03-05.06 Thorsvi kenneltreff på Kloten Nature Resort

I helgen har jeg vært på kenneltreff med Thorsvi og gått kurs med Joy. Veldig artig å ha Kicki som instruktør, siden hun er Joys oppdretter og nok kjenner hunden bedre enn meg. Mange bra tips og fine treninger. Og ikke minst fantastisk hyggelig sosialt. Vi var på naturskjønne Kloten Nature Resort, spiste god mat og bodde i trivelige hytter.

 

Litt fra kurset. Kicki snakka om hvor viktig sitt-og-bli-kommandoen er og at hun er veldig nøye når hun lærer inn dette på en valp. Hun vil at valpen skal assosiere dette med at «nå skjer det ingenting». For å gjøre det tydelig for valpen starter hun med at den får sitte til høyre for henne. Først når den er i fot-posisjon kan det komme til å hend noe. Hun kan ta med valpen sammen med andre hunder i flokken og den kan da få sitte til høyre for henne mens en av de andre hundene er ved fot. Valpen kan se på at en av de andre hundene får apportere, sånn jeg skjønte det.

 

Siden sitt og bli er så viktig vil hun aldri kalle inn en hund fra den posisjonen, men må da tilbake til hunden og hente den. Skal hunden bare midlertidig bli der bruker hun en «vente»-kommando.

 

Når det gjelder fot-posisjon og sinnsstemning, er det viktig å bare belønne når hunden gjør rett, aldri la en hund som har gjort feil få belønning i form av å få apportere. Hun fortalte hvordan hun begynner innlæring av fot-posisjon med en liten valp ved å la den få måltider når den er helt riktig ved fot. En slags indoktrinering på at det er veldig lønnsomt å befinne seg ved fot.

 

Jeg spurte om hvordan dette gikk i hop med sinnsstemning. Min erfaring med matglade labradorer er jo at de kan bli ganske «høye» av å forvente mat. Svaret var at i framtiden vil vi jo at hunden skal følge med, være klar og på i en forestående apporteringssituasjon.

 

Jeg kjenner at jeg må tenke litt på dette. Synes jo det er viktig med mye lugn i fot-posisjon – jeg har mange erfaringer både med egne og andres hunder på at hovedproblemet med fot kan være nettopp alle forventningen hunden har. Tenker også på min kjepphest om å belønne lugn og ro (la valpen sovne) nettopp med å sette ned maten. Og dette krasjer jo unektelig med innføring av en belønning for å stå klar ved foten med å gi mat…

 

Vi prata om at bruk av fløyte ved innkalling skal være positivt. Hvis hunden gjør feil vi vil korrigere bør vi kalle inn med stemmen. Dette med å kalle hjem en hund som ikke har funnet noe er ofte vanskelig, også med elitehunder. Viktig å trene mye innkalling, belønne med å kaste en ball. Nok en gang en liten krasj med hjørnestenene vi prater mye om på valpekurset – lære hunden én ting av gangen – og ikke belønne alt med tennisball. Men, kanskje kommer det litt an på hvor i innlæringen en befinner seg.

 

Jeg fikk også vite at Joy var vant med å stå ved siden ifm. utsending, Kicki synes det er praktisk. Da er hunden helt klar til å løpe i vei. Om en annen hund blir sendt kan den lære å sette seg – det var ikke min tur denne gangen.

 

Vi prata litt om en treningsmetode som går ut på å trene det vanskeligste først – for da får hunden lengst tid i livet på de vanskelige tingene. F. eks. å gå lang ut MOT vinden. Hun begynner også her med valpen – og bruker matskål. Så blir valpen komfortabel med å gå langt mot vind fra tidlig alder. En annen ting som er vanskelig, er nærsøk, så det bør vi også begynne med tidlig.

 

Trening av sinnsstemning på valp – ha den i fanget og kun slippe den ned når den er i ro. En valp som er vant med dette, kan senere slappe raskt totalt av når eieren tar den inntil seg. For å lære å slappe av etter aktivitet – leke og herje med den og så ta den i fanget. Dette tilsvarer vel det Eva Bodfält kaller on-off-trening.

 

Vi ble flere ganger i helgen minnet om å ikke være så redd for å la hunden lete på feil sted hvis det er tomt – altså det ikke er noen fare for at den får belønning for feil adferd. Hvis vi driver gjennom at den skal lete på rett sted med lydighet vil den uansett være overbevist om at det nok ER noe der. Men, om den får lov å lete på feil sted og til slutt tar imot hjelp får vi bevist at vi hadde rett.

 

En hund som kommer hjem tom skal få lov å nesten komme hjem før vi «jager» den ut. Hund som spør – ikke gi hjelp, men skryte når den tar initiativ.

 

Alltid stopp før nærsøk, kanskje unntatt hvis hunden har satt ned tempo ordentlig og vi ser den har vitring. Gjøre oss klare med sidetegn allerede ved stoppen, så vet hunden at den etterpå vil bli sendt til siden. Ingen hånd betyr at den kommer til å få beskjed om å søke der den stopper. For å få hunden ned i intensitet kan vi også stoppe den på nytt etter litt nærsøk og gi nytt nærsøkskommando.

 

Nærsøkstrening med valp – begynne med å legge en ball rett under nesa på den (dette er selvsagt avhengig av at valpen kan apportere). Helt i starten kan en bruke godbit, men hun vil holde på med godis for lenge, før en går over på tennisball. Når valpen har lært seg å sette nesa rett ned der den er, kan vi grave ned ballen – og passe på at hunden er rett i vind. Så kan vi sørge for at den er feil i vind, men fortsatt helt nært. Hun vil IKKE lure hunden, med trening på tomme søk, hvor vi «plutselig» slenger ut en ball uten at den ser det. Bedre å gjøre nærsøket vanskeligere.

 

Så ble det selvsagt snakk om dette med skille på markeringer og dirigeringer. Kicki er jo god på å lese hunden, om den husker en markering eller ikke, og sender på en annen måte på markeringer. Siden Joy har vært vant med å bli sendt på navn på direktemarkeringer, har vi strevd litt med å få henne til å gjøre det på «min måte». Hun blir forstyrret av hånden og mister markeringen.

 

Jeg har kommet fram til at jeg får gjøre det på Joys måte med direktemarkeringer, men ikke med navnet hennes. Det å bruke hundens navn vet jeg blir kaos for meg. Jeg bruker så ofte hundens navn at det blir å legge opp til misforståelser. Jeg får heller fundere på om jeg kan ha en slags ritual, f.eks. stå med hendene i lomma når det ikke er hennes tur og rett ned når det er hennes tur, eller noe sånt. Og altså kommandere «gå» uten håndtegn.

 

Joy koste seg på kurs sammen med meg, og Carmen fikk være selskapsdame. I tillegg til å trene prøvde jeg meg som fotograf. Ikke helt enkelt med skarpt sollys, bare svarte hunder og stor fart. Det er en grunn til at jeg ønsker meg gul hund.