08.08 Sykepleier

 

Jeg la meg med bange anelser i går. Heldigvis sov Rakel godt bortsett fra da hun måtte ut med diaré i 02 og 04-tida. Rakel er ikke typen til å lide i stillhet, og det er jo bra akkurat i dette tilfelle. Hun begynte dermed med små pipelyder lenge før det ble helt akutt, så vi rakk ut i tide.

Jeg tror dessverre ikke hun har glemt gårsdagens mislykkede forsøk på undersøkelse og blir veldig “lav” når hun tror jeg skal “gjøre noe med henne”. Men, ellers virker hun kvikk og seg selv når hun er våken, og matlysten er større enn noensinne.

Det har vist seg at den største utfordringen med Rakel ikke har vært at hun vil slikke på såret etter veneflonen på det ene forbenet (hun bryr seg heldigvis ikke om de andre to barberte bena), men at hun har diaré.

I dag prøver jeg meg med litt vom&hundemat i tillegg til gastrointestinal-boksemat, skummet kulturmelk og ZooLac. Jeg har hatt god erfaring tidligere på å bruke V&H ved diaré. Lite å lage statistikk på, men det ble i hvert fall ny rekord, hun holdt seg i nesten fem timer og så i ni timer. Og “resultatet” var litt mindre flytende. Suppe på vei mot stuing, kanskje.

Det blir altså ikke noe kurs i helgen. Spenningsmomentet nå er om jeg får gått på Oscarsborgoperaen, som planlagt, sent søndag kveld. Ikke så lett å overlate en hund til hundevakt hvis hun både har diaré, ikke skal slikke på en fot og heller ikke herje med husets andre hunder. Jeg håper de to første punktene er et tilbakelagt stadium innen søndag kveld.

Rakels aktivisering denne dagen var å sitte på et teppe på plenen ved fotballbanen og se utover jordene sammen med meg.

7.8 Pasienten er hjemme igjen

 

Én ting er å ha en hund på sykehus og være bekymra og tenke på hvordan det går. Om hunden er redd for å være på et fremmed sted, blant fremmede folk. Men, å få hjem en pleiepasient er en annen ting. Det er faktisk ganske krevende å være sykepleier. 

Nå har jeg vært og henta huggormbitt-pasienten på NMBU. Hun ligner vel litt mer på en blodhund og litt mindre på en labrador akkurat nå. Stakkars Rakel har fått diaré (vanlig konsekvens av huggormbitt), så det blir Zoolac og skånekost flere ganger daglig, pluss at hun skal få smertestillende Paracet. I tillegg til diareen er det to utfordringer.  

Den ene er at hun gjerne vil slikke på såret etter veneflonen på benet. Rakel er faktisk barbert på tre ben, og jeg oppdaga at det var massevis av limrester flere steder på disse tre bena. Hun er en sånn hund som slikker på alt fremmed, hudkrem, solkrem, Centaura, parfyme osv. og selvsagt også limrester. Dermed ble det en runde med plasterfjerner for å vaske vekk limrestene. Det er jo ikke så greit å sette på en krage rundt den hovne halsen hennes. Og hun blir nok heller mer opptatt av benet om jeg tar på bandasje. Så, løsningen i dag har vært å ha henne i nærheten og holde øye med at hun ikke slikker. Det virker som det er et forben hun er opptatt av, og ikke de andre to som er barbert. 

Den andre utfordringen blir å holde henne i ro, hun skal jo liksom være litt sykemeldt et par uker. Men, i dag har ikke det vært noe problem. Hun har sovet veldig mye, antagelig har hun underskudd på søvn etter oppholdet på NMBU i tillegg til at hun sikkert har vondt og kjenner seg slapp. 

Jeg tror i hvert fall hun syntes det var veldig fint å komme hjem til kjente omgivelser. 

Hun måtte ut i full fart med diaré hver andre til tredje time fra kl 12 til kl 22. Siden jeg syntes hun kjentes varm ut, prøvde jeg å ta temperaturen på henne. Det var et feilgrep, jeg burde heller prøvd å ta pulsen hennes. Hun ble altså SÅ redd, stakkars! Og etterpå var det selvsagt meningsløst å ta pulsen hennes. Hun er sikkert mer enn lei av undersøkelse og behandling etter et par døgn på sykehus. 

Vel, jeg la meg med forventninger om en urolig natt. 

6.8 Rakel på sykehus

 

Det er veldig tomt og rart uten Rakel i hus. Heldigvis er NMBU flinke med oppdateringer, og jeg vet at hun er på bedringens vei. Men, hun synes nok det er litt kjedelig å være innesperret i bur, som det stod i en av meldingene. 

Joy, derimot, synes det er helt ok uten Rakel i hus. I dag fikk hun være med på skogtur sammen med en annen flokk.  

Selv om jeg i “alle år” selvsagt har vært klar over faren for huggorm, må jeg innrømmet at jeg så meg litt ekstra godt om i dag. 

5.8 Huggorm

 

For «100 år siden», da jeg jobba i klinisk praksis, hadde jeg som utgangspunkt at kunden hadde rett. Altså når en hundeeier mente det var noe galt med hunden, på tross av manglende åpenbar forklaring, stemte det ofte. 

Nå er min rolle bare å være hundeeier, og i dag fikk jeg erfare at dette fortsatt stemmer. 

