31.08 Skudd-trening og terrengskifte

 

Nå som Rakel har blitt seks måneder, må vi jo i gang med seriøs trening. Dermed ble det walk-up og terrengskifte i helgen. Før noen blir helt bestyrta over hva jeg utsetter en ung hund for, må jeg skynde meg å forklare.

Walk-up

For de som ikke kjenner begrepet, er dette altså klappjakt hvor ekvipasjene går på en lang linje, og skyttere går på sidene. Det utgjør en heftig fristelse for hunden, siden den stadig hører skudd, ser vilt/dummyer falle og erfarer at en annen hund får hente. Akkurat dette med skudd er noe som kan trigge veldig, siden hundens tidlige skudderfaringer kan være at skudd betyr å apportere noe som faller/kastes.

Min intensjon er å lære Rakel at skudd betyr SITT og ikke apport. Derfor har jeg nok en gang gått til innkjøp av rare ting, denne gangen en kruttlapp-pistol fra en leketøysbutikk. Så, vår innledende walk-up-trening består i at jeg går fot med Rakel, skyter med lekepistolen og stopper opp. Hun er fra før trent til at hun skal sette seg når jeg stopper opp og hun er også trent på autosit når det er noe hun vil (ut gjennom en dør, få mat osv.)

Trinnet videre etter lekepistolen er å få en medhjelper til å skyte med startpistol uten at det skjer noe, og vi fortsatt bare stopper opp. Etter en del sånn tomtrening, blir det tid for å apportere ifm. skudd.

Tanker er at når vi om lenge kommer til en reell situasjon med jakttrening/jaktprøver, så skal hun kunne bruke miljøet som “clue”. Hun ser det faller apport hun har lyst på = sitt. Hun er trent til at når jeg stopper = sitt. Og nå også skudd = sitt. Alt dette skal bidra til å holde henne stadig (altså at hun ikke løper i vei, men har en automatisert atferd på å sette seg ned ved fot). Og at hennes første assosiasjoner på skudd knyttes til å sette seg, ikke til å apportere.

Terrengskifte

Å gå over terrengskifter er vanskelig for hunder, for eksempel overgang jorde til skog, land til vann osv. Det kan derfor være lurt å komme tidlig i gang med trening på nettopp det. MEN, selv om Rakel er i gang med apporteringstrening, vil jeg gjerne kunne fokusere på kun ritual for utsending og at hun skal gå rett på målet, uten hver gang å ha med alle hensyn for en vellykket apportering. Løsningen er å bruke godbiter. Dessuten hvit gjerdestolpe som er lett og se – og en matskål med krok som lar seg feste i gjerdestolpen. Dermed unngår jeg at Rakel prøver å apportere skåla.

Jeg jobber med å sende henne fra forskjellige vinkler mot gjerdestolpen. Så kan jeg etter noen sendinger på godbit, bytte ut skål og godbit med en dummy.

30.08 Nok en dag med jorder

 

De siste ukene har jeg faktisk gått tur med Rakel og Joy sammen, det har jeg i liten grad gjort tidligere. Jeg må være litt obs, så lille valpen ikke er for voldsom med Joy, men med litt avledende godbiter, går det som regel bra.

28.08 Rakel på kurs Grunnleggende Retriever

 

Rakel og jeg går på kurs på Meneo – og det var andre kurskveld i kveld. Forrige gang prøvde vi oss så vidt på apportering inne i treningslokalet, i dag ble det en utendørs økt. Rakel lot seg litt forstyrre av tilskuerne, så vi gikk litt unna, men da fungerte det helt utmerket. Én ting er at hun løper ut, henter og leverer i hånd, Men, enda mer imponert er jeg over at hun går fot løs, enkelt snur seg vekk fra det som er kasta ut og følger med meg. Synes hun er superflink, jeg, til bare å være 6 måneder!

27.08 Valpekurs med fot-demo

 

Det er alltid veldig hyggelig å holde valpekurs for kommende apportører. Og veldig greit å ha en egen valp å demonstrere med. I dag var temaet fot, og Rakel fikk vist fram noen av de mange måtene vi trener på – med blant annet bakpartskontroll og mottrykk. Og også litt «tuslefot».

Hun var flink, og det mest imponerende var at hun «holdt i hop» på en stor parkeringsplass, med masse folk som stod og så på, og det gikk an å ha henne løs ved fot, og hun holdt seg (nesten bare) hos meg. Min lille gullvalp!

25.08 Herlige jorder

 

Det er terapi å gå rundt på åpne jorder og se på hundene som koser seg. Vel, mulig Rakel koser seg litt mer enn Joy :-O

23.08 Rakel er 6 måneder

Tid for litt oppsummering, nå som lille valpen har blitt 6 måneder.

Rakel er, som alle andre valper jeg har hatt, noe helt for seg selv. Ulik alle andre. Hun har noen trekk som gjør henne enklere enn andre valper, og andre som gjør henne vanskeligere.

For å begynne med det enkle, så er hun en veldig trygg og tillitsfull valp. Samme hva vi møter på vår vei, av miljømessige eller sosiale utfordringer, så tar hun alt på strak pote. I går møtte vi for eksempel en løs, pågående, fremmed hannhund på 4 år i skogen (eieren kom like bak). Sånt synes hun bare er gøy, og ikke det minste skummelt. Folk av alle slag, inkludert bråkete barn, er også helt problemfritt.

Samtidig som hun er trygg, er hun ikke oversosial. Hun kan greit passere både folk og hunder uten at hun MÅ hilse på dem. Hun finner fint roen ved mine føtter i slike situasjoner, og jeg kan prate med folk vi møter, også om de har med seg hund, uten at hun maser eller stresser.

Hun har blitt med på alt fra å kjøre heis og tog, gå rundt i Oslos gater til å passere robotklippere uten bekymring. I tillegg varsler hun aldri på noe. Ingen bjeffing i hagen på det hun observerer i nabolaget, ikke en gang om diverse nabohunder bjeffer. Ingen reaksjon på ringeklokka.

Det er gull verdt med en hund med så bra mentalitet som Rakel har. Det er så mye jeg slipper å tenke på eller trene på. Jeg bekymrer meg aldri over hva eller hvem vi møter.

Når det gjelder gnagelyst, derimot, har jeg aldri hatt en så vanskelig valp. Da hun var helt liten, var det helt ekstremt. Jeg måtte gjerde inn absolutt alt. Nå ligner leiligheten min heldigvis litt mindre på Fort Knox, og jeg har kunnet fjerne mange kompostgrinder. Men, fortsatt er hun sånn at hun heller setter tennene i hardplasthundesengene med tilhørende fleecetepper eller gulvteppet enn sine egne leker eller (kjedelige) tyggeben. Jeg vinner altså ikke veldig mye på å tilby alternative tyggeting. Da må det i tilfelle være noe som raskt er mulig å spise opp, som tørka griseører eller storfestruper. Tidligere valper har så godt som ikke tygd på fleecetepper, sånn at dette har vært et trygt alternativ i valpetida. Rakel ser ut til å finne stor glede i å tygge på fleece – også.

Når det gjelder hvordan valpen behandler den eldre hunden, har de fem valpene jeg har hatt sammen med en voksen hund vært av to typer. Petra og Peder var greie med den voksne hunden. Tora, Clara og Rakel har ikke vært det. Rakel er rett og slett ganske plagsom for stakkars Joy.

Men, disse valpetaktene med å gnage og være en slitsom «lillesøster» er jeg sikker på hun vokser fra. Det er bare litt slitsomt mens det står på.

Rakel er i forhold til alderen vesentlig flinkere til å gå pent i bånd/fot enn noen tidligere valp jeg har hatt. Jeg tror det henger mye sammen med at jeg har vært veldig nøye med å enten ha henne løs eller i sele i begynnelsen av valpetida. Hun fikk altså absolutt aldri erfare å dra i båndet. Først da hun var rundt fem måneder begynte jeg med halsbånd og etter hvert også retrieverkobbel. I tillegg har jeg trent på fotposisjon, belønning for å oppsøke foten, bakpartkontroll, mottrykk og små forflytninger. Hun gikk i grunn pent ved fot nesten av seg selv da jeg begynte med halsbånd.

Når det gjelder apportering, begynte jeg tidlig med å skryte masse av henne for å bære på lekene sine, uten at jeg tok dem fra henne. Jo nærmere og mer «oppi» ansiktet mitt, jo mer skryt.

Fra hun var ca 4,5 måned har jeg trent med dummy og brukt klikker, og tatt det veldig gradvis. Noe av grunntanken her er at jeg ikke skal bry meg om dummyen. Jeg formidler altså til Rakel at jeg IKKE er interessert i dette byttet. Jeg har ikke tenkt å ta det fra henne. Jeg belønner henne for det hun gjør med dummyen, avhengig av den fasen vi har kommet til/hvilke kriterier jeg bruker. Jeg legger vekt på å unngå at hun utvikler “beholde”-atferd.

Her er fasene vi har gått gjennom:

Fase 1) Se på eller gå mot dummyen

Fase 2) Berøring av dummyen med munnen

Fase 3) Opptak av dummyen

Fase 4) Håndtarget

Fase 5) Et par skritt bæring mot meg

Fase 6) Hold fast og gå mot meg med omvendt lokking

Fase 7) Sette sammen opptak, gå mot meg og dytte dummyen mot hånda mi (håndtarget)

Fase 8) Ta imot dummyen én av fem ganger i begynnelsen

For en som har trent tradisjonelt med å ta imot dummyen på et tidlig stadium, har det vært litt av en overgang å klikke, la dummyen falle på gulvet og gi godbit. En slags følelse av at det er feil å la dummyen falle. MEN, det som er viktig å huske på er at med klikker belønnes hunden for det den gjør akkurat når den hører klikket. Og det går helt fint å veksle mellom a) ta imot dummyen med et belønningsord og b) klikke, sånn at hunden slipper dummyen i bakken og belønne.

Målet er at jeg ikke skal se noen som helst tendens til beholde-atferd. Først da skal jeg ta imot dummyen, men bare av og til, i begynnelsen.

Jeg har trent på dette innendørs, på terrassen og i garasjen med forskjellige slags dummyer. Og nå i det siste har jeg tatt treningen ut i terrenget. I terrenget begynte jeg på nytt med fasene, men gikk mye raskere gjennom dem. Det er vanskeligere i terrenget, ikke fordi hun har noe beholde-atferd, men fordi hun blir litt forstyrret av mye annet interessant i omgivelsene.

Denne type apporteringstrening, med kombinasjonen håndtarget, omvendt lokking og klikker, er et skikkelig godt verktøy å ha. Uten noen spesielle kommandoer eller «mas» lærer hunden å holde fast, noe en blant annet får bruk for til avlevering fra vann.

Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk og følte meg klønete i starten, men har blitt overbevist om at dette funker veldig bra som treningsmetode.

Som jeg har sagt mange ganger før – Rakel er den fineste labradorvalpen jeg har hatt. Hun er livlig, motivert, energisk, trygg og selvsikker. Jeg gleder meg til videre trening med henne.

21.08 Frihet på jordet

 

19.08 Tjern og jorde