Min kjære Pappa Arne,
25.07.1937-17.11.2022
I dag er min første dag
som foreldreløs. Pappa sovnet fredelig inn på Kurland sykehjem i dag etter å ha
vært der en måned. Dette etter en høst med gjentatte sykehusinnleggelser med
lungebetennelse. Stikkord for de siste tre månedene: Lungefibrose. Lungebetennelse.
Pusteproblemer, Skyhøy puls. Oksygenavhengig. Litt friskere. Litt sykere. Flere
ganger vi trodde vi mista ham. Og i dag gjorde vi nettopp det – mista ham.
Jeg kjenner på en stor
ensomhet. Det eneste mennesket som jeg var aller viktigst for (sammen med mine
søsken og deres barn) er borte. Ingen har lenger meg på «førsteplass». Jeg
pleide å Facetime med Pappa hver kveld. Tror det kommer til å ta lang tid å
venne seg til at jeg ikke får den daglige praten med ham.
Pappa var et sånt unikt
menneske som både var akademiker, høyt utdanna, teoretiker. Og praktisk utdanna
med evne til å mekke og ordne alt mellom himmel og jord. Med andre ord var det
omtrent ikke den ting han ikke kunne hjelpe meg med. Han stilte opp for meg når
jeg trengte det aller mest og måtte flykte fra en slem eks, Han hjalp meg på
diverse flyttinger. Jeg hadde ikke fått orden på hagen uten ham. Stenheller og
bambusbinge står igjen som «minnesmerker» over én av mange tingene han var god
på.
Men, først og fremst var
han alltid på min side, enten jeg var sliten av jobben eller bekymret for
bikkjene, Jeg kommer til å savne deg, Pappa
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar