langt fram. Han svarer på motstand med motstand og lener seg da bare enda mer framover. (Motstand “fra” terrenget, derimot, fungerer utmerket - det gjør at han blir supermotivert til å forsere hva det måtte være som står i veien.)
Det han åpenbart trenger er å skjønne og gjennomføre det å befinne seg i rett posisjon. Og videre rette seg inn selv hvis det blir feil. Med minimal “inngripen” fra meg.
Jeg var ikke like “flink” til å hjernevaske Peder som liten valp på posisjon og kommando-ordet “fot” som jeg var med Tora (helt bevisst). Forklaringen på det er at jeg etter hvert faktisk hadde dårlig erfaring med hvordan denne form for trening fungerte på Tora. Hun ble nemlig ekstremt høy av å få godbit-belønning og av selve fot-posisjonen. Siden hun har veldig høy jaktlyst kobla hun fort posisjon med apportering og ble fryktelig hektisk i fotposisjon. Jeg måtte kutte ut selve ordet “fot” i en lang periode for å prøve å redusere stress.
Denne erfaringen med Tora er bakgrunnen for at jeg altså var litt skeptisk til denne metoden med Peder, og har som sagt ikke hjernevaska like mye som jeg gjorde med Tora. Men, jeg har holdt på en del med bakpartskontroll og også “mottrykk” med Peder - altså at jeg har dytta på ham forover og sidelengs for å få ham til å holde seg nær inntil benet mitt.
Vel, må jo bare innrømme at jeg har vært litt “treig” som ikke har innsett at posisjonstrening passer mye bedre for Peder enn det gjorde for Tora! Peder har, i motsetning til Tora, et ganske avslappa forhold til godbiter. Han kan godt få en godbit nå og da mens han går fot uten å bli hektisk av den grunn. Han har ikke ekstrem jaktlyst og blir i utgangspunktet ikke høy av selve det å gå fot. Når det gjelder dette siste tror jeg for øvrig ikke bare det skyldes en annen personlighet enn Tora. Her har jeg nok også resultat av at jeg har trent veldig mye fot separat uten at det har vært knytta til noe apportering.
Konklusjonen av alt dette er at jeg i større grad kan ta i bruk “verktøyet posisjon”.
Lørdagens trening gav meg ny giv i fot-treningen.
Hovedpoenget er å hjernevaske Peder på posisjon og la ham selv finne ut av hvor det er lønnsomt for ham å være. Det eneste jeg gjør hvis han går for langt fram er å rygge. Øker han tempoet, sakker jeg på farten. Han skal altså lære seg til at HAN må holde kontroll med hvor jeg er og alltid, alltid rette seg inn etter min posisjon, ikke motsatt.
Når jeg verken drar i båndet eller tar tak i ham, knapt snakker til ham, blir ikke kamplysten aktivert, og han beholder i mye større grad roen. Og han blir mer fokusert, siden han har posisjonen å konsentrere seg om.
I tillegg har jeg funnet ut at jeg må tenke miljøtrening også ifm. fot-trening. For Peder er det MYE vanskeligere å gå fot i Ås sentrum enn i skogen, selv om det knapt er en hund, og svært få mennesker å se. Om dette har med mer erfaring på skog og mindre på asfalt eller flere forstyrrende lukter og lyder i bymiljø vet jeg ikke helt. Det kan også hende at det rett og slett er det at han går i bånd i sentrum - og dermed kan komme til å trekke i båndet (selv om ikke jeg drar i båndet) og “kjenne på motstanden”. Uansett har jeg funnet ut at jeg må bli mer bevisst på ofte å oppsøke sentrum og trene fot. Og kanskje flinkere til å trene fot i bånd i skogen.
Det positive med at han blir litt ukonsentrert og muligens mer stressa av bymiljø er at det jo er enkelt å gjøre treningen litt vanskeligere enn skogen, - altså som et skritt på veien til å takle trening sammen med andre. Ås sentrum er jo lett tilgjengelig som treningsområde.
Joda, det bøtta ned i dag - men Peder og jeg gjennomførte likevel tre økter med fot-trening i forskjellige settinger. Begynte med tur i skogen kombinert med noen få apporteringsøvelser og diverse transportetapper. Fot-trening langs skogsveien tilbake til bilen uten noen andre oppgaver. Carmen fungerte som vanlig som forstyrrelse og kom og tigde godbiter med jevne mellomrom.
Jeg synes faktisk jeg merka forskjell på Peder - han har jo pleid å klare akkurat fotgåing med bare Carmen og meg bra. Men, med stopp og rygg hvis han gikk for langt fram virka det som han ble mye mer konsentrert enn han har vært tidligere. Han så veldig fornøyd ut der han gikk - han følte seg nok sikker på hva han skulle gjøre og kjente at jeg var veldig fornøyd med ham. Og i stedet for å ta et par ekstra skritt fram når han satte seg, var han mer oppmerksom på meg og trakk seg et par skritt bakover. Du verden!
Neste økt ble i et nesten folketomt sentrum. Likevel vanskeligere enn i skogen, men en liten forbedring fra tidligere.
Siste økt fot ble på fotballbanen kombinert med sidedirigeringstrening. Satte opp gjerdestolper med 3-4 meters mellomrom. Hadde kanskje 2 meter mellom Peder og dummyen og stod rett foran ham. Han syntes det var vanskelig å gå rett til siden og ikke skrått framover til den neste dummyen/gjerdestolpen han så. Så, dette skal vi gjøre mye mer av. Moro når jeg etter noen forsøk kunne se at han tenkte, kikka skrått framover, kikka på meg, til siden og valgte riktig.
Og han gikk altså fint fot mellom stolpene. Men, jeg vet jo av erfaring at med andre til stede kan det bli verre, så vi må videre med medhjelpere som “forstyrrer”.
Dagens bilde viser premien vi fikk i online WT vi var med på - der Peder ble dommerens favoritt på én av postene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar