10.07 Nye treningsmetoder

 

Det har blitt veldig lite skriving om treningen av Rakel de siste ukene. Ikke fordi jeg IKKE trener, men fordi jeg ikke har hatt så mye skriveinspirasjon. Dessuten holder jeg på med en del nytt for tiden, ting som kanskje ikke er så vanlig i retrievertrenings-sammenheng. Så, jeg har liksom ikke vært helt klar til å skrive noe om det før nå. Jeg følger et kursopplegg hos Go Great Guns og begynner å se resultater.

Tanken er å introdusere Rakel for forskjellige «cue» og gi henne muskelminne og assosiasjoner på å gjøre de riktige tingene. For eksempel lærer jeg henne til at når jeg har henne i sele og line og stopper opp med armene i kors, så skal hun bare legge seg ned og slappe av (mens jeg står på kobbelet og hun har ca. 1 meter line til disposisjon.). Etter hvert skal jeg ta på henne retrieverkobbel i denne settingen, sånn at hun assosierer kobbelet med det hun alt har lært – nå skjer det ingenting.

Jeg bruker klikker i treningen, noe jeg ikke har prøvd på mange år. De siste årene har jeg brukt belønningsord, men det er ikke til å komme fra at klikker funker mye bedre.

Så har jeg gått til innkjøp av tre stk Placeboard (treningsplattformer). De er 30x50 cm og 6 cm høye. Nå for tiden jobber vi med fotposisjon på plattformen ved at jeg står stille og ved at jeg tar vendinger. Jeg bruker dem også til å gå fot mellom to plattformer.

Hun har så vidt lært å rygge. Der har jeg ikke brukt plattform, men en planke som jeg legger bak henne. Klikker og belønner så fort en baklabb er i kontakt med planken. Rygging er en viktig del av bakpartskontrollen, noe som er utrolig praktisk for en hund å kunne.

Sitt og bli fungerer veldig bra å trene på plattform. Det blir så tydelig for hunden hvor den skal forbli. Så gjelder det å generalisere. Jeg har brukt det en del inne og litt på terrassen. Så har jeg også begynt å bruke det ved bilen. Lokke dører litt opp og igjen, og gå litt rundt bilen, mens hun sitter i nærheten på plattform. Garasjen min er asfaltert og et greit sted å trene når bilen står utenfor.

Jeg har begynt med små forstyrrelser når hun trener sitt og bli – legge ut en liten godbit i nærheten av plattformen, Så får hun lov å ta den når jeg gir vær så god-kommandoen.

Jeg trener markering og avlevering med godbit. Hun sitter ved fot på plattformen, jeg kaster godbit og hun skal holde blikket på godbiten for at jeg skal gi min markeringskommando, og hun kan få lov å gå og spise godbiten. Her går det an å ha sele på hunden for å kunne ta tak i den hvis den knaller, men jeg synes det funker bra å bruke mottrykk, - altså at jeg holder en hånd over skuldrene hennes og slipper samtidig som jeg gir kommando. Når hun kommer tilbake bruker jeg håndtarget med belønning – som en start på en framtidig avlevering. Så skal hun igjen sette seg ved fot på plattformen.

Ellers har jeg gått til innkjøp av noen nye dummyer nå som jeg skal i gang med avleveringstrening. Disse skal være spesielt egnet til innlæring av apportering på unge hunder. De er ikke runde, men sekskantede. Derav navnet HexaBumpers. De er faste i motsetning til canvas. Fastheten skal gjøre at en unngår tygging. V-mønsteret skal fremme myk munn og godt grep. Jeg har jo fra før en hærskare av dummytyper og dessuten vilt i fryseren – og skal selvsagt lære henne å plukke opp alt. Men, greit å begynne med noe med stor sjanse for suksess. Det var dette med muskelminne å tenke på.

Jeg har begynt å samle på «rare ting» for å ha et utvidet arsenal av gjenstander hun skal lære seg å plukke opp.

Videre har jeg skaffet kunstgressmatte med sklisikkert underlag, slik at den lille leiligheten min blir bedre egnet til trening.

Vi trener alle tre fløytesignaler stort sett hver dag i skogen. Mye av treningen går ut på å sette lyd på det hun gjør/er i ferd med å gjøre. Hun får ofte en del av maten sin som et nærsøk eller som belønning for å komme på innkalling. Jeg prøver å være flink til å bruke innkallingsfløyta bare når hun er i ferd med å komme, ved at jeg påkaller oppmerksomheten hennes enten med en lyd eller ved å løpe fra henne og så blåse når hun kommer løpende. Muskelminne igjen – meningen er at lyden bare gir henne assosiasjon til å løpe til meg, aldri ignorere den. Så holder vi på med stopp på ganske kort avstand. Jeg prøver å unngå at hun er for langt unna når jeg blåser, korter gjerne inn avstanden ved at jeg går lange skritt mot henne i det jeg blåser.

Jeg kombinerer også stopp og nærsøk ved at jeg diskret slipper ned et par godbiter ved føttene mine i det jeg har blåst stopp og hun sitter like ved meg.

Rakel og Joy får nesten alltid tur hver for seg, en sjelden gang har jeg med begge. Når Rakel går i sele, er jeg nøye på at hun ikke får dra. Det er lov å snuse og gå hit og dit, men hvis hun drar, stoppet jeg opp og venter på at hun skal ta kontakt.

Nå er hun 4,5 måned, og fortsatt synes jeg hun er den fineste labradoren jeg har hatt. Hun har en helt fantastisk mentalitet. Trygg og tillitsfull, men uten å være ekstremt opptatt av andre mennesker. Ikke tendens til noe vakt og lite med kamplyst, heller ingen overdreven undersøkelsestrang. Hun er intens, men har lite stress.

Og endelig er det en del ting i heimen som ikke er så interessant å bite på lenger, sånn at jeg har kunnet fjerne noen av kompostgrindene inne.

Til slutt tar jeg med en beskrivelse av et litt spesielt trekk denne valpen har – hun insiterer på at vi skal legge oss i 22.30-tida. Da vil hun absolutt inn på soverommet, men hun vil ikke være der alene. Hvis jeg ikke følger opp, lager hun mye bråk og begynner å gnage på ting. Jeg som er så glad i å være lenge oppe har altså fått en hund som prøver å lære meg gode vaner.