Kloke folk jeg kjenner understreker at en må elske hunden sin og at det har stor betydning for relasjonen mellom hund og fører. Og jeg er så enig, mener at de har helt rett. Men, hva når unghunden ikke er så elskverdig...? Når det er lettere sagt enn gjort å elske hunden. Når hverdagen mer handler om å holde ut enn å holde av.
Jeg må innrømme at jeg har slitt i den siste tiden med å like Peder i hverdagen. Mye av atferden hans har ikke vært sånn som jeg ønsker meg hos en hund. Noe av det mest problematiske har vært masse lyd i bilen ifm at vi skulle ut på tur, og en voldsom uro og stress når han har kommet ut av bilen og er klar for trening eller tur, særlig hvis det har vært andre hunder på parkeringsplassen.
Samtidig erfarer jeg at han er som “fløyel” når jeg trener jakt med ham, gjør alt jeg ber ham om, og gjør ingenting før jeg ber ham om det. Takler alle forstyrrelser, er bemerkelsesverdig tyst, konsentrert og fokusert. Helt på nett med meg, og du verden som jeg elsker ham når vi trener sammen.
Men, så var det den hverdagen, da.... Der har vi ikke helt vært på nett, og han har vært mye frustrert. Tatt ut frustrasjonen på meg med å hoppe opp på meg og bite i klær. Peder er en hund med mye kamplyst og i frustrasjonen tyr han til kampen. Hvis jeg svarer, så er kampen i gang og situasjonen eskalerer.
I en periode prøvde vi anti-bil-trening. Han fikk altså ikke erfare at det skjedde noe morsomt når vi dro ut med bil. Alt det morsomme skjedde hjemmefra - vi gikk tur hjemmefra, gikk av gårde til treningsområdet hjemmefra. De gangene han var med i bil fikk han ligge igjen, mens Carmen og jeg dro på tur. Etter to uker var erfaringen at lyden i bilen minsket noe, men uroen når han ble tatt ut forandra seg ikke så mye.
Jeg har grubla og tenkt. Hvorfor er han så enkel å trene med og så vanskelig i hverdagen? Jeg kom fram til at i jakttreningen yter han så bra blant annet fordi jeg er sikker og trygg på det jeg driver med, og fordi jeg roser ham fra hjertet og er veldig fornøyd med ham. Men, i hverdagen har jeg ikke vært fornøyd med ham. Og som den følsomme hunden han er, har han kjent på det. At jeg ikke har vært fornøyd med ham. Og han har helt sikkert blitt frustrert over at jeg har vært misfornøyd. Ikke minst har han merka at jeg har vært veldig misfornøyd med ham når jeg har tatt ham ut av bilen. Kanskje har han til og med grua seg litt til å komme ut av bilen og møte min irritasjon og misnøye..?
I jakttreningen elsker jeg hunden, mens i hverdagen har jeg ikke gjort det. Jeg fant ut at det var tid for en holdningsendring. Jeg må elske Peder hele tiden, uansett hva han viser av atferd. Dermed tok jeg en beslutning om å slutte å irritere meg, begynne å elske ham hele tiden. Legge ansvaret på MEG og ikke på ham, for den dårlige atferden.
Noen få dager etter vår “nye start” er den fascinerende konklusjonen at det fungerer utrolig bra. Uroen i bilen og på parkeringsplassen har blitt merkbart mindre. Vi trener på at blikk-kontakt gir belønning, først når andre mennesker kommer ut av bilen, og så når andre hunder kommer ut. Vi trener på å gå pent i bånd sammen med en annen hund og belønner kontakt. Det har blitt vesentlig mindre av hans frustrasjonshopp på meg. Jeg bruker klikker og også håndtarget. Prøver å få fram samarbeidsmodusen hos ham. Vi trener på banale triks som å gå sikksakk mellom bena mine.
I stedet for å stadig irettesette ham har jeg jobba med å vente ham ut og belønne kontakt. Og jeg ser at han oftere og oftere selv tar beslutningen om å ta kontakt.
Peder er “mye” hund. Personligheten hans, som kan gi hodebry i hverdagen, uttrykker samtidig de egenskapene som gjør at han er “hardtgående” i jakttrening. At han forserer terrengskifter lekende lett. At han er utholdende i søk. At han uten å tvile går i den retningen jeg peker.
Jeg har tro på at dette skal gå bedre og bedre. At han får mer og mer trygghet på hverdagssituasjonene og også der ønsker å samarbeide med meg. Og det er veldig mye mer hyggelig for meg å elske hunden enn å irritere meg over ham. :-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar