Hurra, lille gullsprett har i dag bestått kvalifiseringsprøven og er dermed klarert for å kunne starte på jaktprøve for retrievere. Denne prøven er for så vidt ikke «store greiene», men det kan likevel være utfordrende og spennende nok med en ung hund, og det er mye som kan gå galt. Så, de siste ukene har Rakel og jeg trent mye på forskjellige momenter.
Prøven ble innleda med at dommeren kom og håndhilste på meg. Vi har trent mye på at Rakel skal bli sittende pent ved siden av meg når noen hilser, men likevel spratt hun opp på dommeren. På en måte et luksusproblem med en jaktlab som er SÅ begeistra for ukjente mennesker. Ikke noe problem med toleranse verken for tannvisning eller noe annet, altså.
Deretter var det 50 meter fot i kobbel og så 50 meter fri ved fot, inkludert noen vinkler. En litt uvelkommen utfordring i fot-treningen det siste har vært laget med snø på bakken. Da ble det nemlig brått vanskeligere for Rakel ikke å sette nesa i bakken. Så, selv om vi har trent masse på fot, var nok nesa nedi bakken noen ganger på strekningen uten kobbel.
Det neste momentet var sitt og bli på 50 meters avstand, noe vi har trent mye på i det siste. Rakel klarte seg bra. Deretter innkalling fra sitt og bli. Det har vi IKKE trent på i det siste. Jeg ville ikke at hun skulle forvente en innkalling i denne settingen. Hun kom løpende i full fart, og løp heldigvis rett forbi den interessante dommeren.
Så kom det jeg kanskje var mest spent på – ville hun bli sittende pent ved siden av meg og vente på beskjed når dommeren kasta en dummy ut på plassen. Ja, da, ikke minst takket være målretta trening med medhjelper i det siste – på kast UTEN å hente, og masse belønning med godbit, så satt Rakel som en påle og venta på beskjed. Og selve apporteringen gjennomførte hun med glans, med den sedvanlige dyttingen av dummy i hånda mi (hun har supre avleveringer takket være klikker-apporteringstreningen vi har holdt på med). For sikker hets skyld blåste jeg en innkalling, bare for å forsikre meg om at hun sprang til meg og ikke til dommeren med dummyen.
Etter avleveringen skulle hun bli sittende løs ved fot mens dommerne skjøt et skudd. Men, pistolen klikka, så jeg tok Rakel i bånd til pistolen funka igjen. Tok på nytt av kobbelet, og Rakel satt rolig ved siden av meg. Sitte på skudd har vi jo også trent på. Veldig greit at hun ikke har assosiasjon til apportering på skudd enda.
Etter bestått prøve, dro vi videre til den siste garasjehustreningen før jul. Og Rakel fullførte kvelden med å gå fri vet fot og klare sitt og bli med hunder som løp forbi i en halvtimes trening. Hun er en skikkelig liten gullklump på trening.
