Mai 2008 - mai 2009 Året med Betty i tekst

Om dette blogginnlegget: Innlegget handler om Betty - labradoren jeg hadde før Carmen. Den gangen hadde jeg en annen hjemmeside hvor jeg også skrev blogg. Den siden ble lagt ned, men jeg tok vare på teksten. Selv om dette innlegget ligger mai 2009 i bloggarkivet, tok begivenhetene sted fra mai 2008 til mai 2009.

Teksten er lagt opp slik at det nyeste kommer øverst og det eldste står helt nederst. Det lønner seg altså å scrolle ned hvis en skal komme til oppstarten med Betty.

Betty 16/5-2008 til 29/5 2009

Det drøye året jeg hadde det privilegiet å eie Betty skrev jeg dagbok om henne på hjemmesiden min. Fra jeg hentet henne i Kristianstad til jeg måtte avlive henne pga sterk HD på begge hofter.

MAI 2009

Fredag 29 Mai - Betty har reist til hundehimmelen

I dag har jeg vært med Betty på hennes siste reise - til Rygge veterinærkontor. Jeg har visst det i noen uker, at hun måtte få slippe smertene og begrensningene. At det var dyrevernsmessig uforsvarlig å beholde henne.

Har ikke orket å skrive om denne fryktelige beslutningen på hjemmesiden, men hundekompisene mine har visst om det og støtta meg hele veien.

Sånn er det å være hundeeier - en må ta den vanskeligste beslutningen. Sånn er det å være hund - å få det privilegiet at livet tar slutt når det blir for vondt å leve.

Betty ville så mye - både med hodet og med bena. Og bena hang ofte med - ute i jobb, mens hjemme i ro og fred kom symptomene fram. Men, nå på slutten så jeg oftere og oftere at bena ikke alltid hang med i jobb heller. På myra på Finnskogen i helgen ble det veldig tydelig.

Det er klart at en føler seg som en bøddel - en som bestemmer over død og liv. Og den ubehagelige følelsen er det ikke annet å gjøre med enn å leve med. Det er det ansvaret en har som hundeeier.

Uka som har gått har Betty og jeg hatt helt vanlige dager. Jeg har motstått alle fristelser til å gi henne noe spesiell mat, la henne sove i senga eller lignende. Turen til dyreklinikken og inn på venterommet var for henne som en hvilken som helst annen tur til veterinæren.

Jeg jobba hardt for å fremstå helt vanlig ovenfor henne. Først da hun hadde sovna godt av likegladsprøyta slapp tårene løs. Det hele gikk pent og rolig for seg. Hun bare sovna inn, og var ikke mer.

Sånn som jeg savner henne! Allerede. Hun var jo det kjæreste jeg hadde. Og vi hadde opplevd så mye sammen i løpet av året hun var hos meg.

Nå sitter jeg igjen med minnene. Mange, mange fine minner. Om personligheten hennes. Nysgjerrigheten hennes. Den høye motivasjonen for å jobbe. Alt hun lærte meg, lettlært som hun var.

Betty var med meg gjennom en veldig viktig periode i livet mitt. Hun kommer alltid til å ha en egen plass i hjertet mitt som ingen annen kan fylle.

Søndag 24 Mai

Siste dagen på kurset ble viet til en working test. Det ble satt sammen grupper på nytt, slik at vi var sammen med andre folk. Det var 5 poster, med 5 forskjellige dommere. Vi valgte selv nivå på øvelsen, BK, AK eller EK.

Betty og jeg begynte på Post 5 hos Asbjørn med et linjetag etter skudd. Jeg angra litt på at jeg ikke hadde droppa skuddet, for hun ble veldig het og litt tøysete i avleveringen. Det var trasig, siden hun har vært så veldig fin og avbalansert tidligere i helgen. Vi valgte for øvrig Begynner klasse oppgaven og fikk 15 poeng.

Neste øvelse, Post 1 var hos Roar som hadde en markering. Vi stod lenger unna jo høyere klasse. Jeg tok sjansen på å starte Betty i Åpen. Det betydde at hun stod sånn at hun ikke så nedslaget, - som var på andre siden av en bru. Brua ble et formidabelt terrengskifte. Og, som forventa, tok det litt tid før hun forserte broa, men hun gjorde det til slutt. Og hun holdt seg i riktig område. Poengsummen ble vår beste i dag - 18 poeng.

Så gikk vi videre til Lars som hadde Post 2 og markering. Her holdt vi oss til Begynner klasse oppgaven. Han var litt streng på det med fri ved fot og trakk meg fordi jeg hadde Betty i kobbel, - det ble 14 poeng. Markeringen var litt vanskelig, siden verken Betty eller jeg så nedslaget, men hun fant den rimelig kjapt.

Post 3 var det Cecilia som hadde - og oppgaven var nærsøk. Det har vi jo ikke trent på i helgen, og det er i det hele tatt lenge siden Betty har fått gjort det. Vi nøyde oss med Begynner klasse oppgaven., og fikk dagens dårligste sum, 11 poeng. Betty og jeg har jo ellers ikke trent i et så stort ”nærområde” som det vi nå fikk. Cecilia hadde gjemt dummyene godt inni kvisthaugene som lå der. Betty hadde tendens til å gå ut av området. Men, når jeg fikk henne inn igjen, lette hun jo veldig nydelig og konsentrert.

Vår siste øvelse, Post 4 var hos Lasse. Der også tok jeg sjansen på en Åpen klasse oppgave med Betty - med dobbel markering. Ville teste ut om jeg og Betty hadde fått med oss bildehåndteringen Roar hadde instruert om. Og det gikk kjempefint. Hun husket godt begge to og fikk 16 poeng.

Vår samlede poengsum for dagen var 74. Det laget som vant hadde 88 i snitt. Dommerne var både snille og hyggelige, og vi fikk vel altfor mange poeng de fleste av oss. Men, det var en veldig grei introduksjon til en working test, og litt alvor blir det jo uansett når en er under bedømmelse.

Alt i alt har dette vært en helt fantastisk helg. Det beste jaktkurset jeg har vært deltager på. Mye har falt på plass de siste dagene, og Betty og jeg er et mye bedre team enn tidligere.

Lørdag 23 Mai

Dette var dagen med den hittil største oppturen i treningen for Betty og meg. Og det kanskje, uten at de fleste som så på egentlig kunne skjønne hvor stort det var!

Dagens første øvelse gikk på dirigering og vi var ute på myr. Vi la fra oss mange, og de lå åpent (ulempen var at det ble litt fristende å bytte, noe også et par-tre av hundene gjorde). Så sendte vi hunden tilbake flere ganger og flytta oss lenger og lenger unna for hver gang. For hver forflytning kommanderte vi sitt og bli og gikk tilbake til området og la ut flere.

Mot slutten ble det kasta en forstyrrelse i en annen retning og hunden skulle deretter nok en gang ut og hente en dirigering, for så å avslutte med minnesmarkeringen.

Det som altså var så fantastisk med Betty, var avleveringene. Vi har jo slitt litt med dem. Men, jeg syntes det virka som hun var i et så ”underdanig modus” at jeg ville teste ut å stå og ta imot, og ikke sette meg ned på huk, som jeg har gjort mye i det siste. Så, jeg kommanderte henne ”rolig” i det hun nærma seg - det går jo så innmari fort! Og ble stående, kommanderte sitt og venta en stund før jeg tok imot.

Og den lille gule damen - ja, hun oppførte seg så eksemplarisk at jeg fikk tårer i øynene. De siste ukene har liksom den ene brikken etter den andre bare falt på plass i puslespillet hos Betty. Og hun har blitt veldig harmonisk og logn etter hvert. Ikke til å tro at det er samme hund som fant på såpass mye bøll før i vinter.

Det er jo mange faser de skal gjennom som unge, og for Betty har det nok rett og slett tatt mye tid å bli såpass voksen som hun er nå.

Videre dro vi på vannarbeid. Veldig spennende. Der kjørte vi samme opplegget som i går, med en dirrigeringsøvelse og en markering på hver side. Dirrigeringsøvelsen var på vann.

Betty gikk ganske så greit ut i vannet. Hun bytta dessverre dummy ute på øya, men kom så fint tilbake.

Vi lærte også et triks ift å få til avlevering uten risting. Gå, ikke løpe, inn i skogen, og ta imot dummyen i fart når hunden tok oss igjen bakfra. Altså ikke fronte den i innlæringen. Tilstrebe at hundens første tanke i det den kommer opp av vannet ikke er å riste seg, men, ”hvor er du”?

Roar demonstrerte med sin egen hund hvordan en kan øve på å sende helt blindt ut i vannet. Dette ved å belønne en hund som svømmer ut med å kaste dummy eller tennisball (tennis ball kaster) ut til den.

Neste øvelse var Stopp på fløyte. Der fikk jeg bevist at Betty ikke kunne det. Jeg har jo trent en del på fløytestopp når hun går i kobbel ved siden av meg. Men, har ikke fått noen progresjon i den øvelsen.

Dagens siste øvelse var høyre/venstre langs en sti. Roar demonstrerte med noen hunder.

På kvelden var det noen trøtte hunder som syntes det var helt greit å være i hytta. Vi tobente deltok på den tradisjonsrike fellesmiddagen, med overrekkelse av presanger til instruktørene. Vi hadde en gave fra Vinmonopolet, samt en dummy med alles signaturer til Roar!

Så, litt om Bettys helse - det er jo ikke alltid jeg orker å skrive så mye om det, selv om jeg ser mange symptomer. I dag så jeg for første gang at hun hadde store problemer i jobb-situasjon. Tidligere har det jo vært når hun har vært i ro etterpå at jeg har sett hun har vondt.

Vi holdt jo på ute på en myr i dag, med tungt, sugende underlag. Og det var veldig tydelig å se at Betty ikke hadde samme fart og sprut som jeg ellers ser. Hun skilte seg ut ift de andre hundene og hun løp veldig annerledes enn jeg ellers har sett. Mye mer anstrengt.

Dermed er det to hovedinntrykk etter denne dagen. Det ene er hvor fantastisk fin hun er i ferd med å bli, hvor mye som har falt på plass, hvilke utrolige egenskaper og evner hun har. Det andre er at det ikke går an å ha en så høyt jaktmotivert hund som ikke klarer forholdsvis greie fysiske oppgaver uten å få vondt av det.

Fredag 22 Mai

Vi starta dagen med en søksøvelse hvor vi la ut ett søk på hver side av en vei. Vi jobba i 2 grupper med 3 og 4 ekvipasjer, og de som ikke førte hund, var medhjelpere. I det helt tatt var denne øvelsen veldig kontrollert og strukturert. Ingen snev av tilfeldigheter her, nei!

I hvert felt var det satt opp 5 merkebånd og oppgaven til medhjelperne var å plassere 2 dummyer ved hvert bånd. Dette ble gjort ved å kaste en markering, som hunden skulle se, for så å gjemme begge dummyene. Hundene fikk altså påvirkning, samtidig sørga vi for at mulighetene for å bytte skulle bli mindre, og mulighetene for funn større.

Hundene fikk hente annenhver gang, og et stykke ut i øvelsen ble det avfyrt skudd ute i feltet for å få opp motivasjonen på dem.

Betty søkte fint, men hadde en liten ”episode” hvor hun fant noe interessant bærsj å snuse på. Takket være merkebåndene så visste jeg jo helt bestemt at det ikke var en dummy hun lukta på, og kunne derfor korrigere henne på det.

Det gikk helt fint at det jobbet én hund i hvert av feltene, og det viste seg også at det å gjemme dummyene forhindret bytting. Lurt!

Etter en kjapp lunsjpause starta vi ettermiddagen med en trippelmarkering. Dvs. vi bygget opp bildehåndteringen for hunden ved først å la den se en markering, gå litt fot, for så å komme tilbake og hente. Deretter fikk den se markering samme sted, gå fot til post nummer 2, gå tilbake til post 1, hente den, så til post 2 og hente den. Videre ble det introdusert en post 3, og i siste runde gikk hunden fra post til post og henta 3 markeringer etter hverandre, som altså hadde ligget litt.

Førerne måtte her trene på å lese hunden - se når den hadde fiksert blikket. Det jeg la merke til med Betty var at hun fikserte blikket på kaster på post 2 og 3 (der stod de ikke i samme retning som dummyen). Dette var i følge Roar noe en så på de med høy jaktlyst, fordi de ville ha kontroll på om kaster kom til å kaste en til.

Samtidig var det åpenbart at hun hadde ”stålkontroll” på hvor markeringen hadde falt, selv om det var i en annen retning enn den medhjelperen hun fikserte blikket på. Så, med én gang hun fikk løpe, så løp hun rett på markeringen.

Til slutt på dagen utnyttet vi hundens bildehåndtering ved å velge linjetag der en av markeringene hadde vært. Denne ble forsterket med skudd, deretter ble det kasta to forstyrrelses markeringer. Så skulle hunden tilbake til linjetaget, og videre hente de to markeringene.

Betty var litt uheldig med vind og løp rett forbi, men runderte fort tilbake og fikk funn.

Torsdag 21 Mai

Vi starta med teori i dag - veldig greit å få satt ting litt i system før vi tok det med oss ut i skogen, ”Veien til suksess er med suksess” innprenta Roar oss, og det fikk vi høre gjennom hele helgen.

Vi lærte også om å lage oss ritualer tilpassa de forskjellige situasjonene; passivitet, markering, dirigering søk og forberedelser.

Videre var tema riktig progresjon - noe som kjennetegner de som virkelig får det til, mente Roar. Det er jo dette som er så vanskelig - å vite når egen hund er klar for en litt vanskeligere oppgave, hvor raskt skal en avansere…??

Referansepunkter og bildehåndtering var temaer videre. Viktig å sørge for å legge forholdene til rette for hunden, slik at den får danna seg de nødvendige bildene for å finne markeringene. Vi ble også minna om hvor viktig det var å holde øye med hunden, og ikke dummyen når hunden skulle sendes på en markering - se at hunden fikserte blikket.

Vi dro ut i skogen ved lunsjtider og Roar ”advarte” oss om at han ville teste ekvipasjene litt og derfor kom til å begynne med noen oppgaver hvor det var mulighet for at ikke alt ville bli suksess.

Vi gikk litt på linje, med både markeringer og dirrigeringer. Det som gjorde mest inntrykk på meg av de oppgavene Betty fikk var en markering som ble kasta forfra og over linja. Jeg prøvde å stille meg sånn at Betty skulle se, men det var mange folk i veien - trodde jeg. Roar mente Betty hadde sette den, og han hadde helt rett. Hun fant den helt uten problemer.

Onsdag 20 Mai

Endelig var vi klare for en av årets stoore begivenheter - jaktkurset på Finnskogen. Etter pakking av diverse (skulle nesten tro jeg hadde planlagt å være borte i mange uker!) fikk jeg stappet alt sammen, inkludert Betty inn i bilen til Kari og vi kronglet oss gjennom litt ettermiddagsrush på vei nordøstover.

Var framme så vi akkurat fikk tid til å finne hytta vi skulle dele med Mette, og fikk plassert tingene og blitt enig om rom, - før det var felles samling med informasjon om gruppefordelingen.

Jeg havnet på gruppa til Roar Børresen, og det gjorde også blant annet Kari og Vibeke. Jeg hadde jo hørt mye entusiastisk om hans treningsmetoder fra treningskompisene mine tidligere, så jeg var veldig fornøyd med plasseringen.

Tirsdag 19 Mai

Post nummer 5 på jaktcupen i dag - sted i dag var Jelsnes. Sakset fra ”regelverket” i blåbærklassen: ”Dommer/medhjelper kaster en enkel markering. Hunden sendes for å apportere dummyen. Dommer/medhjelper kaster nok en enkel markering til eksakt samme sted som der den første landet. Hund og fører forflytter seg til nytt anvist punkt. Dommer medhjelper kaster en ny enkel markering. Hunden sendes for å apportere markering nummer to. Hund og fører forflytter seg tilbake til utgangspunktet. Hunden sendes for å apportere markering nummer en. ”

Betty gjorde en kjempefin jobb totalt sett. Dessverre måtte hun av en eller annen grunn lete veldig lenge etter apport nummer 1, selv om en skulle tro at den var den enkleste. Kanskje den havnet vanskelig, nede i et hull eller lign.

Hun hentet nummer 2 fint, og husket også godt nummer 3 da vi kom tilbake dit. Avleveringene fungerte også mye bedre enn det har gjort tidligere i cupen, så jeg var strålende fornøyd med den lille gule damen.

Vi holdt faktisk på til over klokka 22! Øvelsene er jo etter hvert såpass omfattende at det tar tid å kjøre alle ekvipasjene gjennom, så lenge vi ikke tar flere klasser samtidig.

Et utrolig godt tiltak, denne cupen - vi er alle veldig takknemlige for Karis gode påfunn!

Mandag 18 Mai

Ikke noe trening i dag; - det ble jo så mye i går. Betty og jeg tok en tur bort til tulipanbedet på UMB for å teste om den lille gule frøkna var fotogen…

Søndag 17 Mai

17. Mai er vi så glad i, moro vi har fra morra til kveld… Ja, det er helt sikkert, og det helt uten å gå i tog. Dro til Isebakktjernet med gjengen i dag. Går det an å bedre ha det på nasjonaldagen enn å gjøre det beste som er - være sammen med hunden sin og treningsgjengen i skogen og trene jakt.

Vi fant mange fine områder i terrenget, med nærhet til vann, bekker, siv og myr. Vi hjalp hverandre med å stå på post og kaste for hverandre. Betty fikk først veksle mellom to poster med markeringer, og også trene minnet. Ble veldig imponert over markeringsevnen hennes i dag. På post 3 måtte hun ut i et myrområde. Hun fikk først et par markeringer. Så ble det kasta en dummy, vi gikk litt fot og kom tilbake. Jeg sendte henne ut og hun løp rett på. Suverent!

Gjorde et forsøk i dag med å la ”tante Grusom” (Vibeke) føre Betty mens jeg tok bilder på post 2. Betty fikk til dels vanskelige markeringer, blant annet en hvor hun ikke så nedslaget, bare hørte det. Hun var rett og slett kjempegod på å spikre nedslaget! Ellers var det selvsagt interessant å se hvordan hun oppførte seg med fremmed fører. Konklusjonen er (som forventet) at hunden overgår meg!

Hun er rett og slett en kjempehund. Det er virkelig vondt at hun har så dårlige hofter. Tenk hva slags muligheter vi kunne hatt om hun hadde vært frisk!

Noe som var veldig hyggelig i dag var å observere så flink hun var til å være med ut på post. Jeg tok henne jo med ut når vi kasta for de andre. Hun satt pent og tyst og så på.

Også er det så godt å komme hjem etter en sånn dag og se at hunden er lykkelig sliten. Ikke godt å se at hun er halt, selvsagt. Men, jeg har bestemt meg for at hun skal få leve 100% så lenge hun er her.

Lørdag 16 Mai

Vi fant et nytt skogsområde i dag - det er virkelig fint her på Ås. Området vi fant er en lysløype - kan komme godt med i den mørke årstida.

Før vi gikk inn i skogen passerte vi gjennom området til UMB (Universitet for mat og biovitenskap - tidligere Landbrukshøyskolen). Der var det mange interessante dyr å se på for Betty - både hester og geiter (!) i innhegning og sauer på beite. Særlig geitene var spennende. De var jo så nysgjerrige og kom helt bort til gjerdet.

Det ble altså hovedsakelig en lang tur i dag, og bare litt trening med fremmadsending på slutten.

Fredag 15 Mai

Siste dag med besøk, og Betty fikk tilbake ”rommet sitt”.

Det ble bare en kort treningsøkt på ettermiddagen, siden jeg var travelt opptatt med å henge opp bilder og også henge opp grinder i døråpninger for å stenge tilgangen til enkelte rom.

Nå har jeg fått opp masse fine bilder av Betty og også noen av Selma. Gøy med fint kamera og gøy med fotogen hund!

Torsdag 14 Mai

Trente alene i dag, og konsentrerte meg om fremmadsending. La fra meg 4 dummyes på et lite område og prøvde å forflytte meg bakover. Det var tydeligvis for vanskelig for Betty tatt i betraktning hennes tendens til å legge ut på feltsøk. Den første gikk altså bra, men de siste søkte hun - og til dels stort - for å finne.

Hm… Må tydeligvis legge litt om på treninga.

Onsdag 13 Mai

Veldig trivelig å få treningskompisene til Ås i dag. Ellers er det jo stort sett jeg som drar til Sarpsborg.

Vi gikk bare rett inn i skogen i nærheten - den er faktisk veldig fin.

Begynte med en minne-øvelse med markeringer i én retning, hvor den siste ble liggende - og så markeringer i en annen retning. Som i går observerte jeg at Betty ble litt het av å se at det ble kasta. Dessuten observerte jeg en ting til - en slags bivirkning (antagelig?) av at vi har trent litt feltsøk i det siste. For den lille frøkna var mest fokusert på å søke når hun kom ut der, og så ikke ut til å ha noen forståelse av at hun skulle huske og dra tilbake til samme sted.

Avslutta med et feltsøk (og det blir nok lenge til neste). Det var tydeligvis lettest å hente de nærmeste og de i ytterkantene. Hun strevde mest med de som lå rett fram og lengst ut. Avleveringene var (som vanlig) bedre enn ved markeringer.

Hun er jo god på å søke og har mye motor og utholdenhet. Så hun har erfaring på å finne ved å søke. Og det er jo ikke så lurt, når en prøver å trene på noe annet. Så, rekkefølgen bør tydeligvis være fremmadsending før søk. Vet jo om de som ikke trener søk i det hele tatt, for de vil ikke ha de voldsomme slagene rundt i terrenget når hunden faktisk skal konsentrere seg om et lite område. Bør vel heller få på plass fremmadsending først.

Tirsdag 12 Mai

Betty syntes nok det var veldig rart å skulle bo på kjøkkenet i natt, og hadde noen meningsytringer om det på morgenkvisten, men det ble selvsagt bare oversett fra min side.

Dette var dagen for NLM-uttaket i Råde. Men, strengt tatt var det vel ikke snakk om noe ordentlig uttak, siden vi akkurat klarte å skrape sammen nok folk til 2 lag. Sånn har det jo vært tidligere også. Det kan hende vi trenger en helt annen måte å sette sammen lag på, enn å ha et uttak.

Det som er spesielt med et lag er jo at det også skal fungere sammen, det er ikke nok med 4 individuelt gode ekvipasjer. Folk må ikke bare tåle, men rett og slett virkelig ha sansen for de andre lagmedlemmene, for at det skal bli skikkelig bra - tror jeg.

Nå blir det spennende å se hvordan det går i juli, både med det toppede laget med 3 åpen/elitehunder og med lag nummer 2 med 2 nybegynnere.

Betty var med på sidelinja i dag, og ikke med på uttaket. Dvs. hun fikk lov å være ”forstyrrende element” for å se at hunden til Vibeke satt pent uten å pipe. Dermed fikk Betty prøvd seg på et par markeringer. Jeg synes det virker som det er forskjell på hvor pent hun avleverer om det er snakk om markeringer eller noe som ligger skjult. Det kan se ut som hun blir litt vel het av markeringssituasjonen, og det gir seg utslag i en viss ”villskap” i apporteringen som følger.

Mandag 11 Mai

En spesiell dag for Betty. Først fikk hun bli med meg på jobb, siden jeg skulle på et annet kontor, i Sandvika, i dag. Dvs. Betty fikk være på bakrommet i biabedden og innhegningen sin. I begynnelsen syntes hun at hun måtte være litt vaktmester og si fra hvis folk prata høyt eller gikk i dører. Men, etter hvert roa hun seg fint og slappet av.

Etterpå møtte jeg en venninne og vi begav oss til Vigelandsparken. Noen måneder siden Betty og jeg var der sist, altså. Også denne gangen var parken full av inntrykk, både for to og for firbente. Mange mennesker, hunder, turister, barnevogner, sykler osv., i tillegg til statuene.

Ellers ble altså bety ”kasta ut” av rommet sitt i dag, siden venninna mi skal bo hos meg hele uka.

Synes det virka som Betty takla helt fint å få besøk, nå har hun jo etter hvert blitt vant til at det er folk her. Ikke så rart at hun har brukt litt tid på å skjønne at det er normalt, de første 6-7 månedene jeg hadde henne opplevde hun jo aldri at det verken kom folk på besøk eller at vi dro på besøk. Heldigvis er hverdagen nå langt mer sosial.

Søndag 10 Mai

Møtte Kari og Ida til jakttrening i dag. Betty fikk prøvd seg på en fremad sending etter at Ida hadde vært på samme sted. Det gikk fint for henne å finne dummyen, men hun løp i en bue for å komme fram til funnet.

Det morsomste i dag var feltsøket. Kari hadde lagt ut 14 dummyer og lille Betty hadde masse med motivasjon til å finne. Mot slutten begynte hun å bli sliten, så vi gav oss da det var to stk igjen.

Det morsomste var at avleveringene gikk ganske så bra. Det er selvsagt ikke perfekt, men hun hadde få tendenser til ikke å ville rett til meg med dem. Så vidt jeg kunne se var det kun én gang at hun la ut på søk med dummy i munnen. Men, hun lot seg korrigere og kalle inn.

Det virka også som hun utnytta vinden bedre enn jeg har sett henne gjøre tidligere.

Så var det den tobente da. Jeg må jo ta kritikk for at jeg var ganske så bevisstløs med hvor jeg sendte henne og dårlig på å holde oversikten over hvor hun hadde vært hen, og dermed tenke på hvor jeg burde sende henne.

Hm… tørrtrening og observering er én ting, men å kjøre egen hund er jammen noe helt annet…

Lørdag 9. Mai

Siden jeg skulle på et arrangement i Oslo fra klokka 14 og utover, tok jeg Betty med i bilen og begav meg tidlig på morgenen inn mot hovedstaden. Parkerte bilen i et egna parkeringshus, og Betty og jeg la på vandring. Først gikk ferden gjennom sentrum til trikkeholdeplassen ved SAS hotellet.

Så tok vi altså trikk til Kjelsås. Det var første gangen i sitt liv at Betty var med på en trikk, og det gikk over all forventning, synes jeg. Visstnok var det litt om å gjøre for henne å si fra når det kom på en annen hund, og også når noen unger lagde bråk. Men, for det meste lå hun helt rolig ved bena mine og slappa av. Hun klarte også å gå av og på ganske greit, selv om hun ble litt stressa av det.

Vel oppe ved Kjelsås var altså dagens opplegg at vi skulle følge Akerselva helt ned til sentrum. En kjempefin tur. Dette var jo tidligere en veldig forurensa elv, pga all tekstilindustrien som slapp ut avfallet sitt. Men, for en del år siden gjorde de en stor renovasjonsjobb, med både bygningene langs elva, friluftsarealer og vannet.

Dermed er det mange fine badeplasser og rasteplasser, rett og slett et turområde. Og ganske spesielt siden du både er skjerma fra bytrafikken og samtidig er midt i byen.

Vi brukte ca 2,5 time ned til sentrum. Tror vi møtte flere hunder på den tida enn det vi gjør på en hel uke på Ås, og bare det var jo en spennende opplevelse for Betty.

Så tok vi en ny tur med trikk. Da vi kom til bilen i parkeringshuset så Betty ut som hun lengtet etter buret sitt. Hun hadde knapt kommet inn i det før hun sukket tungt og var i drømmeland.

Med litt lufting og mat underveis, var Betty i bilen med både bur og biabed tilgjengelig utover kvelden.

Fredag 8.. Mai

Endelig helg!

Utforska enda mer av skogen ”vår” i dag. Som vanlig ble det en kombinasjon av en lang tur og et feltsøk.

Torsdag 7. Mai

Det så ut som ettermiddagsturen skulle bli en våt fornøyelse, siden det ”bøtta” ned i 15-tida. Men, så kom sola fram og de 2 timene i skogen like ved ble veldig trivelig.

Vi gikk ganske langt før vi la inn en pause med feltsøk. Jeg tydde til Gilde (altså pølsegodbiter) som belønning for dummyene og den lille frøkna tenkte ikke på å bytte en gang. Veldig fornøyd med det. Det er jo ikke så lenge siden vi i det hele tatt begynte å trene feltsøk.

Synes hun var veldig flink til å holde seg i området, og hun tok også til en viss grad kontakt når hun ble litt i tvil der ute.

Tempoet og søkslysten er det jo ingenting å si på!

Inne har Betty blitt et prakteksemplar etter hvert, veldig rolig og grei. Det virker også som hun etter hvert har skjønt at vi har naboer som lager lyd, og at det må de faktisk få lov til.

Onsdag 6. Mai

Fint å observere at Betty har blitt ganske så miljøsterk etter hvert. Det pågår store gravearbeider i nabolaget her, med flere gravemaskiner og lastebiler, mye bråk og leven. Men, hun takler veldig fint å passere de store maskinene på nært hold.

Vi gikk i skogen ”vår” i dag. Trente fot og søk.

Ellers var jeg fornøyd da dagens bjørkepollenvarsel sa ”moderat spredning” av bjørkepollen. Forrige uke var det nemlig ”ekstrem spredning”, så ble det ”kraftig spredning” tidlig i uken. Det går altså rette veien med bjørka - og med allergien min!

Tirsdag 5. Mai

Avdelingens jakttrening på kvelden. Det var mange fremmøtte på Stikka og vi gikk til myra. På veien la Fredrik opp til enkeltvis fremadsending. Betty fikk gjøre sin oppgave på den måten at jeg brøt forventningene hennes ved at hun måtte sitte og bli mens jeg gikk litt frem og tilbake. Oppgaven løste hun veldig fint og fokusert bortsett fra en liten æresrunde med dummyen.

Da vi kom til myra stod vi på linje og vekslet på å sende bakover til et feltsøk og fremover på markeringer. Fredrik utfordret meg på å ha Betty løs, jeg hadde jo egentlig tenkt å ha henne i bånd. Det som var hyggelig var at det gikk SÅ fint å ha henne løs. Det var ikke så mye som et knallingsforsøk engang!

Og på feltsøket var det morsomt å se på henne - hun så ut som en antilope der hun forserte skogen i store sprang. Kjempemotivert for oppgaven og målrettet i søket. Det ser jo ikke ut som hun har vondt når hun er på jobb, det er bare at jeg vet jo hvordan hun får det etterpå….

Mandag 4. Mai

På ettermiddagen gikk Betty og jeg den lange runden vår. Nå er det definitivt slutt på snøen i skogen.

Halvveis i turen tok vi et feltsøk. Nå fungerer det igjen, hun legger ikke av gårde på spor sånn som hun gjorde for noen dager siden. Det er jo ikke SÅ lett å være en liten hund og alltid skjønne hva dagens oppgave er!

Søndag 3. Mai

Hjalp Kari med brukssporprøve i Sarpsborg hundeklubb i dag. Og etterpå reiste vi til Krysstjern. Suverent å gå tur opp der, varme opp bikkjene, for så å trene vannapportering, Vi endte opp med å gå rundt hele tjernet og prøve litt forskjellige steder for utsending.

Så stod vi på hver vår side av vannet og kasta for hverandre. Utfordringen for oss begge var jo at hunden helst ville gå landveien og ikke vannveien. Men, vi fikk det til til slutt. Blant annet merket Betty at ”tante grusom” (Kari) var til stede da Betty vurderte å ta landveien. Da ble hun bestemt dyttet i retning av vannet og la på svøm til meg. Bra!

Lørdag 2. Mai

I dag var dagen for bevegelig prøve i Begynnerklassen, avdelingens eneste ordinære jaktprøve i år. Det som skal skje til høsten er jo mesterskap.

Det var 12 deltagere, og dessverre fikk flesteparten 0 – og de tre som ble premiert fikk 3. premie – ingen store resultater, altså. Det som var problematisk for alle var feltsøket.

Jeg var med som skriver og de andre i jaktkomiteen hadde andre oppgaver.

Været var ikke som i går, i grunn var det ganske surt og kaldt. Det var sånn at en savna både vanter og stilongs.

På kvelden dro Betty og jeg på besøk til en venninne og hennes 14 år gamle datter. Betty var SÅ flink til å være rolig inne at jeg ble helt imponert. Hun lå mye rolig under bordet eller satt og skuet ut på kaninene i hagen. Men, på ett tidspunkt mistet hun roen, det var da datteren i huset fikk besøk av en russe-kusine som kom litt brått inn i huset og skulle hilse på Bety. Da stod busta til værs på hele ryggen hennes.

Betty ble ellers veldig god venn med tenåringen i huset og nøt å bli klappet og klødd.

Som da jeg var på besøk hos onkel og tante for et par uker siden, så hentet hun også denne kvelden min sko fra gangen. Ingen tvil om hun kjenner igjen ”tåfisen” min!

Fredag 1. Mai

Fantastisk vær - nærmest sommer og ikke vår. Helt ypperlig å tilbringe dagen på jakttrening med gode kompiser. Godt å ha en sånn fantastisk hobby å holde på med.

Jeg fikk prøvd vannapportering med Betty i dag. Interessant - det har hun jo aldri gjort før. Hun har knapt vært i vann, og det er nesten en overdrivelse å si at hun tidligere har svømt.

Men i dag - hun svømte som hun aldri skulle gjort annet. Raskt, effektivt, uten å plaske, uten å nøle. Du verden - jeg ble imponert over den lille gule damen. Det var jo veldig spennende med avleveringen, da. Strevde egentlig mer med at det var så mye fuglemøkk på jordet vi trente på enn at hun kom opp fra vann. Det er klart - hun hadde lyst til å riste seg, og det gjorde hun med dummyen i munnen.

Hun fant på litt tøys i fm avlevering, men hadde også noen jeg fikk pent i hånd.

Det andre vi drev med i dag var nærsøk. Fredrik lagde noen fine og vanskelige oppgaver til oss - han nærmest gravde ned dummyene. Det var utfordrende for Betty å måtte holde seg i et så lite område og søke intenst der, hun ville helst springe litt rundt.

På kvelden var Betty med i familieselskap - hun var ganske fornøyd med å få slappe av i bilen etter en hektisk dag. Også fikk vi til litt fotografering sammen med tantebarna.

APRIL 2009

Torsdag 30. April

Har litt feltsøkpause om dagen og prøver heller på markeringer, må jo prøve å bryte det nye mønsteret hennes med å søke spor når det er meningen hun skal apportere.

Onsdag 29 April

Gikk tur til Årungen i dag, 2 uker siden sist. Nå var det selvsagt ikke noe is igjen. Fikk ikke gått langt nok til egentlig å finne noe område det går an å trene i.

Etterpå møtte vi Mona til fotoseanse ved UMB. Hun skulle altså ha bilde til stamtavleboka av sine 4 hunder. Det tok litt tid, siden fotomodellene var litt dårlige på å stå rolig i bildepositur. Men, det ble jo noen bra bilder innimellom.

Betty var veldig flink, synes jeg. Jeg hadde henne fast i meg med spesialkobbelet hennes og hun holdt seg bemerkelsesverdig i ro selv om det bare var 2-3 meter fram til fotomodellene til Mona.

Tirsdag 28. April

Noa av lignende erfaring med feltsøk som i går, men nå skjønte jeg jo sammenhengen og dessuten viste hun tydeligere i dag hva hun egentlig driver med. Hun går spor! Den blodsportreningen må ha trigga henne helt enormt.

Da jeg etter å ha lagt ut dummier kommanderte henne ut og søke, så la hun i vei, undersøkte kort at hun hadde kontroll på alle dummyene og så så jeg bare halen på henne i det hun begynte å søke spor. Jeg måtte rett og slett hente henne ute i skogen og minne henne på hva dagens oppgave var.

Har jo aldri tidligere opplevd sånn forvirring etter bruksspor, så det var tydelig at det ble spesielt med blod.

På kvelden var det jaktcup post 4. Jeg var veldig fornøyd med Bettys innsats fordi hun avleverte bra ift hva hun kan finne på å gjøre. Men, hun måtte søke en del for å finne dummyen, det måtte for øvrig mange gjøre. Det var litt mer utfordrende å jobbe i terrenget enn på en grusplass, hvor vi jo har hatt de tidligere postene.

Veldig moro at vi fikk besøk fra Asbjørn fra den sentrale jaktkomiteen.

Til slutt på kvelden hadde vi møte i jaktkomiteen. Det må jo litt organisering til også, for å holder på med denne aktiviteten.

Mandag 27. April

Skulle trene felt søk med Betty på morgenen i dag, men det ble bare tull. Hun virka ganske så lite interessert i dummyene og var konsentrert om noe helt annet der ute i skogen.

Søndag 26. April

Begynte dagen med å møtes til blodspor. Betty gikk det uten problemer, dvs. det går jo litt for fort. Men, hadde roligere tempo i dag, som det hadde fått ligge natta over og sikkert ikke hadde så sterk fert.

Etterpå dro vi ut på Oksenøen og trente jakt. For et flott område!

Lørdag 25. April

Prøvde noe helt nytt med Betty i dag - blodspor. Vi var en gjeng som møttes og la spor, både erfarne og ferske blodsporutøvere.

Med Betty har jeg jo gått litt bruksspor, men blod var nytt. Begynte med å la henne få undersøke skanken. Den syntes hun var veldig fin å bære på og hun paraderte stolt rundt til oss som var der og viste den fram.

Å gå spor som hadde ligget en halvtime var ingen utfordring. Hun var ikke så interessert i skanken og ville helst gå (mine fot)spor videre, selv om det altså var slutt på blodet.

Dermed la jeg et spor til henne som skulle få ligge natta over. Spennende.

Fredag 24. April

Ny skogsdag med feltsøk. Har jo prøvd å bli kjent i stadig større områder av skogen i nærheten. Og skogen er ikke stor, så nå føler jeg at jeg har oversikten.

Torsdag 23. April

Jeg blir stadig bedre kjent i skogen i nærheten. Området er mye myr, og mange dreneringsgrøfter, litt hogstfelt og noe gammel skog.

I dag trente jeg feltsøk med Betty. Jeg tror kanskje det er noe av det morsomste hun kan holde på med. Hun er heltent. Veldig flink til å sitte og vente mens jeg legger ut. Også veldig flink til å vente med å gå til hun får beskjed. Har litt utfordring med at hun vil bytte, men så lenge jeg har oversikts over henne kan jeg klare å stoppe det ved å kalle henne inn med det samme hun har funnet en dummy.

Onsdag 22. April

Sosial trening på Stikka. Etterpå gikk noen av oss inn i skogen og trente litt jakt. Det er så deilig endelig å kunne bruke skogen igjen etter en veldig lang vinter hvor den har vært helt utilgjengelig.

Tirsdag 21. April

Jakttrening i avdelingen i skogen på Stikkaåsen i dag. Samtidig var det valpekurs på Stikkaåsen. Tore tok med seg kursdeltagerne inn i skogen til oss og vi fikk demonstrert litt for dem. Gøy. Flere hadde jo aldri vært noe borti retrieverjakt før.

Mandag 20. April

Jeg må si jeg synes disse rådyra som har holdt til her i vinter er rare som fortsatt er her! Nå er jo snøen borte fra marka - kan de ikke pelle seg tilbake til skogen! Blir helt feil med rådyr inne i et boligområde. Masse flått tar de jo med seg også.

Søndag 19. April

Møtte gamle sporkompiser i dag - i Østmarka. Vi skulle altså gå bruksspor. La til dels for hverandre og dels eget spor. Det var litt utfordrende å få gått spor, siden det var så mange mennesker i marka. Jeg måtte to ganger be turgåere om å gå utenom sporet mitt. En gang kom en jogger løpende og da fikk jeg ikke forhindret at han løp tvers gjennom. Og mens jeg gikk sporet stod det plutselig en familien med barn og boxer midt i sporet mitt! Sukk. Tror egentlig ikke Betty brød seg så mye om det, men jeg ble jo helt ufokusert, så det gikk ikke så bra med sporgåinga.

Lørdag 18. April

Betty fikk være med til Hobøl og trene i dag. Mona og Anne hadde laget jaktsti. Først en dirigeringsøvelse. Så 2 enkle markeringer. Og til slutt et feltsøk hvor det var lagt ut ca 15 dummier.

Veldig fine øvelser og lugn og ro.

På feltsøket imponerte hun meg veldig fordi hun hadde så mange bra avleveringer. Og hun var på jobb hele tiden ift søksoppgaven. Spratt av gårde i lange byks bortover lyngen. Ingen skulle tro at hun hadde vondt noe sted?!?!

Men, da vi kom hjem på kvelden så jeg jo at hun hadde vondt. Det er som regel sånn at det ikke er så lett å se på henne i aktive situasjoner at noe er galt, men mye som synes etterpå når hun har ligget rolig en stund.

Fredag 17. April

Betty fikk være med meg på besøk til onkel og tante i Oslo denne kvelden. Litt spennende å ta henne med inn, selvsagt. Jeg lurte hvor kreativ hun kunne komme til å bli. Hun begynte med å apportere skoene mine fra gangen. Etter hvert ble hun modigere og tok noen av husets folk sine sko.

Ellers var hun ganske flink til å ligge rolig under bordet mens vi spiste middag.

Torsdag 16. April

Betty og jeg fortsatte utforskingen av skogen i dag. Vi fortsatte gjennom skogen helt til vi kom til et digert jorde som grenser til den turløypa jeg gikk noen ganger i vinter. Føler jeg begynner å få litt oversikt over denne lille skogen i nærområdet.

Onsdag 15. April

I dag var dagen for skikkelig utforsking av skogområder på Ås. Som jeg har mast masse om - den elendige snøen har jo gjort skogen helt utilgjengelig. Men, nå dukker det ene flotte området opp etter det andre. Det er fortsatt mye snø igjen, men det den ligger bare på de mest skyggefulle stedene og er vel på det meste ca 20 cm. Så er det selvsagt mye leire og vann, - og is.

Morgenturen var på en time i dag. Vi gikk bare rett over parkeringsplassen, og brått var vi i et skogsområde som var helt nytt for meg. Kjempeflott. Myr, grøfter, hogstfelt, gammel skog, stier og skogsveier. Helt fantastisk. Og ikke et menneske å se, vi hadde hele området helt for oss selv.

På ettermiddagen gikk vi tur ned mot Årungen - det avlange ferskvannet som også har en ro-stadion. Gikk på grusvei og fant ut at det er mange fine områder, men en del beitemark for storfe. Og det gjenstår å finne en fin vei ned til vannet. Men, vi har litt tid på oss enda - vannet er nemlig for det meste islagt.

På vei tilbake - etter en ca 2 timer lang tur i pent gå-tempo - traff jeg på ei venninne. Hun kom joggende bak oss på gangstien. Da hun tok meg igjen utbrøt hun forferdet ”Gud, hvor hun halter!” Hun hadde sett oss på lang avstand og før hun kjente oss igjen var det første hun hadde lagt merke til at Betty haltet.

Æsj! Trasig opplevelse. Følte meg som en dyreplager, også hadde jeg altså bare gått en tur med hunden min. Den skrekkelige sannheten er jo at hun ikke tåler noe så banalt som en to timers spasertur. Jeg skjønner at jeg seriøst må vurdere å la henne slippe…

Tirsdag 14. April

Vårens første jakttrening i avdelingens regi - på jordet ved Sten Øivind. Det var tydelig at Betty hadde hatt litt mange apporteringserfaringer i det siste, for hun var veldig urolig ved fot og lett i rumpa i sitt og bli. Dermed gjorde vi mye av fot og sitt og bli og lite av apportering.

Hun fikk prøvd seg på litt linjetag mot slutten, - fungerte ikke så fint som det gjorde på Langfredag. Tror det rett og slett var mye enklere for henne når dummyen lå helt nærme den som la ut. I dag søkte hun i nærheten av Kari i første omgang, og det ble litt mye rundt og rundt når hun måtte bevege seg vekk fra Kari og søke. Hennes minne var tydeligvis det menneske som stod der ute.

Så var det avleveringene da - det funker jo ikke helt. Og jeg er klar over at det har med forholdet mellom Betty og meg å gjøre. Det har blitt mye bedre, men vi har fortsatt mye å jobbe med.

Mandag 13. April, Andre Påskedag

Litt regn i dag. Jeg tar i grunn imot hva som helst bare den elendige snøen forsvinner helt.

På ettermiddagen gikk Betty og jeg tur i skogen og kunne konstatere at det fortsatt er litt snø, men at det har smeltet MASSE.

Vi trente linjetag i skogen. Det gikk veldig fint - også å øke avstanden. Men, plutselig tok hun overvær av et eller annet veldig spennende og dermed mista hun litt av konsentrasjonen.

Søndag 12. April, Første Påskedag

Ikke fullt så strålende vær i dag, men fortsatt veldig fint.

Vi tok en tur til Kari og trente i dag. Etterpå fikk de firbente løpe rundt i hagen mens de tobente fikk seg litt mat.

En tur ut for å sjekke forholdene viste at Betty hadde gått inn i bilburet og lagt seg - hun hadde tydeligvis fått aktivitet nok og ville ha litt fred.

Så reiste vi hjem til Ås etter fine dager i Østfold. Oppmuntrende å observere at det er fint lite snø igjen i nærområdet.

Fredag 10. April, Langfredag

Jaktgjengen var blitt invitert ut på hytta for lenge siden, og jeg hadde avklart med grunneier at vi kunne låne jordet til trening.

Klokka 12 dro jeg bort på Høk og henta gjengen. Så fikk vi parkert biler og lagt mat i kjøleskapet før vi gikk bort på jordet.

Etter den obligatoriske starten med kaffe på stolsekken delte vi oss i to og trente voksne og unghunder hver for seg. Veldig bra å kunne hjelpe hverandre sånn.

De voksne fikk prøvd seg med markeringer med terrengskifte fra ett jorde, gjennom et skogsområde og ut på et annet jorde.

Når unghundene skulle til pers var både Alf, Fredrik og Sten Ø i aktivitet med ”happing” og kasting. Betty var stort sett flink i ro-situasjoner. Men, vi klarte å få til litt krøll når vi testa ut om hundene virkelig gikk bare på fløyte, uten at vi holdt ut armene. Hm… Jeg fløyta og hele gjengen unntatt én kom løpende.

Mot slutten skulle vi prøve oss på linjetag, hvor vi gikk lenger og lenger unna han som la ut dummyes. Da ble jeg virkelig imponert. Med fare for å fornærme de andre tre som var med (og som kanskje leser dagboka mi) syntes jeg faktisk Betty klarte seg best av alle.

Hun satt for det aller meste helt i ro og konsentrerte seg utover i den retning jeg pekte, og eksploderte i enorm fart når hun fikk klarsignal. Løp i en rett linje ut, og kom tilbake. Riktignok måtte det litt overtalelse til i sluttfasen, og avleveringen er jo ikke bra nok. Men momentet linjetag klarte hun med glans, også på veldig lang avstand.

Suksessen hennes henger jo selvfølgelig sammen med selvstendigheten. Jeg kunne jo bare prøvd å ha stoppa henne underveis - det hadde jeg aldri fått til. De andre som var med er langt mer lydhøre for sine eiere og respekterer dem mer som sjef. Også har vi jo trent mye på at de ikke skal hente. Så, det virka som noen av de andre viste litt usikkerhet ift oppgaven, om de virkelig skulle få løpe ut og hente.

Etter treninga dro vi tilbake til hytta og grilla og koste oss. Vi fikk også til en liten markering av en av treningskompisene som straks fyller 40. Dermed ble det kake på oss også.

Været ble jo helt strålende etter hvert. Så, da de andre hadde reist satt Betty og jeg og nøt solenedgangen og utsikten.

Lørdag 11. April, Påskeaften

En nesten helt perfekt dag, det eneste skåret i gleden er vissheten om at Bettys hofter ikke er friske.

Med minnene fra den fantastiske gårsdagen dro Betty og jeg på skogtur i nærheten av Femsjøen i Halden i dag. Helt nydelig å være i skogen.

Jeg begynte med å legge ut et felt til henne i høy lyng, og lot det gå ca 10 minutter før hun fikk søke. Hun fant veldig raskt de to første, så ble det litt vanskelig. De to siste fant vi sammen.

Så prøvde vi på oss et par enkeltmarkeringer. Det meste går veldig fint med unntak av avleveringene. Hun veksler mellom noen små drapsforsøk av dummyen, slipper den for tidlig eller løper forbi meg og videre bortover.

Tilbake på hytta var det bare å sette seg ut i solveggen, innenfor inngjerdingen til Betty, skjenke seg et glass rødvin, se utover havet og nyte livet.

Torsdag 9. April, Skjærtorsdag

Oppsamlingsdag for jaktcupen i dag. Altså at de som ikke hadde fått med seg postene 1, 2 og 3 hadde en mulighet til å få tatt dem. Det så først dårlig ut da klokka var 5 på, og kun én deltager hadde møtt opp, men etter hvert strømma det på med folk.

Etterpå trente noen av oss i skogen på Stikkaåsen. Vibeke og jeg gikk litt for oss selv med unghundene våre. Jeg fikk Vibeke til å kaste en dobbelt markering for meg; - det har jo Betty rett og slett aldri prøvd før.

Min lille prinsesse skuffa ikke - hun løste oppgaven perfekt, med unntak av avleveringa. Satt helt i ro uten noe knallingstendens, og valgte å ta den siste først. Det var nærmest vindstille, og ganske tett underskog, ikke noen lett oppgave, altså. Hun måtte søke litt, og på den ene måtte hun også innimellom noen trestammer for å få tak i dummyen.

Jeg lar meg stadig fascinere over hvor mye denne hunden kan, som nærmest er på tross av meg, og ikke på grunn av. Veldig mye som bare ligger i genene hennes.

Jeg hadde jo pakka bilen full på morgenen, og dro altså videre ut til hytta etter jakttreninga.

Kjempeflott å komme ut til hytta alene sammen med hunden min. Fred og ro som aldri før. Selv om noe hyttefolk har begynt å komme, er det enda tidlig, og ganske lite trafikk der ute.

Onsdag 8. April

Nok en dag med fottur på utfordrende underlag. Fortsatt er det støvler som gjelder, i dag var dammene enda dypere.

Det som er fantastisk er at våren jo endelig har kommet. Det får ikke hjelpe at det er masse vann, det er jo den h… snøen som endelig forsvinner. Og glad er jeg for det.

Ellers fortsetter jeg å trene på avleveringer innendørs. Det går foreløpig ikke perfekt,  men det gjør det vel heller ikke før forholdet mellom Betty og meg er perfekt. Så, vi får fortsette å jobbe både med relasjonen mellom oss og med de tekniske delene av apporteringen.

Må si at jeg jo lurer litt på hva hoftene hennes gjør for relasjonen vår. Både det faktum at hun har vondt, men også det at jeg synes så synd på henne, og ofte blir veldig lei meg av å tenke på det.

Tirsdag 7. April

Jaktkomiteen hadde oppstartmøte av sesongen i dag. Veldig moro å se de nye som har kommet til, takket være jaktcupen. Flere av de nye skal også være med på nybegynnerkurs i jakt nå på våren og noen blir også med til Finnskogen.

Mandag 6. April

En av de “sjeldne” dagene - uten fellestrening. Betty og jeg gikk “gamlerunden” våres i dag - den vi gikk en del ganger i vinter. Det var en utfordring å gå kledd med riktig skotøy, siden deler av runden var rene innsjøen av alt smeltevannet og deler av runden var is/snøsørpe og ganske glatt. Det ble gummistøvler og jeg skled meg gjennom deler av løypa.

Vi gikk i pent tempo og brukte et par timer. Etterpå var Betty tilfreds og krølla seg sammen i biabedden sin. Hun har i det hele tatt blitt vesentlig mer avslappa innendørs i løpet av tiden vi har bodd på Ås.

Søndag 5. April

Trening i sola i Råde i dag. Du verden, det var rene sommeren. Noen av oss hadde jo ikledd oss flere lag med ull etter torsdagens kalde opplevelse. Men, det var bare å kaste det ene laget etter det andre med klær.

Betty hadde en pøbel dag i dag. Lagde masse bråk - hun merka nok at jeg hadde en del å tenke på, og utnytta det. Jeg var jo så fryktelig lei meg over de dårlige nyhetene om hoftene hennes og var på gråten hele tiden. Ingen gunstig ramme for en trening.

Hjemme igjen var det tydelig at hun var veldig sliten. Hun koste seg i biabedden i timevis. Og da hun til slutt stod opp var hun helt stiv i bakparten og ”stolpra” seg rundt. Helt grusomt å se på, - vi kan jo ikke ha det sånn!

                                                                                                                                                           

På kvelden trente vi litt ”feltsøk” i stua. Dvs. jeg ville bare se hva hun gjorde hvis det lå mange dummyes på samme sted. Det har vi nemlig aldri prøvd før. Også har vi diskutert ulike metoder i jaktgjengen. Noen mener jo det skal trenes på ikke å bytte ved alltid å sørge for at det bare er én der ute. Mens andre mener at de bare skal få bytte i begynnelsen, at de gir seg med det etter hvert.

Jeg la ut 4, og hun bytta mange ganger. Og kom gledesstålende tilbake for å få godbit. Selv om avleveringen var litt rotete, var det i hvert fall absolutt ingen motvilje mot å avlevere!

Lørdag 4. April

Hjalp klubben med å være skriver på lydighetsstevne i dag. På kvelden fikk Betty og jeg besøk av to damer med Cocker som jeg ble kjent med for noen år siden i fm sporkurs i Stovner hundeklubb. Veldig koselig å se dem igjen.

Vi begynte med å gå en tur sammen. Og etterpå ble den ene cockeren, Jesper med inn i leiligheten. Han syntes nok Betty var litt voldsom, og holdt seg litt på avstand, mens hun prøvde å få ham med på å leke. Etter hvert var de ganske så rolige begge to og la seg ned og sov.

Ellers kom det brev fra Kennelklubben i dag med resultatene på hoftene - hun har E på begge og også forkalkninger på den venstre.

Jeg er selvsagt helt slått ut av dette. Har grått bøttevis med tårer siden jeg tok bilder av henne og går rundt og tenker hele tiden på hva jeg skal gjøre. Det er jo ikke noe liv for en jaktavla hund å ha vonde hofter! Hun er ikke skapt for å ta det med ro.

Hun var jo en del ganger til kiropraktor og fysioterapeut i fjor - ikke rart de aldri helt klarte å få bukt med problemene Betty hadde. F. eks. strevde fysioterapeuten fælt med å lokalisere en liten muskel i venstre lyske. Jeg tenker nå at det sikkert hadde sammenheng med at hun er aller dårligst på venstre hofte.

Fredag 3. April

En lite aktiv dag for Betty siden jeg for det meste var opptatt med å henge opp bilder og få på plass noen møbler i leiligheten.

Resultatene fra røntgen kom på Dogweb i dag og hun har E!! Jeg vet jo ikke om det er på begge hoftene siden de bare skriver det dårligste resultatet. Dette er jo rett og slett HELT FRYKTELIG! Tenk at hun har E - jeg ser veldig svart på framtiden for Betty…

Albuene var uten anmerkning, heldigvis.

Torsdag 2. April

Vi var på plass på jordet i dag også - men denne gangen var været ikke helt det samme. Skikkelig kaldt og guffent og de fleste av oss hadde på oss for lite klær. Det skal jo ikke mer enn en vårdag til, så tror vi at det nesten er sommer…

Mer fot-trening med Betty. Prøvde også å sette ut matskåla hennes med noen tørr for kuler og sende henne på linjetag med større og større avstand. Hun hadde ingen problemer med å skjønne hva hun skulle gjøre.

Hadde en ekkel opplevelse på kvelden da hun skulle hoppe opp i fanget mitt. I motsetning til tidligere spratt hun ikke opp, men strevde med å få med seg bakparten. Huff! Jeg går rundt og tenker på hoftene hennes hele tiden. Lurer på hvor vondt hun har…

Onsdag 1. April

Det ble ikke sosial trening på Stikka i dag. Våren har nemlig OMSIDER kommet til Østfold og sørlige Akershus. Det er så en formelig kan se at snøen smelter.

Så vi møttes på et jorde, riktignok et ganske bløtt jorde i det deilige solskinnet og nøt den lyse kvelden til klokka var over 20 - med jakttrening med gjengen.

Gikk fot med Betty med langlina på slep.

MARS 2009

Tirsdag 31. Mars

Fortsatt snø og flere kuldegrader om natta, Æsj!! Ingen trening i dag heller.

Vi har forresten fått nye ”naboer” - 3 rådyr som kan observeres sent og tidlig helt inntil blokkene her. Betty er selvsagt rimelig interessert i dem, men ser at hun reagerer mindre på dem nå, etter å ha sett dem noen ganger.

Mandag 30. Mars

Hjemme 02 og ”litt” trøtt i dag. Ingen trening.

Forstemmende å komme tilbake til snøen. Det hadde jo til og med snødd i helgen. Dessuten er det fortsatt kaldt om natta, og da tar det tid før snøen smelter.

Torsdag 26. - Søndag 29.Mars - jaktprøve i Rogaland

En gjeng av oss dro på 4 dagers tur til Rogaland på jaktprøve. Det var 4 ekvipasjer som skulle konkurrere, og Vibeke og meg var med som selskapsdamer. Til sammen 6 mennesker og 7 hunder i en hytte med 2 soverom og hems. Altså ganske trangt, med andre ord.

Ellers var det jo helt nydelig å komme til bar mark, ikke noe snø. Utrolig deilig. Åpent landskap, grønne enger, blomstrende krokus. Ufattelig deilig etter månedsvis med snøhelvete på Østlandet.

Hundene oppførte seg helt eksemplarisk, synes jeg. Taklet veldig bra å gå om hverandre og holdt seg ganske fredelig også. Om natta var både Emma, Ida og Betty inne på soverommet jeg delte med Kari. Hundene lå så pent i en ”haug” i og ved biabedden, og ingen gjorde så mye som et forsøk på å komme opp i underkøya der jeg var.

Vi bodde på en campingsplass i Hå kommune på Jæren, helt ute ved havet. Fantastisk natur, bra vær. Hadde mange fine turer med hundene på morgen og ettermiddag.

Selve konkurransene var også veldig moro å se på. Fikk masse suveren miljøtrening av Betty.

Kari slo til med en 1 premie på debuten i BK - veldig gøy og velfortjent. Vibeke slo også til med å debutere direkte i AK med Iver - forsøket gikk ut på å se om han pep mindre sammen med henne enn med Alf Roger. Og siden det ble 0 på fredag og lørdag, var det jo et forsøk verdt med en ny vri på søndag. Dessverre ble det en ny 0. Øyvind og Fredrik klarte hhv 3. premier og 2. premier i EK. Det var høyt ”trøkk” og bra jobba av begge to!

I det hele tatt en helt topp helg sammen med koselige folk, og vi dro østover.

Det som likevel ikke var så koselig var at det var tydelig å se at Betty haltet etter å ha vært løs og lekt med Emma og Ida. Hun har jo ikke tidligere hatt muligheten til så aktiv og langvarig lek med andre hunder. Og i løpet av helgen fikk jeg altså se at det tåler hun rett og slett ikke. Da får hun vondt i hoftene sine.

Onsdag 25. Mars

Våknet med en ekkel følelse av at noe var galt, så gikk gårsdagens skrekkelige nyhet om Bettys helse opp for meg. Jeg kommer ikke til å skrive så veldig mye om hva jeg ser av haltheter framover, hjemmesiden må liksom handle mest om det som er hyggelig.

Dro på trening på Stikkaåsen på kvelden.

Tirsdag 24. Mars

Ut 2 ganger i natt- hadde henne med i bilen på jobb.

I dag var den store dagen - da jeg skulle ta røntgen og øyelyse Betty. Og det viste seg å bli en grusom dag med flere dårlige nyheter. På øyelysingen ble det diagnostisert såkalt bakre pol katarakt - en type arvelig grå stær.

Så var det røntgenbildene. Jeg så jo på lang avstand at det var noe veldig galt med de hoftene. Veterinæren ville jo ikke si noe sikkert, men hun anslo D. Den eksakte diagnosen vet jeg ikke før jeg får avlesningsresultatet fra Kennelklubben. Albuene kunne de ikke se noe på, men jeg slapper jo ikke helt av før jeg får resultatet.

Jeg gråt hele veien i bilen på vei hjem. Noe så skrekkelig - den fine hunden min har HD, og ikke bare mild grad heller. Føler meg helt slått ut!

Mandag 23. Mars

Betty diaré og med på jobb. Trening i Halden med felles mat.

Søndag 22.. Mars

Post 3 i jaktcupen. Dette var første posten med apportering. Jeg hadde jo lurt fælt på forhånd hva jeg skulle gjøre, siden hun ikke er sikker i avleveringen enda. Dermed ble løsningen langline.

Betty ble litt mye opptatt av Kari som holdt i langlina. Dessuten kløna jeg en del, huska ikke øvelsen helt og var litt for slapp med å forlange fot. MEN, Betty ble i hvert fall ikke ”sprø” denne dagen, hun oppførte seg helt fint. Og kom til meg med dummyen uten å finne på diverse bøll.

Vel hjemme igjen satte jeg ut i livet planen om å bruke mer av mine egen ”ro-situasjoner” til å trene Betty. Hun fikk trene bli liggende på kjøkkengulvet mens jeg laget middag og vasket opp. Så fikk hun trene bli liggende under spisestuebordet mens jeg spiste.

Målet er å få en hund som slapper av inne uten å måtte stenges i bur. Og nå mener jeg hun har vært SÅ aktiv til sammen i går og i dag, at hun godt kan sove litt. Så blir det jo en måte for meg å få ”litt fri” på, ikke å måtte ”gjete” bikkja hele tiden. Og hun får økter med trening på bli liggende i flere minutter.

I det hele tatt har jeg bestemt meg for ikke å akseptere mer hvileløs vandring med 100 undersøkelser rundt i leiligheten. Hun får holde seg i ro når hun er innendørs.

Ellers starta jeg i dag med avleveringstrening på kjøkkenet. Jeg drev jo mye med det på kontoret på jobben da hun var helt liten, uten at jeg syntes jeg fikk det til noe særlig. Men, nå har jeg tatt det fram igjen. Ble litt oppmuntret av noe Heidi sa om at alle strever med det, og går gjennom den fasen med at hunden vekselvis ikke vil gi fra seg apporten og vekselvis spytter den ut for tidlig. Også jeg som trodde det var bare Betty og meg som hadde det sånn!

Lørdag 21.Mars

Hverdag eller helg, - en må opp tidlig når en driver med hund. Og når treninga er i Halden, trenger jo jeg som bor på Ås litt tid på å kjøre. Halden var valgt fordi det ENDELIG begynner å bli bart sør i Østfold.

Vi fant oss et fint jorde med skog rundt. Så, begynte vi det hele med en solid frokost. Monica vartet opp med egg og bacon, stekt i panne på bålet. Det smakte helt nydelig.

Sol var det også, og så varmt og godt at flere av oss måtte kaste jakka etter hvert. FOR en fin start på dagen.

Så trente vi på jordet, gikk på linje, og noen fikk hente. Betty og jeg trente fot, og hun gikk i line. Synes det fungerte veldig greit å ha lina på slep, rent bortsett fra at jeg selvsagt blir fryktelig møkkete på hendene av å håndtere den lina.

Jeg måtte dra før treninga var ferdig, siden jeg skulle på privattime hos Heidi i Oslo. Denne dagen så vi litt nærmere på ”bjeffeproblemet” til Betty. Heidi demonstrerte sitt og bli trening, hvor hun ikke aksepterte at Betty la seg ned. Så fikk Betty belønning med godbit innimellom. Etter hvert ble Betty litt frustrert og kom med et bjeff mot Heidi. Det angret nok Betty på, for det fikk hun en kontant reaksjon på.

Etter det var hun helt overbevist om Heidis status som leder, og det tok litt tid før hun turte å møte blikket hennes. Ganske så fascinerende å se på!

Når det gjelder innetreningen skal jeg gå videre med dekk og bli, gjerne når jeg skal sitte rolig og gjøre ett eller annet, og også i fm at jeg reiser meg opp og går til et annet rom. Trenger ikke akseptere at Betty følger etter meg fra rom til rom.

Fredag 20. Mars

Vibekes hjemmelekse er at Betty alltid, så lenge det er praktisk mulig, skal gå med langline på seg ute. Sånn at hun blir vant med at den alltid er der.

Morgenturen i dag ble altså med lina på slep. Det gikk greit bortover veien, det er jo så lite biltrafikk her. Så gikk vi inn i skogen. Hadde mange innkallinger, og hun fikk jo lære at jeg fikk tak i henne hvis hun ikke kom umiddelbart. Hun var løs lenge og så ikke ut til å brys seg om lina i det hele tatt. Så fikk hun et lite anfall på slutten og ble liksom plutselig oppmerksom på dette greiene som fulgte etter henne overalt.

Ny tur på ettermiddagen, med line på slep. Det gikk veldig fint. Vi gikk den gamle runden vår langs jernbanen. La inn en del innkalling og fot. Det som er fint med lina, er at jeg jo føler meg mye mer sikker enn uten, - noe som igjen virker inn på kroppsspråket mitt.

Torsdag 19. Mars

Betty har bursdag - hun fyller 1 år. Det er jo helt utrolig, den lille valpen min er ett år gammel.

Hva er så status på ”bursdagsbarnet”. Hun er en høyt motivert, energisk unghund med masse jaktinstinkt. Hun er førermyk samtidig som hun er i opposisjon. Hun er veldig rolig og lugn når andre hunder jobber, veldig ofte flink til å vente på lov. Men, hun er også utålmodig og kan opponere med bjeffing hvis det skjer for lite - eller for mye.

Vi dro på trening med gjengen i dag, og Vibeke var så snill å hjelpe meg masse med Betty. Kveldens tema var apportering og introduksjon av langline ”for alvor”.

Vibeke styrte lina og kommanderte meg. Jeg gikk med Betty fot, la fra meg dummyen, tilbake fot og passerte dummyen. Mange ganger forbi og fram og tilbake uten at hun skulle hente. Til slutt fikk hun hente.

Hun fikk vel hente 5-6 ganger i løpet av kvelden. Vi trente i to omganger og la henne i bilen mellom hver økt.

Det var en veldig positiv utvikling. Første gangen lagde hun masse tull når hun kom på ca 2 meters hold. Det er altså ”et eller annet” som skjer når hun er i nærheten av meg, - noe som gjør det vanskelig for henne å avlevere. Og da har hun et merkelig kroppsspråk. Hun viser underdanighet med ører, kroppsholdning, men samtidig bjeffer hun og småknurrer mens hun paraderer rundt.

Det vi så var at det ble mindre og mindre lyd og mindre hopp og sprett. De siste par gangene var hun helt tyst og tok heller ikke noen runder rundt meg, men holdt seg helt inntil meg og holdt dummyen rolig i munnen.

Helt topp å få så bra hjelp fra Vibeke!

Onsdag 18 Mars

Sosial trening på Stikka. Betty var for det meste grei. Men, så ble det litt mye for henne etter en sitt og bli trening. Da var nemlig nabohunden, en Golden hann, så veldig interessert i henne. Han reiste seg fra sitten og oppsøkte Betty 2 ganger. Det ble hun litt ”elektrisk” av, og så tok det helt av etterpå, med bjeffing og hopping. Jeg bare gikk fra henne nedover veien, og hun fulgte etter.

Tirsdag 17 Mars

Hørte jeg noen si abstinenssymptomer… Det var jo ikke trening med gjengen i dag, så Betty og jeg måtte finne på noe annet. Vi dro på nybegynnertrening med Follo brukshundklubb ved ishallen på Ski. Veldig bra trening for Betty med ukjente ekvipasjer og en litt annen form på treninga enn hun ellers er vant med.

Var nok litt uvant for de andre som trente også - det var f. eks ingen andre enn meg som brukte fløyte på innkalling.

Mandag 16 Mars

Nok en mandag med gjengen på asfaltplassen. Litt av et syn. Alle de andre har jo kjøpt seg Jerven-pose. Så sitter vi i en ring, da. Og diverse hunder er forvart nedi posene sine.

Vel, prøvde oss på en apportering med Betty løs i dag - det gikk ikke så bra. Hun er jo flink på mye annet, men det tar litt av når disse tøyposene er med i bildet…

Søndag 15. Mars

Betty sov på kjøkkenet i natt siden rommet ”hennes” var tatt i bruk til den ene overnattingsgjesten. Da folk hadde stått, opp var hun litt opptatt av å si fra om at det var fremmede stemmer i leiligheten. Det hjalp å legge henne i buret i stua, så var hun på samme rom som oss,

På kvelden var det trening i Mossehallen. Betty var kjempeflink. Gikk nesten løs fri ved fot og lagde fint lite bøll. Også denne søndagen var vi så mange jaktfolk at vi nesten kuppa treninga.

Lørdag 14.Mars

Fikk besøk i dag av to venninner som skulle overnatte til i morgen. Var spent på Bettys reksjon på fremmede folk i huset. Det gikk veldig fint. Ganske fort roa hun seg helt ved bena våre.

Fredag 13. Mars

Betty har jo vært ”bjeffefri” i flere dager. Altså lenge siden sist trassanfall. I dag kom det i fullt monn. Jeg hadde som vanlig hatt henne løs i skogen og trent både innkalling og søk. Plutselig ”klikka” det for henne og hun satte i gang med opponering. Siden jeg har funnet ut tidligere at det ikke hjelper verken å stå stille eller gå, ble jeg så oppgitt at jeg prøvde noe helt nytt - jeg la meg ned på stien.

Hun bjeffa i flere minutter og til slutt hørte jeg noen sa ”hallo” borte på stien. Det var noen veiarbeidsfolk som lurte på hva som foregikk. Jeg lå jo rett ut som om jeg hadde skada meg og den ”gale” hunden hoppa rundt og bjeffa. Huff, så flaut!

På ettermiddagen gikk jeg lang tur med henne i bånd.

På kvelden traff Betty nabohunden - en overvektig, kastrert, gul hann labrador. Eieren slapp Flexiboksen, så hannhunden kom med den på slep. Betty apporterte resolutt flexiboksen og paraderte rundt sin nyfunnede kompis. Han gav respons ved å ta tak i sin ende av kobbelet, og starte en dragkamp med henne.

Betty på bytur; 10-12 Mars

Hva er løsningen når en er ”alenemor” for en hund og blir sendt på kurs med overnatting på hotell med jobben - jo, ta med hunden. Jeg ringte til hotellet, Royal Christiania på forhånd og fikk beskjed at det var helt greit mot en liten avgift.

Dermed ble Betty innlosjert på rommet med bur og kompostgrinder, og fikk sove der på dagen mens jeg var på kurs.

Kurset varte i 3 dager, og jeg regnet ut at Betty og jeg til sammen gikk tur i ca 6 timer i Oslo sentrum. De første gangene var hun ganske stressa. Jeg observerte at hun ikke så ut til å legge merke til at all søppel på bakken, hun hadde mer enn nok med å forholde seg til alle mennesker, byfugler, trikker og busser osv. Selvfølgelig en heftig opplevelse for henne når trikken skramla forbi på 2 meters hold. Må si jeg synes hun takla bymiljøet veldig bra,

På den siste dagen var hun ”seg selv” igjen, og så absolutt interessert i alt det rare på bakken.

Det ble litt forskjellige opplevelser for henne å gå gjennom Karls Johans gate på morgen og ettermiddag. På morgenen var det masse travle pendlere, men lite som ”skjedde” i gågata. Til gjengjeld var det desto flere fugler, både duer, måker og kråker. På ettermiddagen var det masse som skjedde, med gateselgere, tilbudsstativ utenfor butikker, og også enkelte hunder.

Ellers tok vi heis opp i sjette etasje flere ganger om dagen - det var der rommet var. Også ble hun jo rene maskotten blant resepsjonspersonalet. De observerte jo meg og Betty mange ganger om dagen og så på hvordan vi trente.

Jeg opplevde for øvrig en morsom episode på onsdag kveld. Betty og jeg var i ferd med å passere lobbyen, ikledd refleksvester, jeg med Mattilsynets logo på min. Det er klart vi så vel sikkert litt ”offisielle” ut - folk forbinder jo labrador med tjenestehund ellers servicehund. I det vi passerte en gjeng feststemte mennesker hørte jeg ”Se - Mattilsynet! De skal sikkert ut og sjekke Hotdogen!”

Som vanlig var det trening på asfaltplassen med gjengen på kvelden.

Mandag 9. Mars

Vi tok en tur til Furuholmen på kvelden og Betty fikk løpe løs, - som i gamle dager.

Søndag 8. Mars

Gratulerer med dagen, damer!

Jeg henta altså Betty på kvelden etter at hun hadde vært 2 dager hos Kari og hennes hunder og katt. Som sist var den lille frøkna ganske sliten og rolig

Lørdag 7. Mars

Optimistisk etter gårsdagens trening tok jeg med dummy ut på tur i dag også. Da gikk det ikke fullt så bra. Hun starta opp med utagering mens hun bar på dummyen. Hm… Kanskje må det gå noen dager mellom sånn trening…

Siden jeg skulle reise bort et par dager, dro jeg av gårde til ”barnevakten” (Kari) med Betty. Gjett om Betty var glad for å bli sluppet løs i hagen sammen med Ida og Emma.

Dette ble lengste fravær fra Betty siden jeg fikk henne i hus, og selvsagt veldig rart å reise fra henne.

Fredag 6. Mars

Med bakgrunn i mandagens og torsdagens erfaringer tok jeg med Betty ut på en to timers tur i dag, og hadde medbrakt dummy. Lot henne få gå et godt stykke på grusveien langs jernbanen før jeg tok fram dummyen.

Så prøvde jeg å belønne hele tiden, med en kombinasjon av at hun skulle gå løs og at hun skulle være i kobbel. Hun ble belønnet med å bli sluppet løs etter å ha gått i kobbel bærende på dummyen, ha satt seg og avlevert. Så ble hun belønnet for å komme på innkalling ved å få lov å bære dummy (i kobbel).

Innimellom tok jeg pause og hun fikk rase rundt løs.

Da vi omsider var på turen hjem og hun gikk veldig pent og rolig og bar dummy fikk jeg henne til å avlevere helt rolig. Hun virka nesten takknemlig over ikke å måtte bære den mer, var sliten og fornøyd.

Og resten av kvelden lå hun ustrakt og sov ved bena mine.

Torsdag 5. Mars

Gjengen på asfaltplassen fortsatte mandagens apporteringstrening i dag. Jeg tok det fortsatt veldig pent med Betty. Fikk henne til å holde på dummyen, sitt og bli i kobbel og kalte inn, prøvde å få henne til å sitte foran meg og avlevere.

Som på mandag slo det meg at hun så ut til å-oppføre seg bedre i denne settingen når vi altså tok med dummy enn hun tidligere har gjort uten.

Det er kanskje en eller annen frustrasjon his henne som går på at hun vil så mye, også klarer hun ikke helt å konsentrere seg om oppgaven. Og gå fot er muligens mye kjedeligere enn å få lov å bære på dummy.

                                                                                                                                             

Onsdag 4. Mars

Trening på Stikkaåsen i dag. Som vanlig veldig hyggelig å treffe folka der oppe. Trente litt møtesituasjoner og sitt og bli.

Tirsdag 3. Mars

Ingen organisert trening i dag. Faren min kom på besøk. Morsomt å se på Betty hvor kjempeglad hun ble over å se ham igjen. Hun klarte på ingen måte å stå stille, men paraderte rundt og rundt ham.

Mandag 2. Mars

Jeg dro en tur til Rokkeskogen på ettermiddagen, og nå var det faktisk skrekkelig mye snø der også, så det var ikke langt inn i marka vi kom. Slapp Betty løs og stod stille. Igjen ble hun veldig frustrert og hoppet og bet og bjeffa. Jeg lata som ingenting, og minuttene gikk. Kalte henne inn og gav mye ros etter at hun hadde roa seg.

På kvelden møttes gjengen på asfaltplassen og trente jaktlydighet, i dag også med apportering av dummies, for første gang siden vi begynte med denne formen for trening. For Bettys del, bestod det i at hun skulle gå fot i kobbel og bære på dummyen. Det slo meg at hun egentlig oppførte seg mye bedre enn forventa.

Kan det være ”arbeidslyst” som gjør at hun blir sprø? At hun ved å få lov til ”endelig” å bære på denne tøyposen fikk brukt litt mental energi og hadde mindre behov for utagering?

Søndag 1. Mars

I dag hadde avdeling Østfold post 2 på Jaktcupen. Betty gjorde seg definitivt bemerket. Øvelsen var gå fot og sitt og bli etter at fører hadde lagt ut en dummy. Det hele begynte litt dårlig for vår del, siden Betty begynte å opponere allerede i forkant av øvelsen.

Gå fot lignet nok mest på en avansert freestyle øvelse, med Betty i fritt svev ved mitt venstre øre, og med ilagte bjeff og knurr. Da jeg kom til sitt og bli delen lurte jeg veldig på om jeg skulle la henne sitte med kobbelet på eller ta det av - hva som ville stresse henne mest. Så lot jeg kobbelet henge på; - noe som resulterte i at hun startet en vill dans rundt seg selv med kobbelet i munnen.

Dommeren gav oss 5 poeng, og det synes jeg var veldig snilt. I tillegg fikk vi sjokolade i trøstepremie. Også utgjorde vi jo et ganske stort underholdningsmoment og fine fotomotiv, i motsetning til de andre kjedelig ekvipasjene som gjorde ting riktig.

Jeg ble igjen på Stikka etter cupen for å gjøre øvelsen om igjen alene. Og da gikk det mye bedre. Så slapp jeg henne løs og stod helt stille for å se reaksjonen hennes. Det gjorde henne ganske frustrert, så hun hoppa rundt meg og bjeffa.

