02.11 60års WT

 

FOR en feiring i helgen! Tradisjonen som starta med 50års WT for 10 år siden fortsetter.

60års WT (jaktkonkurranse for retrievere) med påfølgende festmiddag er en strålende måte å feire 60 år på med hundevenner. Tusen takk for at dere bidro, hjalp til og var med på 60års WT og fest. Jeg hadde forberedt dette ganske lenge og blant annet brukt flere helger til matlaging – gresskarsuppe til lunsj og chiligryte til middag. Men, det hadde vært umulig å arrangere denne dagen uten dugnadsånd hos gjestene. Hjelp til å skaffe, pynte og rydde lokale, avklare bruk av terreng med grunneier, ordne på kjøkkenet, fotografere, væretoastmaster, holde en artig premieutdeling, ta med seg salat, bakevarer, snacks og drikke. Og ikke minst hjelpe til å arrangere WT, med dommere, kastere, skyttere, organisere medhjelpere og ta med utstyret vi trengte.

Jeg er SÅ takknemlig for at dere ville komme og feire med meg, og storkoste meg gjennom dagen. Jeg komme til å ta med meg dette minnet livet ut. Ingen sak å bli 60 når en kan ha så mye moro med det.

Etter gresskarsuppe-lunsjen og en “lille en”, starta vi altså med WT med 3 poster for 25 hunder. I tillegg til de vanlige klassene Begynner, Åpen og Elite, hadde vi en liten Rekruttklasse for to valper som var så vidt under 9 måneder. Spesialreglene her var uten skudd og med lov å holde i båndet for å unngå at de knallet og fikk “belønning” for feil atferd. Hun hadde ingen rykk i båndet og satt altså fint til hun fikk beskjed om å hente.

Rakel var først ute. På de tre postene var det enkeltmarkeringer. Lengre avstander enn Rakel er vant til, siden hun knapt har opplevd andre kast enn de jeg står for. Siden vi stort sett trener alene, var jeg spent på hva hun ville synes om folk (medhjelpere) ute i terrenget. Det viste seg at på post 1 og 2, hvor det var ganske stor avstand mellom kaster og nedslag, brydde hun seg ikke noe særlig om dem. Men, på post 3, hvor de to medhjelperne var tett på, OG den ene av dem en velkjent tante som vi har trent med denne uka, ble hun litt oppspilt (hun er jo veldig glad i folk), før hun kom hjem med apporten. Hun fikk poengene 17-20-18, og dermed 55 av 60 mulige poeng. Så ble hun nummer 2 i klassen, etter vinneren som hadde 56 poeng. Ikke verst debut for en liten Hoppogsprett.

 

Det viste seg at det var Rakel som reddet familiens ære, siden Joy i åpen klasse var “helt ute av hånd”, som det heter i retrieverjakt. Hun hørte ikke på NOEN av signalene mine og endte med å drite seg ut på vei hjem med dummyen. Dermed ble det null på første post. Med 18 og 20 på de andre to, ble det 38 poeng og sånn ca midt på treet i åpen klasse.

Dagen ble avslutta med langbord og festmiddag – chiligryte med salat og kaker til dessert. Tusen takk for fine gaver, islyktform, vin og øl, gavekort på Mjærum staudegartneri og bidrag til ny PC.

Det artigste innslaget under middagen var nok premieutdelerne som kom med en del hint til undertegnedes intense planlegging og kontrollbehov, med diverse undergrupper for alle oppgavene som skulle gjøres.

Ja, det er en kjensgjerning at jeg trives godt med planlegging, og sikkert er litt av en kontrollfreak. Men jeg er ganske sikker på at mer enn de forglemmelsene jeg oppdaga underveis kunne ha skjedd UTEN god planlegging, så det, så.

Så gjenstår det å se om det skal gå 10 år til neste gang. Vente til 70årsjubileum høres lenge ut. Kanskje jeg da har blitt så “gammal og rar” at jeg må ønske meg i bursdagsgave at noen rett og slett lager hele arrangementet og legger alle planer, og så kan jeg bare møte opp. For det er ikke til å komme fra at det har gått en del dagsverk til prosjektet.

Tusen takk til fotograf Ann Kristin Olsen for bildene.