Det er helt topp å få følge kurskveldene på Meneo. Jeg har jo gått på kurs med mange hunder gjennom tidene, men jeg har nok aldri følt meg så “bekvem” med å ha med hund på kurs som med Rakel. Det betyr jo ikke at alt er enkelt, selvsagt.
Det med å være hundefører er ikke “løsrevet” fra livet ellers. Vi tar med oss våre livserfaringer inn i det å føre hund. Det betyr at hvis en har litt tung bagasje/har blitt behandla dårlig i livet, så vil det prege også hvordan en fører hund.
Jeg må jobbe med kroppsspråk, fremstå selvsikker og stole på Rakel. Heldigvis er instruktøren direkte og pirker på detaljer, det setter jeg stor pris på. Rakel er en hund med futt og fart, hun beholder nok motivasjonen til å jobbe “uansett hva”. Dermed må jeg bruke tid på å roe det hele ned. Fikk tips om å trene mer på sitt og bli situasjonen. La henne sitte i front foran meg en stund før hun får gå inn på plass. La henne sitte ved fot litt før jeg tar på båndet osv.
I dag skulle vi for første gang prøve å være ute med alle hundene (vi er så heldig at instruktøren har flombelysning på jordet der vi trener). Tidligere har de hundene som ikke skulle apportere vært i bilen.
Vi begynte med en øvelse med en fremmadsending i hver retning – en på et søk i høyt gress og en dummy vi hadde kasta ut på jordet. Vi skulle sende “bakut” etter at hunden var plassert i sitt og bli på jordet. Verbal kommando var ikke nok for Rakel, så jeg tok hånda i været. Jeg var nok litt sløv (da hun kom hjemover med apporten), som ikke så det komme, men Rakel ble så begeistra over tilskuere at hun suste bort til dem, mista dummyen underveis og hoppa og spratt i glede. Et luksusproblem, med en jaktlab som er SÅ glad i folk. I neste runde var jeg mer våken og fikk kalt henne hjem.
Den andre oppgaven vi prøvde oss på var å legge ut på samme sted på jordet som sist. Men, så kasta instruktøren en dummy på linje som de skulle hente først. Deretter skulle vi sende på den lenger ut. Dette var helt uproblematisk for Rakel – jeg la på et ekstra “gå” når hun fikk ferten av nedslaget av markeringen og hun spurta videre ut.
De siste avleveringene ble altså bedre, både fordi hun lot være å oppsøke tilskuerne og fordi det ble mer ro når jeg brukte mer tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar