05.07 Clara i vannet

 

Av de 7 labradorene jeg har hatt fra de var valper, har samtlige med unntak av Carmen vært halvtamme, intense og absolutt en håndfull. De har alle vært gærne på forskjellige måter. Det er alltid noe nytt med neste valp. En valp som gjentatte ganger driver med «selvmordsforsøk» ved drukning er noe jeg ikke har opplevd tidligere.

Etter skrekkopplevelsen ved myrvannet for et par uker siden, gikk jeg i tenkeboksen. Det første jeg fant fram var redningsvest. Så, nå får Clara på seg redningsvest før hun får gå ut i et myrvann. Og vi har hatt i hvert fall to turer til tjern der hun ville vært enda nærmere drukning enn det hun var for et par uker siden – hvis det ikke hadde vært for redningsvesten.

Hun er ustanselig på utkikk etter noe å dra med seg ned i eller opp av vannet – jo større pinne/grein, jo bedre. Nå har hun funnet ut at det går an å bite seg fast i stilken på en stor vannlilje og prøve å dra den i land. Da hun ikke ville slippe vannliljestilken, gjorde jeg et par ting for å få henne i land. Først kasta jeg en av lekene hennes i nærheten – det gjorde ikke inntrykk på henne i det hele tatt. Så sendte jeg Joy for å apportere leken, og DA slapp Clara tak i vannliljen. Konkurranseinstinktet tok over.

Etter at hun fikk leken sin, og kunne svømme og bære på den, var hun sånn nesten fornøyd. Men hun kasta mange og lange blikk mot vannliljen der ute i vannet.

En del grubling og noen gode råd senere har jeg kommet fram til følgende: Jeg tror at hovedproblemet strengt tatt ikke er svømmingen. Når hun svømmer uten en «kamp-apport» i munnen svømmer hun kjempefint og kontrollert rundt omkring. Hun er åpenbart ikke det minste redd for vann etter nesten-drukningserfaringene. Jeg tror hun får så mye ut av kampen med gjenstanden der ute i vannet at det er DET (positive) hun husker. 

Jeg er helt enig i at jeg bør unngå flere erfaringer/gjøre henne enda bedre på å finne en vannlilje å kampe med. Så, med mindre ny hetebølge blir det lite vann framover, og da ev bare strand uten vannliljer tidlig om morgenen. Dette betyr også å pakke vekk redningsvesten, den trenger hun ikke på stranda.

Jeg har jo sett kamplysten på land også – jeg har bare ikke tenkt så nøye over det tidligere. At hun finner de største greinene og prøver å slepe dem med seg, er jo akkurat den samme motivasjonen som jeg har sett ute i vann med vedkubbe og vannlilje.

Når det gjelder å lære inn «slipp» som noe annet enn «takk» - altså det første ifm. ting hun ikke skal bære på, det andre ifm. avlevering av en apport som hun absolutt skal bære på, så er jeg redd for sammenblanding. Vi er bare akkurat så vidt i gang med å trene litt apportering, og det er utfordrende nok med en hund som er så «mye». Så, jeg har ikke lyst til foreløpig å introdusere noe «slipp greinen» øvelse.

MEN, det å utnytte kamplysten til å lære henne stimuluskontroll og dra-slipp, har jeg stor tro på. Så tenker jeg at når hun etter hvert kan slipp (fordi hun også er motivert til å dra), så vil det kunne bli enklere å kommandere «slipp greina» på land. Og langt der fremme går det an å håpe at hun kan adlyde en sånn kommando også på vann. Dessuten har hun jo mye kamplyst enten jeg «liker det eller ikke». Og det kan godt hende at det å få utløp for kamplysten i en kontrollert drakamp kan gjøre at hun har mindre behov for å finne «kamp-vannliljer».

Det blir spennende å se om en sånn type lek kan gjøre at hun får mindre behov for kamp i hverdagen generelt. Hun er en skikkelig plageånd ovenfor 8 år gamle Joy og tar også «til takke» med en kamp med meg når Joy ikke er interessert. Ideelt sett kan vi styre alt dette initiativet over i en kontrollert drakamp