Rakel og jeg var ute i et terreng med halvhøy vegetasjon og mange røtter. Jeg så at Rakel reagerte på noe, stakk hodet under en rot, trakk seg tilbake, og ville undersøke mer. Jeg tenkte at det kunne være enten hoggorm eller jordveps. I tilfelle det siste, hadde jeg ikke lyst til å undersøke området, men trakk meg raskt unna med Rakel.  

Jeg fant et lite sår med hevelse på neseryggen hennes, men ikke noe annet fysisk. I etterkant har jeg forstått at hun fikk dette såret når hun trakk hodet tilbake etter bittet, antagelig har hun slått snuta oppi en sten eller rot. Men, hun ble så rar, veldig «lav», skalv og ville raskt inn i bilburet sitt. Dessuten pusta hun på en litt rar måte, med lukket munn og utspilte kinn. Hjemme løp hun rett inn i buret og ikke til kjøkkenet, der kveldsmaten pleier å serveres. Hun kom ikke en gang ut da det ringte på døra. 

Jeg følte meg litt "hysterisk " da jeg møtte opp på NMBU 1,5 time etter hendelsen. For en som ikke kjenner Rakel, virka hun sikkert helt normal, men jeg så jo at hun var altfor stille i kroppen ift. sitt vanlige jeg. Rakel hadde så lite fysiske endringer å se at hun bare ble undersøkt av en dyrepleier og jeg ble sendt hjem med zyrtec. Men, da jeg tok henne inn i bilen utenfor NMBU oppdaga jeg en hevelse på halsen og i munnviken. Den hadde tydeligvis utvikla seg i løpet av de siste 10 minuttene, altså nærmere 2 timer etter bittet. Så jeg gikk inn igjen og denne gangen ble Rakel undersøkt av en veterinær. De barberte og oppdaga at huden hadde fått den karakteristiske fargeendringen som følger hoggormblitt, dessuten bittmerker. Konklusjon = huggormbitt. Da hadde forgiftningen kommet så langt at hun hadde 160 i puls. 

Dermed er altså stakkars Rakel innlagt på NMBU for et par dager med drypp, smertestillende, blod/urinprøver, EKG og overvåkning. De ringte på kvelden og sa at hun hadde roa seg fint i buret uten å vise mer ubehag, og pulsen var nede i 60. Vondt å gå fra henne, men hun er jo i de beste hender. Bra man har forsikring. Og bra jeg fulgte magefølelsen og dro raskt til behandling. Så raskt faktisk at forgiftningen ikke helt hadde satt inn enda. Til ettertanke – ikke slå deg til ro med at det IKKE er huggormbitt, selv om du ikke ser noe hevelse etter 1,5 time. 

4.8 Epilepsiregisteret

https://saritaslabrador.blogspot.com/p/epilepsi.html

Noen ganger opplever en vanskelige ting i livet, ting en gjerne skulle vært foruten. Men, så kan det vise seg at det går an å bruke erfaringen til noe bra. 

Da min elskede unghund Petra fikk epilepsi for snart 10 år siden, kjentes det helt forferdelig. Det var ubeskrivelig meningsløst å måtte avlive henne etter drøye to års kamp mot sykdommen. Denne unge og livsfriske hunden, med en alvorlig diagnose som gjorde at jeg var konstant bekymra. Jeg har fortsatt problemer med å holde tårene tilbake når jeg tenker på Petra. 

For meg ble det viktig å bruke erfaringen til noe positivt, og det gjorde at jeg starta med et register for jaktlabber med idiopatisk epilepsi. Dette arbeidet har tatt enormt mye tid de siste årene. Kontakt med eiere som vil legge sin hund i registeret. Oppdrettere som ønsker å få tilsendt excelfilen med (nå) rundt 1700 forfedre – stamtavlene til de (nå) 95 epileptikerne. Spesielt det å oppdatere excelfila er tidkrevende. 

Jeg har kontakt på tvers av landegrensene, Sverige, Danmark, Finnland, Tyskland, Tjekkia og Holland, med forskere, oppdrettere og andre raseentusiaster. Jeg har snakka/chatta med mange fortvilte eiere og prøvd å være til hjelp. Jeg har skrevet blogg og delt mine erfaringer med nevrolog på NMBU. Jeg har fått kontakt med en tysker som har utvikla en egen app, hvor han har lagt inn labradorer med epilepsi og deres stamtavler. 

I den siste ferieuka mi ble det ikke så mye ferie. Jeg la nemlig ut informasjon om registeret på flere FB-grupper knytta til labrador/epilepsi. Og det har vært en stri strøm av meldinger, både nye hunder til registeret og spørsmål om å få tilsendt excelfila (hvis noen vil ha den, må jeg få epostadresse). Så, i løpet av få dager økte antallet hunder fra 90 til 95. Dette er selvsagt bare toppen av isfjellet, siden forskerne regner med at 3-4 % av labradorer har idiopatisk epilepsi.  

Alt dette arbeidet kjennes meningsfullt, selv om arbeidet tar mye fritid, både sene kveler og helger. Jeg vet at jeg bidrar med informasjon og åpenhet. Tilbakemeldingene jeg har fått i løpet av disse årene har vært nesten utelukkende positive. Jeg er spesielt imponert over oppdrettere som tar kontakt om hunder fra eget oppdrett. Det krever mot når det gjelder en såpass tabubelagt sykdom som idiopatisk epilepsi.  

Så, med hjelp fra mange andre, fortsetter jeg med oppgaven.