På kvelden var det trening i Mossehallen. Betty oppførte seg veldig eksemplarisk, men på et tidspunkt hvor Kari skulle holde henne mens jeg var ute ble hun ”helt sprø”. Det er vanskelig å få tak i hva det er som trigger henne og gjør henne frustrert.

 FEBRUAR 2009

Lørdag 28. Februar

Dette var dagen da jeg fikk besøk av en venninne - uten hund. Så, i motsetning til da jeg hadde besøk av en venninne med hund, hadde Betty denne gangen tilgang til hele leiligheten. Hun overrasket meg ved å være veldig rolig og avslappet. Lå for det meste ved bena våre og sov.

Og venninna mi syntes Betty var SÅ fin - slank, vakker og grei å ha med å gjøre!

Fredag 27. Februar

Betty var ganske så ”fredelig” i dag også - hun var visst ”ferdig aktivisert” for et par dager etter oppholdet hos Kari.

Dette var første dagen på en uke at hun ikke var med på noe organisert trening.

Ellers jobber jeg jo med det jeg fikk i ”lekse” av Heidi. Prøver å ta initiativ-poeng på Betty og overse hennes initiativ. Ift det med å lage frustrasjonslyder inne, er det veldig effektivt bare å reise seg, gå inn på et annet rom og lukke døra. Da blir hun tyst med en gang-

Torsdag 26. Februar

Rart også å stå opp uten av Betty var der.

Møtte ”barnevakten” på treningen med gjengen, hvor hun altså hadde med Betty. Og Betty hadde altså vært med Kari på skitur. Du verden hva hun hadde fått opplevd.

Hun var ganske rolig og sliten da jeg overtok henne, og fortsatte å være rolig utover kvelden. Selvsagt veldig mange inntrykk å fordøye etter en natt i hus med to andre hunder og en katt, og med på skitur som var en helt ny opplevelse.

Ellers har Betty blitt sårbent. Antar hun hadde tendensen før skituren. Det er jo fryktelig hard skare om dagen, en ordentlig ”dreper” for hundepotene.

Onsdag 25. Februar

Betty fikk tilbringe dagen i bilen i dag, siden jeg skulle på kurs i Son og skulle fortsette sørover etterpå. Hun fikk hele bakrommet i bilen å være på - velge mellom Biabedden bakerst eller buret sitt. Tydeligvis valgte hun å være i buret selv om døra altså stod åpen.

På kvelden var det altså sosial trening i avdelingen. Veldig hyggelig å se både de vanlige treningskompisene og andre. Flott trening og mye fokus på ro. Betty var litt høyere i hatten enn på gårsdagens ukjente treningssted.

Siden jeg skulle av gårde på heldags jobbreise dagen etter, hadde jeg alliert meg med Kari om å være hundevakt. Så hun overtok Betty for meg og jeg kjørte hjem med tom bil og til tomt hus. Veldig rart. Første natta jeg ikke har Betty i hus siden jeg hentet henne i mai i fjor.

I følge Kari gjorde Betty ganske mye ”av seg” på visitten hos henne - hun prøvde å få i gang både Emma og Ida, pluss at hun utforsket Karis potteplanter.

Tirsdag 24. Februar

Ny dag og nye loggføringer. Selv om jeg ønsker å være ærlig på hvem av Betty og meg som tar poeng, så synes jeg det er noen situasjoner som er litt vanskelig å kategorisere. Det gjelder særlig når hun får en kommando hun bryter eller ikke etterkommer. Hvis hun skal sitte og bli og kommer tuslende etter meg inn i leiligheten, må jeg jo gripe inn. Hvem tar poeng da?

Ellers tok jeg turen ut i et skogsområde med skiløype på morgenen. Det var så mye skare, så jeg tok sjansen på å la Betty løpe. Hun ødela jo ikke sporene. Så trente jeg innkalling med godbit.

På kvelden gjorde jeg noe skikkelig morsomt - oppsøkte en tidligere hundeklubb jeg var medlem i den tiden jeg bodde i Oslo-området; - nemlig Follo og omegn Brukshundklubb.

Før selve treningen tok jeg en tur i skogen i nærheten til en ny økt med innkallingstrening.

Traff flere kjente der og vi fikk oppdatert hverandre litt på hva som har skjedd siden sist.

Gøy med lydighet/sosial trening et annet sted enn Betty er vant med. For henne var det jo bare ukjente folk og hunder. Faktisk synes jeg hun oppførte seg veldig eksemplarisk, mye bedre enn på de kjente treningsplassene hun har vært i det siste. Vet ikke om hun rett og slett ble litt spak av at det var så ukjent?

Møtesituasjoner og sitte pent ved siden av meg å vente gikk veldig fint.

Og hjemme igjen på kvelden var hun trøtt og rolig. Ikke så utslitt som på søndag, men i hvert fall sånn at hun la seg til å sove uten å bli plassert i buret sitt.

Mandag 23 .Februar

Dagen da jeg skulle begynne å loggføre initiativ. Jeg syntes faktisk helt ærlig talt at Betty bare tok ett poeng på morgenen, mens jeg selv tok flere. Men, treningskompisene mine trodde visst ikke helt på det…

I alle fall prøvde jeg å gjennomføre å rope henne til meg og kommandere noe eller totalt ignorere henne. Det ene poenget på morgenen tok hun da hun fant et par vanter å kaste seg over. Jeg må rett og slett være nøye på å rydde unna alle løse deler…

Ellers var det helt fritt for opponering både på morgenturen og ettermiddagsturen. Og det virka på meg som noe har startet å skje med relasjonen vår, selv om det er små skritt.

På kvelden var det trening med gjengen på asfaltplass. Betty hadde noen utbrudd, og da plasserte jeg henne i bilen hver gang. Lot henne være der noen minutter før jeg tok henne ut igjen. Vet ikke helt hvordan jeg synes akkurat det fungerte. Uansett fikk vi i hvert fall mindre omfang på ”konfliktsituasjonene”.

Søndag 22 .Februar

Takket være kortisonet måtte Betty ut og tisse klokka 05! Men, hun var heldigvis helt fint igjen i ansiktet. Det var da enda godt! Det jeg antagelig aldri får svar på, er hva hun hadde reagert på. Det eneste uvanlige i går var at hun fikk smake en ny type godbiter og at hun på et tidspunkt gravde veldig iherdig i snøen og muligens fant noe interessant.

En spennende kveld. Betty og jeg hadde privattime med Heidi K. Hun hadde med seg den gamle flattispa si, som Betty fikk være løs sammen med. Så stod vi og vurderte samspillet mellom de to hundene. Betty var skikkelig frekk mot den gamle tispa, hoppet og spratt rundt henne og bjeffa. Men, Betty var for rask til at Tiril fikk tak i henne. I grunn så det ikke ut som Betty hadde respekt for Tiril i det hele tatt. Heidi anbefalte at Betty fikk møte en eldre tispe som kunne sette henne litt på plass.

Vi stod mye og prata sammen på asfaltplassen og lot Betty løpe løs. Betty gjennomførte i grunn samme atferd ovenfor Heidi og meg som hun hadde gjort med Tiril. Hoppa og spratt og bjeffa masse. Til tider kunne vi nesten ikke høre hva den andre sa… Men, vi overså altså Betty totalt, og det var sikkert nettopp det som var så provoserende for henne. Hun er jo vant med at hun klarer å få fram en respons fra meg på en sånn type atferd.

Jeg fikk masse gode tips av Heidi. I korthet går det ut på å bli mye flinkere til å ta initiativ ovenfor Betty, og ignorere initiativ hun tar. Skrive poeng - det var jo noe også Gunilla W. snakket om. Få det ned på papir hvor ufattelig mange ganger i løpet av dagen jeg faktisk gir svar på Bettys initiativ.

Og oppsøke steder ute hvor hun trygt kan løpe løs, og totalt ignorere henne hvis hun setter i gang med å bjeffe. Innendørs anbefalte hun å gå inn på et annet rom og lukke døra etter meg, hvis hun setter i gang. Det er jo noe med at det ikke er så lett å ignorere lyd hvis en bor i leilighet, av hensyn til naboene.

I treningssituasjon anbefalte hun å ta time out, sette Betty i bilen hvis hun begynte med opponering.

I tillegg anbefalte hun å trene inn momenter som dekk og fot innendørs, små skritt av gangen, og bruke godbit.

På slutten av økten tok Heidi de to hannhundene Munti og Robin ut sammen med Betty. Og da ble damen spak. De to hannhundene kasta seg jo over henne, og hun måtte pent ligge stille på rygg. Ingen gentlemannns takter der i gården! Hun opponerte ikke i det hele tatt, det kom ikke en lyd fra henne.

Vel hjemme igjen kunne jeg observere en Betty som var mer sliten enn jeg noen gang har sett henne før. Hun flata bare helt ut, og måtte nærmest overtales for å gå ut på kveldstur. Skikkelig sliten, både mentalt og fysisk.

Lørdag 21 .Februar

Var en tur innom hundeutstyrsbutikken ”Brukshunden” i dag. Innehaveren der hadde veldig sansen for Betty. Han driver selv med hundekjøring med Huskyer og mente Betty hadde en kropp som var bygget for fart. (Ja, synes jeg har merket det!)

På ettermiddagen dro vi på jakttrening med gjengen på klubbhytta. Det var skikkelig drittvær og snøen bara lava ned. Vi gikk en del fot og øvde ro under kast. Betty hadde noen runder med opposisjon, så vi tok litt ”time out” innimellom.

Etter en tur inn i en butikk oppdaget jeg at Betty tydeligvis hadde fått en allergisk reaksjon og så ut som en ”elefant” i ansiktet. Øynene var bare smale sprekker. Huff, jeg ble så stressa at jeg ringte vakthavende veterinær på Jeløya dyreklinikk. Det er ikke så lett å være profesjonell når det gjelder egen hund!

Det endte meg at jeg bestemte meg for å dra hjem og behandle henne selv, jeg visste jo at jeg hadde kortison i huset. Vel hjemme fikk hun en stor enkeltdose og jeg lufta henne sent på kvelden.

Fredag 20 .Februar

Gikk vår nyoppdagede turløype igjen i dag; - gjorde tuen enda litt lengre, ved å legge inn en skogspause hvor hun fikk løpe løs. Hvis det går an å kalle det løpe. Hun må jo nærmest bykse gjennom snøen, sånne mengder som nå er i skogen.

Huff, det kommer til å ta lang tid før alt sammen er smeltet!

Torsdag 19 .Februar

I dag er Betty 11 måneder. I hvert fall står det det på stamtavla hennes. Den mentale alderen tror jeg er lavere. Hun er fortsatt veldig barnslig, synes jeg.

Enda mer snø i dag - det vil ingen ende ta. Æsj - alt sammen skal jo smelte igjen før det blir vår!!

Nok en treningsøkt med gjengen på asfaltplassen. I kveld var Betty skikkelig vrang og ”tante Grusom”, altså Vibeke, fikk prøve å gå litt med henne igjen. Betty fikk gå med kjettingstrup istedenfor halvstrup av stoff som jeg pleier å bruke. Hun roa seg ned etter hvert.

Onsdag 18 .Februar

Skulle gjerne ha dratt på trening på klubben, men fikk ikke tid til det i dag, så det ble en ganske begivenhetsløs dag for Betty med bare småturer i nabolaget.

Tirsdag 17 .Februar

Betty og jeg sjekka ut venninna mi sitt tips om turløype på kvelden. Vet ikke helt hvor mange km den var, men vi brukte 2.5 time på å gå den. En kjempefin opplyst skogsløype hvor det både var laget skispor og også brøyta vei for gående. Så slapp vi å gå i skisporet og ødelegge det. Hun fikk gå i bånd pent ved siden av meg, og det er selvsagt litt slitsomt for henne å ta det sånn med ro. Men, hun klarte seg fint turen gjennom og opponerte bare én gang helt mot slutten av turen.

Mandag 16. Februar

Møtte treningskompisene på asfaltplassen i Råde på kvelden. Vi var ikke så mange som lot oss ”friste” ut i drittværet. Som så mange ganger før hadde vi moro av at folk sikkert så på oss som gale som brukte kvelden i det sure været til å sitte på stolsekken på en asfaltplass med hundene ved føttene våre. Og innimellom ”eksersere” rundt på plassen.

Søndag 15. Februar

Trening i Mossehallen på kvelden. Kjempefint å ha dette tilbudet når det er snø og kulde ute. Det var overvekt av jakttrenende retrievereiere der, så vi gikk på linje og trente ro. Fikk virkelig se hvor viktig det var at jeg var totalt avslappa, både da det ble kasta dummy og når noen kom for å gi meg en dummy. Jo mer avslappa jeg var, jo roligere satt Betty.

Lørdag 14. Februar

Ikke tvil om at det er mindre snø i Østfoldskogen enn det er hjemme på Ås. Det fikk jeg bekrefta da jeg tok en tur til Rokke i dag. Var der litt utpå ettermiddagen, og vi hadde skogen for oss selv. Betty fikk løpe litt løs og herje og jeg prøvde å få tatt noen fine bilder av henne i sola og snøen.

Fredag 13. Februar

En helt ny erfaring for Betty og meg i dag - vi fikk besøk av en helt fremmed hund - inn i leiligheten vår. En venninne hadde meg seg Ivo - sin 10 måneder gamle Tervuren hann. De fikk først lov til å bli litt kjent ute. Og den voldsomme iveren begge la for dagen fortalte meg helt tydelig at de skulle holdes atskilt innendørs.

Ivo syntes jo at Betty var særdeles lekker og likte ikke at hun og vi var på kjøkkenet mens han var stengt ute i stua med en grind. Dette gav han uttrykk for med pirog pistring og enkelte bjeff. Og Betty snek seg stadig bort til grinda for å komme nærmere, men heldigvis var hun stille.

Det roa seg mer da vi satt i stua og Ivo fikk være der vi var, mens Betty var alene på kjøkkenet med Biabedden sin.

Jeg ble faktisk veldig imponert over hvor rolig Betty var, hadde jo ingen anelse på forhånd hvordan det skulle gå.

Torsdag 12. Februar

Nok en fellestrening med gjengen på asfaltplass. Fikk litt tilbakemelding fra de andre at jeg diller og snakker for mye med Betty når vi sitter på stolsekkene. Det er bra med treningskompiser som kommer med ærlige tilbakemeldinger. Jeg skal skjerpe meg - lover!

Betty er fortsatt i ”ny” modus. Jeg har også funnet ut at den nye tilnærmingen fungerer innendørs. Det gjelder bare at hun har halsbånd og kobbel på seg, så går det fint å stoppe galskapsoppførsel innendørs. Hun synes nok at hun har fått en ny eier.

Onsdag 11. Februar

Trening på klubben i dag og jeg var spent på om Betty ville oppføre seg annerledes etter ”gjennombruddet”. Og det gjorde hun” Men, sikkert enda viktigere - jeg oppførte meg annerledes. Fredrik hadde en veldig fin trening og hjelp meg å minne meg på å utstråle selvsikkerhet.

Og jeg var flink til å blåse i hva de andre syntes, og tok meg den tiden som trengtes med hunden min for å roe henne ned når hun ble litt ”elektrisk”. Det var forholdsvis lite lyd i henne de gangene hun opponerte, og hun gav seg mye fortere enn ved tidligere anledninger. Og jeg gav meg jo ikke ide t hele tatt. Så, det er på en måte en konkurranse om hvem som er mest sta. Og jeg vant, for så si det sånn.

Tirsdag 10 februar

En litt mindre innholdsrik dag for Betty i dag enn i går.

Det er jo skikkelig vinter om dagen - med massevis av minusgrader og fryktelig mye snø. Ikke bare lett å skulle ha hunden i bilen, altså. I alle fall må en planlegge det, så det ikke skal bli for kaldt. Betty fikk ligge med dekken i oppvarmet bil en stund på kvelden mens jeg traff en venninne. Det gikk helt fint, og hun hadde det varmt og godt.

Ellers har det vært en følelse av å ha fått en helt annen hund etter treningen i går. Selvsagt prøver hun å opponere fortsatt, men jeg har en annen selvtillit ift hvordan jeg skal takle det.

Også har jeg gjort neon forsøk på ikke å snakke så mye til henne. Har funnet ut at det er fullt mulig å gå ut av leiligheten, ned trappene og ut utgangsdøra, gå tur, tilbake opp trappene til leiligheten - og hele veien holde kjeft, men kommunisere med kroppsspråk at hun skal vente til hun får lov og at hun skal gå bak meg eller på siden. Det er jo bare det at det er så fristende å snakke til henne, hun er jo så fin, god og vakker…!!

Mandag 9. Februar

I treningsgjengen har det oppstått et nytt begrep; ”tante Grusom”. Det betyr en treningskompis som griper inn og hjelper deg med hunden din. Og noen ganger kommer det nok som et sjokk for hunden at det faktisk ikke går an å gjøre som en vil selv om ”mor” skulle være uoppmerksom et øyeblikk.

Vi møttes altså i dag, den vanlige gjengen, til fottrening på asfaltplass. Betty var temmelig umulig med sine hopp og sprett, og Vibeke spurte om hun kunne få ”låne” henne litt. Det sa jeg selvsagt ja til, har jo stor tiltro til Vibekes evner som hundetrener.

Og noen og en hver av oss fikk en interessant stund der vi bivånet Betty og Vibeke som ”ekserserte” rundt på plassen. Og de holdt på lenge. Betty prøvde seg jo på å opponere mot Vibeke også. Jeg får vel kanskje si heldigvis, noe annet hadde jo vært direkte deprimerende.

Det var to store forskjeller på det Vibeke gjorde ift det jeg selv har gjort. For det første holdt Vibeke fullstendig kjeft. Hun gav ikke Betty noen verbal tilbakemelding i det hele tatt, verken ros eller korreks. Hun bare kommuniserte med kroppsspråk og ved å ta tak i Betty fysisk. I tillegg var hun mye mer tålmodig/sta enn det jeg selv har vært. Etter å ha satt Betty resolutt i ”utgangsstilling”, altså på plass, så strøk hun Betty ikke bare i ansiktet men også nedover kroppen. På den måten kunne hun kontrollere at Betty virkelig hadde ”kapitulert” før hun rettet seg opp og gikk videre.

På slutten kunne Vibeke hoppe og gjøre seg til mens Betty ble sittende rolig ved siden av henne. Det gikk også fint å få fram til folk som stod ute på plassen, uten at Betty gjorde noe forsøk på å gå fram til dem.

Tusen takk, Vibeke! Dette var virkelig redningen for meg. Flott å se at med enkle grep går det an å takle Betty annerledes, og det er håp om å få det til å fungere bedre enn det har gjort i det siste.

Og, ja, Betty var selvsagt sliten etterpå.

Søndag 8. Februar

Prøvde å forske litt på nærområdet i dag. Jeg er jo ikke så kjent her på Ås enda, så jeg ba en lokalkjent venninne om turtips og hun sendte meg beskrivelse av ”joggerunden” hennes. Vel, jeg tør vedde på at den jogginga ikke skjer i løssnø. Det var jo nærmest uframkommelig på den tidligere så fine grusveien langs jernbanen.

Betty og jeg baksa oss av gårde, hun måtte pent gå bak meg i den antydningen som fantes til spor i snøen. Og snøen rakk altså Betty til nakken!

Et stykke innover innså jeg at vi hadde gått langt nok og vi tok en liten treningsøkt i skogen. Det var da jeg begynte å lure på om kanskje Betty egner seg som lavinehund. I alle fall var hun utrolig flink til å finne dummyer som hadde forsvunnet ned i snøen.

Hun er altså veldig flink på deler av apporteringsbiten; det er i grunn ”bare” hjemkomsten som ikke funker helt. Ikke noe problem å få henne til sitt og bli mens jeg gikk på avstand og kasta. Og hun venta fint til hun fikk beskjed om å apportere. Hjemover får jeg vel si at hun kommer løpende i ”ønsket hovedretning”, altså mot meg. Men, har problemer med å få henne helt hjem, da begynner hun gjerne å sirkle rundt meg.

Lørdag 7. Februar

Møtte jaktgjengen til ro-trening i skogen i dag . Med bål og pølser. Det har jo kommet så mye snø, at det ikke er så lett å drive med noen vanlige apporteringstreninger.

Betty trives aller best hvis hun kan få ligge i fanget. Det kunne ha blitt et morsomt bilde - vi snødde jo helt ned. Betty var dekket av et lag med snø i fanget mitt, der jeg satt på stolsekken.

Fredag 6. Februar

Så var det tilbake til full vinter . Med snø. Betty blir helt vill av snøen. Hun viser virkelig hvor ”barnslig” hun er når hun prøver å fange alle nye snøfnugg. Det er jo litt av en agenda! Hvis jeg lufter henne med hodelykt blir det enda verre. Hun kaster seg fram med forlabbene og stuper ned i snøen. Minner om en leken kattunge, eller noe sånt.

Torsdag 5. Februar

Betty måtte klare seg med et minimum av aktivisering i dag, siden jeg hadde det veldig travelt. Fikk altså ikke tid til å dra på jaktlydighetstreningen sammen med gjengen. Blant annet måtte jeg til verksted med bilen. Fikk endelig ny bilstereo. Den som satt i fungerte jo ikke CDspilleren på. Nå har jeg altså endelig CD-spiller i bilen og kan spille både musikk og kanskje etter hvert også lydbøker?

Onsdag 4. Februar

Trening på Stikkaåsen i kveld. Det var ikke så mange som møtte opp; - det var flest fra jaktgjengen. Været var vel noe av årsaken til at vi var få - det kom nemlig mer snø i dag. Og bakken opp til klubben var en utfordring. Dvs ikke for meg, da - jeg har jo firhjulstrekk.

Fin sosial trening, og mye fot. Jeg diskuterer stadig med Betty hvem av oss som skal bestemme, så noen frustrerte utbrudd hadde hun i dag også. Men, hun hadde også lange perioder hvor hun gikk veldig fint fot.

Tirsdag 3. Februar

Etter anbefaling fra fysioterapeuten behandla jeg Betty med kulde et par ganger i dag - det var lenge siden sist, men hun var veldig flink til å ligge helt stille.

Ellers må jeg bare konstatere at jeg HATER vinter. Æsj! Nå er det så mye is og holke rundt omkring at det er jo helt håpløst å gjøre noe. Også så lang tid som den hvite dritten kommer til å bruke på å smelte!

Mandag 2. Februar

Det ble medisinsk oppfølging av Betty i dag - og derfor rakk vi ikke fellestreningen med fotgåing på asfaltplass.

Først gikk turen til Borg Dyreklinikk. Der fikk vi tatt blodprøve for å sjekke antistoffnivået mot Rabies - hun ble jo vaksinert i fjor høst. Hvis Betty og jeg skulle finne på å ta sommerferien i Danmark, kanskje besøke faren hennes, dra på jaktprøve i Danmark eller noe sånt, så er det jo greit å ha beskyttelsen mot Rabies i orden.

Etterpå var det en runde til fysioterapeuten i Fredrikstad - en oppfølging etter behandlingene hun hadde i fjor høst. Ingen alarmerende funn denne gangen, bare litt stivhet i nakken og i høyre overarmsmuskel. Betty nesten sovna når massasjen var ufarlig, men ble forståelig nok litt mer urolig når hun ble massert i ømme områder.

Søndag 1.februar

Jakttrening hos Mona (Selmas oppdretter) i dag. Hyggelig å treffe nye mennesker, og fint med en litt annen treningsform enn vi er vant med. Ellers var Betty i sjeldent selskap, siden hun var eneste jaktlabben.

Vi begynte med å trene fot ved å gå på en lag rekke og en og en ekvipasje beveget seg forover ved å gå sikk-sakk mellom de andre. Det var ganske så isete på veien, så jeg strevde med å holde meg på bena i tillegg til å skulle kontrollere Betty. Og hun hadde også i dag noen utbrudd. Men, det gikk bedre og bedre med kontakten og roen.

Etterpå trente vi markering med en og en hund. Jeg var litt spent på hvordan Betty ville klare seg, for apportering er det fryktelig lenge siden vi har trent på. Jeg syntes hun atskilte seg fra de fleste andre hundene ved å ha en helt annen motivasjon for oppgaven, ikke bare mens hun satt og ventet på markeringen, men særlig da hun kom fram til dummyen. Å f. eks begynne å lukte på noe annet i den situasjonen kan jeg vanskelig tenke meg hun ville ha gjort. Så var det hjemkomsten da - hun kom som ei kule når jeg fløyta på henne. Så tok hun riktignok en liten æresrunde bak meg, men det gikk greit å få henne inntil meg og få til avleveringen. Vi gav oss med den ene apporten.

JANUAR 2009

Lørdag 31.januar

Jakttrening på Holleby Gods i dag. Vi var en hel gjeng, både de vanlige fra avdeling Østfold, Mette fra Nesodden og Mette fra Son; - og det kom til og med folk fra avdeling Oslo. Skikkelig hyggelig å få besøk, og jeg tror de syntes vi hadde et trivelig miljø.

Alf rigga opp stativet sitt og det ble bål og pølser.

Vi trente på jordet og gikk på linja. Dessuten hadde vi hjelp av ”bumper boy” - altså en fjernstyrt dummykaster med fuglelyder og skudd.

Dvs. Betty og jeg var med og gikk litt i begynnelsen, men trakk oss fort ut og gikk over til å trene fot for oss selv på plenen utenfor kirken. Jeg hadde kjøpt et par nye langliner til henne i dag og testa dem ut. Det som fungerte best var en tynn sporline i plast - den satte seg ikke fast i underlaget. Utfordringen er altså at hun protesterer på å gå fot, - hun har liksom én måte å vise frustrasjon på uansett hva det er.: hopper og bjeffer og biter i kobbelet og i klærne mine.

Tilbake på stamplass var hun ganske sliten og krølla seg sammen til en liten ball og sov. Ellers lærte jeg et nytt navn på jaktlabrador i dag, da gjestene fra Oslo, som for øvrig er flateiere, spurte om jeg hadde fått meg ”snøre”? Det betyr altså en tynn, lang ting. Og tynn og lang er hun jo - jeg er jo enig i det.

Fredag 30.januar

Betty var veldig morsom på vei inn i bilen etter jobben i dag. Jeg syntes hun så litt rar ut i ansiktet - det var et eller annet med munnen. Og da vi kom til bilen hadde hun det så veldig travelt med å komme seg inn i bilen at hun holdt på å skalle i buret sitt. Vel inne i buret kom sannheten for en dag - en epleskrott hun hadde gjemt i munnen sin. Den syntes jeg ærlig talt hun hadde fortjent, så den fikk hun beholde.

Torsdag 29.januar

Ingen organisert trening i dag. Betty fikk løpe litt løs rundt på tomta mens jeg rydda i bilen. Jammen har en helt andre muligheter med hund når en har en eiendom hunden kan få løpe på. Det er sikkert vanskelig for de som har stor tomt å forestille seg hvor mye mer innsats en som bor i tettbebygd strøk må legge inn for å få til det samme som den med stor tomt bare kan åpne hagedøra for å få til.

Det er jo mye lettere for Betty å få et naturlig forhold til å være løs her ute på landet, hvor hun trygt kan løpe rundt utenfor huset.

Onsdag 28.januar

Tredje kvelden på rad med jaktlydighetstrening. Vi var altså flere som ikke dro på Stikkaåsen med sosial trening i dag.

Vi prata om det i treningsgjengen i kveld at folk må jo tro vi er gale der vi ”rigger oss til” på en asfaltplass med kaffe på termos, stolsekker og sitter i en ring. Når vi altså ikke marsjerer fram og tilbake eller forlater hundene på linje.

Mye av ideen med denne treningen som vi har holdt på med tre kvelder denne uka, er å bli trygg på å gå på linja, først uten forstyrrelser. Altså - de tobente må lære å sikte inn til høyre og venstre, og hundene skal kunne gå fot. Dette altså i motsetning til tradisjonell linjetrening, hvor det kan være litt VEL mange inntrykk for en uerfaren ekvipasje. Så håper vi at både hund og fører kan få med seg litt kompetanse, slik at det blir lettere når en skal gå på linja ”på ordentlig”. altså med diverse kasting, andre hunder som apporterer osv.

Tirsdag 27.januar

Betty var alene hjemme i dag. Hun ligger jo stort sett og sover på dagen, og har dessuten ”danseplass” i den store bingen sin, så tror hun har det bra.

Nok en kveld med jaktlydighet med gjengen, vi var riktig mange. Syntes faktisk jeg tok noen poeng på Betty i kveld. Riktignok prøvde hun seg med litt opponering. Og hun måtte korrigeres noen ganger på sitt og bli. Men, tenker at i grunn gjelder det ”bare” å være enda staere enn det hun er. At jeg ikke gir meg, og uansett sørger for å få gjennomført det jeg har sagt.

Sitt og bli ER sitt og bli, sånn er det bare.

Men, selvsagt må vi også øve på det alene. Det er jo større press med mange andre ekvipasjer til stede.

Mandag 26.januar

Fikk til en fin lydighetstrening med gjengen på kvelden - på en opplyst asfaltplass. Tok i bruk ”langline” til Betty. Dvs. tynt tau med karabinkrok på, og lot bare tauet slepe løst. Den største forskjellen var nok mitt kroppsspråk - at jeg følte meg tryggere siden hun ikke ville klare å stikke av. Så gikk jeg med sikrere skritt, og det hadde igjen positiv innflytelse på Betty.

Trente altså fot og sitt og bli. Hun skal ikke nødvendigvis ha blikk-kontakt med meg, men skal følge med fint, og får ikke lov å snuse i bakken.

Søndag 25 januar

Den store dagen - starten på jaktcupen i avdelingen. Kari har laget et helt fantastisk opplegg med inndeling i tre klasser og 10 øvelser. Det som også er veldig moro er at andre avdelinger i Retrieverklubben har kopiert opplegget! Men, Østfold var altså først!!

Den laveste klassen heter ”Blåbærklassen”, og der hører Betty og jeg hjemme, særlig jeg. Også trakk vi jo vinnerloddet, altså nummer 1. Så vi fikk gå helt først!!

Øvelsen bestod i at hunden skulle gå ”fri ved fot”, dvs i bånd etter at føreren hadde hilst på dommeren og fått utdelt en dummy. Så skulle ekvipasjen gå fram til en kjegle, legge fra seg dummyen og gå videre til neste kjegle. Der skulle vi snu, gå tilbake til kjeglen hvor dummyen var, føreren skulle plukke opp dummyen og ekvipasjen gå tilbake til dommer og avlevere.

På forhånd lurte jeg på både om Betty kom til å få et trassansfall og om hun kom til å være veldig opptatt av snøen. Det skjedde ikke, men hun var veldig opptatt av kjeglene. Faktisk har hun jo aldri sett kjegler før, så det er noe vi må trene på.

Vi endte på 13 av 20 poeng, så vi har absolutt noe å jobbe med ift å slå egen poengsum før neste cupdag. Ikke overraskende vant Vibeke blåbærklassen med 20 poeng, vel fortjent! Det er kjempeimponerende hvor rolig og fin valpen hennes på bare et halvt år er!

På kvelden var det trening i Mossehallen. Synes Betty var vesentlig roligere enn forrige uke. Hun ble merkbart sliten i hodet etter kort tid.

Lørdag 24 januar

Betty fikk være alene hjemme i dag, mens jeg tok turen til IKEA med ei venninne. Da vi kom tilbake med alt vi hadde handla, fikk jeg bekrefta at Betty ikke er så veldig god på dette med nye mennesker. Det er liksom ikke nok for henne å få hilse på. Hun blir ikke helt ferdig med den opplevelsen at dette er et nytt menneske jeg ikke kjenner. Så hun bjeffa og varsla en del på venninna mi.

Fredag 23 januar

Gikk lang tur med Kari og co i dag. Kan ikke akkurat påstå at Betty klarer å gå pent i bånd; - dette må vi bare fortsette å trene på. Som før har hun én måte å reagere på uansett stress; - nemlig å bykse framover. Møter vi noen eller noen passerer oss; - uansett er Bettys reaksjon å prøve å komme seg fremover.

Torsdag 22 januar

Betty og jeg har nedtelling til cupen til helga. Så, på ettermiddagen trente vi litt på den første øvelsen - fri ved fot i kobbel, på vei mot dummy uten å apportere den.

Ellers må en jo undre seg over andre hundeeiere iblant. Jeg mener, her sitter hunden min og driter, så kommer en diger løs hund galopperende mot henne. Eieren til den galopperende hunden bare står der med dette ”så hyggelig, de kan leke” - uttrykket i ansiktet. Jeg burde vel ha bedt denne eieren om å plukke opp dritten som ble spredt rundt i en stor radius…?

Onsdag 21 januar

Betty var alene hjemme hele dagen i dag - lenge siden sist. Virka som det gikk helt fint. På ettermiddagen gikk vi en lang tur.

Det er litt mer lyd i henne på kvelden enn det har vært tidligere. Hun var jo vært veldig stille i ukevis, men har altså nå en periode hvor det virker som hun er mer utålmodig ift. å skulle ha kontakt.

Tirsdag 20 januar

Betty fikk være med i jobbilen i dag. Det gikk selvsagt helt fint.

Ellers var det skikkelig drittvær i dag. Det er jo helt typisk her i Østfold at snøen ikke blir liggende. Så i dag bøtta det ned med regn og var skikkelig svart og utrivelig. Betty synes heller ikke sånt vær er så hyggelig.

Mandag 19 januar

Betty har begynt å få være mer og mer løs på tomta i fm korte turer ut. Hun holder seg innenfor de naturlige skillene som er, muligens med en og annen siget seing opp på naboens plen. Særlig nå som det er så mye snø har hun det rasende festlig der hun spurter rundt i snøhaugene, løper rundt huset og bykser oppover bakken opp mot skogen.

På ettermiddagen tok vi en kort treningsøkt med fotgåing på gangsti. Må innrømme at jeg blir helt oppgitt av og til over andre hundeeiere. Når de ser vi er dypt konsentrert og opptatt av å trene, og likevel slipper hunden sin, i flexiline, helt bort, og sier ”de kan vel hilse”. Det er liksom ikke snakk om å spørre om det er greit, bare gjennomføre det.

Betty var for øvrig veldig trøtt på kvelden, det hang nok igjen etter den svært aktive gårsdagen.

Søndag 18. januar

Gikk en skikkelig lang tur sammen med Kari og co i dag - i Kalnes-skogen. Vi var ute i over 4 timer, og hadde med matpakke. Hundene fikk gå pent i bånd med unntak av enkelte pauser hvor de to ungdommene fikk løpe løs. Så da fikk Betty prøve fart og spenst med Ida. Pelsen stod rett til værs på begge to, lettest å se på Betty som har lys pels.

Det kom et skikkelig snøvær utover ettermiddagen i dag - noe jeg ikke var så glad for siden jeg skulle kjøre tur-retur Ås. E6en var dårlig brøyta og det gikk i 60 km i timen i 100-sona.

På kvelden var det trening i Mossehallen. Det var første gang Betty var med på en sånn hall-trening, og jeg synes hun klarte seg ganske bra. Hun hadde et par episoder med opponering, men så ble hun veldig trøtt og sliten og flata helt ut. Hadde selvsagt sammenheng med den 4 timer lange turen tidligere på dagen.

Så hun lå etter hvert flatt på gulvet, mens både tennisballer og dummyer ble kasta rundt henne.

Gjett om hun syntes det var helt topp å få krølle seg sammen i bilburet da vi skulle kjøre hjem. Heldige hund, tenkte jeg, som slapp å sitte stiv av skrekk bak rattet på det dårlige føret. Men, altså bare kunne slappe av og sove.

Lørdag 17. januar

Betty hadde tydeligvis ikke blitt helt fortrolig med at niesen min var på besøk og bjeffet veldig på henne på morgenen. Heldigvis er ikke Rebekka redd hunder og oppførte seg helt eksemplarisk. Latet som ingen ting, tok ikke blikkontakt og stod helt stille.

Vi dro på trening med jaktgjengen i dag. Betty og jeg måtte også denne gangen bruke lang tid på å komme oss bort på jordet. Hun har det jo så fryktelig travelt. Det er ikke det at hun drar i båndet. Hun går pent og bykser fram om hverandre. Det rareste var kanskje at hun ikke hadde ett eneste tilfelle av opponering på vei bort til de andre.

Vi var med mye ut ”i feltet” i dag. De andre delte seg i to ”team” og sendte til to forskjellige områder med større og større avstand. Nok en gang overrasket Betty med å være både tyst og forholdsvis rolig ved fot, på tross av hunder som løp av gårde etter dummy. Så, plutselig innimellom satte hun i gang med å opponere. Det er ikke så lett å skjønne akkurat hva som trigger den opponeringsatferden. Frustrasjon over et eller annet, men hva…?

Ikke overraskende var hun ganske så trøtt og sliten etter 3 timer ute.

Fredag 16. januar

Nok en dag med oppmøte på ny arbeidsplass og Betty øvde på å være alene hjemme i leiligheten.

Da jeg kom hjem var niesen min på 9 år på besøk. Betty syntes først det var litt skummelt og bjeffa litt. Men, hun tødde fort opp og syntes Rebekka var veldig spennende, - og ville gjerne både lukte og slikke på henne.

Torsdag 15 januar

Kjøpte et par nye kobbel til Betty i dag - det er jo så morsomt å kjøpe ting til henne. Det ble et lysebrunt kalveskinns kobbel som står nydelig til fargen på pelsen hennes. Og et kort lærkobbel til fottrening.

På kvelden trente vi litt apportering utenfor huset, og hun fikk være løs. Det var vel litt blandet suksess med hjemkomsten. Men hun husker veldig godt hvor markeringene er, det er helt sikkert.

Ellers er hun blitt suveren til å gå i trappa. Skjønner at hun må vente både før vi går opp og ned. Og nå spaserer hun faktisk helt uten stress. Jeg tror hun rent motorisk synes det er litt vanskelig med trappegåing. Og derfor vil hun helst bli raskest mulig ferdig med det. Men, så har hun blitt trygg på trappa ved inngangsdøra og kan altså omsider gå den sakte og rolig.

Onsdag 14 januar

Betty har blitt litt mer vaktsom på kontoret enn hun har vært. Kan finne på å knurre hvis noen kommer inn døra. Liker ikke det - det er jo med spesialtillatelse hun i det hele tatt får lov å være med. Antar det er en fase i utviklingen hennes.

På kvelden tok vi en tur på klubben på sosial trening etter en veldig lang juleferie derfra. Veldig hyggelig å se igjen folk. Fin trening for Betty med fotgåing sammen med diverse andre ekvipasjer. Og hun oppførte seg gangske greit, ikke mye opponering.

Tirsdag 13. januar

Betty fikk være med til ny arbeidsplass i dag. Dvs. hun fikk ikke være med på kontoret, men fikk være i leiligheten noe av dagen og i bilen resten av dagen. Jeg kan jo ikke vite akkurat hva hun gjorde i ”bingen” sin mens jeg var borte, men hun virka i hvert fall ikke stressa da jeg henta henne midt på dagen.

På ettermiddagen gikk vi tur rundt på det fine universitetsområdet på Ås. Betty opponerte i to omganger. Jeg prøvde å ha verdens lengste tålmodighet, ikke bli sint, bare sette henne bestemt fot. Måtte gjenta det ca 10 ganger begge gangene. Og begge gangene skjedde det samme, til slutt nøs hun, rista seg, også hadde hun liksom kapitulert og gikk fint.

Mandag 12. januar

Betty sa høyt og tydelig ifra 04.50 i dag tidlig at sånn vind måtte bare være farlig og absolutt verdt å varsle om. Det har jo blås ganske mye de siste dagene.

På kvelden gikk vi lang tur i lysløypa sammen med Kari og Ida. Etter turen skjedde det noe pussig. På parkeringsplassen kom det plutselig løpende en liten kattunge, kanskje 10 uker gammel eller noe sånt. Den hadde tydeligvis ingen negativ erfaring med hunder, for den løp rett bort til Betty og stilte seg under nesa hennes. Betty luktet helt fjetret på kattungen. Inntil den plutselig syntes det ble skummelt og spratt under en bil. Da ble Betty helt vill og hoppa på bakbena bortover. Jaktinstinktet ble selvsagt vekket. Men, - så lenge den stod stille under nesa hennes var det altså greit.

Søndag 11. januar

Trening med gjengen i dag. Gjorde et interessant eksperiment - lot Kari gå med Betty. Hadde moro av å se om Betty ville opponere like mye mot en annen som mot meg. Hun var ganske oppesen mot Kari også, men gav seg kanskje noe raskere enn med meg. Det var lærerikt for meg å sitte på avstand å se på.

Konklusjonen er vel at det kan være greit å la være å snakke til henne i det hele tatt når hun begynner med å hoppe og sprette og bjeffe. Bare ta henne bestemt i kobbelet og sette henne fot. Belønne med å stryke ørene hennes ”flate” - minne henne på å være underdanig.

Lørdag 10. januar

Betty har begynt å komme inn i en rutine om morgenen. Etter tur og mat er hun full av initiativ til å hente alt mulig hun finner inne. Men, det varer bare noen minutter, før hun roer seg helt ned, og gjerne legger seg ved siden av vedovnen i en krøll.

Ettermiddagsturen ble litt amputeret i dag. Det var jo så fint å gå tur en periode, med kuldegrader og fint underlag. I dag var det bare is, og ikke så lett å finne egnet turområde.

Ellers fikk Betty oppleve å være med i bilvask i dag. Det så hun ikke ut som hun brydde seg om i det hele tatt. Og for dem som synes at det å vaske bil er blant de virkelig viktige tingene, og lurer på om det var første gang jeg vaska bilen siden jeg fikk den - vel, så sier ikke historien noe om det. Bare at det var første gang Betty opplevde det i Kangoo-bilen.

Fredag 9. januar

Betty fikk bli med i leasingbilen på jobben i dag – lenge siden sist. Det gikk selvsagt kjempefint.

Så fikk hun bli med på en ny runde til mitt nye husvære. Og da får hun jo øvd litt på å gå i trapper, både på vei opp og på vei ned.

Apropos trapper, så har hun blitt veldig flink med trappa ved inngangsdøra. Hun har endelig skjønt at hun må sette seg ned og la meg gå og åpne døra før hun får lov å komme inn. Og hun klarer faktisk å ta trinnene litt forsiktig og sikte på mattene som ligger der, så hun skal slippe å tråkke på strekkmetallet.

Torsdag 8. januar

Betty fikk bli med på middagsbesøk i dag. Det er jo også kompetanse å tilegne seg – ligge rolig under middagsbordet ved mine ben, ikke tigge, ikke løpe omkring. Synes hun klarte seg ganske bra.

Ellers skjedde det en endring med henne i går, ser det ut som, for i dag har hun vært helt fri for trass-reaksjoner. Men, det spørs jo hva som skjer hvis jeg gjeninnfører regimet med at hun ikke får gå foran, og bruker spesialkobbelet…

Onsdag 7. januar

Prøvde en litt annerledes vri på treningen i dag. Kutta helt ut spesialbåndet og lot henne gå i vanlig kobbel.

Tok en runde med fottrening og belønning med godbit på ettermiddagen. Som jeg for så vidt hadde regna med, begynte hun raskt å gå lydighetsfot med blikket intenst på meg og helt klistra til venstrefoten, med stor forventning om godbit. Og det er jo ikke det jeg vil ha, heller…..

Tirsdag 6. januar

Betty var mer våken på kontoret i dag – hun fikk kanskje sovet ut det verste søvnunderskuddet i går?

Hadde en intensiv treningsøkt på ettermiddagen, med fot trening. Betty og jeg diskuterer fortsatt hvem som er sjef.

Mandag 5. januar

Så var den lange og helt nødvendige juleferien over, og tilbake til hverdagen.

Du verden som Betty sov på kontoret i dag – helt bevisstløs i timevis. Fikk meg til å tenke at hun kanskje ikke har fått den søvnen hun har trengt når jeg har hatt fri… Døgnrytmen hennes er i grunn å sove veldig mye på dagtid.

Tur i lysløypa på kvelden. Betty er fortsatt i protest humør, og jeg grubler fælt på hvordan vi skal komme ut av det.

Søndag 4. januar

Betty og jeg kjørte nok et flyttelass i dag, og flere og flere ting kommer på plass i mitt nye husvære.

Så gikk vi tur på en vei i nærheten av jernbanelinja. Betty syntes toget var noe ordentlig skumle greier – hun har jo faktisk ikke opplevd tog på nært hold, kom jeg på, da det første kom kjørende med masse lyd og lys.

Lørdag 3. januar

Trening med jaktgjengen i dag. Faktisk var det opptil flere ”ungdommer” som altså ikke var med og gikk på linja, men de fikk trene fot.

Betty hadde et par ord hun ville sagt, og særlig måtte hun si noe når jeg kasta dummyer hun ikke fikk hente. Hm.. Jeg gikk etter hvert over til bare å trene fot, uten å ha med dummyer, men hun var ikke helt ferdig med det hun ville sagt likevel.

Ellers var det jo veldig hyggelig å være så mange på trening, med både bål og julekakerester.

Fredag 2. januar

Betty har starta det nye året med ”et smell”. Hun setter spørsmålstegn ved lederskapet om dagen. Samtidig ser det ut til at hun er i en ny fase ift. det å forstå kroppsspråk. Gunilla advarte jo mot det at unge hunder ikke var så utviklet språkmessig. For Betty ser det ut som hun skjønte mer for et par uker siden enn hun gjør nå. Men, hun er jo så ung, og utviklingen går som kjent i faser.

Dermed ble det litt ”hopp og sprett” da vi gikk tur i dag.

Torsdag 1. januar

Nytt år og nye muligheter. Helt nye muligheter. 2009 kommer til å bli det beste året jeg har hatt; - det er jeg helt sikker på. Hundelivet kommer til å by på masse fantastisk med Betty ved min side. Betty og jeg kommer til å storkose oss og utvikle oss. Hun må finne ut at jeg faktisk ER sjefen hennes og jeg må finne fram selvtilliten.

Om jeg har noen nyttårs forsetter? Jeg skal bli mye, mye snillere med meg selv, stelle pent med meg selv fordi jeg fortjener det! Også skal jeg gjøre mye av det jeg har fått gjort altfor lite av i mange år – være sammen med gode venner. Og selvsagt skal Betty og jeg bli et enda bedre team.

DESEMBER 2008

Onsdag 31. desember

Nyttårsaften – og tid for tilbakeblikk på året som gikk. På mange måter noe av det viktigste året som har vært. Året da jeg fikk Betty, etter flere år med savn om egen hund.

Kvelden tilbrakte jeg hjemme med Betty. Var invitert på fest, men måtte jo ta hensyn til den gule prinsessen og prøve å være langt unna raketter. Håpa altså det skulle være lite av det her på bondelandet.

Vel, det begynte å smelle før 21 på kvelden. Betty satte i gang med voldsom bjeffing inne i stua hos meg, og gav seg omsider. Jeg fikk heldigvis lufta henne før det var flere raketter. Så la jeg henne i bur på det rommet som var lengst vekk fra rakettene og satte på radioen hos henne.

Nærmere midnatt braka det løs med smell, og mye mer enn det som hadde vært tidligere på kvelden. Men, det kom ikke så mye som et pip fra Betty, selv om spetakklet sikkert holdt på en halvtime. Du verden! Betyr det at det er meg hun er bekymra for og må passe på? Siden hun ikke kom med en lyd når jeg ikke var i nærheten. Må jo lure…

Uansett bra at hun holdt fred og ikke ble stressa.

Tirsdag 30. desember

Gikk i skogen på jordet og trente fot i dag. På ettermiddagen ble det lang tur.

På kvelden fikk Betty ordentlig ben fra dyrebutikk. Det var skikkelig populært og hun var sysselsatt leenge.

Mandag 29. desember

Det er skikkelig vinter om dagen – 6 kuldegrader i dag. Jeg tok med Betty på besøk til ei venninne i dag. Faktisk en ny opplevelse for Betty å komme inn på besøk på et helt ukjent sted. Vi oppholdt oss på kjøkkenet og hun fikk ha med teppet sitt inn. Gikk selvsagt rundt og undersøkte litt, og vi måtte redde noe julepynt opp i høyden. Men, det gikk stort sett veldig fint, og hun lå også litt og sov på teppet sitt.

Fikk også en liten skogtur kombinert med at Nina skulle plukke mose.

Søndag 28. desember

Ble med Kari og hennes treningskompiser på sportrening i Drøbak i dag. Det er jo fryktelig lenge siden Betty har gått spor og siden jeg har lagt spor; - vi var vel litt ”rustne” begge to. La tørrforkuler i sporet, og pinner, selvsagt. Tror hun fant hver eneste godbit, og hun gikk med lav og fin nese, og ganske så midt i sporet. Supermotivert for oppgaven. Ingen tvil om at det er en hund med stor motor!! Men, pinner fant hun ikke mye av – bare den siste. Dvs. tror hun slo på et par av dem, men ikke gadd plukke dem opp.

Det er altså det ”gamle problemet” med å gjøre pinnene så interessante at hun vil plukke dem. Må nok belønne med pølse eller noe. Dessuten ikke gi meg før hun plukker opp, hvis hun først har slått på dem.

Var også med en del av de andre da de gikk sine spor.

Ellers imponerte ”arrangøren” med ferdiglagde kart til alle med sine sporterreng, samt juleduk på bakken – og folk hadde med hjemmebakst og greier! Veldig fin og trivelig gjeng og en fin dag!

Lørdag 27. desember

Gikk lange turer med Betty i dag, både på morgen og ettermiddag. Vi var blant annet innom Hafslundparken når det nærma seg solnedgang og jeg prøvde å få tatt bilder av henne i siste rest av dagslyset.

Hun har blitt veldig flink til å slappe av inne, særlig når hun, som i dag, har fått mye aktivisering.

Fredag 26. desember

På morgenkvisten i dag spredde en umiskjennelig lukt seg på kjøkkenet og et par mystiske dråper var å se på kjøkkengulvet. Det var lenge siden sist jeg kjente den lukta, så i begynnelsen tenkte jeg at ”dette kjenner jeg igjen, hva er det nå igjen”. Så var det altså analkjertlene til Betty som var fulle.

Ikke noe annet å gjøre enn å gå ut, ta på seg hansker og sette i gang med ”grisejobben”. Jeg har jo hatt 2 hunder som har strevd med dette, Selma var så ille at kjertlene måtte opereres bort. Håper ikke det skal bli så plagsomt for Betty.

Vi tok en ny tur på jordet i dag. Trente sitt og bli mens jeg kasta ut dummyer. Hun fikk ikke hente noen.

Torsdag 25. desember

Tok en skikkelig fin treningsøkt med Betty i skogen i dag. Først gikk jeg langt med henne og hun fikk trene på å gå pent i spesialkobbelet sitt. Så fant jeg et fint jorde med steingjerde like i nærheten. Fikk trent litt innkalling og ikke minst fot. Dessuten fikk hun løpe litt løs. Må innrømme at ikke alt det spennende skjedde ved meg, hun fant nemlig noe veldig godt utpå der – rådyrmøkk! Ikke så lett å unngå akkurat det. En får kanskje være glad så lenge hun ikke finner rådyra!

Vel, noen bilder ble det også – i det fine vinterværet.

Onsdag 24. desember

”Deilig er jorden”, ”Fred på jord” osv. Så var det altså blitt Julaften – stor betydning for de tobente, ikke fullt så viktig for Betty.

Vi brukte noen timer på ettermiddagen, både i skogen og på veien, så hun skulle få brukt litt energi og bli passe trøtt til kvelden. Familieselskap borte hos andre, med små barn, katt i huset og masse mat var ikke noen egna arena for Betty, så hun fikk ligge i bilen med kupévarmer og sov godt etter dagens turer.

Tirsdag 23. desember

Gikk lang tur på kvelden med Betty i dag. Det er jo mørkt som en sekk, så hodelykta var helt uunnværlig. Underveis møtte vi søppelbilen, og det takla hun veldig font, tross mye lyd og lys. Veldig bra! Hun har blitt merkbart mer miljøsterk de siste ukene, synes jeg.

Mandag 22. desember

Lang tur med Betty på ettermiddagen i dag. Det er jo greit å holde aktivitetsnivået oppe, og mosjonere litt - også for at den tobente skal få spist desto mer julemat…!

For øvrig har vi stor underholdning på utsiden av stuevinduet om dagen. Det er jo hovedsaklig småfuglene vi forer, men det gjør at også ekornet kommer på besøk. Både Betty og vi tobente kan sitte og følge med på all trafikken på foringsplassen.

Søndag 21. desember

Kjempefin trening sammen med jaktgjengen i dag. Vi hadde et lite stykke å gå fra bilene til treningsfeltet, - noe Betty og jeg brukte innmari lang tid på. Hun fikk jo ikke lov til å dra, men måtte gå pent ved siden av meg. Og det var vanskelig, det – når de andre hadde gått i forveien. Også vanskelig når et par av de andre starta etter oss, tok oss igjen og gikk forbi.

Da jeg kom fram til stamplass var jeg rimelig varm og både Betty og jeg var slitne.

Vi satt for det meste å så på de andre, og fikk også litt hagleskudd-trening. Hun reagerte helt fint, med oppmerksomhet uten stress. Så trente vi litt fot for oss selv innimellom. Foreløpig har hun jo få forventninger til at hun skal gjøre noe i en sånn setting, så hun er helt fantastisk rolig på stamplass. Ville gjerne sove både ved bena min og på fanget. Hun var jo rett og slett veldig sliten av turen fra bilen.

Så skulle vi grille pølser, og det var nok en utfordring. Jeg bant henne til stolsekken som sikkerhet, og bare la henne ned. Kommanderte ikke bli, men gikk tilbake og la henne ned hver gang hun reiste seg. Etter x antall ganger skjønte hun at det ikke var noe annet å gjøre enn å ligge ved sekken og vente, selv om det lukta veeeldig godt av pølsene.

For øvrig stor underholdning når et par av jaktfolka skulle demonstrere pølseapportering med hundene sine. Hvordan det gikk? Jo, - hundene fikk spist noen pølser, de!!

Lørdag 20. desember

Betty fikk være litt i bilen i parkeringshus i dag mens jeg gjorde unna litt handling før jul.

Etterpå var vi ute på tur på gang-sykkelsti og trente på at hun skal gå pent. Det er faktisk aller mest vanskelig for henne like etter at folk har passert oss, også om vi møter dem. Da blir hun litt ekstra gira og har lyst til å hoppe og sprette framover.

Fredag 19. desember

Betty er 9 måneder. Og hun er rett og slett en blond ”babe” med smale midje, lange ben og store pupper! Akkurat det med puppene er veldig annerledes enn utviklingen Selma hadde. Men, det stemmer ikke ”med boka” at hun skal få noe innbilt drektighet såpass raskt etter løpetid. Så, det er nok bare kjertelutvikling som vil gå tilbake.

Ellers er hun vel offisielt ikke valp lenger, men unghund. Jeg synes nå hun er ganske valpete i hodet fortsatt!

Hadde en fin tur med Kari og co i lysløypa på ettermiddagen. Kjekt med litt lys nå som det bare er dagslys å oppdrive i arbeidstida…! Er imponert over Kari som får to stk til å gå penere ved siden enn jeg med min ene.

Torsdag 18. desember

Fikk gått en lang runde med Betty på ettermiddagen. Hun har blitt gradvis flinkere til å gå i spesialbåndet sitt ved siden av meg uten å dra, altså uten å gå for langt fram eller til siden. Og det skal mindre kroppsspråk fra meg til for å fortelle henne hvis hun gjør feil.

Onsdag 17. desember

Betty har etter hvert blitt veldig rolig i ventesituasjoner hvor hun stressa før, selv om det selvsagt fortsatt er langt igjen. Det går bedre med å vente i buret inne om morgenen, i gangen mens jeg kler på meg, før hun får mat og før hun kommer ut av bilburet.

Vi gikk en ordentlig runde på ettermiddagen i dag også, og kunne konstatere at mye av den ekle isen har smelta. Lettere å gå, men du verden så mørkt uten snø. Men så er det jo også på den mørkeste tida på året akkurat nå…

Tirsdag 16 desember

Ny runde til kiropraktor med Betty i dag – nå kjentes det veldig bra ut. Så etter en oppfølging fra fysioterapeuten på nyåret håper jeg vi er ferdig for denne gang!

På vei hjem kjøpte jeg meg nytt tur-kobbel, altså som jeg slippe rå holde i, men bare har skuldrene tredd inn i. Og det fikk jeg testa ut samme kvelden.

Mørketida var på sitt aller verste i dag, ikke noe snø igjen, bare is og glatt, møkkete og fælt, tendens til regn, surt og kaldt. Rett og slett ufyselig å være ute. Så hva gjør en da når en har hund?! Jo, går ut i skogen sammen på lang tur med bikkjene. Fikk en skikkelig runde på ca 2 timer sammen med Kari og co, og jeg fikk prøvd ut det nye kobbelet. Har altså stadig utfordringen med at Betty vil gå foran. Men, det får hun altså ikke lov til – skal holde seg på siden eller bak. Det er vel et stykke arbeid med å være ordentlig konsekvent også…!

Mandag 15. desember

Dro til Oslo på møte med jobben og Betty fikk være med til storbyen. Hadde en utrolig fin ettermiddag med masse mental trening for henne. Først gikk vi ca 1 km i bytrafikken for å komme til bussholdeplassen. Hun syntes det var både interessant og skremmende, og gjorde gjentatte forsøk på å komme inn i portrommene vi passerte. Tror ikke hun var så veldig redd, men kanskje mer stressa av mye nysgjerrighet.

Så tok vi en diger leddbuss fra Majorstua og ned til Vigelandsanlegget. Betty har ikke tatt buss siden hun var ca 3 måneder, og det var i Sarpsborg … litt mindre forhold. Synes hun klarte seg veldig fint der hun satt pent inntil bena mine.

Selve parken var en opplevelse. Jeg er jo veldig glad i Vigelandsanlegget etter mange år som turistguide i Oslo – synes statuene uttrykker så mye. En kan stå lenge og se på og gjenkjenne stemninger og følelser. Dessverre var det for mørkt til at bildene ble helt ideelle, men jeg synes likevel jeg fikk tatt en del fine bilder. Så bildene på hjemmesiden i desember er preget av litt kunst-tolkning.

I den borteste delen av parken er det enormt mange trapper for å komme opp til monolitten. Der tok Betty og jeg trappetrening. Hun kan nemlig ikke gå i trapper. Dvs. hun kan hoppe, løpe, spurte, bykse osv. i trapper, men ikke GÅ. Så vi tok ett trinn av gangen. Jeg gikk et trinn opp og hun fikk ikke sette føttene på neste trinn før jeg gikk videre. Ja, det tok veeeldig lang tid å komme helt opp. Så tok vi samme runden nedover igjen.

Og til slutt var det å reise med buss i rush-trafikken tilbake til Adamstua.

For å si det sånn, da jeg fikk Betty i hus hos venninna mi, krølla Betty seg fornøyd sammen i buret sitt og snorksov! Det var nok mange inntrykk å bearbeide.

Søndag 14. desember

Gikk en lang tur i skogen i dag sammen med Kari og hennes hunder. Betty har nok litt igjen før hun forholder seg like pent på tur som Emma og Ida, men det går absolutt framover.

Veldig bra å få ut litt energi på tur før vi hadde felles jakttrening med hele jaktgjengen. Det ble selvsagt mest ro på Betty, med noen korte ”fot”-treninger. Trente også litt fot sammen med de andre, da vi gikk på linje (uten at det ble kasta noe).

Lørdag 13. desember

Dro til Nesodden i dag og hadde trening sammen med en hundekompis og hennes to hunder. Betty fikk prøvd seg på en retningsanvisning av en Ruff ware dummy – litt større og annerledes stoff. Fordelen var at snøen ikke hang fast i dummien.

Retningen hadde hun ikke noe problem med og heller ikke finne og hente dummien, men det er dette med avlevering, da…

Fredag 12. desember

Tok en skikkelig tur i dag også. Fortsatt mye å hente på den mentale treningen det er for henne å gå pent i bånd. Og mye å hente for meg på det å være konsekvent.

Ellers er det neimen ikke lett å gå med selvsikker mine for tiden så mørkt og glatt som det er. Broddene jeg hittil har kjøpt synes jeg det har vært begrensa kvalitet på – fort gjort å gå dem av seg, rett og slett.

Torsdag 11. desember

Leste på Karis jaktdagbok i dag og følte meg inspirert. Jeg var jo på samme kurset med Gunilla og har også tenkt mye i det siste på både det med mat, ut av bilen, ut av døra og det med å gå tur. Veldig mye som trengs å roes ned for min lille gule Ferrari. Og jeg har jo gjort litt av hvert også uten at jeg har skrevet noe særlig om det på hjemmesiden.

Onsdag 10. desember

Hadde en skikkelig lang skogtur på kvelden sammen med hundekompiser – vi gikk omtrent en mil. Kjempedeilig å være ute og kun en og annen jogger som også hadde våga seg ut i skogen. Selv om det var mørkt, var det ikke så mørkt likevel, siden skylaget reflekterte månelyset.

Betty virka trøtt og tilfreds etterpå og syntes det var helt greit å krølle seg sammen i bilburet og sove på veien hjem.

Tirsdag 9. desember

Endelig fikk jeg kjøpt meg brodder og følte meg atskillig tryggere på tur i dag. Det er selvsagt viktig ikke å tråkke på hunden når en går rundt med slike ”våpen” på bena, men akkurat det gikk helt fint.

Vi har altså fortsatt kalde dager og isen rundt på gang og sykkelstier blir liggende.

Mandag 8. desember

Jeg glemte helt å kjøpe brodder i dag, så det ble litt turgåing med balansekunst denne dagen også.

Ellers oppdaga Betty det utstoppa rådyrhodet på veggen i dag – og hun så helt fjetra ut! Akkurat som hun tenkte ”har du vært der hele tiden?!?” Hun fikk lov å lukte på det, men virka ikke helt fornøyd med undersøkelsen og fortsatte å sende lange blikk opp på veggen utover kvelden.

Søndag 7. desember

Som vanlig varer ikke en Østfold-vinter særlig lenge…Og når mildværet kommer så skjer det samme hver gang – det blir holke og is. Æsj! Ikke noe særlig når en skal ut på tur med hunden. Direkte skummelt når en har en ikke helt tam skapning i andre enden av ”snøret”.

I kveld tok det veldig kort tid før Betty la seg på utsiden av skapet der maten hennes var satt klar.

Lørdag 6. desember

Betty fikk være med på felles fot-trening i dag. Det blir jo enda litt vanskeligere med flere ekvipasjer enn å gå bare sammen med meg.

På kvelden bestemte jeg meg for at hun skulle være absolutt rolig før hun fikk kveldsmat, - hun er jo ellers fryktelig ivrig på maten sin. Hun fant ut med én gang hvilket skap maten stod i og venta spent på at jeg skulle åpne det. Men, det gjorde jeg jo ikke – jeg gjorde alt annet enn å vise henne oppmerksomhet. Og faktisk tok det ikke mange minuttene før hun la seg ned på gulvet i en krøll. – Og da fikk hun selvsagt maten sin.

Fredag 5. desember

Betty fikk være på rommet helt til kurset var slutt i dag, slapp altså tidlig utsjekk.

På vei tilbake til Sarpsborg tok vi veien om kiropraktoren på Nesodden. Hun fant en låsning i ryggen på Betty der fysioterapeuten hadde funnet en stiv muskel i lysken – så ting har sin naturlige sammenheng.

Torsdag 4. desember

Gikk flere lange turer med Betty i dag, og ellers var hun i bur på hotellrommet. Som sist var hun helt tyst og avslappa i buret sitt og det var 0 problem å gå fra henne på rommet.

Veldig praktisk med en hund med sånn kompetanse, da går det faktisk an å dra på kurs uten å måtte finne ”barnevakt”.

Onsdag 3. desember

I dag dro Betty og jeg av gårde på 3 dagers kurs på Gardermoen. Betty skulle altså få være med på hotell. Denne gangen var jeg ikke så spent som sist, hadde jo erfaring for at det går helt fint.

På Gardermoen var det til Bettys store begeistring masse med snø. Hun har jo aldri sett så mye snø før, og fant mange interessante lukter under snøen som måtte undersøkes nøye.

Tirsdag 2. desember

Jammen er det mørkt om dagen, det er bare dagslys når en er på jobb. Ikke bare enkelt å finne på noe fornuftig sammen med hunden. Heldigvis snur sola om knappe 3 uker!

Det er bare å ikle seg ”full mundur” med refleks på både tobent og firbent!

Mandag 1. desember

Ny runde til fysioterapeuten i dag. Ser ut som Betty rett og slett er såpass umoden i hodet og motorikken at dette ikke står i forhold til hva slags hopp og sprett hun gjør ute. Dermed pådrar hun seg stive muskler og låsninger.

Forhåpentligvis retter dette seg når hun blir litt voksnere.

Vi fikk med oss ”hjemmelekse” med hva slags terreng hun skal gå i og hvordan bevegelser hun skal gjøre. 

NOVEMBER 2008

Søndag 30 november

Gikk et par timeslange turer med Betty i dag. I tillegg var vi på skogtur og hun var løs for første gang på lenge. Prøvde meg fram ift. det vi snakka om på kurset – at vi skulle stå stille og hunden løpe løs, ikke løs hund under forflytning.

Det fungerte kjempefint. Stod jeg stille så holdt hun seg veldig i nærheten.

Lørdag 29 november

I dag fikk Betty være med og prøvekjøre bilen.

Buret jeg hadde kjøpt var så stort at det akkurat gikk inn på tvers. Så ikke ut som Betty hadde noen som helst motforestillinger mot å skulle ligge der.

Fredag 28 november

I dag var den store dagen da jeg fikk jeg meg bil – en rød Renault Kangoo med en fortid som postbil. En skikkelig hundebil med stor bakluke og skyvedør på høyre side bak.

Torsdag 27 november

Dag 19 av løpetida.

Vi dro på fellestrening på Stikka i kveld. Det var tydelig at Betty var interessant fortsatt. Iver gav klar beskjed om at hun ikke var ferdig med løpetida der han satt og lukta og sikla…!

Onsdag 26 november- Betty er 36 uker

Dag 18 av løpetida.

Starta med kuldebehandling og massasje i dag også før vi var ute på tur i tre kvarter. Synes Betty er flink til å gå i spesialkobbelet sitt. Målet er altså at hun aldri skal gå foran meg, bare på siden eller bak. Det er klart, det hender hun kommer for langt fram. Da prøver jeg å fortelle med kroppsspråk, uten stemme, at sånn vil jeg ikke ha det.

På kvelden tok vi en tur på sosial trening på Stikkaåsen. Ser jo at lederskapet settes på større prøve i en sånn setting enn når jeg er alene med henne.

Løpetida ser for øvrig ut til å være i slutten, omtrent over. Så nå går det vel an å tenke på å ha henne litt løs igjen, det har jo blitt mye i bånd de siste par ukene.

Tirsdag 25 november

Dag 17 av løpetida.

I dag starta jeg med kuldebehandling før vi gikk ut på morgenen – så ut til å fungere helt fint, altså at hun ikke måtte veldig på do. Det er jo fin avslappingstrening for henne også – å ligge rolig på siden et kvarters tid.

På tur bruker jeg det nye spesialkobbelet jeg kjøpte på kurset i helgen – som altså henger over høyre skulder og ender i retrieverbånd. Jeg hadde jo lagd meg en lignende patent, men som ikke fungerte like bra. Suverent å kunne gå på tur med hunden i bånd, men med begge hender fri.

Mandag 24 november

Dag 16 av løpetida.

Litt trøtt på morgenen i dag..! Prøvde meg med litte grann tramping på morgenen i dag – det blir jo en enda tydeligere markering enn det stolte kroppsspråket jeg har holdt på med. Og hun skjønte helt klart tegninga – og gjorde ingen sprell.

På kvelden var vi en ny runde hos fysioterapeuten. Lårmuskelen var atskillig bedre, og også venstre forben, men fortsatt behov for oppfølging. Så jeg har fått ny hjemmelekse med kuldebehandling og massasje, så skal jeg tilbake dit om en uke.

Søndag 23 november

Dag 15 av løpetida.

Etter en natt med ganske dårlig søvn (vi fikk en dame i hytta som snorka i tillegg til at hun hosta), var vi klare for dag 2 på kurset.

Vi gikk en tur med alle 3 hundene i dag, Emma var i bånd, Ida var løs og Betty var litt i bånd og litt løs. Ida viste tenner til Betty én gang, og dermed skjønte Betty hintet og lot henne være i fred. Helt annerledes opplevelse enn å vær e på tur sammen med Selma, som jo Betty ikke har respekt for.

Shoppa litt i dag – det ble både dummies, kobbel, hansker og hatt. Klar for trening!

Vi fikk demonstrert ”tramping” i dag; med forskjellige hunder (ikke noen av våre). Interessant å se de forskjellige reaksjonene fra hundene.

Ellers hadde kursholderne med seg en golden valp på litt over 3 måneder som de hadde importert fra England og bare hatt i hus en ukes tid. Veldig imponerende å se hvor rolig og grei han var inne sammen med masse ukjente folk.

Vi fikk også fortalt litt om avslapping i dag – hvordan lære hunden å slappe av.

Etter lufting og foring av hundene dro vi av gårde i retning Norge nærmere klokka 17…og jeg var hjemme ca midnatt. En lang tur, altså, men timene gikk fort likevel, for vi hadde jo mange inntrykk å prate om etter et suverent kurs. Klarer jeg å gjennomføre noe av dette i hverdagen, tror jeg det vil gi mye endring og forbedring i hundeholdet.

Her følger en beskrivelse av kurset:

 

  
Innledende om lederskap Sammenheng og helhet. Drivkraften bak budskapet – få gladere hunder. Hunden har andre behov enn oss. Trening av "problemhunder" – få eier til å endre rolle; - ny hund "dagen etter".


Mange fordommer mot lederskap. Men, en kan "si nei" ved å oppføre seg på en annen måte.

Vårt språk annerledes enn hundens språk. Vårt kroppsspråk kan vise noe annet enn det vi prøver å si. Hunden kan oppleve at den bestemmer og styrer og har ansvar. Såkalt aggresjon – hunden er ikke trygg på sin eier. Får hunden de rette signalene svarer den riktig. Vi baserer vår filosofi på erfaringen vi har med hunder.

Ikke så begeistret for "kjøttbolletrening" og dette med bare positiv forsterkning. Og like ille er det å banke og slå. Lederskap kan en ikke slå seg til eller bestikke seg til. Lederskap er noe annet enn dressur. Vi forsøker å minimere dressur. Ser det hele som en annen dimensjon – en kan få bort atferd som en ikke liker.

Ikke sikkert en har full kontroll, selv om en tenker at en har det. Hunden kan ha en atferd som er selvbelønnende.

Det varmer i hjertet når hunden forstår at vi prøver å snakke dens språk. Man må bli valgt til leder av sin hund, som sjefen på jobben. Hvordan har min hund det – hva slags uttrykk har den i øynene? Lykkeligere etter å ha blitt "sparket ut" av senga og satt i hundehuset.

Hvorfor forbedre lederskapet

Alle flokklevende dyr har en leder. I det ville – et lederpar som tar beslutninger. Den som blir leder er den som har egenskapene. Dyr er ulike. Hvordan avler vi? – Ikke for å få fram lederemner. Hunder får det dermed desto dårligere når de "tvinges" til å ta lederskap.

En flokk= en hund og ett menneske og alt som er flere enn det. Hvis en ikke aktivt tar på seg lederskapet, kommer det ikke av seg selv. Ofte tar vi ikke på oss lederskapet, å gjøre det er litt slitsomt, krever en del av oss. Om hunden kjenner at lederplassen er ledig, tar de den fordi de må, ikke fordi de vil. De er litt redde, vil bare være hund. Blir som å sette en 15 åring til å lede Volvo.

Påtvunget lederskap kan gi forskjellige reaksjonsformer. Hunder som er trege, ikke synes det er så morsomt med apportering osv. Ulykkelig uttrykk. Tar på seg ansvar. Hvorfor bjeffer hunder ved døra? Hvorfor leker de overdrevent? Det er et ansvar de tar.

Den som går først leder – tar hånd om alle møter med folk og hunder. Når vi drar i kobbelet, beroliger hunden, så havner vi i "baby"rollen. Da kan hunden bli fortvila når vi går fra den. Vi legger ansvaret på hunden. "Bjørnen" lurer rundt hver sving. Hunden har et hardt arbeid med å ta ansvar for alt.

En ser ofte blant folk at i en forsamling tar til slutt noen ansvar hvis det ikke skjer noe. Når ingen gjør noe, faller hunden automatisk inn i lederrollen. Dette har de ikke godt av. De bør slippe å holde kontroll på alt som er.

Vi får resultater av dette som vi ikke vil ha, og vi blir irriterte. Hunden forstår ikke irritasjon. Når en lærer å kommunisere med hunden blir alt så mye lettere.. En får en annen holdning/innstilling. Det er ingen vits i å være irritert og sint på hunden. Vår gevinst er at vi slipper å være sint på hunden mer.

Hunden forstår glede og sinne, men neppe irritasjon. De tilbyr masse atferd, men vår irritasjon stiger. Vi har forårsaket dette. Vi misbruker "will to please", vi er utydelige – får en ond sirkel. Problemet er at hunden løper rundt og bærer på et ansvar. Hunden følger etter overalt inne fordi hunden tror at vi ikke klarer oss selv – kan gi det problemet at hunden piper.

Eksemplet med høyt utdannet hjemmeværende ingeniørdame. Omsorgsperson. Hunden ville ikke bære fasan. Hun begynte forandringen, og konkluderte med at "Ada springer ikke fordi jeg er så tung å bære på". Hunden orket ikke slepe rundt på henne. Stor seier når hun kunne gå på toalettet alene uten at hunden fulgte etter. Hun har fått en glad og rask hund.

Grunnen til problemet er at vi elsker dem på feil måte. Vi gjør feilene våre av kjærlighet. Vi elsker og beskytter dem på feil måte. Se på Cecar Milan. Ofte handler det om omplasseringshunder som har blitt tatt hånd om. Eier blir til et null i hundens øyne, blir en byrde, og ikke en støtte for hunden.

Det er ikke bra å være "krypende" ovenfor en krypende hund. Bengt prøvde å fortelle hunden at han ikke var farlig, men hunden ble mer og mer krypende. Har helt annerledes hunder i dag.

Hvordan er denne lederen?

Det er veldig sjelden en hund er en potensiell leder.

Eksemplet med hunden Kim som ble overfalt av en Schäfer som 8 måneder gammel og bitt bakfra. Mentalt stabil og brukes i dag til å gå mellom sinte hunder. Han bare var leder. Lugn, trygg og avslappet. Kaksige hunder er ofte feige.

Den leder vi ønsker er den som tar bra beslutninger og initiativ. Ikke den svake eller den truende sjefen. Vil kunne stole på. Vite at de tar de vanskelige beslutningene. Er balansert. En sikker hund er den det ikke synes på, som er trygg inni. En hund som prøver å se stor ut er liten

Ulver på K: En trodde den "heftigste" valpen i kullet ville bli sjefen, men det ble den som syntes minst. Den som er i balanse er leder. De fortalte en historie fra ulveflokken hvor lederen ikke ville slippe ut guiden. Guiden hadde gått ned på kne med ansiktet bare cm fra den knurrende ulven…!

En leder er aldri irritert og skriker aldri.

Hvis flere hunder - en skal være urettferdig! Fordele til den en vil, - vi vil ikke ha noen rangordning internt i hundeflokken.

Hva gjør hundene med hverandre (lederskap)

Tispa med sine valper er idealet deres. Når de får valp i huset – tar valpen og holder den fast. Kan ta lang tid, hunden spreller og vil ned. NB! Ikke for å kose. Holder valpen fast til den sovner. Ignorere valpen, så vil den forgude meg.

Kan det være 2 ledere eller er det et strengt hierarki? Etologene svinger litt. Ulvene i K hadde nummer 1, 2, 3, 4, 5. Noe kjentes ikke bra der, masse konflikter. Men, det er en kunstig flokk. Har ikke noe hierarki i flokken hjemme. Det kan ikke funke med hierarki i naturen. Det ligger et lederskap over det hele. Prøver å oppnå at alle hundene er like, dvs. de voksne. Oppmuntrer ikke hierarki i flokken. Valpene er nederst, skal selvsagt si fra til valper. Etologen Lasse Felt erkjenner også at det ikke er hierarki.

Fikk besøk av en dame som fortalte at lederen (den eldste hunden!) var død. Tror ikke det er bra å se på hunden som en leder.

Får jo fremmede hunder inn i flokken stadig vekk. Det hender ingen ting av typen gjøre opp i flokken, siden lederne er så sterke. Hundeflokken har ingen mandat til å være sjef – ingen oppgjør internt. Hvis Gunilla eller Bengt eller begge drar, litt uro og litt overgangsperiode når de kommer hjem. Går dårligst med hundepassere som elsker hunder, best med de som ikke bryr seg så mye om hundene.

Hvis hunden ikke har kompetanse på underdanighet (ikke underkastelse) blir den redd isteden. En hund klarer ikke å huse to følelser på èn gang.

Fortalte om da de henta valpen på flyplassen. Satte kobbel på valpen og dro den med seg. På noen få meter hadde valpen konkludert med at dette var en sjef å stole på.

En kan se tendenser til at alle hunder en eier har er svake på det samme og sterke på det samme.

Setter en egne behov til side, vil en få belønningen etter hvert. Hvem sine behov tilfredsstilles ved all kos og klapp? En skaffer seg hund for å få selvbekreftelse. Og hunden vil bekrefte tilbake – dette blir feil. Hunden tar initiativ, tar styringen. Så forer vi, klapper og går tur – hunden styrer.

Ritualer har ingenting med lederskap å gjøre, det kan til og med forstyrre lederskapet. "Sett nå ned maten, kjerring!" Hunder bruker ikke ritualer mot hverandre. En kan få frem piping og stress i jakttrening. Vi har ofte feil holdning og kroppsspråk. Hvem bestemmer? Vi kan styre dem med kroppsspråk.

Ta selv initiativet til å klappe på hunden. Dressur handler om belønning og straff. Dressuren holder bare når den er sterkere enn fristelsene. Hunden kalkulerer og er opportunist. En hund gjør bare det den tjener på. Dressuren er ferskvare og øyentjeneri. "Sånn gjør den aldri hjemme" – fristelsene hjemme er ikke så store, så der er det nok med dressur. Lederskap – jeg bestemmer alt. En hund med god leder bytter ikke dummies "på andre siden av hekken".

Tiggeri – hunden tar initiativ. Forventning, stress, - hunden tar initiativet.

Stress

Mye stress er skapt. Det er mye mer stress en det vi umiddelbart ser. Hilsingen når vi kommer hjem er utslag av stress. Vi får bekreftelse. Og hunden er glad for at "babyen" er trygt hjemme. Hun fortalte historien om da sønnen hennes på 1,5 år ble borte fra hotellrommet i 20 minutter og hun var enormt frustrert.

Vi må takke nei til å bli bekrefta. Heller bekrefte lugnet. "nå har jeg tid til å hilse, nå er jeg ferdig".

Nesten alle hundeeiere har dårlig samvittighet – og vi koser og klapper enda mer. Vi overfører menneske-behov. En skal ikke ha et forhold til sin hund, men være leder.

Alle disse "glade" hundene som går omkring – er de glade? De er kanskje hysteriske. Vi oppmuntrer stresset, bekrefter det. Det er ikke sånn at vi bare skal tak i stresset når de har åpenbare stressreaksjoner, piper og gjør utfall. Vi må omgjøre vårt syn på glede, - den lugne hunden er glad.

Det er vanskelig å dressere folk i omgivelsene. Hunden kjenner at den kan styre andre folk. Vi må da bli enda tydeligere i lederskapet andre steder, så kommer resten av seg selv. Når hunden har det bedre i sin helhet, kan den klare situasjonene bedre.

Hunder kan ha livlig temperament, behøver ikke være hysteriske for det. Vi kan også påvirke. Er det sånn at livlige folk kjøper Flat? Men vi behøver jo ikke bruke alt de har, kan ha et livlig temperament uten å få overslag. Flaten – en misforstått rase. Vi behøver ikke gjøre livlig temperament om til stress.

Vi skaper stress fordi vi aktiviserer. Vi kjøper hund fordi vi trenger bekreftelse og ønsker aktivisering. Valper behøver å sove!, behøver ikke masse aktivisering. Vi har lett for å gi hunden bilder med masse forventninger.

Må lære passivitet. Sove og leke. Mer viktig å leke med den voksne hunden. De tror det er viktig at valpen leker med andre hunder. Skaff en hundekompis å leke med flere ganger i uka. Alle flokkdyr leker. Det man ikke har hjemme, får man skaffe seg. Det Gunilla ønsker av en valpekjøper – skaff en kompis til valpen.

En valp skal være utendørs. Kan bindes i et tre eller være i en innhegning. Fint å være ute og få inntrykk. En skal omgås hver dag. Bind dem opp, ikke gjøre så mye første året. Valpen skal få være valp, - sove, leke og spise. NB! Lære innkalling. Lekestunder og aktiviseringsstunder daglig er skadelig. Binyrenes produksjon av adrenalin. Hilser bare på valpen når den sitter – unngår hopping.

Veldig lett å ha valp når en gjør det på rett sett.

Det som er fint med valpekurs er å lære valpen å fokusere på eier selv om det hender mye. Skulle ønske hun kunne gjøre om valpekursene. Hun synes de skal få leke med hverandre.

Morgenen er en hellig stund. Morgenritualer er viktige i flokken.

Hunder sover ikke nok! Bruk bur.

Hva er det å ignorere?

Å være lugn, sikker og trygg; - det er å ikke reagere. Et "nei" til hunden er poeng til hunden. Sett en lapp på kjøleskapet og noter poeng for initiativ til hunden og deg selv. Ignorere er å ikke reagere overhodet. Ikke en gang tenke tanken, for det synes i kroppsspråket.

Er det grenser for hva en kan ignorere? "Løfte røret". Hvis en ikke har imponert hunden tidligere, kan en ignorere alt en vil – det funker ikke. Hvis hunden ikke hører etter når vi ignorere, er ikke ignorering noen idè. Da må vi imponere/overraske hunden. Må overraske hunden så den blir imponert, eller litt skremt. Hvis jeg overrasker min hund blir den imponert og trygg.

Har sett 4 hunder med så mye stress at hun har følt seg dårlig. En kan "løfte røret" og imponere hunden. Så tror den at du kanskje kan ta bjørnen også. Man forvandler en hund. Disse stressede hundene blir harde av blokkering. Finnes genetisk disposisjon for stress. Det hender at stresset går innover. Hunden må ha det med seg genetisk for å bli så hysterisk. Det som begynner som et tiggeri blir til hysteri. Vi prater til hundene hele tiden uten å løfte røret.

Hun fortalte historien om en Welsh springer spaniel som var kjempestressa. Ute blant folk var hunden helt propell og skrek ukontrollert. Hun gikk fram sånn at hun skrek og hylte og løp etter hunden med en plastduk i 10 minutter. Så stod hun stille. Og hunden sank sammen. Etter litt "tramping" fikk hunden myke øyne.

NB! Dette er ingen kvikk fix metode; men langsiktig. Løfte av røret – en gang er for lite, tre er for mye. Max to ganger.

Trampe tilbake

Det handler om å ta plassen. Flytte seg etter; "den er min" og "den er min". Det handler om rolle og følelser for egen hund.

Fortalte historien om 55 kg Rottweiler som hadde bitt samboeren til eier to ganger. Bengt stilte seg med armene i kors. Hunden var sint i 30 minutter. Bengt snudde seg hele tiden med front mot hunden. Hunden bjeffet, red, hoppet mot ansiktet, ble stressa. Men fikk ingen respons. Til slutt la den seg ved siden av Bengt. Fikk den reaksjonen fordi Bengt ikke var redd eller irritert.

De viste apportering med egne hunder – uten ord. Kunne gi hunden lov til å knall apportere eller sitt og bli.

Veke og harde hunderVek-myk. En retriever skal være myk, ta til seg innlæring lettere og huske godt. En hard hund er som en teflonpanne. Påfallende ofte kommer folk med veke hunder de mener en skal være så forsiktig med. Vi blir lurt; - tror vi må være så forsiktige.

Hundene lærer raskt og leser oss som en åpen bok. Hunden tilbyr dempende signaler for å slippe unna. Det verste er å være utydelig med den veke hunden. Vi gjør den ikke lykkelig ved å oppføre oss som veke.

Historien om Tin Tin. Hun dro til Rolf J. for mentaltest. Han sa "skyt hunden". Hunden klarte ikke mentaltesten, var redd for synsinntrykk, den levde gjennom Gunilla.

Vi kan påvirke våre hunder - "godta" at de ikke vil. Er det en "ekte" vek hund trenger den i alle fall en sterk leder.

Det finnes hunder som er litt hardere, selvstendige, som holder distanse til eieren. Men, det er jo ikke slike hunder vi vil ha, vi vil ha en å jobbe med.

Hvordan bli bedre leder

Det er en lang reise, det er slitsomt mentalt. Alle endringer er vanskelige. Vår kroppsholdning går innover. For hunden går dens dempende signaler også innover, de lugner seg selv og andre. Sånn fungerer det på folk også. En kan trene deprimerte folk til å le, fysisk, da er det vanskelig å være trist.

Dette kan vi utnytte – kan stryke en hund over hodet. Eller motsatt, som Cesar Milan – ta hundens hale i bånd og få den opp. Halen først – så det mentale etterpå.

Målet må være at en aldri skal behøve istid, tramping eller løfte røret, hvis en har gjort alle ting riktig med valpen. Mye blir jo rehabilitering av den voksne hunden.

Valp

De prøver å imponere. Har en valp på fanget mens de spiser frokost. Skriker når valpen prøver å stjele mat. Bruker maten for å imponere.

"Skremme" valpen.: skrike i falsett og føyse den bortover. Når valpen har avreagert legges den i buret og den får avreagere ferdig. En kan legge leverpostei på bordet og legge seg i bakhold. Om valpen tror at en er "noen", så hører den etter når "noen" reagerer.

En får en mer behagelig kommunikasjon, ens egen aggresjon blir borte, en får andre verktøy.

Når en hund har gjort feil gjør folk nesten hva som helst for å korrigere. Men, mange har motforestillinger mot metoder som å imponere. Historien om Schäfer eieren som slo hunden over nesa med kobbelet, men var skeptisk til å imponere valpen.

Problematferden kommer en dag, ofte i 2.5-3 års alderen.

Istid

Istiden og tramping - ikke på hunder under 1 år! Valper kjøper ikke kroppsspråket på samme måte, er umodne. Under 1 år – skal tro at en ikke trenger noen istid.

Innled med å motivere deg selv med en lapp på kjøleskapet. Fører poeng for initiativ til hunden og deg selv. Hunder styrer oss til å slippe dem ut, ta fram mat, klappe på dem..

Å tilby atferd er å tigge. Vi må tenke oss huden som en statue eller et møbel, som vi ikke legger merke til, som vi ignorerer. Vi kommuniserer med energi. Dette koster masse tid.

Istid er ikke å fryse ut hunden. Men å fortelle den at jeg klarer meg selv. Hvis en har flere hunder, plukker en ut én hund. Kan få endringer på de andre hundene også. Istidshunden er med i flokken.

Dette er en kjærlighetshandling. En behøver ikke være redd for at hunden skal mislike en. I en familie er det bedre jo flere som gjennomfører det. I hvert fall må de som ikke er med ikke overkompensere. Og viktig å involvere familien, kan kjøre lederskap på partnere også.

NB! Flokken ignorerer en helt ny hund. Først etter 1-3 uker blomstrer den nye opp. Dette kan ta tid fordi hunder har feil atferd. Flokken svarer med å ignorere. Den nye hunden bruker tid på å knekke koden og få tilbake språket sitt.

Har lagt til en fjerde uke først; "istiden light". Kan venne hunden til spesialkobbelet. Kan være bra å "løfte røret" i forkant.

Den ordentlige istiden:

· Ikke se

· Ikke prate

· Ikke røre

Så fort en holder i kobbelet kommuniserer en med hunden. Må ut på tur med hunden minst 1 time per dag, jo mer jo bedre. Knytter bånd, vandrer sammen uten kommunikasjon. NB! Skal ikke trampe under istiden; - det er jo å kommunisere. Jeg går på tur, og hunden følger med – i spesialkobbelet.

Venta ut hunden ved døra, "ta over" turen. Trene på å holde kjeft. Vi skal kommunisere minst mulig, snakke behøver vi slett ikke å gjøre.

Finne hvilke største svakheter vi har, - f. eks. problemer med å la være å se på hunden. Istiden er veldig hardt for mange. Historie om en hundeeier som ringte 3-4 ganger om dagen og sa hun ikke orket mer.

Hun tror vi trener for mye. Bør ha kvalitet og ikke kvantitet. Kan isteden få avlæring. Vi mislykkes og er sinte og frustrerte. Med rett holdning kan vi plukke fram mer av hundene, de trenger "time out",

De 4 ukene er en så bra investering at det kompenserer for den treningen vi ikke får gjort i de 4 ukene.

Matrutinene fjernes, hunden vet aldri når den får mat, eller hvor. Hunden styrer oss jo ellers med joy-stick. De tester oss. De vil ha svar om at vi tar hånd om dem. Antagelig klatrer de ikke så mye.

En kan få tilbakefall – så får en ta en ny istid.

Istiden har forskjellige faser. Det vanligste som skjer er at de sover masse, nyter å kunne sove. Slipper å bære på ansvaret for lederskapet. De sover jo for lite ellers – har vakten, slapper ikke av. Etter et par-tre dager merker hunden at det har skjedd endringer. De sover og sover, dvs de fleste/de enkle.

Noen kan bli syke, med diaré og oppkast. De kan gå berserk, tisse på folk, gjøre fra seg inne. Jo verre hunden bærer seg jo mer skjer. Slitsomt!

Masse atferdsendringer skal forbli etter istiden.

NB! En kan ikke trampe hund i istiden; - det er jo kommunikasjon. Altså må en jobbe med tramping og gå pent bak i forkant av istiden. Jobbe med dør, bil og tur i forkant eller under light uka. Bil tar kortere tid enn døra. Døra kan ta 6 timer.

NB! Ingen kloklipp eller annet stell i istiden. Kan få andre til å ta seg av det, ingen andre påvirker effekten av istiden.

Matrutiner

– en stor felle. Masse ritualer, faste tider osv. er så forutsigbart. Hunden styrer ritualene. I ulveflokken er det lederparet som er viktigst, og de spiser. Restene er til de andre.

Vi kan late som vi spiser maten deres, så gir vi dem resten. Med dette tar vi altså bort hundens makt rundt maten. Men, dette funker kun et par uker, så blir det rutine.

Det er slitsomt når en hund ikke spiser. Vi bekymrer oss sånn over disse hundene. Det er så mange "må" og "skal". Vi tror jo de SKAL ha rutiner med maten.

Hunden opptar jo hele vår tankeverden. Gi dem mat når det passer!

Hva med foring når vi har mange hunder. Bengt fortalte at han hadde prøvd med å tenke på den hunden han satte ned maten til. Riktig hund spiste, kanskje han så på den? Han poengterte at ingen hund får lov å forsvare maten sin. Han må ta ansvar for at rette hund får maten.

Uønsket atferdDe får lære seg konsekvenser. Det er ikke for sent selv om hunden alt har hoppet opp i sofaen. Ta den i "håndtakene" og dra den ned.

Hunder som bråker i hundegård. Lyden = tiggeri. En kan gå ut og stille seg først utenfor huset og stå med armene i kors. Bruke tid på å gå helt fram til hundegården. Det en sier er at "jeg holder vakt".

En kan trampe vekk lyd når det ringer på døra. NB! Ikke snakk. Hundens hjelp behøves ikke når noen ringer på døra.

Se an når egne hunder tar kontakt – da er det tid for å trene.

Påfallende ofte med problemhunder har tispa ikke fått oppdra sine valper.

Soverommet og stuaVår sengeplass er hellig. Kan oppleve at en hund går opp i senga og tisser. De tror ikke det er så bra å ha hunden i senga. Vanskelig å opprettholde tydelighet når den får lov å være i senga. Den får oss jo til å flytte oss i løpet av natta. Ta initiativ! Når hunden har det som best; - dytt den ned av senga.

Hunden i sofaen mens vi ser på TV. Når de har det som best – velte dem ned av senga. En hund som er litt mer sultefora på kos – kosen og en selv blir verdt noe. Når sjefen viser oppmerksomhet – en er verdt noe.

En hund ligger i senga ikke fordi den liker det best, men for å passe på oss. De kan flytte seg derfra frivillig og legge seg der de ligger best. Vi signaliserer "ta hånd om meg om natta".

LuftingVi skal ikke slippe hunden i skogen, de har ikke det behovet. Evt sitte på sekken mens de springer. Eller vi kan stå stille. Under forflytning skal hunden gå bak. Vi vandrer sammen. Flokkbinding. Ikke slike promenader før hunden er over 9 måneder.

Det morsomme skal skje hos meg. Ikke kondisjonstrening av å løpe løs i skogen. Ta de heller med på sykkeltur.

Løs valp – trene innkalling. Hun har slutta å gjemme seg. Roper og gir godis inntil 4 måneder. Stiller krav fra 4 måneder – veldig feil ikke å komme.

Vi tror hundene har behov for så mye springing rundt, og hilse på alle. Som rovdyr har de ikke det voldsomme aktiviseringsbehovet.

Rekkefølge på regimet

· Løfte røret et par ganger, slik at kommunikasjonen når fram.

· Kjøleskapsskjemaet

· Istiden "light" – 1 uke

· Istiden – 3 uker

MotivasjonDet er lettest å selge budskapet til de som har valget mellom avlivning, omplassering eller Bengt. Da er folk forberedt å gjøre hva som helst, motivasjonen er på topp.

Vanskeligst å selge budskapet på brukshundklubben. Dyktige og erfarne hundefolk som får problemer. De synes kanskje det er kult med noe nytt, men motivasjon er på bunn. (Jakta er det vanskeligste. Går fra helt selvstendig arbeid til å være i superkontakt.)

Motivasjon er nøkkelen – hvor mye vil vi? Det er hardt arbeid.

Positiv forsterkning, klikkertreningPositiv forsterkning, klikkertrening, - reneste tiggeri. Utmerket innlæringsmetode, kan få fram alt mulig med dette. Men har en en styrende hund, kan det være dumt.

Jakttrening – jakt har enda høyere motivasjon enn til og med sexdriften. Lydighetstrening – mye presisjon. Uansett må en ha en bra relasjon.

Mange kommer med pipende labradorer, som stresser og piper. Ikke bare av forventning, men av frustrasjon og tiggeri. De er vant med å styre oss. Kanskje spesielt ved lydighetstrening. Klikker og belønner. Mye lydighetstrening – tigger mer og styrer enda mer. Kobler over fra lydighet til jakta.

Hva er viktigst – lydigheten eller jakten? Hunden som går til 10 på fri ved fot – dette er ikke kontakt, men sirkuskunst. De er redd for å få piping etter bruks- og lydighetstrening. Ser dette ganske ofte. Piping fordi de er vant med å styre; "jeg pleier å få bestemme".

Godbiter og positiv forsterkning i hverdagen? Problemet handteres symptomatisk, men årsaken handteres ikke.

Redsel Forsøk å handtere nuet – hundens liv begynner i dag.

Vi kan bytte redsel med underdanighet. Eller utsette hunden for mye av det den er redd for.

Vi kan jobbe på 2 fronter;

· Selv klatre opp og være leder

· Utsette kontrollert for det hunden er redd for, passe på ikke å forsterke redselen

En skuddberørt hund – kan jobbe med å gjøre hunden underdanig. Siden hunden ikke kan ha 2 følelser samtidig, blir den ikke redd når den er underdanig. Når det blir for mange inntrykk, stenger hjernen av.

Istedenfor å forsterke, så kan vi plukke bort. Det er feil å trøste og gi godis når hunden er redd. Bedre å gå fram og stå sikkert ved f. eks. søppelkassa, ikke prate med den.

Nyttårsaften – få fram underlegenhet ved redsel for raketter.

Kroppsspråk

Historien om en springer spaniel på jakt og kaniner som løp rundt. Stadga for vilt bygger tradisjonelt på sitt-kommandoen. Fikk fram og belønnet roen, hunden sovnet. Kroppsspråket fikk hunden til å sovne.

De kan ikke verge seg mot kroppsspråk. Det tar lenger tid, men gir en naturlig ro. Hunden kjenner at vi tar ansvar, tar vakten. Vi står over dem – de legger seg til slutt, på siden. Bengt fortalte historien om hvordan han fikk hele hundeflokken til å slappe av

Det er så lugnt på jaktprøver i England – veldig av/på-knapp. Tenk på engelskmennenes naturlige kroppsspråk – ta med tekoppen. Så har de selvsagt kennel livet i tillegg.

Viktig å bevege seg med stor selvsikkerhet. Vi kan kommandere "bli" uten ord. Knikse litt i knærne og hunden oppfatter at den skal følge med.

Bengt fortalte historien om møtet med 2 Rottweilere da han var ute med flokken. Flokken ble igjen og ventet mens han gikk fram til de fremmede hundene. Selv om han ble angrepet ventet flokken.

Det som er bra med kroppsspråk er at en ikke taper noe. En er ikke negativ. Hunden blir helt av seg selv helt av og helt på. Vi utøver kontroll gjennom kroppsspråk

Gå gjennom døraTa på klær og kobbel, trampe unna hunden. Hunden skal slappe helt av. Kan ta 3 timer å komme ut gjennom døra. Så tar det 1,5 time osv. Det som er bra er at en ikke taper noe, ikke er negativ. Hunden blir helt av og helt på. Vi oppnår kontroll gjennom kroppsspråk. Husk å gå helt ut i rolig status. Dette er grunnlaget for en lugn tur. NB! En skal stå vendt MOT hunden, så den ikke sitter fot.

Før konkurranseFå hunden lugn og ikke oppstressa før konkurranse. Bruke apportkaster på trening - jaktlysten trigges av hastigheten på objektet. Forsøke å avslutte treningen med avslapping. Hvis ikke kan de siste minnesbildene fra treningen være sterk opphisselse.

Løfte av røret

= få en hund som hører uten å være slem mot den. True hunden med en bit plastikkpose, skrike og slå i lufta etter hunden. I etterkant bør vi ha noe å gjøre - lese eller høre (ikke snakke i telefonen). Hunden tar til seg energien - makten i språket. En bi-effekt er at vi blir sterkere selv.

Feilen vi ofte gjør er at vi strenger energien inne og så slipper den løs i en eksplosjon, og ikke kontrollert.

Praktisk metode 1) Komme med et voldsomt skrik. Noen hunder kan får hysteriske fluktreaksjoner. Noen synes bare mor er rar. Så tramper en. Hvis hunden bare setter seg, - alltid trampe noen skritt til. Hunden skal ikke være den som bestemmer når det er slutt.

Praktisk metode 2) Ha på seg trampesko og på det gulvet som bråker mest. Om natta - trampe så hunden våkner, stå så med armene i kors. Poenget er å overraske hunden, og hunden skal skjønne at det er oss.

Praktisk metode 3) "Gjøre en Mona". Kaste en sovende hund ned av sofaen mens en skriker, når hunden har landa står en med armene i kors. Gjøre dette 2 ganger, med noen dagers mellomrom; - i forkant av en istid. En må ha bestemt seg for å følge opp med istid.

Problemer med markeringstreningHunden må være lugn FØR markeringen. En må trene dyp, hinder og terreng. MEN, det viktigste er konsentrasjon. Den beste markøren er den lugne og konsentrerte.

En kan kaste en apport, så "trampe hund" i 20 minutter, før de får hente. De husker eksakt hvor nedslaget var. Det er når de er for mye PÅ at de tar feil av hvor nedslaget var. Er de avslappa går det greit.

Redd hund 10-20-30 sekunder - hunden kan vise alle slags reaksjoner. Du må stå stille og se over hunden, med armene i kors. Mange eiere gråter. En må ikke forlate situasjonen mens hunden er redd!

Kommunikasjon med hundenNår relasjonen med hunden er bra, kan en bekrefte ovenfor hunden ved å blunke litt, synke sammen.

Vi må være helt sikker på at hunden er avslappa før vi stopper opp. Hvorfor belønne en naturlig tilstand? Det foregår en kamp i hunden - slappe av og nyte endorfinene… En kamp med adrenalinet - "slåss mot bjørnene". Hunden må overlevere ansvaret til eieren. En kan se det samme med avslappingsøvelsen ute. Hunden må overlevere ansvaret den har hatt. Den er redd for å slappe av, må jo passe på matte/husse.

Kammerdressur

Trene, så sette hunden i et mørkt rom for å bearbeide inntrykkene.

Ut av bilenSette på kobbel, vente på ro, legge seg? Møtes og trene på bare det. Hunden skal være helt lugn før en tar den ut av bilen.

TrampingSe på øynene, ikke kroppen til hunden. Trampe hvis hunden drar i kobbelet, snuser eller gjør utfall. Lufte den først, i et annet kobbel.

En skal holde på med trampingen til en ser at hunden gir etter, lese hunden. Ikke være fornøyd med at hunden setter seg. En må finne ut av det selv - magefølelse. Gjennomskue om hunden spiller.

En kan trampe umiddelbart før apportering, altså ved urolig hund, vente med å sende til den er rolig.

----

Målet er å ta tak i dette som valper, aldri havne "her", uansett lære til neste valp.

----

Vi er veldig fort tilbake i gamle korrigeringsskjemaer.

Apportering

En hund som rykker til, knaller, piper…. Anbefaler å arrangere en "prøve-jaktprøve" - og trampe tilbake på hunden. Ha det ikke for travelt! Fælt med Unghundsderby på hunder under 2 år! Er hunden "på", så lever folk farlig. Kan de som lykkes ha tatt hunden veldig hardt? Ikke mange som klarer den balansen.

Gitt at hunden ikke kjøper kroppsspråk når de er 8-9-10-11 måneder, hvordan kan en da begynne med apporteringstrening?

Avslapping - på hunder over 1 år

Metode for å få fram lugnet i hunden; - den kan til og med sovne under jakt.

En stiller seg opp og venter på at hunden legger seg ned. Samme greiene som ved døra. Hunden skal ikke ligge på ryggen, men flatt på siden, med kinnet i gulvet. Den mest sårbare stillingen. En hund som ligger sånn - lugnende aktivitet i jakttrening.

Når jeg står med armene i kors, og hunden har lagt seg på siden; - jeg har overtatt ansvaret. Vi skal ikke kommandere. Kan se at det foregår en kamp i hunden. Dette tar timer. Alle reagerer ulikt. Det går an å "fuske" litt, - trykke over rygg/bryst. Hunden kan legge seg mer på rygg, evt. rygge litt unna. Kan snu seg på andre siden. Hvis hunden ligger på rygg - rulle den over på siden. De får ikke lov å krølle seg sammen, de skal legge seg på siden.

Hunden skal kunne se oss. Hvis den blir seende en helt annen vei, kan vu flytte oss. Om de går opp i bryststilling kan vi stå på kobbelet.

Her kan alt mulig skje. De fleste prøver å komme unna. Logrer, nafser og legger seg på rygg. Det bryr vi oss ikke om. Ta forsiktig og bestemt i hunden. Den kan få lov å løfte på hodet, men ikke på bogen.

Kan starte innendørs, uten forstyrrelser. Kobles ikke til istiden. Kan begynne med istiden og ta dette siden.

Hvordan vet vi at de sover, - det dype sukket….? Vi skal kunne skifte kroppsvekt uten at hunden reagerer. Vi bryter når vi er fornøyd, går derfra, og gjør et eller annet. Hundene kan ha en reaksjon - begynne å skjelve etterpå (og det er ikke snakk om at de fryser, er redd eller har kramper). Noen kan hyperventilere, andre bjeffe.

Hunden kan registrere at vi har gått, reise seg opp og legge seg ned igjen.

Må regne med at det som tar 5 minutter inne tar 15 minutter ute. Begynne inne, så ta det ut. Etter hvert dra til den vanlige treningsplassen uten treningskompiser, så avansere til med treningskompiser. De skal sovne. Vår holdning er alfa og omega.

En kan kjøre det som en avslutning på treningen, når vi står og prater til slutt. Det skal være nok å stå. Så kan en ta dette med seg ut på prøve. Dette kan er kjøre uten istid. Skaper en sterk relasjon - bonding.

Dette er rene yogaen - en blir så rolig selv. Hvor ofte gjør vi egentlig ingenting? En blir roligere, mer harmonisk. En kan bruke kraften/energien/irritasjon til noe annet

Lørdag 22 november

Dag 14 av løpetida.

Hundene var kjempeflinke i natt. Vi var oppe tidlig og gikk tur hver for oss, så vi var klare til ”undervisningen” som starta klokka 09.00. Det kom et par med en ung labrador hannhund som skulle være på hytta vår i løpet av dagen. Han gikk altså løs inne i hytta, men fant ikke på noe galt. Hundene var veldig tyste og flinke i løpet av kurset. Jeg var imponert over hvor grei Betty var på et helt ukjent sted.

Som sist var det et fantastisk kurs, veldig mange tanker som ble satt i sving rundt hele hundeholdet.

På ettermiddagen fikk vi demonstrert jakttrening uten ord. Bengt viste med kroppsspråk om hunden skulle sitt og bli, apportere eller knallapportere.

Gikk kveldstur sammen med Kari og Ida. Vi tok sjansen på å slippe dem løs sammen på et jorde. Det ble ikke på langt nær så mye lek som jeg hadde trodd, kanskje fordi Ida ikke er så veldig glad i å leke som det Selma er. Betty fant for øvrig en diger klump med frossen hestemøkk som hun løp rundt med – alt kan apporteres!

Ellers var det fantastisk servering med varm lunsj og sen middag. Skikkelig hyggelig vertskap, og veldig hyggelige kursdeltagere. Jeg fant faktisk ut at det var en dame der som har halvsøster til Betty – fra Krickas forrige kull – morsomt!

Fredag 21 november

Dag 13 av løpetida.

I dag tok jeg meg fri fra jobben og Kari og jeg dro av gårde på kurs i Gävle i Sverige – hos kennel Connover. Kursholderne var Gunilla Wedeen med samboer Bengt.

Bra Kari har stor bil, for det var litt av hvert jeg skulle ha med meg. Vi hadde altså drøye 50 mil vi skulle kjøre for å komme dit og brukte hele dagen på det.. Betty fikk ligge bak i buret til Emma, mens Emma lå i stoffbur midt i bilen, Vi tok pauser underveis og var framme litt etter klokka 19.

Vi ankom altså Elgparken med tre løpske tisper og var spente på hvem vi skulle dele hytte med. Det viste seg at en dame med en flat hannhund hadde installert seg i hytta da vi kom. Etter litt rådslagning flytta hun over i en annen hytte – hun så litt panikkslagen ut da vi fortalte om våre tre løpske tisper…!

Vi fikk installert oss med hvert sitt metallbur til Ida og Betty inne i hytta. Der fikk de ligge etter foring og lufting, mens vi tobente fikk servert middag inne på senteret.

Torsdag 20 november

Dag 12 av løpetida.

Jeg fortsetter altså med kuldebehandling av musklene til Betty. Hun er ganske flink til å ligge stille på siden, selv om hun også kan bli litt utålmodig etter en stund.

Ellers lufter jeg henne i bånd for tiden uansett pga løpetida. Prøver å få gått en ordentlig tur på morgen og på ettermiddag.

Onsdag 19 november- Betty er 35 uker og altså 8 måneder

Dag 11 av løpetida.

I dag fyller Betty både 35 uker og 8 måneder. Hun har ikke vokst noe på flere uker, har stabilisert seg på 19,5 kg. Så gjenstår det jo å se om hun etter hvert får litt mer voksen beinbygning og dermed legger på seg noen flere kg.

Ellers trente vi i dag litt på ufarliggjøring av dummy, og særlig det med å sitte rolig med dummy i munn. Gjorde det sånn at hun fikk lov å gå og bære dummyen ved siden av meg. Jeg stoppa og kommanderte sitt noen ganger. Da det gikk bra fikk hun sitte og avlevere. Så bar jeg dummyen et stykke før hun fikk den tilbake.

Tirsdag 18 november

Dag 10 av løpetida.

Betty prøvde seg én gang på ettermiddagsturen, antagelig fordi jeg var uoppmerksom og ikke så det komme. Men, hun gav seg da jeg endra kroppsholdning. Så, det ser ut som jeg har tatt i bruk nytt verkstøy!

Mandag 17 november

Dag 9 av løpetida.

Jeg har jo vært litt frustrert over Bettys ”anfall” når vi går tur, altså at hun plutselig kan gi seg til å hoppe og bjeffe og bite i båndet, tilsynelatende uten noen som helst grunn. Til nå har jeg brukt mye tid på å gruble på HVORFOR og NÅR hun får disse anfallene sine uten at jeg har funnet noe svar.

Så i dag tenkte jeg at jeg bare fikk glemme å lure på hvorfor, men isteden konsentrere meg om å unngå at det skjedde. Siden jeg har observert henne ganske mye vet jeg nøyaktig hvordan hun ser ut like før hun setter i gang – hun sakker akterut, blir stiv i kroppen og nistirrer på meg.

Ganske riktig så jeg ”symptomene” på at noe var i gjerde. Jeg gjorde som jeg hadde bestemt meg for – endret kroppsholdning totalt øyeblikket før hun satte i gang. Følte meg litt dum der jeg gikk og spankulerte som en hane, med brystet fram, holdt armene som en bodybuilder og kneisa med nakken. Betty så rett og slett overaska ut. Hun satte ikke i gang med noe tull, tvert imot gikk hun fot som en liten prinsesse og så på meg.

Jeg gjennomførte samme regime hver gang jeg så hun bar på nippet til å finne på noe tull. Kjempeeffekt!

På kvelden fikk Betty fysikalsk behandling med massasje og kulde hos Mona i Torsnes. Mona fant at Betty hadde veldig stiv muskeltur i venstre lår og venstre overarm, og også øm i disse områdene. Jeg fikk i hjemmelekse å bruke kuldebehandling og skal tilbake om en uke.

Søndag 16 november

Dag 8 av løpetida.

Betty og jeg gikk lang tur på morgenen. Hun var mer ivrig til å trekke i båndet enn vanlig. Vanligvis går hun jo ganske så pent når hun og jeg er ute på tur. Men, nå var det i et ukjent område, med fremmende lukter, og mye interessant hun hadde lyst til å undersøke.

På kvelden var hun merkbart trøttere enn vanlig. Har vel ikke hendt før at hun har lagt seg til å sove ved bena våre klokka 17. Så, den er nok slitsom denne løpetida.

Lørdag 15 november

Dag 7 av løpetida.

Betty markerer mer og mer når vi er ute på tur. Dessuten er hun mer interessert i å lukte på Selma enn ellers, og Selma er selvsagt også mer interessert i å lukte på Betty.

Vi dro på fellestrening på jordet ved Kari i dag. Dvs. som vanlig satt Betty og jeg på sidelinja og trente ro. Så tok vi noen økter med fri ved fot trening innimellom. Hun er veldig flink til å være rolig på stamplass. Og dessuten trøttere enn vanlig i dag. SÅ hun krølla seg sammen ved bena mine og sov.

På kvelden dro jeg sammen med ei venninne ut på hytta. Betty oppførte seg helt eksemplarisk. Sysselsatte seg fint med tyggebenet sitt i nærheten av oss. Og roa seg fint i buret sitt når det ble tid for å legge seg.

Fredag 14 november

Dag 6 av løpetida.

Om jeg merker noen endring på henne? Kanskje er hun litt trøttere?

Betty har blitt veldig komfortabel med å være i ”bingen” sin på eget rom. Hun får alltid en liten godis når hun går inn i buret. Det er kanskje grunnen til at hun er veldig ivrig med å komme seg opp i andre etasje til buret sitt. Hvis jeg finner frem en gulrotbit fra kjøleskapet på den tiden av kvelden når hun er vant med at hun skal opp, så spurter hun opp trappa, inn i buret og sitter og venter på å få godbiten.

Og hun har blitt veldig flink til å være stille i buret sitt, selv om døra til rommet står åpen. Bare jeg lufter henne sent nok om kvelden, er hun helt rolig også på morgenen.

Torsdag 13 november

Dag 5 av løpetida.

Andrew gikk tur med Betty på ettermiddagen i dag, siden jeg var på kurs med jobben og kom senere hjem. Hun hadde vært flink til å bære på dummy og avlevere pent.

På kvelden dro vi til vår andre time hos kiropraktor Kristin Halle. Dvs vi møtte opp på Working Dog Rehabilitation senter på Evenrød – og to som jobber med hundemassasje fikk også undersøke henne. Betty sliter altså med stram muskulatur i venstre bakben.

Hundemassør Mona sa at det kjentes ut omtrent som muskelen var belasta og stiv av melkesyre – som om hun nettopp skulle ha hatt en stor fysisk anstrengelse. Men, hun har jo ikke hatt noen anstrengelser. Dvs før løpetida har hun selvsagt fått løpe løs i skogen. Og da har jeg jo ikke kontroll med hvor uforsiktig hun er med seg selv. Siden hun har løpetid blir det bare å gå i bånd en stund. framover

Vel, uansett hvordan hun har fått det, så er jo det viktige å få behandla henne. Så, jeg følger opp med et par timers fysioterapi og regner med et besøk hos kiropraktoren før jul.

For øvrig skrøt damene av hvor flink Betty var under behandlingen. Lå veldig stille og lot dem holde på. Kiropraktoren sa at hun aldri hadde vært borti mer rolig og letthåndterlig valp. Moro!

Onsdag 12 november - Betty er 34 uker

Dag 4 av løpetida.

Måtte la Betty være hjemme hos Andrew på kvelden siden jeg skulle på julebord med jobben. Det hadde gått helt greit. Hun savner nok ikke meg så lenge Andrew er hjemme. Foreløpig er hun ikke knyttet noe særlig mer til meg enn til Andrew. Selma som er hans hund bryr seg jo ikke om meg i det hele tatt…..!

Tirsdag 11 november

Dag 3 av løpetida.

Gikk lang tur med henne både på morgenen og på ettermiddagen. Synes hun er flink på disse turene. Jeg går med kobbelet rundt skuldra og holder det altså ikke i hånda. Så øver vi på at hun skal gå pent på venstre side uten å trekke. Hvis hun trekker, snur jeg og går motsatt vei.

Har fortsatt den utfordringen at hun viser frustrasjon ved å hoppe og bite i båndet og bjeffe og knurre. Litt vanskelig å se noen sammenheng i hva som trigger den atferden og når hun gjør det. Synes jeg ser en tendens til at det skjer hvis jeg ikke går hjemover i et veikryss, men lenger vekk. Og har tenkt på om hun er sulten og helst vil hjem så fort som mulig…?

Mandag 10 november

Dag 2 av løpetida.

Betty finner seg ganske fint i å gå med truse på. Men, jeg måtte av gårde til dyrebutikken og kjøpe ny til henne – ingen av de gamle til Selma passa, alle var for store. Hun går selvsagt uten når hun er i buret sitt. Men, når hun er løs inne, med alle teppene vi har rundt om kring, er det tryggest å ha den på henne.

Selma er for øvrig veldig interessert i å lukte på henne, og det blir jo interessant å se om hun kommer til å behandle Betty annerledes enn hun har gjort så langt.

Merker ikke noen gemyttendring hos Betty – det er like full fart og masse ”galskap”, som det pleier å være.

Ellers handla jeg også fór i dag – den fjerde 15kgs sekken så langt. Jeg har handla ny sekk ca annenhver måned. Følger oppdretters anbefaling og fortsetter med Eukanuaba Puppy og Junior for store hunder til hun er ca et år.

På kvelden fikk Betty et lite griseøre – hun har ikke smakt det siden hun var liten valp. Skal si det var populært. Hun hadde det fryktelig travelt med å spise det, så travelt at hun nesten satte i halsen underveis Hm.. kanskje best å holde seg til tyggeben?

Søndag 9 november

Dag 1 av løpetida.

Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlig klær, sies det. Også er det en kjensgjerning at når en eier et hus må en noen ganger prioritere husoppgaver framfor aktiviteter med hunden. Så, dermed ble dagen brukt til oppussing av et rom i annen etasje. Betty sov fornøyd på naborommet på tross av masse bråk fra pussemaskin. Og da vi endelig skulle ut på ettermiddagen, så bøtta regnet ned.

Vel, vi lot oss ikke skremme av det, men satte kurs mot Kalnes-skogen. Det begynte å bli ganske mørkt, men jeg lata som jeg ikke var mørkredd og la i vei inn i skogen. Betty løp lykkelig løs, og kom for det meste veldig fint på innkalling, bortsett fra en gang da hun var borte lenge. Kjente jeg ble litt engstelig og pusta letta ut da hun kom løpende ut av krattet.

Senere på kvelden oppdaga jeg at hun har fått løpetid! Er veldig spent på hvordan det vil gå, hvor annerledes hun blir i gemyttet både underveis og om hun endrer seg mye etter løpetid. Hun mangler altså 10 dager på å være 8 måneder, og er dermed bare noen få dager eldre enn det Selma var da hun fikk sin første løpetid.

Lørdag 8 november

Dro på felles tur til området innenfor Tvetervann i dag. Først gikk Betty løs og Selma i bånd. Jeg er fortsatt fascinert av så annerledes Betty oppfører seg i skogen ift hva Selma gjorde på tilsvarende alder. Betty er konstant på utforskning – hun runderer på den ene siden av veien og på den andre siden av veien. Ser ut som hun synes det er gøy å finne en grøft eller en stamme hun kan hoppe over. Ofte når hun hopper er det med alle fire bena samla, som en liten gul antilope. Fantastisk bra kroppsbeherskelse hun har!

Etter hvert gikk jeg litt i forveien så vi fikk litt avstand mellom hundene. Betty klarte heller ikke denne dagen å motstå fristelsen til å kaste seg ut i en grøft og bade litt. Etter et sånt kaldt bad fikk hun virkelig turboen på og raste rundt i skogen. Så kunne jeg få trent litt fri ved fot og sitt og bli etter at den verste energien var tatt ut.

Vi gikk tilbake til de andre og trente sitt og bli mens Andrew kasta baller rundt dem. Jeg må jobbe med timingen min, på å korrigere hvis hun knaller. Noe gikk bra og noe ikke fullt så bra. Det er en utfordring å takle frustrasjonsreaksjonen hennes. Hvis det blir ”for mye” for henne har hun lett for å vise frustrasjon ved å knurre og bjeffe og hoppe rundt.

Hjemme igjen var hun helt rolig i buret sitt til langt utpå ettermiddagen, sikkert både fysisk og mentalt sliten etter skogturen.

Fredag 7. november

På ettermiddagen kom Andrew først hjem og hadde vært ute med Betty og hadde trent litt apportering. Siden hun hadde tøysa fælt hadde han måttet korrigere henne og da hadde hun visstnok godt helt fantastisk fri ved fot etterpå.

Jobber stadig med å få henne til å roe seg inne sammen med Selma – og det er en utfordring. Selma er blitt flinkere, men hun klarer ikke helt å overse Betty og dermed er det fort gjort at de setter i gang med å herje.

Prøver altså å få til at Betty skal klare å ligge rolig ved bena mine eller i biabedden sin uten at det skal skje noe spesielt. Det er tydeligvis det aller vanskeligste – bare å være i ro uten at det skjer noe.

Torsdag 6. november

Prøvde å trene litt med Selma og Betty på den store gressbanen i dag, men det gikk dårlig. For mange forstyrrelser med kattemøkk og interessante lukter i skogkanten.

Vi dro på Stikkaåsen på kvelden. Holdt oss litt på sidelinja og trena bak bilene mens de andre trena lydighet innfor helgens klubbmesterskap.

Onsdag 5. november- Betty er 33 uker

Prøvde å utnytte dagslyset på ettermiddagen og tok med Betty i skogen i nærheten. Gikk først en lang tur, så hun fikk løpt fra seg litt. Traff faktisk på en annen hund – noe som nesten aldri skjer i den skogen. Fikk heldigvis kalt henne inn. Etter litt fysisk utfoldelse trente vi sitt og bli, også mens jeg kasta baller rundt henne.

På kvelden trente vi at Selma og Betty fikk godbit annenhver gang. Ved ett tilfelle knalla Selma og tok godbiten når det var Bettys tur. Skulle nesten tro at Betty huska på det, for senere mens Betty lå i senga si og tygde på tyggeben knurra hun faktisk på Selma!

Tirsdag 4. november

Hadde to treningsøkter med lydighet i dag – én i tilknytning til morgenturen og en på ettermiddagen før jeg dro på mitt siste møte i jaktkomiteen. Gir meg altså som leder og deltager i komiteen. Nå skal tida bruks på egen hund framover!

Mandag 3. november

Betty er virkelig glad i mat. Men, som alt annet er hun også der i høygir sammenligna med Selma. Mens Selma sikler når hun venter på mat, så slafser Betty i full fart, og slikker seg rundt munnen – hun svelger altså unna spyttet. Tydelig å se på henne mot slutten av den ca timeslange turen vi var ute på på morgenen at hun gleda seg enorm til å komme hjem til frokost.

Fikk utnytta dagslyset på ettermiddagen med å gå i skogen i nærområdet med Betty. Trente på at hun skulle sitte og bli mens jeg kasta noen dummies. Trente også litt nærsøk med godbiter.

På kvelden var det siste dagen på valpekurset. Så får jeg vurdere om jeg skal følge opp med ”bronsemerke” kurs til våren.

Søndag 2. november

Vi dro på felles tur til Rokke i dag, og klarte å være så tidlig ute at vi var først i skogen. Ingen andre biler på parkeringsplassen da vi kom, og 15 stk da vi dro!

Andrew hjalp meg med å instruere og vi fikk trent Betty til mye sitt og bli, gå fot og det å unngå å herje med Selma. Gikk ganske fint så lenge Selma gikk i bånd, og noen ganger som vi måtte korrigere når Selma gikk løs.

Oppe ved Krysstjern tente vi opp bål og nøt det fine tidligvinterværet.

Betty fant for øvrig en kulp hun stupte ut i og tok noen svømmetak i det kalde vannet. Heldigvis hadde jeg med dekken til henne som jeg tok på da vi satte oss ned. Hun var flink til å ha det på – prøvde (nesten) ikke å ødelegge det.

Ellers er det bare å innse at hun hører bedre på Andrew enn på meg, har større respekt for ham. Så, jeg må stadig jobbe med å bli en bedre hundefører, for hun kan mye hvis hun vil og hvis hun får de rette signalene.

På ettermiddagen dro jeg av gårde på fellestrening i den intensjon bare å sitte på stamplass og roe ned.

Lørdag 1. november

Vi dro på trening til Nesodden i dag, i fantastisk vintervær og snødekt jorde. Var sammen med Selma, en voksen jaktlabb og 2 valper på 4 måneder, 8 måneder. Selv om vi prøvde å legge opp treninga sånn som vi gjorde på kurset, gikk det ikke så bra for Betty. Hun var ikke på langt nær så rolig og fattet som på kurset. Tror progresjonen ble for rask for henne. Vi trenger å øve mer kontakt.

Noe annet å tenke på er energinivået hennes, som selvsagt er helt på topp. Ville vel vært bedre å gå en lang tur i forkant av treninga, kanskje.

På stamplass var hun rolig som sist helg, og sov i fanget mitt eller satt stille på teppet sitt.

OKTOBER 2008

Fredag 31. oktober

Hadde tenkt å trene litt på skoleplassen i kveld også, men siden det var Halloween, var det litt mer kaos enn vanlig, og fullt av folk på skolen. Så, vi måtte begrense treninga til gangstiene i området. Fot og sitt og bli.

Torsdag 30. oktober

Gikk tur med både Betty og Selma på ettermiddagen i dag. Selma ble gal på Betty, så det var ikke så lett.

Gikk bort på skolen i nærheten og trente lydighet med Betty. Har jo skjønt det etter helgen at vi trenger å trene fot, masse fot.

Har nå ommøblert rommet til Betty. Fra før har hun hatt to store bur å være i med litt gulvplass mellom dem. Men, jeg observerte at hun bare brukte det ene buret. Så, nå er det ene buret fjerna, men har satt opp grinder, slik at hun har litt gulvplass ved siden av buret.

Onsdag 29. oktober – Betty er 32 uker

Ingen problemer å sove på ukjent hotellrom for Betty. Hun ble litt forskrekka i heisen i dag, når det kom masse ukjente folk inn – syntes nok det ble litt trangt om plassen.

Vi våkna til vinter i dag – is på veien og det begynte å snø utover formiddagen. Ikke så lett å få Betty til å konsentrere seg om å gå på do. Snø har hun jo ikke sett før, og syntes det var kjempespennende!

Hun måtte ligge i bilen fra lunsj, siden jeg måtte sjekke ut av hotellrommet. Lot motoren gå, så bilen ble oppvarma, og det gikk helt fint å ha henne i bilen.

Var jo på forhånd spent på å ha henne med på hotell, og veldig glad for at det gikk så fint. Det er jo noe hun kan komme borti ved en senere anledning, så fint med den type miljøtrening!

Tirsdag 28. oktober

Dette var dagen da Betty og jeg skulle på kurs med jobben min – hun skulle få være med på hotell. Så, vi kjørte av gårde til Gardermoen tidlig på morgenen. Rommet var ikke klart da vi kom fram, så hun måtte vente i bilen til etter lunsj.

Jeg hadde tatt med meg det store buret hennes og fikk rigga det til på rommet etter å ha ommøblert litt.

Vi tok en lang pause på ettermiddagen og fant oss et skogholt helt inntil flyplassen og trena litt. Inspirert av helgens kurs hadde jeg med meg et par dummier. Måtte korrigere henne litt på å komme rett hjem med apporten, men ellers gikk det fint.

Så skulle Betty opp på rommet, men først måtte hun ta heis for første gang, siden vi bodde i fjerde etasje. Heisen hadde glassvegger på tre sider. Hun var kjempeflink. Syntes selvsagt det var litt rart at ”verden” forsvant under henne, men hun ble ikke redd.

Det gikk helt fint å legge henne i bur på et ukjent rom, hun stressa ikke i det hele tatt, og var helt tyst. Hørte ingen lyder da jeg hentet henne til ny tur på kvelden. Mens jeg spiste middag fikk hun ha tyggeben i buret.

Mandag 27. oktober

Dro på valpekurs på kvelden. Synes jeg hadde med meg en ”ny” Betty etter helgens jaktkurs. Ikke fordi hun nødvendigvis var så annerledes, men fordi jeg har blitt bedre kjent med henne. Har skjønt mer hvordan jeg skal korrigere henne når hun opponerer. Så lenge hun har på seg retrieverbånd, og ikke vanlig halsbånd går det mye bedre.

På kvelden fikk både Betty og Selma litt leverpostei i skål – trente på at de fikk lov å forsyne seg annenhver gang.

 

Lørdag 25. oktober - søndag 26. oktober

Dette var dagen Betty debuterte som kursdeltager, på kurs med Berit og Trond Gjøtterud.

Kort oppsummert ble jeg kjempeimponert over hunden min i dag. Det er helt ubegripelig at det går an å være SÅ flink med så lite trening og en såpass klønete og uproff hundefører som meg. Ingen som helst tvil om at hun har et enormt genmateriale og bare rett og slett er fantastisk. Samtidig som jeg selvsagt tenker at hun kunne vært enda bedre hvis jeg hadde vært flinkere.

Hun klarte ting på kurset i dag som jeg ikke hadde drømt om i mine villeste fantasier. Og til og med av-på-knappen fungerte. Når vi hadde pauser krøllet hun seg sammen og roa helt ned. Dessuten kom det ikke et eneste klynk fra henne under pausene.

Hun hadde riktignok noen ”raptuser” med bjeffing og ”hopp og sprett” på linja, og den atferden er jo noe vi må jobbe med. Men bortsett fra det synes jeg ikke det var noe å utsette på henne.

Vel hjemme igjen var hun selvsagt sliten, og fikk legge seg tidlig.

Her følger beskrivelse av kurset:

Det var med stor spenning jeg møtte opp på jaktkurset med Gjøtterud sammen med valpekjøpere fra Mona hos Anne Engebretsen i Onsøy. På forhånd hadde jeg kommunisert med Trond om det ville gå greit å delta med en valp på 7 måneder, som ikke helt har grunnapporten "inne".

Jeg hadde kanskje innbilt meg at jeg skulle slippe litt "lettvint" fra det, få ha henne mye i bånd, ikke bli noe særlig utfordra… Men, her var det bare å kaste seg ut idet. "Ta av kobbelet", sa Trond, da vi hadde stilt oss på linje. Jeg kikka vanntro på ham, og lurte på om han virkelig mente meg også?

Så startet vi med "sitt og bli" mens det ble kasta tennisballer i nærheten. Det gikk greit så lenge ingen andre hunder løp av gårde, men da nabohunden knalla og også et par andre, var det åpenbart at jeg ikke fulgte godt nok med. Plutselig var Betty langt av gårde. – Vi kom oss etter hvert, og selv om det var enkelte småepisoder senere, klarte hun seg hovedsakelig uten knalling resten av dagen.

I tillegg til Betty var det en jaktlab på 8 måneder, resten "vanlige" labradorer; 4 stk på rundt 2 år og en på 5,5 år.

Vi trente mye på sitt og bli, med tennisballer som fristelse. Eierne fikk hente og hundene skulle forholde seg rolige. Vi trente etter hvert i par, Betty fikk gå sammen med den andre valpen. Og vi tobente fikk utfordringer med å markere ballene som landa i gresset langt ute på jordet – for så å gå fra hunden og hente dem. Etter hvert satt de to hundene igjen ute på jordet, mens vi stod på 20 meters avstand, og Trond kasta baller ganske nært hundene. Begge valpene satt som støtter og bare markerte ballene. Jeg var skikkelig imponert over hva hunden min klarte!

Noe av det vanskeligste var å gå fri ved fot, uten kobbel, mot en ball som var kasta ut. Fri ved fot er virkelig noe vi må trene på; det kan hun ikke på langt nær godt nok. Jeg fikk en del "pepper" – som jeg absolutt fortjente. Hørte at Berit ropte til meg "har du vondt noe sted?". Jeg gikk jo stiv som en stokk, livredd for at hun skulle knalle. Helt sikkert underholdningsverdi for de som så på!

Så skulle de få lov å apportere etter lunsj. Nok en gang var jeg nesten i sjokktilstand over hva vi skulle kaste oss ut i. Andrew, som var hjelpeinstruktør, stod langt nede på jordet og kasta. Og den lille uerfarne hunden min skulle liksom vente på lov, løpe og finne, hente og avlevere til meg. Jeg var jo helt sikker på at det måtte ende med katastrofe. Vel, skal innrømme at vi trengte litt innkjøringstid. Men, hun satt fri ved fot, til og med veldig lenge, mens det ble tatt et omkast. Og hun løpe av gårde som en rakett og søkte og søkte. Hun har jo aldri trent markering på sånne avstander, og er selvsagt uerfaren i å bedømme avstand. Men, du verden, hun gav seg ikke med søket. Og selv om hun var litt i tvil om hun skulle løpe til Trond eller til Andrew, så skjønte hun jo at hun skulle komme til meg. Og hun kom (i hvert fall nesten) rett hjem. Og hun avleverte bedre enn hun har gjort noen gang når hun og jeg har trent alene. Det er jo ikke til å tro!

På slutten av dagen tok hun nesten pusten fra meg. Vi stod på linje alle 7 og Trond kasta 7 baller inn i skogen. Så skulle alle 7 hundene sitte og bli, mens vi tobente alle gikk fra dem, og inn i skogen for å finne ballene. Både Berit og Andrew var jo i nærheten, og jeg regna med at de kunne gripe inn hvis det skulle skje noe som at en av de andre hundene knalla og løp bort til Betty. Så jeg retta meg opp, lata som jeg hadde verdens største selvtillit, kommanderte bli, og strena av gårde, inn i skogen for å finne ball. Da jeg kom ut av skogen, var det nesten til å få tårer i øynene av å se den lille hunden min sitte som et tent lys der jeg hadde forlatt henne. Og det til tross for at to av de andre hundene hadde knalla og løpt inn i skogen.

Passiviteten fungerte også helt utmerket. I de mange pausene lå hun i en krøll i fanget mitt og slappa av. Eventuelt fulgte hun med og markerte det som skjedde ute på jordet. Og på slutten av dagen lå hun på pleddet sitt ved bena mine. Hun kom ikke med et eneste lite klynk. Og takket være det store pleddet fikk hun heller ikke gravd eller gnagd på underlaget.

Dag 2 av kurset hadde jeg om mulig enda høyere puls i utgangspunktet enn jeg hadde første dagen. Nå visste jeg jo på forhånd at jeg ikke kom til å slippe billig unna.

Det vanskeligste dag 2 også var fri ved fot, både med og uten kobbel. Dessuten har hun lett for å begynne å spise gress og snuse i bakken både hvis vi blir stående rolig og i bevegelse. Hun hadde noen episoder med protest hvor hun bjeffa og hoppa rundt meg. Fant ut at det som fungerte best var å trive fram kobbelet og korrigere henne med det, heller enn å ta i henne.

Men, som på første dagen, imponerte hun med å være veldig flink til sitt og bli.

Vi trente blant annet på retning med én og én hund – altså at det ble kasta i to helt forskjellige retninger. Så skulle vi snu oss helt rundt og hente i motsatt retning. Med litt hjelp, klarte hun terrengskiftet med å gå inn i skogen og søke. Og hun var flink til å avlevere selv om hun hadde tendens til litt æresrunder før hun kom helt hjem.

Og på slutten av dagen gikk vi walk up. Da hadde jeg Betty i bånd og hun fikk bare markere, ikke apportere.

Konklusjonen på kurset var at det var veldig lærerikt for meg. Først og fremst lærte jeg mye om at hunden min var atskillig bedre på sitt og bli og på apportering enn jeg trodde, og atskillig dårligere på fri ved fot enn jeg trodde. Men, aller viktigst, jeg har fått et ordentlig prosjekt å jobbe med – meg selv, og kroppsholdning. Er veldig takknemlig til Gjøtterud, som hjalp meg å knekke et par koder på hvordan trene videre med Betty.

Fredag 24. oktober

Hadde ”hyra inn” fotograf i dag – fikk broren min til å ta en del bilder av oss ved Glengsølen. Det er jo så mye enklere å overlate kameraet til noen andre, enn å prøve å få tatt bilder av henne selv.

Trente sitt og bli inne, med gulrotbiter som ble kasta i nærheten av henne uten at hun fikk ta dem. Hun er veldig lydhør for signaler og var rett og slett kjempeflink til å vente på lov med å ta dem. Synes det er litt morsomt at både hun og Selma er så veldig glad i gulrot!

Torsdag 23. oktober

Gikk tur med Betty i et skogområde hun ikke kjenner i dag. Trente en del sitt og bli og fot. I tillegg prøvde jeg noe jeg aldri har gjort før – satte henne igjen og gikk ut i skogen og kasta en markering for henne. Hun satt som en påle og ventet. Gikk tilbake til henne og sendte henne ut. Hun fant dummyen ganske så greit og kom tilbake til meg i full fart. Men, selve avleveringen har vi fortsatt forbedringspotensial på.

Onsdag 22. oktober – Betty er 31 uker

Betty er 31 uker i dag og veier 19.4 kg; - det betyr at hun har lagt på seg ca 3 kg på de siste 10 ukene etter å ha lagt på seg ca 1 kg i uka de første 9 ukene jeg hadde henne.

Jeg har jo tidligere fortalt om saueskinnet. Vel, i dag fikk jeg bekreftet at hun ikke er klar for det. Hun lå litt i bilen på ettermiddagen, og da hadde hun klart å få tak i sauskinnet i Selma sitt bur gjennom bursprinklene. Da jeg åpna bilen satt hun med munnen full av ulldotter fra sauskinnet, og med masse løse deler rundt seg.

På kvelden satt jeg litt ute i hagen med Betty i fanget. Tenker jo stadig på nye versjoner av ro-treningen.

Tirsdag 21. oktober

Jeg følger altså opp kiropraktorens anvisning og masserer og stretcher Betty et par ganger om dagen. Ser ut til at den stramme muskelen er ferd med å bli bedre.

På kvelden tok jeg med Betty bort på skolen like ved oss og trente lydighet på asfaltplassen – sitt og bli og fot.

Mandag 20. oktober

Gikk tur med begge bikkjene på ettermiddagen. Tok dem med i skogen, og lot Betty gå løs og Selma i bånd. Selma ble helt gal på Betty – ville mose henne ned i bakken. Etter å ha fått brukt litt energi i skogen gikk de veldig fint i bånd, en på hver side av meg på tur på gangstiene i området.

På kvelden var det valpekurs. Fredrik fra jaktkomiteen kom og fortalte litt om jakt og demonstrerte litt øvelser med hunden sin.

Søndag 19. oktober – Betty er 7 måneder

Gikk spor i dag også og fortsatte med merking tilpasset godbit eller pinne. Jeg bandt henne faktisk til et tre halvveis i sporet og gikk tilbake og plukket opp merkebånd. Gjentok å binde henne opp også på slutten av sporet. Det gikk helt fint, hun verken lagde lyd eller bet i kobbelet. Belønna med pølsebiter i dag, og ikke leverpostei. Mindre søl, men det smaker nok ikke like fantastisk godt som leverposteien…

Gikk i skogen med henne på ettermiddagen – og hun fikk løpe løs. Riktignok fant hun noen tomme bokser i skogen som hun ville rase rundt med, men de hadde interesse i kortere tid enn det har hatt tidligere. Hun ble liksom lei av å løpe rundt med dem.

Lørdag 18. oktober

Gikk spor med Betty, etter 50 minutter. Hadde merka pinnene og godbitene med forskjellige typer merkebånd. Synes hun blir flinkere og flinkere til å plukke opp pinnene og i hvert fall komme nesten bort til meg med dem. Fortsatt er det en utfordring at hun går altfor fort.

Tok Betty til kiropraktisk behandling i dag. Synes jeg har merket noen ”klikkelyder” oppe i hoftepartiet. Kiropraktoren fant at hun hadde en veldig stiv muskel på innsiden av venstre lår, ned mot kneet. Og ”tilhørende” muskelknuter på høyre side bakerst på ryggen. Så jeg fikk i ”lekse” å massere, samt å tøye bakbenet framover. Beroligende at det ikke var verre enn som så. Og veldig greit å få tatt en sjekk på bevegelsesapparatet hennes.

Fredag 17. oktober

Dro på tur i Kalnesskogen alle 4 på ettermiddagen, - og gikk hver for oss og trena. Siden det var et stykke til bilen tok jeg sjansen på å binde opp Bety og legge spor til henne. Hun var flink til å vente, kom riktignok med noen små klynk, men hovedsakelig var hun stille. Så la vi oss på det store turteppet og roa ned mens vi venta på sporet. Venta til hun slappa helt av før vi gikk det.

I dag gikk sporet kjempefint! Tror jeg har knekt koden for å få henne til å gå med nesa ned, passe fort og dessuten bry seg om å plukke opp pinnene og komme til meg med dem. Det jeg gjorde i dag var å legge annenhver gang pinne og annenhver gang leverbit, - også merka jeg alle funnene, og lot henne ikke gå over noen. I bytte for pinnene fikk hun leverpostei på tube.

Hun gikk med lav fin nese, og ble ivrig når hun fant pinner. Selv om hun tygde på dem, kom hun altså til meg med dem og satte seg ned for å vente på leverpostei. Det gjenstår å få henne til å hente dem på en penere måte, uten å tygge på dem, og helst levere dem i hånd, og ikke bare slippe dem. Men, hun er jo helt i startfasen av å lære å gå spor, så jeg regner med hun blir støere på det med mengdetrening.

Torsdag 16. oktober

Trente litt lydighet på asfaltplassen ved skolen i dag tidlig ifm morgenturen. Tenker å få til en del korte økter framover med sitt og bli og fot.

På ettermiddagen dro vi til dyrebutikken i Råde og jeg handla dress til Betty – 2lags, med fleece innerst og regnbeskyttelse ytterst. Hun var veldig flink til å prøve tøy, og vandra freidig rundt med dressen på seg. Helt annerledes enn når Selma prøver ting – hun ser jo alltid så ulykkelig ut.

Onsdag 15. oktober – Betty er 30 uker

Betty var med Andrew og Selma på tur i Hafslundskogen på ettermiddagen.

Vi dro på sosial trening på Stikkaåsen. Betty var litt ukonsentrert, så det ble ikke den beste treninga.

Kjøpte for øvrig et par sauskinn i dag – fint å kunne legge i bilburene når det etter hvert begynner å bli litt kaldere. Det var i hvert fall det jeg tenkte da jeg kjøpte dem. Men, ut fra Bettys reaksjon ser det ut som jeg må vente litt med å ta det i bruk. Hun ble fullstendig i ”jaktmodus” av det skinnet. Bet og herja med det. Da jeg ”stengte” det inne i buret hennes vaka hun rundt buret og var veldig opptatt av det. Det var visst et veldig interessant hårvilt….

På kvelden trente vi litt med ball inne. Hun fikk sitte og bli mens ballen trilla av gårde. Etter en stund fikk hun hente den. Var veldig rolig og flink.

Tirsdag 14. oktober

På ettermiddagsturen i dag kom naboens digre mastiff løpende bort til Betty – han hadde klart å komme seg ut av halsbåndet sitt. Naboen kom løpende etter, men klarte ikke å få tak i hunden. Jeg prøvde å holde meg mellom Betty og mastiffen. Men måtte gi opp å skremme ham bort, siden naboen da aldri fikk tak i ham. Heldigvis var han jo ikke ekkel mot Betty, selv om hun nok syntes det var litt voldsomt med 50 kg hund som ville lukte på henne.

På ettermiddagsturen med begge slo Selma seg vrang for en gangs skyld – ville herje med Betty og opponere mot meg. Tydelig at det skjer et eller annet med henne nå etter hvert som Betty blir eldre.

Mandag 13. oktober

Startet dagen med å gå lang tur med Betty. Jeg prøver å bytte litt på når hun får frokost om morgenen, noen ganger før vi går tur og noen ganger etterpå.

Gikk tur med Selma og Betty sammen på ettermiddagen, og det gikk ganske greit.

Valpekurs på kvelden.

Søndag 12. oktober

På morgenen gikk Andrew blodsporet med Selma, og jeg gikk bak og så på mens Betty var i bilen. Selma synes spor er kjempegøy, og det var ordentlig ”trøkk” i henne. Men, det må nok mer mengdetrening til før hun er konkurranseklar.

Prøvde et nytt sted for passivitetstrening i dag – på den nærliggende barneskolen. Har nemlig tenkt en del på dette med passivitet i skogen. Hun er jo veldig til å sysselsette seg selv med å gnage på pinner og grave i jorda. På asfalten på skoleplassen var det ikke så mye for henne å finne på. Men, hun gjorde det hun kunne – gnage på barken på treet hun var bundet i. Hun bjeffa også noen ganger. Da hun la seg ned og var fredelig, avslutta jeg treningsøkten.

Lørdag 11. oktober

Vi møtte de andre på jakttrening på jordet der Kari bor. 5 ekvipasjer som trente på jordet, mens 3 av oss med yngre hunder bare satt og så på.

Betty var veldig flink til å ligge på teppet sitt ved bena mine. Det blir jo en annen form for rotrening enn å være bundet til et tre noen meter unna. Ikke passivitet, men en aktivitet som er å forholde seg rolig. Lot henne ikke få lov til å grave i bakken eller spise gress/halm.

Etterpå dro vi mot Trøsken. Andrew la blodspor til Selma og jeg la bruksspor til Betty. Lenge siden sist vi gikk spor. Jeg la annenhver gang godbit og pinne. Hun var veldig flink til å søke spor, og ikke ta overvær. MEN hun var ikke flink til å plukke pinner, de hun fant var hun rask med å slippe igjen. Så det er noe vi må trene mer på.

Fredag 10. oktober

Andrew hadde vært ute på en times tur med begge hundene i regnværet da jeg kom hjem.

De var rolige og avslappa utover kvelden. Betty har blitt veldig flink til å legge seg og sove ved bena mine. Virkelig forbedring fra ikke å klare å slappe av uten å bli satt i bur. Og hvis hun får ligge i fanget er hun kjempefornøyd. Hun er mye mer glad i kroppskontakt enn Selma var på tilsvarende alder.

Torsdag 9. oktober

Dro på lydighetstrening på Stikka. Dvs. Betty var bundet i wiren sin til et tre og trente på passivitet. Hun gjorde alt fra å lage lyd til å legge seg pent ved treet hun var bundet i.

Inne går det stadig bedre med de to hundene sammen. Ser ut til at begge begynner å skjønne at vi ikke aksepterer noe leking og herjing innendørs – det stopper vi umiddelbart.

Onsdag 8. oktober – Betty er 29 uker

I dag kom Andrew først hjem og gikk ut med begge. Det er fortærende, men han takler mye bedre enn meg å gå ut med begge to – så ut til å ha full kontroll på gressbanen med sitt og bli på den ene mens han gikk med den andre, for så å bytte… Begge har tilsynelatende større respekt for ham enn for meg.

På ettermiddagen tok jeg en tur med stolsekken i skogen og Betty satt i line. Hun lagde en del lyd, men jeg overhørte det der jeg satt og leste.

På kvelden dro vi på sosial trening på Stikka. Veldig bra, med hilsetrening, altså at folk kom bort og hilste på meg og Betty skulle sitte stille. En del trening på sitt og bli ved siden av andre hunder mens jeg gikk og hilste på folk. Hun klarte seg veldig fint.

Hjemme igjen var jeg litt ”sjef” med å gi Selma og Betty appelsin (de liker det utroligste, disse labradorene!) annenhver gang. De venta fint på sin tur.

Tirsdag 7. oktober

Gikk en lang tur med Betty på morgenen. Vi traff på 2 løse settere. Kjenner til dem fra før og vet de er harmløse. Men, Betty syntes nok det var litt skummelt. Jeg prøvde å få henne til å sitte bak meg og skjerma så ikke de fremmede hundene skulle komme helt bort til henne.

På ettermiddagen valgte jeg å lufte en hund av gangen etter gårsdagens fadese. Men, det betydde jo at jeg måtte sette Betty tilbake i bur, mens jeg var ute med Selma. Da jeg kom tilbake var det konsert inne, så jeg måtte sitte på trappa en stund til det ble stille og jeg kunne gå inn.

På kvelden var det filmkveld arrangert av jaktkomiteen. Betty fikk være i bilen.

Mandag 6. oktober

I dag fikk Betty prøve seg på fasan. Hun oppførte seg litt annerledes enn med dua. Lukta lenge, innstendig og sammenhengende på den før hun plukka den opp fint. Hun ble nok litt ”hetere” enn med dua, så jeg avslutta forsøket ganske kjapt.

På ettermiddagen prøvde jeg å lufte begge hundene sammen, sånn som jeg har gjort en del ganger før. Men, i dag ble det helt kaos. Det begynte med at Betty gjorde seg litt vrang og hoppa opp på meg og bjeffa. Da ble Selma helt vill, kasta seg over Betty og moste henne i bakken. Tror jeg må tolke det som et mistillitsvotum fra Selma. Hun syntes nok ikke jeg var sjef nok til å håndtere situasjonen, så hun måtte bare ta over…

Valpekurs på Stikka på kvelden.

Søndag 5. oktober

Rakk en liten passivitetstrening på morgenen i dag, mens Andrew la blodspor for Selma. Betty ble litt urolig da Andrew forsvant inn i skogen. Men etter ca 10 minutter la hun seg faktisk ned på teppet sitt. Da belønna jeg med å gå bort og la henne ligge i fanget.

På formiddagen prøvde vi å få til at begge hundene skulle være løse og fredelige i stua. Betty brukte ganske lang tid på å vandre rundt i første etasje, og prøvde å erte opp Selma et par ganger, men til slutt la hun seg på gulvet. Det så ut som det ikke var fredelig nok for henne, så jeg tok henne inn i buret hennes på kjøkkenet, men lot døra stå på gløtt. Og da la hun seg og sov et par timers tid.

Vi tok en tur til Hafslundparken på ettermiddagen – jeg var på utkikk etter noe fargerikt høstløv i ”passe høyde” for å få tatt fine bilder av Betty. Fant ikke det, men som vanlig var det jo noen fuglemotiv der. Betty var også denne gangen helt rolig i nærheten av ender og gjess, men ganske så interessert i fuglemøkka.

Betty fikk vente i bilen mens vi gikk blodsporet med Selma. Veldig mange måneder siden sist vi trente blodspor med henne, og det tatt i betraktning gikk det slett ikke verst. Hjemme igjen tok jeg med meg rådyrskanken ut på kveldstur med Betty og lot henne finne den på gressbanen. Hun plukket den resolutt opp og bar den fint av gårde. Stor kontrast til første gang Selma så en rådyrskank. Da stod pelsen hennes rett til værs og hun syntes det var skikkelig skummelt…!

Lørdag 4. oktober

Nok en dag ut i skogen med stolsekk og Betty i wire til et tre. Dette går jo greit så lenge det er varmt nok, men vil være vanskelig å få trent når det blir for kaldt for henne å sitte stille. Tror nemlig det vil fungere dårlig å sette på henne dekken, at hun antagelig vil bite det i stykker. Og selv om jeg legger teppet hennes på bakken, så herjer hun jo så mye med det, at det ikke ligger pent som isolasjon mot underlaget. Må gruble litt på dette…

Fredag 3. oktober

Vi tok en Sverige-tur i dag ifm at bilen skulle på service. Mens vi venta gikk vi ut i skogen. Betty ble bundet opp med wire og Andrew trente litt med Selma. Betty ble litt stressa da Andrew gikk av gårde for å legge ut dummy til Selma. Hm… Hittil har jeg trodd det har vært Selma som er så interessant, men nå begynner jeg å lure på om det er Andrew hun ønsker nærhet til. Liker ikke det, vil jo at hun skal være mest opptatt av meg.

Ellers handla vi på svenskenes svar på Felleskjøpet…: Lantmännen – kjøpte et dekken til henne. Greit å være forberedt på den kalde årstida.

Torsdag 2. oktober

Inspirert av boka jeg leser prøvde jeg en litt annen form for passivitetstrening i dag enn det jeg har gjort hittil. Tok som vanlig stolsekken og Bettys teppe med meg ut i skogen og satte meg til med henne bundet ca 5 meter fra meg og tok fram den nye boka mi. Altså istedenfor å sitte like ved siden av henne eller ha henne i fanget. Som forventa brukte hun mye tid på å grave i bakken og herje med skogsbunnen. MEN i tillegg til dette bet hun over skinnkobbelet hun var bundet i. Heldigvis oppdaga hun ikke at hun var løs, så jeg tror ikke hun skjønte sammenhengen. Jeg har jo vært redd for at hun skulle bite over kobbelet og derfor ikke tidligere turt å ignorere henne tidligere. Optimistisk bandt jeg henne i jaktkobbelet isteden, tenkte at det kanskje ikke var så godt å bite i som skinn. Men, noen få minutter, så hadde hun bitt over det også. Også denne gangen klarte jeg å avverge at hun oppdaga at hun var løs. Tok henne på fanget og da sovna hun med én gang etter formiddagens strabaser.

Vel, det var dermed ikke annet å gjøre enn å kjøre av gårde til butikken og kjøpe wire kledd med plast i en dyrebutikk – den skal det være umulig å bite over.

På kvelden dro vi på trening i klubben. Og jeg fikk prøvd ut wiren. Bandt henne til et tre noen meter fra meg og satt selv på stolsekken og så på de andre trene. Hun bet jo på wiren, men ikke så mye. Hun gravde også i bakken. Men, stort sett var hun helt stille med unntak av et lite pip. Hun la seg faktisk også ned på teppet sitt. Jeg la henne i bilen på et tidspunkt hun var veldig rolig. Synes dette var en bra start tross alt. Og kommer til å fortsette med denne formen for trening framover.

Onsdag 1. oktober – Betty er 28 uker

Dro på sosial trening på Stikka i dag. Veldig bra trening med forskjellige hilsesituasjoner – altså at folk kom bort til oss og skulle hilse på meg. Betty skulle sitte i ro.

Fikk overlevert boka jeg hadde bestilt av Gunilla Wedeen. Gleder meg til å lese den, tror det er annerledes enn mye annen hundelitteratur jeg har lest.

På kvelden var jeg alene hjemme med hundene. Selma ble begunstiget med å få ligge i sofaen, og Betty måtte ligge på gulvet i biabeden sin, mens jeg leste bok og så på TV. Det gikk veldig fint, og de sovna etter hvert begge to.

SEPTEMBER 2008

Tirsdag 30. september

Prøvde meg med due igjen i dag, og i dag tok hun den med én gang. Til gjengjeld ble hun litt vel ivrig, så jeg gav meg ganske kjapt med det. Da trenger jeg ikke prøve mer med due på en stund, tenker jeg. Har lyst til å la henne bli introdusert for annet vilt også, men ellers tenker jeg at det ikke er det med vilt vi trenger å legge vekt på framover, men grunnapporten.

På kvelden dro vi på jakttrening på Jeløya. Dvs. som vanlig satt vi bare på sidelinja og så på. Regnet bøtta ned, så jeg satt med Betty i fanget under en stor paraply på stolsekken min.

Gav begge hundene en dose med Bayvantic på kvelden. Dessverre er jo flåtten aktiv store deler av året hos oss, så vi må fortsette behandlingen utover høsten.

Mandag 29. september

Oppglødd etter gårsdagens opplevelse med due, var jeg spent på om Betty ville håndtere en dummy like elegant, så jeg tok med meg dummy ut på tur. For det meste bar jeg den selv, men lot henne også få bære innimellom og øvde på avlevering. Det gikk bedre med dua enn det gikk med dummyen – noe så rart, jeg ville ha forventa motsatt.

Vi var på tur i Mossemarka i dag. Betty gikk for det meste i bånd, og Selma gikk litt løs. Så fikk de begge gå løse og leke litt på slutten. Selma driver stadig et slags dresseringsforsøk ovenfor Betty – men ser ikke ut som det er så vellykka, også er det vel mest lek, selv om det er mye lyd og brytekamper.

På kjøkkenet på kvelden var for øvrig Bety fantastisk flink. Oppmerksom på alt jeg drev med, men ikke en eneste lyd, og okke en eneste tendens til å bite på noe ulovlig. Dessuten hadde vi en morsom opplevelse med en gullerot. Hun hadde fått en liten bit av Andrew. Mens hun spiste den, hadde han lagt en annen bit ved siden av henne og tenkte at hun kunne spise den etterpå. Men, da han skulle observere hvor langt hun hadde kommet satt hun og så på ham og ventet på tillatelse til å ta bit nummer 2.

Den hunden lærer altså så fort at det er helt skremmende. Det er jo så vi tobente ikke klarer å følge med! Rett og slett helt utrolig hva slags egenskaper hun har!

Søndag 28. september

Begynte dagen med et par timers tur alle 4. Så slappet hundene godt av mens vi jobbet med hus og hage.

På ettermiddagen bandt jeg Betty i et tre med et tyggeben mens jeg fortsatte hagearbeidet. Hun konsentrerte seg om tyggebenet til hun hadde spiste det opp. Etterpå var hun raskt i gang med å grave et stort hull ved roten av treet.

Jeg hadde fått med meg en due hjem etter jaktprøva i går og tenkte at jeg hadde veldig lyst til å prøve hvordan Betty reagerte på vilt. Jeg grudde meg litt til å prøve, visste jo ikke hvordan hun ville reagere… tok med meg dua i ryggsekken og Betty og jeg gikk til skogen. Jeg la dua fra meg i lyngen og lot Betty gå i bånd bort til den. Hun lukta på den én gang og gikk videre, så kom hun tilbake og lukta på den en gang til, og enda en gang. Den fjerde gangen var det akkurat som hun hadde undersøkt nok, så hun gikk bort og tok den opp i ett fint grep. Så, la hun i vei i bånd foran meg. Jeg fikk henne etter hvert til å gå bak meg. Så kalte jeg henne inn, fikk henne til å sitte og holde. Det var ikke antydning til tygging eller herjing. Første gangen var hun litt treg med å avlevere, de neste gangene gikk det kjempefint.

FOR en hund! Jeg tenker på hvor ufattelig mye Andrew har måttet trene med Selma for at hun skal ta vilt. Og Betty gjør det altså helt spontant.

Og det som var litt morsomt var at Betty var mye mer fattet og rolig enn hun er ifm dummy. Og hun virka 10 hakk mer stolt og fornøyd. Jeg turte ikke å la henne bære den hjemover. Vi bor jo i ett tett boligområde, og jeg kunne sikkert ha blitt anklaga for ”due-mishandling” hvis noen hadde sett oss. Så jeg la den tilbake i sekken. Enda en morsom ting var at Betty gikk fantastisk flott fot hele veien hjem. Muligens klarte jeg å imponere henne med å vise henne hvor hun kunne finne noe så spennende. Hun oppførte seg i alle fall helt eksemplarisk!

Lørdag 27. september

I dag var det jaktprøve i avdelingen og Andrew og jeg var med som medhjelpere. Hundene måtte dermed ligge i bilen hele dagen. Heldigvis var det grei temperatur, ikke for varmt og ikke for kaldt. Bra miljøtrening for Betty, med diverse hagleskudd og andre lyder. Hadde henne også litt ute i en pause, og hun fikk se noen av ekvipasjene i aksjon. Hun fulgte interessert med på hunder og viltet som ble kastet, men var helt rolig.

Vi tok en tur i Hafslundparken på ettermiddagen. Det virka som alle parkens fugler var samlet på ett sted – mange enormt svære gjess og ender. De er jo så vant med både folk og hunder, så de ble ikke særlig redd oss der vi passerte på et par meters avstand. Betty gikk pent forbi dem, og var i grunn mer interessert i fuglemøkka på bakken enn i fuglene.

Fredag 26. september

På tur alle 4 i et par timer på ettermiddagen. I bånd i begynnelsen. På slutten av turen fikk de løpe løs i skogen og på jordet. Vi gikk blant annet en del langs veien. Betty er fortsatt mer miljøprega enn det Selma er – blir litt engstelig hvis det kjører store biler forbi oss. Så, det er bare å fortsette å trene på sånne ting.

Hun sovna i senga si på kvelden. Vi prøver altså å få til at de begge kan være løse i stua, men ikke ta kontakt med hverandre og at Betty holder seg i senga si.

Torsdag 25. september

Vi dro på lydighetstrening på Stikka i dag. Dvs. Betty var med på fellesøvelsene sitt og bli og dekk og bli. Selvsagt atskillig kortere tid enn de voksne hundene. Etterpå satt vi på sidelinja og så på de andre ekvipasjene trene. Hun er veldig flink og rolig i sånne settinger.

Onsdag 24. september – Betty er 27 uker

Betty veier nå 18,2 kg, og vokser altså veldig mye saktere enn hun gjorde i begynnelsen. 

På ettermiddagen fikk jeg besøk av en venninne. Vi dro på tur i retning Krysstjern. Prøvde litt forskjellige varianter med begge hundene løs, bare Selma løs og bare Betty løs. Det fungerte best å la Selma være i bånd og Betty løs.

Så dro vi videre på hyttetur. Begge hundene fikk være ute sammen med oss og nyte solnedgangen i den deilige sensommerkvelden.

Tirsdag 23. september

Begynte dagen i dag også med lang tur på morgenen. Trener stadig på at hun skal gå pent uten å trekke, på siden eller bak meg, ikke foran. På ettermiddagen gikk jeg med begge – det var litt mer tull enn i går. Det som typisk skjer er at Betty tar kontakt med Selma, så blir det litt kaos når Selma ”svarer”.

På kjøkkenet på ettermiddagen var hun roligere enn noen gang – ser ut som gårsdagens ”øvelse” med at hun måtte ligge i senga si hjalp.

Mandag 22. september

Gikk lang tur med Betty på morgenen før hun fikk frokost i dag – greit å variere tidspunktet for foring.

Jeg tok med begge hundene ut på en times tur i bånd på ettermiddagen. Det gikk nesten perfekt. Mye av turen hadde jeg begge bundet til livet – en på hver side. Og de fikk ikke gå foran, bare på siden eller bak.

Prøvde noe nytt på kjøkkenet – at Betty måtte ligge i senga si (altså ikke i buret) mens jeg jobba. Hun protesterte selvsagt litt først, men gav seg ganske fort. Når hun var helt rolig fikk hun gå hvor hun ville.

På kvelden var vi på valpekurs på Stikkaåsen.

Søndag 21. september

Vi dro på tur til Krysstjern i dag – gikk hver for oss og møttes oppe ved vannet. Betty og jeg øvde på å sitte rolig under et tre, mens jeg kasta kongler i vannet. På vei ned øvde vi på at hun skulle gå bak meg på stien.

På kvelden tok jeg meg som så ofte før en tur i skogen med stolsekken – og vi var der et par timer.

Gav siste dose med ormkur i dag – har ikke sett noe innvollsorm.

Lørdag 20. september

Gikk over til å fore Betty 2 ganger om dagen i dag – så ingen tegn til at hun savna mat midt på dagen.

På morgenen tok vi en felles tur i lysløypa på Kurland. Betty syntes ikke noe særlig om å måtte gå bak Selma – hun vil helst være først!

På ettermiddagen gikk vi tur i Greåkerdalen, og over jordene. Betty og jeg holdt oss på lang avstand når Andrew og Selma trente apportering – det ser ut som det er mer stressende for henne at Selma apporterer enn om vi observerer fremmende hunder.

Lørdag 20. september

Gikk over til å fore Betty 2 ganger om dagen i dag – så ingen tegn til at hun savna mat midt på dagen.

På morgenen tok vi en felles tur i lysløypa på Kurland. Betty syntes ikke noe særlig om å måtte gå bak Selma – hun vil helst være først!

På ettermiddagen gikk vi tur i Greåkerdalen, og over jordene. Betty og jeg holdt oss på lang avstand når Andrew og Selma trente apportering – det ser ut som det er mer stressende for henne at Selma apporterer enn om vi observerer fremmende hunder.

Fredag 19. september – Betty er 6 måneder

Betty er et halvt år i dag! Hun veier nå 18 kg og er omtrent like høy som Selma. Tilveksten har tydelig flatet ut – de siste 4 ukene har hun bare lagt på seg 1,5 kg, mens hun fram til hun var 21 uker la på seg ca 1 kg i uka. Hun er tynn og høybeint. Hun har ikke fullt så svart nese som da hun var mindre, den har blitt mer brun. Ellers er pelsen kort og myk, og hun har begynt å røyte de siste ukene. Hadde jeg enda kjøpt en svart hund, så kunne jeg skyldt på Selma. Men, nei, nå er det veldig lett å se hvem sin hund som røyter…! Hun har en fantastisk nydelig pelsfarge – med mørkere partier i ansiktet, langs ryggen og nederst på bena.

Jeg går over til å fore henne 2 ganger om dagen fra nå. Jeg forer ift. holdet hennes, men bruker selvsagt Eukanubas anvisning som et utgangspunkt. Synes det er viktig at hun holder seg slank. Hun er skrekkelig glad i mat og enormt ivrig ved foringstid. Jeg mistenker også at de få gangene hun våkner før meg på morgenen, så er det fordi hun er sulten, og ikke fordi hun må på do. Hun klarer seg som regel med 6 dopauser i løpet av dagen. Om natta sover hun som regel 7 timer og er helt rolig i buret sitt.

Hun er alene hjemme mens jeg er på jobb, men jeg har kortere dager i denne innkjøringsperioden. Det virker på meg som hun er rolig i det store buret sitt; - hun er ikke noe spesielt stressa når jeg kommer hjem, får inntrykk av at hun har sovet godt.

Treningsmessig gjør vi ikke så mye annet enn å prøve å få på plass ro og hverdagslydighet, inkludert gå pent i bånd, fot, innkalling og sitt og bli. Vel, vi trener altså litt spor i tillegg. Det med apportering synes jeg er såpass vanskelig at jeg kvier meg for å ta tak i det. Det lengste vi strekker oss til er at jeg bærer på en dummy når vi går tur, og den får hun av og til lov å bære og avlevere til meg.

Nok en dag med ro-trening med Betty. Hun fikk ligge stille i Biabedden mens vi så film. Og etterpå tok jeg en tur til skogs med stolsekk og bok. Hvis hun får ligge i fanget mitt ute i skogen, krøller hun seg sammen og sover. Hvis jeg binder henne til et tre, graver hun seg under alt som er av røtter, og biter og gnager på det hun får tak i. Er litt usikker på hvordan jeg skal klare å få til at hun legger seg på teppet sitt ved siden av treet og slapper helt av…?

Torsdag 18. september

Gikk tur med alle 4 i ettermiddag også – blant annet fikk de herje på et jorde. Utfordringen med å ha Betty løs der var at det var så mye rådyrmøkk som hun ville spise. Så jeg måtte gå etter henne og passe på.

Prøvde å gå spor med Betty i Kalnesskogen på kvelden, men det ble litt sent og litt for mørkt. Fikk nok en påminnelse om at det antagelig lønner seg å legge pinne og godbit annenhver gang. Denne kvelden hadde jeg lagt bare pinner. Ser ut til at det må godbiter til for å unngå overvær. Hun har ingen problemer med å finne pinnene hvis hun vil, men det hender at motivasjonen til å følge sporet videre er større enn motivasjonen til å plukke opp pinnen.

Morsomt å legge pinnene sammen med andre pinner og observere hvordan hun iherdig leter seg fram til den riktige pinnen (som jeg altså bare har holdt i noen sekunder)!

Onsdag 17. september – Betty er 26 uker

Vi gikk felles tur med hundene i dag, med kobbel bundet til livet. Mye bedre å gå tur når en har hendene fri. Tanken er altså at de tobente går først, og hundene følger bak. Ikke alltid lett å få til…

På kvelden dro vi på såkalt sosial trening på retrieverklubben. Andrew hadde treningsansvaret og han hadde lagt det opp veldig fint.. Vi ble utfordret på hva slags kroppsholdning vi har når vi går med hund.

Betty var med på den første biten av treninga. Etter pausa lå hun i fanget mitt mens jeg satt på stolsekken. Jeg opplevde det jeg ofte opplever – at folk kommenterer hvor rolig Betty er. Det er tydeligvis ikke alle som kan ha sin 6 måneder gamle valp liggende rolig i fanget og bare observere diverse andre hunder på litt avstand. Samtidig tenker jeg i mitt stille sinn at det er nok ikke alltid hun er så rolig…!

Tirsdag 16. september

Vi oppsøkte den skumle skateboard-banen på nytt i dag – og hun syntes ikke det var skummelt i det hele tatt. Flott! Det skulle altså bare litt miljøtrening til.

Omsider ser det ut til at døgnrytmen til Betty begynner å ”komme på plass”. Jeg aner vel at hun aldri kommer til å bli som Selma, som kan sove veldig lenge om morgenen. Men, nå er Betty i hvert fall helt rolig fra 23-06. Selv om jeg av og til kan registrere at hun er våken i 05-tida, så legger hun seg og sover videre uten noe bråk. Det er vanskeligere for henne å være rolig fra 00 til 07, så hun har tydeligvis en innebygd klokke som sier fra.

Mandag 15. september

Startet med å skjære ned på midt-på-dagen måltidet i dag, tenker å gå fra 3 over til å fore 2 ganger om dagen.

Skulle lufte Betty nær en skateboard-bane og observerte at hun ble veldig redd for alle lydene og ungdommer som for i full fart fram og tilbake. Dermed tok jeg henne med meg bort der og satte meg på utsiden. Det tok ikke så lang tid før en av de yngre skaterne tok kontakt og ville hilse på Betty. Så fikk hun lukte på skate-boardet hans og se at han skatet av gårde etterpå.

Tredje kvelden på valpekurset. Vi fikk prøvd oss på nærsøkøvelse, i tillegg til det vanlige sitt og bli og dekk og bli.

Søndag 14. september

Så på et TV program om Ferrari i helgen – de har som kjent helt spesielle kjøreegenskaper. Du får ikke kjøpt en uten å ha en CV på å kjøre racerbil; - det er altså ikke for hvem som helst. Etterpå slo det meg – det er jo det har! – Betty er som en gul Ferrari! Høyt tempo og lett på gassen, utfordringen er dette med styringen. Tror det meste av det vi trenger å jobbe med skyldes at føreren er for dårlig sjåfør… Jeg egner meg kanskje bedre til å kjøre Folkevogn eller Mitsubishi?

Hvis jeg sammenligner Betty og Selma, så skjer alt, absolutt alt raskere med Betty. Enten hun spiser en gulrotbit, skal gå opp en trapp, komme på innkalling eller gå inn i buret sitt. Det virker som hun er propp full av forventning og motivasjon, at hun bare venter på ”neste trekk” som garantert må være mer interessant enn det nåværende. Hun har et enormt potensial, det er nok meg det står på å utnytte det. Og tempoet og evnene er jo der, så det er vel lugn og ro vi bør jobbe mest med, tenker jeg.

Lørdag 13. september

Gikk felles tur med begge i bånd i 1,5 time på morgenen. Flokklederne først, og hundene etter. Det fungerte ganske greit, og det var liten tendens til at de ville herje med hverandre. Og godt slitne ble de begge to, så Betty sov godt utover dagen.

På kvelden tok jeg meg en tur i skogen med stolsekken igjen. Hun gjorde mye av det samme som i går, satt mye stille og kikka, holdt på med prosjekt ”grave seg til Kina fra en furu i Norge”, og en liten episode med bjeffing. Siden jeg satt og leste i ”Retrieveren som apportør” var de lett å totalt overse lydene hennes. For øvrig leser jeg at forfatterne av boka anbefaler en annen metode for å lære hunden å sitte oppkoblet, nemlig først å lære den sitt og bli, løs, på kommando. Så ta på kobbelet uten å binde fast, og til slutt binde fast hunden. For så å gi belønning når hunden er tyst og rolig.

Ja, det er lett å bli forvirret ift. hvordan en best skal gjøre dette. Jeg har tenkt at det lett vil bli en konflikt hvis hun skal være under kommando og at akkurat denne øvelsen ønsker jeg så lugn som mulig.

Noe jeg synes er rart er at det med å ligge stille ved siden av meg, enten det er på bakken ute i skogen eller på stuegulvet, er noe hun gjør nærmest uten en eneste protest, og gjerne lenge av gangen, med tendens til at hun sovner. Mens, løs inne, f. eks. på kjøkkenet, kan hun godt finne på å sette i gang med å bjeffe for å få en reaksjon. Altså veldig tålmodig i én situasjon og veldig utålmodig i en annen.

Fredag 12. september

Jeg gikk ettermiddagstur med hundene i over en time i dag – i bånd rundt i området. Det var nok litt mer ”krøll” enn i går, men etter hvert begynte de også å bli såpass slitne at de gikk ganske så fint. Etterpå slapp jeg dem løs på gressbanen og de fikk herje fritt. De holdt faktisk ikke på så lenge som jeg hadde forventa. Selma synes tydeligvis det er gøy å leke med Betty.

På ettermiddagen gjorde jeg noe jeg ikke har gjort før, og som jeg antagelig skulle ha gjort masse av… Tok med Betty, en stolsekk og en bok og gikk til skogen i nærheten. Bandt henne til et tre og satte meg ved siden av og leste bok. I begynnelsen satt hun bare helt stille og rolig og kikket rundt seg. Etter en stund begynte hun å grave i bakken og fant røtter og grener å gnage på. Hun hadde bare et par korte episoder hvor hun kom med et par bjeff. Etter en time var hun såpass rolig at vi gikk hjem igjen.

På kvelden gjorde jeg som jeg har gjort mange ganger – la meg på gulvet i stua med henne ved siden av meg. Tillot ikke at hun reiste seg. Hun ble veldig rolig etter hvert. Synes denne øvelsen går bedre og bedre, og har en idé om at det er viktig å holde på med dette.

Torsdag 11. september

Har tatt fram dummyen og skal prøve å jobbe litt med avlevering. Prøver en ”myk” tilnærming ved å ta den med meg ut på tur. På morgenturen fikk hun bære den litt i bånd rundt i nabolaget, så kalte jeg henne inn og øvde på at hun skulle sitte rolig og holde fast. Holde fast selv om jeg holder i apporten. Og etter hvert slippe når jeg sier takk. Synes hun er veldig flink til både å holde fast og å slippe. Deler av turen bar jeg selv på apporten.

På ettermiddagen hadde jeg den beste turen så langt med både Betty og Selma i bånd. Det var litt moro da vi møtte en jeg treffer på tur av og til med en tibetansk terrier som heter Flexit. Jeg kommanderte ”jentene” i sitt og de satt så pent, en på hver side av meg, mens lille Flexit bjeffet og dro i båndet som gal. Eieren så med store øyne på meg og kommenterte at mine hunder var så rolige.

På ettermiddagen la jeg to korte spor for Betty i Kalnes-skogen. Hadde litt uflaks med det første, siden jeg møtte på en fyr med en vorsteher som krysset sporet mitt. Dette ble selvsagt litt vanskelig for Betty, og det ble mye overvær. Spor nummer 2 gikk mye bedre, og hun fant uten problemer den siste pinnen som var i en kvisthaug.

Onsdag 10. september – Betty er 25 uker

Lufta begge hundene sammen denne ettermiddagen også. Trente på dette med å gå ut av dører, også etter idé fra Gunilla/Cesar. Jeg har jo ”alltid” gått først ut døra. Men, nå prøver jeg å få til at hundene skal bli sittende igjen, og jeg kaller på en av gangen, selvsagt Selma først. Det gikk ganske fint, faktisk.

Håpet er altså at jeg skal kunne demonstrere så mye lederskap at ingen av de to vil finne på å bråke med hverandre når de går i bånd rundt i nabolaget – fordi lederen, jeg, ikke tillater det. Vil at de skal gå en på hver side og holde seg til siden for meg eller bak meg, ikke foran. Vi er altså ikke riktig ”der” enda, så det ble noen runder med å få de to hundene fra hverandre og løse opp i ”kobbelkaos”. Men, synes det går gradvis framover.

På kvelden la jeg spor for Betty. Ble nok litt overivrig etter lørdagens suksess, så det ble litt lengde på det, og bare pinner. Dessuten tror jeg området var for vanskelig, med for mye hundelukter. Vel, - resultatet var dårlig. Hun tok masse overvær, og hadde problemer med å finne sporet. Min feil, hadde gjort det for vanskelig. Kanskje jeg skal prøve en kombinasjon neste gang, pinne og godbit annenhver gang?

Dro på ”onsdagstrening” på klubben. Jeg satt stort sett på sidelinjen med Betty i fanget og så på.

På kvelden fikk Betty ”raptus” på kjøkkenet, altså sånn som hun har holdt på den siste uka – sitter bak meg og bjeffer. Tidligere har jeg jo prøvd både fullstendig ignorering og å ta henne, uten av noe av dette har fungert tilfredsstilende. I kveld gjorde vi noe nytt. Når hun begynte å bjeffe gikk både Andrew og jeg bort til henne og stod helt rolig med høyreist kroppsholdning og stirret ut i lufta (ikke på henne). Vi måtte gjenta denne ”øvelsen” et par ganger. Men, du verden, så virkningsfullt. Og hun var selvsagt like glad etterpå, kom overlykkelig på innkalling.

Tirsdag 9. september

Hadde med Betty i bilen til en kollega ut på oppdrag i dag. Hvis jeg skal ha henne med på jobb noe mer etter i dag, må hun være i bilen vår, siden jeg ikke får lov å ha henne noe mer på kontoret og heller ikke i leasingbilen.

Var ute i 1,5 time på ettermiddagen med både Selma og Betty. Prøver altså å få de til å gå pent, en på hver side av meg og ikke foran meg. Bandt Betty i kobbel rundt magen og gikk med Selma i bånd til skogen. I skogen slapp jeg begge løs og lot dem springe. Selma gjorde noen forsøk på å sette Betty på plass. Jeg klarte å få avbrutt leken et par ganger ved å blåse innkalling, og begge kom – kjempebra!

På kvelden dro jeg på jakttrening. Dvs. hadde med stolsekken ut i åkeren der de andre trente, og satt der med Betty i fanget. Hun var rolig og flink, men oppmerksom og fulgte med. Da de trente med skudd gikk jeg et stykke unna og la meg ned i åkeren og kikket opp i himmelen. Betty reagerte overhodet ikke på lyden. Så jeg reiste meg opp og stod og pratet med en av de andre, fortsatt brydde hun seg ikke om skuddene. I det hele tatt en veldig fin treningsøkt for meg å være med på. Bare trene på at det ikke skjer noe.

Mandag 8. september

Prøvde en ny måte å gå tur på i dag, også etter idé fra Gunilla. Hadde kobbel rundt livet som jeg bandt Betty i. På den måten hadde jeg armene fri og kunne bevege meg på en mye mer selvsikker måte enn om jeg skulle hatt kobbelet i handa. Kobbel er jo en måte å kommunisere med hunden på, og ikke alltid vi får kommunisert noe bra..

Fikk revaksinert Betty mot Rabies i dag. Så skal det i hvert fall være mulig (hvis blodprøvesvaret er ok om 4 måneder) å dra til Danmark hvis det skulle bli aktuelt.

Valpekurs på kvelden. Veldig bra å møte andre ekvipasjer i ordnede former. Trente sitt og bli og dekk og bli og fot. På den avsluttende øvelsen innkalling gjorde jeg det annerledes enn de andre. Istedenfor å løpe fra henne og kalle inn, gikk jeg rolig ifra og inn bak noen graner før jeg blåste i fløyta. Gjorde det altså sånn fordi jeg er redd for å stresse henne opp ved å løpe fra henne. Hun kom om ei kule på fløyta og løp gjennom noe kratt for å ta korteste veien, istedenfor å følge stien.

Søndag 7. september

Ny dag med kurs. Hadde Betty litt i fanget i dag også. Og ved bena mine da de andre trente nærsøk. Når hun protesterte med å bjeffe satte jeg henne i bilen.

Morsomt å høre at Gunilla hadde mye felles tankegodt med Cesar Milan, som jo også oppdretteren min har anbefalt meg å lese. Hovedbudskapet er at alle hunder trenger en god leder. For så vidt ikke noe revolusjonerende i det, men Gunilla var veldig god på å konkretisere hva det vil si i praksis. Og med god ledelse er det mindre behov for dressur. Det slår meg at det må finnes mange hunder ”der ute” som gjør det strålende i lydighetsringen og er skikkelig godt dressert, men som kanskje likevel ikke har noen god leder…!

Hunder som gjør som de får beskjed om av en autoritær leder har dessverre heller ingen god leder. Og også usikre hunder som aldri opponerer trenger en god leder for å ha det bra.

På slutten av dagen demonstrerte Gunilla å ”trampe mark” – dvs å kreve at hunden flytter seg fra der den står ved å gå mot den, fordi du ”eier marken”. Hun tok fram Emma til Kari – og det var til å få gåsehud og tårer i øynene av. For oss som kjenner Emma jaktgolden, og vet hvor mye stress og pip det er i henne, var det nesten som et mirakel å observere at i løpet av noen minutter hadde hun roet seg helt ned og blitt helt tyst. Og etterpå la hun seg ned på bakken bak Kari og var helt lugn!!

Ellers fikk jeg litt hjelp av Gunilla til å se på avlevering av dummy – det gikk selvsagt helt fint når hun håndterte Betty, ikke fullt så lett for meg når jeg skulle prøve.

Virkelig et kurs til inspirasjon og nytte. I tillegg var det ganske tøft å måtte gå i seg selv og se at en ikke er noen god leder. Og at de utfordringer jeg har med Betty stort sett kommer av at hun ikke oppfatter meg som god nok leder. Her må det endringer til..!

Betty hadde noen runder med bjeffing på kvelden, og vi prøvde å applisere noe av det vi lærte i helgen med å ose av selvtillit og trygghet, uten å snakke til henne eller ta i henne – og hun gav seg etter hvert.

Lørdag 6. september

Denne helgen var vi på et fantastisk bra kurs med Gunilla Wedeen. Siden det er en i avdelingen som har kjøpt hund fra henne, fikk vi invitert henne til å komme og ha jaktkurs. Dvs først og fremst var det vel et lederskapskurs. Jeg var bare med som observatør, og Andrew var med som hjelpeinstruktør. Siden det var Mesterskapshelg i jakt denne helgen var det dessverre flere fra jaktmiljøet som ikke fikk vært med på kurset. Vi hadde teori før lunsj og etter lunsj fikk de forskjellige ekvipasjene prøvd seg på markering og dirigering. Betty lå rolig i fanget mitt i 3 timer og slappa av – veldig bra!

På kvelden møtte jeg Kari i Kalnes-skogen og vi la hvert vår spor for valpene våre. Dette var første gang jeg prøvde meg på et ”rent” pinne-spor uten godbiter i sporet. Men, siden jeg er amatør på dette, hadde jeg gjort noe så dumt som å legge 2 av de 5 pinnene oppå stubber. De skal altså helst ligge litt gjemt og ikke synlig for hunden. Men, bortsett fra det som var min feil, synes jeg det gikk veldig bra. Hun finner jo pinner, men vi trenger mer trening på at hun skal komme til meg med dem. En veldig artig erfaring dette sporet – er nå veldig motivert til å fortsette med å bruke flere pinner. Ikke til å komme ifra at det er mye morsommere enn godbitspor!

Fredag 5. september

Ble vekket 05.30. Ventet litt, gav mat og ut og tissa og bæsja. La henne i bilen. Gikk til jobb og hun tissa 07.40. Satte henne rett i bilen til Leidulf. Revisjon på Engelsviken Canning – hun var flink i bur i skyggen. Tilbake til kontoret, fikk ut bur og gikk hjem. Hun tissa 13.45, men bæsja ikke. Gav mat 14.15. Hun var inne hos Andrew mens jeg lufta Selma. Spiste mens hun var bundet til benet til Andrew. Han knipsa henne på øret da hun lagde lyd, og hun ble ganske stille etter hvert. Satte Selma i bur oppe og B gikk løs nede. Var litt pøbel. Gikk ut med henne og hun tissa og bæsja 15.30. Satte henne i bil, venta på at Andrew skulle våkne. Det gjorde han ikke, så gikk på egen skogtur 16.30-17.30, hun tissa på slutten. I begynnelsen mista jeg sporselen på bakken, hun ble i spormodus, helt tapt for denne verden! La spor mens hun så på. Tilbake og satte henne i bil mens jeg beisa. Ut og tissa 20.15. Litt inne, gav mat 20.30. Ut og tissa og bæsja 20.50. Litt i sofa. Slapp henne og hun gikk opp trappa. Lot seg lett lede inn på det lille rommet og gikk inn i buret sitt og la seg! Ut og tissa 22.50.

Torsdag 4. september

På kvelden dro vi på lydighetstrening med klubben. Betty fikk være med på felles dekk og bli og felles sitt og bli. På fellesdekken var hun den av alle hundene som lå penest; dette fordi jeg har øvd inn flat dekk. Selvsagt kunne hun ikke ligge stille like lenge som de andre (voksne) hundene. Og jeg gjorde en mye kortere øvelse enn de andre. Hun ble nok sliten av å konsentrere seg. Var ganske rolig i bånd ved bena mine etterpå mens de andre ekvipasjene trente.

Det skjedde noe morsomt. Det lå et par metallapporter framme. Jeg var nysgjerrig på reaksjonen hennes, så jeg la først den minste, så den litt større på bakken foran henne. Hun brukte minimalt med tid på å undersøke hva dette var før hun plukket opp metallapportene, først den minste og så den litt større. Hun bar den stolt rundt og rundt meg (i bånd). Snakk om å være en spontan apportør. Akkurat det med metall er jo sånt som folk ofte virkelig må trene hundene sine til å ta. Men, min lille gule prinsesse trengte ingen trening for å plukke opp. Var ganske så stolt av henne da, det må jeg innrømme!

Onsdag 3. september – Betty er 24 uker

Betty virka heldigvis rolig da jeg kom hjem fra jobb. Men, det kunne vært interessant å vite om hun var rolig i løpet av dagen når jeg ikke er der.

På vår felles skogtur på ettermiddagen gikk vi litt hver for oss. Og jeg la spor for Betty. Hun er fortsatt veldig ivrig på det med å gå spor. Og selv om jeg ikke har tatt fram sporselen ser det ut som hun skjønner i det øyeblikk jeg tar henne ut av bilen at vi skal gå spor.

På kvelden har jeg begynt med en ”roe-ned-øvelse” – legger meg på gulvet med henne ved siden av meg og venter til hun er fullstendig avslappa før jeg lar henne gå.

Tirsdag 2. september

Gikk på tur med begge bikkjene i nabolaget på ettermiddagen. Helt klart en utfordring med to kobbel og to hunder som gjerne vil leke med hverandre…!

Senere på ettermiddagen gikk vi på tur alle fire, gjennom skog og i nabolaget. Måtte ty litt til selen igjen da, fordi det ellers ble til at hun dro i kobbelet. Fristelsen er stor til å ta kontakt med Selma.

Mandag 1. september

I dag begynte en ny ”tidsalder”, siden Betty for første gang var alene hjemme mens jeg var på jobb. Egentlig opplevde nok ikke hun det som noe nytt, siden hun mange ganger har vært alene i buret sitt på dagen – mens vi riktignok har vært hjemme og jobbet med beising av huset. Men, for meg var det veldig rart og trist ikke å skulle ha henne med meg på kontoret. Jeg tenkte på henne dagen gjennom, lurte på hvordan hun hadde det, om hun var fortvila…

Da jeg kom hjem i 13.30-tida var det helt stille i huset og Betty så ut som hun nettopp hadde våkna.

Jeg har kjøpt boka til Cesar Millan, etter anbefaling fra oppdretteren min. Har så vidt begynt å bla litt i den. Skjønner at han er veldig opptatt av ”flokken” og ”flokkledelse”. Hans oppskrift for et bra hundehold er ut og gå tur først og fremst, så disiplinering og til slutt kos (fritt oversatt). Han har i det hele tatt veldig tro på at mye av relasjonen mellom hund og eier bygges gjennom hvordan ekvipasjen fungerer sammen på tur.

Denne innledningen, altså, for å fortelle at jeg tok med både Betty og Selma ut på tur. Skulle jo prøve å være flokkleder, da… Først måtte de nødvendigvis begge gå i bånd, siden det er et tett boligområde vi bor i. Men, så fort jeg kom ut i skogen slapp jeg Selma løs. Så tenkte jeg at siden lille Betty er så veldig ”oppesen” og pågående ovenfor Selma, så trenger hun å få statuert et eksempel – få det inn med teskje at hun faktisk er aller nederst på rangstigen, også under Selma. Dermed gikk Selma løs, og jeg prøvde å få henne til å gå foran meg. Betty gikk i bånd bak meg, dvs. jeg tvang henne til å gå bak meg. Klart hun ville framover, og syntes tempoet til Selma var altfor tregt. Jeg kan jo ikke helt vite hva hundene lærte av det. Men, Selma fikk i alle fall gå i fred, og jeg slapp noen ”kommerser” i skogen.

Vel hjemme igjen skulle jeg prøve å få gjort litt arbeid på kjøkkenet. Etter å ha prøvd litt, fant jeg ut at det var ikke annet å gjøre enn å finne fram stengselet til å sette opp mot stua, slik at Betty måtte holde seg hos meg. Denne dagen hadde jeg bestemt meg for ikke å gi henne noe tyggeben, men heller ta de konfrontasjonene som måtte komme hvis hun syntes det skjedde for lite. Hun hadde teppet sitt, mange leker og vann – det fikk være nok. Ganske riktig begynte hun å bjeffe etter en stund. Jeg sa nei og fy, og hun bjeffa igjen. Til slutt tenkte jeg at jeg fikk prøve å agere rasende (jeg var ikke sint inni meg), det var visst ingen annen råd. Så jeg gjorde meg stor og farlig, knurret og flekket tenner og truet henne så hun la seg på rygg og vek med blikket, så fikk hun kos og klapp og skryt. – Og, faktisk hjalp det – hun holdt helt fred etterpå. Hun gikk til og med bort på teppet, krøllet seg sammen og sov. Og da Andrew kom hjem og vi spiste middag var det helt unødvendig å holde henne i bånd, hun holdt avstand fra bordet, la seg litt og sov, og vi fikk spise helt i fred. Jeg liker jo absolutt ikke å agere så sint på henne, samtidig ser det ut til at hun må oppleve såpass kraftig beskjed for å skjønne alvoret. Og håpet er jo at dette ikke skal være nødvendig å gjenta noe særlig, at respekten for meg er øket.

På kvelden var det valpekurs på Stikkaåsen. Betty var betraktelig roligere enn forrige gang, og det gjaldt jo for flere av de andre valpene også. Det ble en del sitt og bli trening og også dekk og bli. Synes det er velsig stor variasjon på hvor raskt hun går ned i dekk. Det gikk veldig tregt i kveld. Hjemme på kjøkkengulvet sammen med Selma og med gulrot som belønning, smeller hun i bakken. Men, tror at det påvirker henne ganske mye med alle de andre ekvipasjene, sånn at hun må bruke noe av oppmerksomheten sin for å følge med på dem.

På lufteturen på kvelden traff vi nok en gang på den svarte og hvite katten med bjelle. Den er lite redd og fulgte faktisk etter oss på noen få meters avstand. Betty var ganske så flink til sitte og bli selv om katten var like ved.

AUGUST 2008

Søndag 31. august

Vi dro på felles tur til Krysstjern i dag alle fire, gikk rundt tjernet – en tur på ca 1,5 time. Selma var forholdsvis flink til å ignorere Betty og Betty var forholdsvis flink til å la Selma være i fred. Det betydde at det var lange perioder hvor de gikk fint på tur sammen. Så hadde vi selvsagt en del episoder hvor det ble herjing, og vi grep inn hvis det ble for voldsomt.

Begynte for alvor å trene ”gå bak” i dag. Har jo prøvd litt på det før, uten at jeg har fått det til helt. Synes det gikk suverent i dag. Brukte begge hendene mine som en slags skjerm” ut til siden, så hun ikke skulle gå forbi meg. Skrøt av henne og etter en stund sa jeg ”gå fri”. Så kalte jeg henne inn og hun fikk beskjed om ”gå bak” igjen. Tror det er viktig at jeg er den som går først en del ganger, at hun ikke hele tiden skal være den som leder vei..

Ellers hentet Betty sin første vannapport i dag. Det var bare et lite forsøk, ikke noe vi skal begynne med enda. Hun gikk helt greit ut i vannet, svømte og henta apporten, inn igjen, men ville som venta ikke avlevere. Fikk henne til å sitte og da slapp hun ned apporten, så jeg fikk tak i den. Vel, svømme kan hun i hvert fall og motivasjon til å hente er det masse av. Det er momentet avlevering vi trenger å trene på, og det kan vi jo fint isolere helt, uten noen som helst form for kasting eller stress.

Hun blir bedre og bedre på å oppføre seg fint inne, og det er ikke lenger sånn at jeg må vokte på henne hele tiden. Men å legge seg ned og sove eller bare å slappe av får hun ikke helt til enda. Jeg prøvde meg på en liten middagslur på sofaen i dag. Selma lå også og sov. Betty vandret rundt i stua, la seg her og la seg der, fant et par ulovlige ting å tygge på, fikk korreks for det, og vandret videre.

Om et par uker får jeg hjem ”flyburet” jeg har stående på jobben til å bruke i bil ute på oppdrag, og da kan det jo hende det kan fungere å ha det stående framme, slik at hun kan legge seg i det. Var ellers på jobben og henta kontorburet hennes i dag, siden det er slutt på dispensasjonen til å ha henne med på jobb.

Lørdag 30. august

Tur alene med Betty til Kalnes-skogen i dag også, og i dag møtte vi verken elg eller hest. Men, vi passerte masse hestemøkk. Og den lot hun ligge helt i fred – bra! Synes hun er veldig fin å ha med i skogen alene, nå. Kommer fint på innkalling med fløyta, tar også ofte kontakt om jeg ikke kaller på henne, og løper ellers nysgjerrig rundt. Men, jeg føler meg jo ikke sikker på at jeg har kontroll, så jeg er glad så lenge vi ikke møter en løs hund…

Kjøpte tyggeben til henne på dyrebutikk i dag, - det kosta så mye at det bør være bra. Hun er veldig glad i tyggeben, og spiser de altfor fort opp hvis de ikke er skikkelig harde og av god kvalitet. Vil jo helst at hun ikke skal få i seg så mye av det, men at hun skal være litt sysselsatt. Siden hun fikk diaré etter hun fikk smake på ben kjøpt i dyrebutikk har jeg ikke turt å gi henne mer av det. Selv om det kan ha vært et tilfeldig sammentreff, og at hun hadde fått i seg noe hun ikke tålte i skogen.

Men det å spise tyggeben på en ”sivilisert” måte må vi også trene på. Hun synes nemlig det er gøy å kaste dem opp i været, for så å kaste seg over dem. Minner om sånn en kattunge leker med lekene sine eller med en halvdød mus. Denne ”leken” kan jo gå hardt utover inventar og kjøkken, og jeg ønsker at hun skal ligge pent når hun tygger på det. Så, jeg har begynt å lære henne ”legg deg” og ”rolig”, prøver å få henne til å ligge ett sted og tygge, og ikke rase rundt. Ser ut som hun begynner å skjønne hva jeg vil.

Fredag 29. august

Bety veier nå 17,4 kg og begynner å bli veldig tung å bære opp og ned trappa til andre etasje. Jeg lar henne gå selv av og til, og bærer henne andre ganger.

Tok en tur alene med Betty i Kalnes-skogen i dag. Merka at jeg følte meg mer anspent enn jeg pleier i skogen – og speidet rundt meg etter elg. Og tro det eller ei, men vi gikk på en elg i dag også! Heldigvis var denne sikkert 50 meter unna og oppførte seg ikke truende. Den gikk vekk fra oss – med en kalv diltende i hælene. Litt senere på turen møtte vi en hest med rytter. Da tok jeg kobbel på Betty og gikk ut av stien. Hun virka interessert i hesten, ikke redd.

Ellers prøvde jeg noe nytt i dag – bli sint på Betty når hun tok noe forbudt i munnen. Hun jafset nemlig tak i en enormt svær bit med hestemøkk hun fant på stien. Jeg løp rett og slett etter henne og sa tydelig ifra om at dette var forbudt. Ganske fort sluttet hun å springe unna, og ”falt litt sammen”, viste tydelig at hun hadde kapitulert. Så gikk det greit å ta ut ”snadderet” og hun prøvde ikke å plukke det opp igjen. Akkurat i det jeg tenkte at hun var føyelig og snill som et lam, fikk hun en skikkelig ”raptus”. Bjeffa, knurra og hoppa og spratt rundt meg. Vanskelig å håndtere henne i sånne situasjoner, for det virker som hun er litt usikker selv. Hm, må gruble litt på hva jeg bør gjøre…

Inne har jeg begynt med å ha henne i bånd når vi spiser middag. Binder henne til benet mitt, tolerer at hun gnager på kobbelet sitt, men ikke at hun lager lyd. Så får jeg spist sånn omtrent i fred. Er hun løs, er hun fort langt innover bordet før vi får sukk for oss.

På tur har jeg for det meste kutta ut gå-selen hennes, og gått over til bare å bruke halsbånd og kobbel, og trene skikkelig på å gå pent i bånd. Synes det går bedre og bedre. Målet er altså at hun aldri skal dra så kobbelet blir stramt.

Torsdag 28. august

Jeg fortsetter med gå pent i bånd trening. Prøver å korrigere så fort hun drar, og skryte/innarbeide kommando når hun går med slakt bånd. Synes faktisk det raskt går bedre og bedre. I tillegg har jeg bestemt meg for å korrigere mer og ignorere mindre av at hun hopper og spretter og vil bite i kobbelet og klærne mine. Hittil har jeg synes hun har reagert såpass ”negativt” på korreks at jeg har prøvd å avlede isteden. Med negativt mener jeg at hoppingen og bitingen gjerne bare har eskalert og hun har gira seg opp når jeg har blitt sint.

Nå prøver jeg å ta tak i det hver gang hun biter i kobbelet, og umiddelbart skryte når hun går uten å bite i det, og synes det så ut til å fungere bra i dag. Så, det som har fungert dårlig bare for få dager siden kan fungere på et senere tidspunkt. Det er jo et individ i rask utvikling, så ikke så rart egentlig.

Noe annet som er en utfordring er hvis hun finner noe forbudt utendørs. Er jo stadig redd for å måtte ”hente noe” ut av munnen hennes, at det skal bli en negativ erfaring ift senere apportering dette at jeg tar fra henne noe. Derfor har jeg i mest mulig grad prøvd å bytte med en godbit, slik at det ikke skal være noe tvang i slike situasjoner. Men, det er jo lettest når hun er innendørs eller når hun er i kobbel, verre når hun er løs ute. På ettermiddagen i dag oppstod en slik typisk situasjon. I skogen var hun et stykke unna meg og kom hoppende og dansende tilbake (men altså ikke helt bort til meg) med et ben. Det var vanskelig for meg å se hvor mye kjøtt det var igjen på det, og om det så råttent ut. Jeg hadde ikke lyst til at hun skulle få i seg noe hun kunne bli dårlig av.

Benet var opplagt mye mer interessant enn de fattige godbitene av lever og tørrfor som jeg kunne tilby, så det var ikke mulig å få henne helt bort til meg. Til slutt klarte jeg å få henne såpass nærme at jeg fikk på henne kobbel, så kunne jeg få kalt henne inn uten at hun fikk stukket av. Hun hadde ikke særlig lyst til å slippe benet, så jeg måtte lirke det ut av munnen hennes. Gav henne det tilbake og prøvde om igjen et par ganger på å få til avlevering. Så tok jeg benet i lomma og slapp henne igjen.

På kvelden opplevde jeg det største sjokket siden jeg fikk Betty i hus. Jeg kan fortelle at jeg ikke er redd for elg, egentlig. Har i hvert fall ikke vært det før i kveld. Vi gikk tur i 21-tida i det kjente skogområdet like ved der vi bor. Der pleier vi aldri å møte andre levende skapninger enn fugler. Jeg har aldri sett så mye som et rådyr, ja ikke et pinnsvin en gang!

Det begynte med at Betty tok uvanlig mye overvær og var ganske fjern for meg på vei inn i skogen, hun tok altså lite kontakt med meg. Hun var vel 15 meter foran meg da jeg skimtet noe digert i buskene 10 meter foran henne, og ut kom en elg. En brøkdel av et sekund stod de to dyra og så på hverandre, før elgen senket hodet og gikk mot Betty. Et angstskrik lød gjennom skogen, og det kom IKKE fra Betty! Jeg kan ikke huske sist jeg ble så redd. Jeg så for meg død hund, skadet eier osv. Heldigvis kom Betty lynkjapt på innkalling, mulig hun skjønte jeg var redd. Hun så ikke spesielt redd ut selv. Jeg fikk henne i kobbel og skyndte meg ut av skogen. Og det tok lang tid før jeg sluttet å skjelve….

Onsdag 27. august – Betty er 23 uker

I dag fikk Selma og Betty herje helt fritt for første gang. Vi slapp dem på gresset ved Tunevannet og lot det stå til uten å gripe inn på en lang stund. Som ellers var Selma ikke streng nok til å klare å sette seg ordentlig i respekt. Det er noe med at Selma er forholdsvis leken også, så hun synes vel det er ganske morsomt med Betty. Når det ble for mye for Selma kikka hun bort på Andrew for å få hjelp til å bli kvitt den lille gule…

På kvelden var Andrew og Selma borte og Betty fikk muligheten til å være løs alene inne. Gav henne noen søksøvelser ved å legge ut tørrforkuler i stua mens hun satt og ble på kjøkkenet.

Ellers har jeg begynt å ha mer halsbånd på henne, og mindre sele. Brukte jo sele en periode både fordi hun var halt i et ben og dermed feilbelasta nakken/det andre benet, men også fordi jeg opplevde henne som ikke moden nok til å gå i bånd. Nå er hun eldre og større og sterkere fysisk. Dermed er jeg i startfasen på å få inn en kommando som ikke betyr fot, men gå pent i båndets lengde uten å dra, uten å sakke bakut, og holde kontakt med hvilken retning jeg går i…

Kveldens ”naturopplevelse” var at vi traff på først ett pinnsvin og så ett til i boligområdet der vi bor. Jeg har vel sagt det før, men jeg liker ikke pinnsvin – de kan være fulle av både Salmonella og lopper! Så, jeg holder Betty på avstand.

Tirsdag 26. august

Betty ble skremt i dag! Gikk tur med henne på fortau langs veien, på gang&sykkelsti i et område vi ikke har vært før, og plutselig kom en hel gjeng med rulleskigåere – i full fart på gang&sykkelstien der vi gikk. Det gikk forholdsvis greit når nummer 1 og 2 passerte, men på nummer 4 bjeffa hun og nummer 5 vek hun langt unna. Etterpå tok det lang tid å roe henne og hun ville helst inn i bilburet sitt.

Jeg skjønner godt at hun ble redd, jeg er redd sånne mosjonister selv enten de går på rulleskøyter, rulleski og veiver med staver eller kommer på sykkel.

Vel, det var en påminnelse om at miljøtrening er noe en aldri blir ferdig med…

Mandag 25. august

Prøvde noe nytt i dag for å få litt ro inne ved middagstider. Jeg bandt henne rett og slett fast i benet mitt mens vi spiste. På den måten fikk hun ikke mulighet til å bråke med Selma eller prøve å snuse opp på bordet der maten er. Hun likte det jo ikke og ville gnage på kobbelet sitt og også lage lyd i frustrasjon. Det siste korrigerte jeg henne for. Synes det fungerte ganske bra. Hun trenger å lære å roe seg.

På kvelden dro vi på oppstart på valpekurs på Stikkaåsen, Retrieverklubben avdeling Østfold. Det var rundt 12 valper der, og Betty er nok den eldste. Først hadde vi litt teori og presentasjon inne. Deltagerne er for det meste folk som skal ha en ”familiehund”, få med ambisjoner om å konkurrere. I tillegg til meg var det en deltager som hadde planer om å prøve seg ned jakttrening.

Så var vi ute og trente sitt og bli. Jeg trente også litt fot og dekk. En utfordring med så mange valper i nærheten av Betty, og klart hun hadde lyst til å gå bort til dem, men det fikk hun ikke lov til.

På slutten av dagen skulle alle prøve seg én og én med en innkallingsøvelse i skogen. Betty utmerket seg ved å springe vanvittig fort til meg, hadde inntrykka v at hun bare tok 3-4 galoppsprang der de andre enten trava eller galopperte betraktelig saktere. Ja, det er ingen tvil om at jeg har en hund med mye motor. Og det er jo akkurat det jeg vil ha!

Søndag 24. august

I dag gikk jeg en tur i Kalnes-skogen alene med Betty. Der er det jo mer folk, så jeg var litt spent på hvordan det skulle gå. Prøvde å forutse om det kom noen og ”holde henne under kontroll”. Møtte en jogger som kom løpende mot oss, og da var Betty et stykke unna. Hun holdt heldigvis avstand til joggeren. Selma var jo sånn som valp at hun ønsket å ta kontakt med alle, og gjerne hoppe opp på fremmede som løp i skogen. Heldigvis ser ikke Betty ut til å være så interessert i fremmede!

Lørdag 23. august

Betty var rolig hele natta til 05-tida. Da måtte hun på do, så jeg gav henne like godt frokost også.

Vi dro av gårde på tur alle 4 og utforska mer av nasjonalparken. Betty og jeg snudde etter et stykke, så fikk Selma litt fri for den lille plageånden. Selma er altså ikke noe flink til å si fra. Ofte søker hun hjelp hos oss når Betty blir for pågående. Synd at vi ikke har noe hjelp av Selma til oppdragelsen, hun bare kompliserer det hele.

Betty og jeg gikk tilbake til området nært leirplassen og jeg satte meg til ved innsjøen. Akkurat som jeg hadde trodd, synes Betty at vannet var interessant. Så hun vassa, drakk og tok seg også noen korte svømmeturer. Etterpå raste hun rundt på land, rulla seg og hadde det moro.

Etter hvert kom de andre tilbake fra turen sin, og vi gikk tilbake til leieren. Da hadde Betty vært våken i 6 timer, noe som er veldig mye lenger enn hun pleier på formiddagen. Bra vi hadde med buret, for da vi hun sove ordentlig der noen timer. Hun klarer foreløpig ikke å legge seg ned ”hvor som helst” og sovne.

På kvelden dro vi hjem igjen etter en skikkelig flott tur. Tror det er viktig å gjøre sånne ting sammen med Betty også, at det bygger en spesiell nærhet og flokkfølelse.

Det hendte noe litt snodig på kvelden. Hun var så fryktelig urolig i 20-21-tida, selv om hun nettopp hadde vært ute og tissa. Satte seg ved døra til gangen. Da det ikke førte fram gikk hun opp trappa til andre etasje, noe hun har gjort kun i det siste. Vel oppe, løp hun inn i buret sitt, men bare for å undersøke, hun ville absolutt ikke være der. Ned igjen og satte seg foran gangdøra. Da jeg åpna for henne var hun raskt borte ved boddøra der maten er! Hun var altså sulten. Så har hun erfart at hun av og til har fått mat i buret sitt, og derfor skulle hun sjekke om det var mat der!

Gav henne behandling med Bayvantic før hun la seg. Flått er ekle greier, så det må vi ha beskyttelse mot. Faktisk fikk jeg to stk på benet mitt på teltturen vår til Trestiklan. Æsj! De hadde ikke rukket å suge noe blod, heldigvis!

Fredag 22. august

I dag hadde vi tatt oss fri fra jobb, så vi fikk beisa hus i det fine været.

På ettermiddagen dro vi av gårde på telttur. Vi har nemlig kjøpt oss nytt telt – 4manns tunneltelt. Målet var Trestiklan Nasjonalpark i Sverige, like på andre siden av grensa for Halden. Det er et sted der vi har vært på telttur flere ganger tidligere, med stor suksess.

Framme på parkeringsplassen fikk Betty ligge igjen i bilen mens vi gikk med tung oppakning ca 1,5 km til teltplassen. Fikk satt opp teltet og jeg gikk tilbake til bilen og henta Betty. Stien var ganske ulendt og slitsomt å skulle ha henne i bånd, så jeg tok sjansen på å slippe henne. Tenkte at vel kan hun følge spor, men hun blir vel hos meg…? Nei, det ble hun ikke! Dvs. hun holdt seg i nærheten en stund, og så bare spurta hun av gårde med nesa i bakken. Og borte var hun. Den helt store panikken fikk jeg ikke, for jeg regna med at hun ville snuse seg fram til Andrew og Selma. Så jeg kontaktet Andrew på Walkietalkie, men hun hadde ikke kommet til leirplassen. Jeg gikk litt til. Så brøt jeg en av mine egne regler om ikke å fløyte innkalling med mindre jeg ser henne. Klokka var nesten 21 og det begynte å bli mørkt. Et par-tre fløytesignal og hun stod ved bena mine. Så ut som hun var veldig glad for å se meg, tunga hang som et slips, og hun hadde nok løpt langt. Om hun mistet sporet, ikke turte fortsette alt for langt unna meg, eller hva som skjedde får jeg nok aldri svar på.

Sikkert er det i hvert fall at Betty er en modig og selvstendig liten dame, med enorm luktesans, og stor kompetanse på å ta seg fram i naturen!

Betty ble installert i eget bur i forteltet og slo seg fort til ro der. Antagelig sov hun best av oss alle. Vi hadde nemlig en leirplass med ganske mye fjell i underlaget, så det var rimelig hardt å ligge der.

Men sånn er jo teltlivet – ikke nødvendigvis den største comfort. Men FOR en naturopplevelse. Helt stille, ikke et menneske, himmelen som ble stadig mørkere og stjernene som kom fram. Kaffe og enkel kveldsmat. Går det an å ha det bedre?!

Torsdag 21. august

Prøvde noe nytt når det gjelder pinnesøk i dag. Var på skogtur, plukket opp en tilfeldig pinne jeg fant på bakken. Hadde den litt i hånda, kastet den uten at hun merket det inn i noe lyng, og ba henne søke. Det var tydeligvis veldig lett for henne å finne pinnen. Og hun ble så stolt og glad, kom helt fram til meg og fikk godbit for å levere. Gjentok dette noen ganger på forskjellige steder langs turløypa i skogen.

Onsdag 20. august – Betty er 22 uker

Nok en felles skogtur i dag, med begge hundene løse. Vi prøvde å gripe inn hvis de begynte å herje – for å fortelle dem at de må oppføre seg ordentlig. Ikke så lett for Betty å skjønne hva Selma vil, for Selma inviterer mye til lek. OG når Selma tilsynelatende prøver å sette Betty på plass, ser det også mest ut som lek.

Ellers ser det ut til å fungere langt bedre at hun sover i bur på samme rom som oss enn at hun ligger på eget rom – det er stille om morgenen, heldigvis.

Vekta vise 16,4 kg i dag, så da har hun vokst mindre siste uka enn hun har gjort de andre ukene. Det kan jo tyde på at den voldsomme tilveksten flater ut. Noe som også stemmer med foringsanvisningen på forsekken – at de skal ha mindre per kg fra 5 måneders alder.

Tirsdag 19. august – Betty er 5 måneder

I dag fyller altså Betty 5 måneder og det er vel tid for litt ettertanke. Rart å tenke på at hun alt har bodd hos oss i 3 måneder.

Renslig ble hun jo i løpet av de første 3-4 ukene jeg hadde henne. Men, innbiller meg at hun holder seg i kortere tid av gangen enn det Selma gjorde på tilsvarende alder. Som jeg har skrevet om før, tror jeg det kanskje har med generelt aktivitetsnivå å gjøre. Ellers er vel hunder forskjellige. Den tibetanske terrieren jeg hadde var sånn hele livet at han bare måtte ut i 07-tida om morgenen, enten det var hverdag eller helg. Selma kan sove til klokka 10, og selv da har hun det ikke spesielt travelt med å gå på do når vi kommer ut. Betty kan kanskje se ut til ikke å bli sånn som Selma…

Betty er glad i mat – heldigvis! Hun hadde jo en periode på 1,5 måned hvor hun spiste dårlig, fra ca 10-17 ukers alder. Fant ut at hun ikke likte oppbløtt for, så hun har fått tørt for lenge. Ellers ser hun ut til å like alt mulig, bortsett fra ris. Akkurat som Selma liker hun frukt og grønnsaker. Er veldig glad i gulrøtter. Ute på tur spiser hun gjerne både blåbær og bringebær hun finner i skogen. Dessverre synes hun også kattemøkk smaker bra….

Hun har hatt to omganger med diaré – men dette er jo helt normalt på en valp som skifter miljø fra oppdretter til kjøper (noe av det vanligste jeg behandlet på valper den gang jeg praktiserte som dyrlege). Dessuten har de fleste innvollsorm, selv om en ikke oppdager noe i avføringen. Og sånn som vi bor, er nok presset gangske stort, siden det er tett mellom boligene og mange hunder og katter fra ”andre flokker” i nærheten. Det hører med til den naturlige utviklingen for en valp med litt diaré, og er ofte ganske uavhengig av hva den har fått å spise hjemme. Eksempelvis får hun ikke diaré verken av gulrøtter eller lever som jeg gir henne. Men, hva hun klarer å få i seg av ting hun finner i skogen eller på gresset i boligområdet, er jo litt vanskeligere å kontrollere.

Tannfellingen er over heldigvis. Det meste gikk bra, men vi måtte av gårde til en klinikk for å få trukket den ene hjørnetanna hennes.

Hun hadde også en episode med halthet etter en skogtur hvor hun nok tråkka feil. Selvsagt utsetter ikke jeg henne for noen fysiske anstrengelser, hun får styre tempo og mengde selv. Men, så lenge jeg tillater henne å løpe løs, har jeg også her litt lite kontroll med hvor uforsiktig hun er med seg selv. Dette med mengde fysisk trening gjør jo folk litt forskjellig med, jeg har vært veldig forsiktig, også med å slippe Betty og Selma sammen. Men, garantier mot at de skader seg har man aldri.

Ellers har jeg lagt merke til Betty går veldig mye i passgang. Jeg må sette opp ganske stor fart noen ganger for at hun skal slå over i trav.

Når det gjelder trening, altså mental aktivisering, gjør vi noe hver dag. Hvis vi ikke hadde gjort det hadde Betty blitt ”sprø”, tror jeg. Hun trenger aktivisering, og det kan hun ikke få ved å gå rundt på 30 kvadratmeter plen i hagen. Så, da er løsningen å gå ut i skogen eller å bruke små øvelser for å sysselsette hjernen hennes. Sitt og bli og dekk og bli er eksempler på det. Og det er ”flat dekk” som gjelder, altså med hodet i bakken – selvsagt bare noen få sekunder av gangen. Hun er veldig glad i å gå fot, så det trener vi på flere ganger om dagen. Stå skjønner hun også veldig bra etter hvert. Så bruker vi forskjellige søksøvelser, både spor og nærsøk.

Hun har et enormt potensial for å lære, er veldig lærenem. Ofte ser hun ut som hun venter på neste innspill – ”hva nå?”, ”hva skal vi gjøre nå”? Og det er jo veldig moro, selvsagt.

Hun har sin egen personlighet, sin egen måte å hilse på når hun har ligget i buret sitt og sovet. Hun kommer ut, strekker seg, logrer voldsomt og ruller seg rundt på ryggen. Mens hun ligger på ryggen strekker hun for og bakben så hun blir kjempelang! Hun kan bli liggende veldig lenge på ryggen og vil bare bli klødd på magen. Sånn gjorde faktisk aldri Selma da hun var liten.

Noe av det vi har av utfordringer er å få det til å fungere hjemme sammen med en voksen hund som ikke klarer å være sjef. Også er vi jo selvsagt ikke trygg på Betty enda når det gjelder å kunne ødelegge ting inne, så vi kan ikke slippe henne løs uten tilsyn. Dermed blir problemstillingen hvordan vi skal gjøre det når vi ikke har tid til å passe på henne. Det er jo sånn at vi faktisk må gjøre andre ting enn å være opptatt av hundene fra vi kommer fra jobb til det blir kvelden… Løsningen blir gjerne å forsøke å aktivisere Betty slik at hun skal sove en time eller to, - uten å lage bråk i buret sitt. Og Selma må finne seg i å bli satt i bur innimellom. Vel, det går framover. Betty blir mer og mer i stand til å være sammen med oss i stua uten å prøve å ødelegge noe. Dessuten ser det ut til at hun kan være våken i lengre perioder av gangen på ettermiddagen, slik at vi kan ta en lengre tur når vi først drar ut.

Betty er ikke en liten valp lenger, hun har blitt en stor valp. Hun veier over 16 kg og er over 50 cm høy. Lurer på hvor høy hun blir….?

---

Betty var i dag det nærmeste hun hittil har vært på å apportere fugl – hun fant en måkefjær på morgenturen. Den plukket hun fornøyd opp og travet av gårde med der hun gikk i bånd. Det som var morsomt var at hun kom på innkalling og virket veldig stolt der hun ”paraderte” rundt meg med fjæren. Jeg tok den selvsagt ikke fra henne, bare skrøt masse av henne. Siden hun ellers har blitt temmelig ”vill” når hun har funnet noe så interessant, synes jeg det var veldig bra at hun ville komme på innkalling med ”fangste” sin.

Som vanlig fikk hun løpe løs på den store fotballbanen på vei til jobben. Der fant hun at tomt pappkrus. Denne gangen var det ikke fullt så lett å få henne til å komme på innkalling, men det fungerte til en viss grad.

På kvelden hadde vi oppstart på jakttrening i klubben, og med arrangering av kvalifiseringsprøve. Vi deltok selvsagt ikke. Kunne kanskje ha greid fri ved fot-delen, og deler av innkallingen, men ikke resten, spesielt ikke apporteringen. Og sitt og bli er veldig stor avstand ift. det vi hittil har trena. Hun lå i bilen mens prøven pågikk. Jeg prøvde å holde øye med henne gjennom bilvinduet da de skjøt, og det så ut som hun bare lå rolig og sov.

Mandag 18. august

I dag dro vi på tur til Kalnes-skogen hvor Betty og Selma fikk gå løse sammen. Det gikk for det meste bra, men vi måtte skille dem en gang, da Selma ble litt voldsom i et tett skogområde – redd noen skulle skade seg på grenene som stakk ut.

Så dro vi i familieselskap hvor Betty holdt det gående fullstendig i ett i 2,5 timer sammen med Selma. Vi hadde dem altså inne begge to. Omsider sovnet Betty ved bena mine, men tror hun var trøtt og klar for å sove på et mye tidligere tidspunkt. Og hadde jeg hatt stående et bur på et annet rom, og lagt henne der, så hadde hun nok sovnet.

Betty apporterte for øvrig ”metallapport” i dag. Og før noen tror jeg holder på med en eller annen vanvittig treningsform, får jeg skynde meg å forklare hva som skjedde… Betty tok altså en teltplugg av metall, som hun lykkelig gikk rundt og bar på og viste fram. For moro skyld prøvde vi å gi Selma en maken for å se om hun ville bære på den, men det ville hun ikke. En bitte liten episode, men som viser veldig mye av hvor forskjellig utgangspunkt disse to hundene har. Betty er en spontan apportør, Selma er det ikke.

Søndag 17. august

Også på morgenkvisten i dag kom det litt lyder fra Betty, men vi venta med å stå opp til 06.45. Vi tok en felles skogtur alle 4 til Slangsvold på grensa til Råde i dag. En lang og øde skogsvei, hvor vi slapp begge bikkjene løse. Dette var faktisk første gangen vi bare lot det ”stå til”. Og det gikk over all forventning. Klart det ble noen ”basketak”. Men, Selma var flink til å ignorere og prøvde ellers på sitt litt klønete vis å sette Betty på plass. En stor del av tiden travet de fornøyd ved siden av hverandre. Moro! Veldig bra at vi endelig etter hvert kan gå på tur sammen!!

Ellers skjedde det en litt morsom ”glipp” på denne turen. Jeg har jo en treningsvest med ufattelig mange lommer. Plass til godis, poser, klikker sporsele osv osv. Ved en feil, datt en sporpinne ut av lomma mi (denne hadde jeg sittet og holdt på i bilen, så den luktet jo meg). Plutselig ble Betty voldsomt fokusert på noe på bakken og satte i gang med søk, plukket opp pinnen og kom kjempefornøyd til meg. Gjett om hun fikk masse skryt – og leverpostei!

Senere på dagen la jeg spor i skogen i nærheten. Jeg tok faktisk sjansen på å binde henne til et tre underveis på turen vår og la ut sporet. Så gikk vi videre på tur og tok sporet på vei hjem. Hun var veldig flink og satt helt stille og ventet mens jeg la ut sporet. Så debuterte Betty med ny sporsele (altså sele nummer 3, hun var vokst ut av de forrige to). Denne større selen fungerte mye bedre, siden hun får trykket over skuldrene som hun skal, og ikke halsen. Så får vi se om hun vokser ut av den også, og jeg må kjøpe enda en ny… Sporet gikk omtrent som vanlig – hun har det for travelt, finner pinnen, plukker den opp, men slipper den før hun kommer helt tilbake til meg.

Lørdag 16. august

Nok en natt med Betty på samme rom som oss. Og i natt var det helt stille – til klokka 05.30. Det er tydelig at hun kan klokka. Venta med å stå opp til 06.15.

Vi må prøve å få normalisert at Betty og Selma er sammen. På morgenen i dag gikk vi tur alle 4 i nabolaget. Begge gikk i bånd, og de oppførte seg faktisk ganske sivilisert. På ettermiddagen gikk jeg tur med begge i bånd. Det var til tider ganske kaotisk, men de fikk nå gjort det de skulle. Da vi var tilbake i hagen var det akkurat som det ble NOK for Selma og hun kastet seg over Betty og mosa henne i bakken, så hun trillet ned i hekken, holdt fast over halsen hennes og lagde høylydte knurrelyder. Lurer på hva naboene tenkte… Vi lot dem holde på, og håpa at Selma klarte å sette seg litt i respekt. Den lille gule terroristen så ikke ut til å ta det særlig alvorlig. Hver gang Selma slapp taket kastet hun seg fram og bet etter Selma.

Noe annet å jobbe med er Bettys ”bjeffe-protester”. Antar det er uttrykk for en slags frustrasjon over ikke å bli lagt merke til. Typisk er hvis hun er på kjøkkenet og vi holder på med matlaging eller annet og ikke gir henne noe særlig oppmerksomhet. Da kan hun bjeffe til. Å ignorere henne ser ikke ut til å fungere – da bare fortsetter hun å bjeffe. Å bli sint på henne har ikke jeg klart å få til å fungere helt. Men, Andrew fikk det nok bedre til ved å ”stå klar” da hun bjeffa, og ”brøle til”, altså ser det ut som det er ”timing” det er snakk om. Det nytter ikke å stå med hendene langt ned i oppvaskkummen, og så skulle reagere når hun bjeffer.

Fredag 15. august

Endra på sovestedet til Betty i natt. Må jo prøve noe nytt når ting ikke fungerer. Hadde en tanke om at hun jo reagerer på korrigering. Og det er vanskelig å få gitt korrigering uten at lyden belønnes hvis hun piper på et annet rom, og jeg så skal gå inn der for å korrigere henne. Vel, det ble en urolig natt, for hun lagde lyd flere ganger. Men, hun fikk et ”knurr” som respons og roa seg igjen.

Vi tok en tur i Kalnes-skogen alle 4 i dag igjen. Mens hun gikk veldig langt fra meg i går, holdt hun seg nærmere i dag. Nyhetens interesse var jo ikke fullt så stor som i går. Vi gikk litt fra hverandre, så Andrew trente med Selma ett sted og jeg med Betty et annet sted, det fungerte fint. Holdt en del på med sitt og bli og med dekk og bli i dag. Siden jeg tenker også å konkurrere bruks, må jeg trene på appelløvelsene der. Når det gjelder dekk og bli er det ideelle at hun ”smeller” ned i flat dekk og blir liggende sånn. Altså med hodet i bakken. Dette er jo ikke så lett å få til fra starten av. Men, synes allerede hun forstår ganske mye. Hun overrasket meg et par ganger ved helt på egen hånd å dekke ”helt ned” på én kommando. Og bli liggende mens jeg stod like ved og gjentok bli, dekk, bra. Så fikk hun godbit.

På ettermiddagen la jeg spor i skogen her vi bor. Synes hun var mer overivring enn noen sinne, og nok en gang lurer jeg på sporselen - om den er i ferd med å bli for liten. Hun mista pusten av å dra. Men, denne gangen er jeg jo forberedt, siden jeg har en størrelse større liggende. Ellers var hun flink til å plukke opp pinnen. Hun henta den om igjen og om igjen for å få leverposten. Og fant den uten problemer i en haug med andre pinner.

Siden jeg har hatt problemer med at hun lager bråk i buret sitt inne på kvelden, prøvde jeg å sette henne i bilburet i dag, - mens jeg altså beisa hus. Det fungerte utmerket, hun var fullstendig stille. Konklusjonen min så langt er at det er et eller annet med at jeg har gitt respons ved å stå opp når hun har laget bråk i buret på morgenen. Så nå prøver jeg å bryte mønsteret.

Gikk en tur i skogen i det det var i ferd med å bli mørkt. Betty er veldig morsom – så utrolig oppmerksom. Og det virker som hun elsker å få oppgaver. Selv om hun til en viss grad forstår fri, er det ofte hun velger heller å gå fot. Og når jeg gjør små dirigeringsøvelser med godbiter er det tydelig at hun ”vil ha mer”.

Torsdag 14. august

Jeg våkna 05.00 i dag også, men sovna igjen og våkna av lyd – ganske riktig 05.30.

Det er som sagt et problem med bråk i buret, men vel og merke bare hjemme. På jobb er hun knepp tyst, dvs med unntak av første dagen etter ferien.

På skogturen til morgenen i dag fant hun en bjørkekubbe. Den bar hun stolt av gårde. Jeg kalte henne inn noen ganger og fikk henne til å avlevere i hånd i bytte for godbit. Men, etter en stund sluttet hun å bære pent, og ville heller herje med og ”drepe” kubben. Så da konfiskerte jeg den diskret.

På ettermiddagen dro vi på felles tur til Kalnes-skogen. Fungerte greit å gå et stykke i forveien for Andrew og Selma. Da kunne hun gå løs, med litt fot og litt fri. Ellers oppførte hun seg litt annerledes enn i skogen hjemme. Hun utforska mer enn hun pleier, og det var kanskje fordi skogen var helt ukjent for henne.

På kvelden trente jeg med begge hundene på kjøkkenet og gulrot som belønning. Fikk dem til å settes seg, sitt og bli, dekke, dekk og bli og stå. Morsomt å se at både Selma og Betty smalt ned i dekk samtidig!

Ellers veide jeg Betty til 16 kg i dag. Det betyr at hun i løpet av 12 uker har lagt på seg 11 kg. Prøvde også å måle mankehøyden hennes. Mulig jeg ikke fikk gjort det helt nøyaktig, men det ser ut som hun er 50 cm høy. Til sammenligning målte jeg Selma til 53 cm. Jammen har lille Betty strekt seg, hun har skikkelig lange ben. Hun er høyere og tyngre enn valpen til Kari som er 3 måneder eldre!

Onsdag 13. august – Betty er 21 uker

Det er et problem at Betty lager bråk i buret sitt om morgenen. I dag ville jeg finne ut om hun kunne klokka. Jeg stod opp 05.00 og lista meg bort til døra til rommet hun ligger på. Satt der og lytta. 05.30 hørte jeg at hun våkna, og jeg gikk inn til henne FØR hun fikk laget noe lyd. Så, jeg lurer på om hun har en indre vekkerklokka stilt på 05.30!

Når det gjelder hvor ofte hun må tisse, ser det ut som vi går inn i en ny fase. Hun tissa bare 05.30 på morgenen i dag, og ikke på vei til jobb som hun alltid har gjort før. Dette er jo greit nok, så lenge jeg har henne med på jobb. Men en problemstilling ift. når hun må være alene hjemme. Da er det jo en fordel om hun tisser så nærme tidspunktet jeg må gå fra henne som mulig. Konklusjonen er vel da å ta morgenturen senere enn 05.30! Hun bør helst våkne ca 07…

Vi fortsatte med å trene både stå og dekk i dag. Brukte klikker for å få henne til å dekke.

Tirsdag 12. august

Heldigvis oppførte Betty seg helt eksemplarisk på kontoret i dag. Det var altså litt streng korreks som skulle til. Det jeg funderer på er jo om dette med å ”gå inn i buret” til henne er en egna måte i gi korreks for lyd på hjemme også. Når det altså ikke ser ut til å være stor suksess med ignorering.

Vel, begynte å trene dekk i dag. Har jo for så vidt prøvd det flere ganger tidligere også, men da har hun liksom vært for gal til å klare å følge godt nok med på meg. Vi brukte gangen, en klikker og kveldsmaten hennes (én og én forkule). Synes det faktisk så ut som hun skjønte mye av det. Fikk henne til og med til å respondere på det med å legge hodet flatt i bakken.

Mandag 11. august

Jobbstart i dag, og som jeg frykta ble det krig med Betty. Hun lagde bråk gang på gang, piping og små bjeff. Jeg måtte bli skikkelig sint på henne, for bråk fra henne kan bare IKKE forekomme på arbeidsplassen. Så jeg åpnet buret, tok godt tak i kjakene hennes og snakket strengt til henne før jeg dyttet henne lenger inn i buret og lokka døra etter meg. Dessuten knurra jeg hver gang hun knurra. Det ble lite soving på henne i løpet av arbeidsdagen. Spennende å se om Betty har skjønt noe av regimet på å være stille til i morgen.

I skogen i dag utviklet vi videre ”ut”-treningen vår. Jeg fant ut at det fungerte å bruke 2 forskjellige typer godbiter. Kommanderte sitt og bli, gikk noen meter fra henne, framover på stien, og la fra meg en tørrfor-kule. Så tilbake og fristet med leverbit for å få henne til å sette seg fot når jeg snudde meg 180 grader rundt. Fortsatt leverbiten som forsterkning for å få henne til å bli sittende mens jeg snudde meg rundt og fikk løftet armene. Hun for av gårde på ut-signalet. Husket hvor jeg hadde lagt godbiten, fant den og kom kjapt tilbake til meg. Da oppdaget jeg noe morsomt - hun apporterte faktisk tørrforkula tilbake, riktignok ikke i den hensikt å gi meg den, men fordi hun ville kjapt tilbake til ”leverbit-automaten”. Hun venta altså med å spise den til hun var tilbake hos meg.

Dette gjentok seg flere ganger. Så nesten ut som hun oppfattet at hun hadde funnet det hun skulle, så hun kom i et voldsomt tempo tilbake til meg for å få den endelige belønningen.

Søndag 10. august

Vi dro på skogtur til Rokke og Andrew la spor for Selma og jeg for Betty. Lot det ligge mye lenger enn før, faktisk lå det 35 minutter. For meg så det ut til at søksatferden hennes var akkurat lik den hun hadde hatt før – for travel til å oppdage alle pinner og veldig varierende pinneopptak.

Noe jeg bekymrer meg for nå om dagen er dette med lyd og det å unngå å gi respons på lyd. Med en valp som har hatt 2 omganger med diaré har jeg hatt litt begrenset mulighet til å overse piping i buret. Ofte har det jo piping betydd at hun har måttet på do, og det ville være dyreplageri å overse det, synes jeg. Vel, nå er hun jo bra igjen i magen, og da er forutsetningene litt annerledes.

Tok en tur på kontoret på kvelden for å se hvordan det ville være å ha henne i bur der, etter 3 ukers ferie og i forkant av at jeg begynner på jobb i morgen. Det så ut for meg som hun ”vurderte” å lage bråk, men ikke turte. Hun la seg ikke til for å sove slik hun gjorde i forkant av ferien. Hm… Det blir spennende å se hva som skjer i morgen.

Lørdag 9. august

Anser nå Bettys fordøyelse som friskmeldt og kutter ut Diarsanlyen. Tenker også å kutte ut diettforet, men det får jeg ta litt gradvis, så hun unngår tilbakefall. En anne god nyhet i dag er at hjørnetanna hadde falt ut av seg selv! Dermed er Betty ferdig med tannfellingen, alle 28 melketenner er ute. Noen av jekslene har en del igjen før de har kommet helt fram, men alle er på vei ut. Du verden så fint å være ferdig med dette. Tannfellingen tok altså ca 5,5 uke.

Når det gjelder trening har jeg trent en del ”stå” de siste dagene. Ser ut som hun skjønner kommandoen mer og mer, og også at hun skal stå helt stille, og gjerne ta blikkontakt uten å sette seg igjen. Har også begynt så vidt å trene ”ut” med at hun skal sitte mot meg, snu seg 180 grader og løpe fra meg. Det tok uhyggelig kort tid før hun fattet sammenhengen der. Begynte i skogen med en stor stein midt i stien. Lot hun se at jeg la en godbit på den. Gikk tilbake til henne, snudde henne 180 grader rundt, og sa ”ut” med armbevegelser. Etter et par ganger så hun sammenhengen. Og særlig når jeg gjentok øvelsen med matskåla hennes! Utfordringen er å få henne til å bli sittende uten å snu seg rundt, og vente på kommandoen min.

La spor for Betty på gressplen, uten vinkel. Jeg klarte å se godbitene (tok sjansen på å bruke lever igjen i dag) og holde henne igjen. Men, pinneopptaket var ikke bra i dag. Hm, det går litt sakte fremover, dette…!

Fredag 8. august

I løpet av dagen i dag begynte Bettys fordøyelse å normalisere seg. Dvs på morgenen kastet hun faktisk opp maten sin og spiste den på nytt (er det typisk labrador, eller…!?)

Vi avslutta teltturen i dag, og reiste hjem etter 3 fine dager på Finnskogen. Dvs. før vi dro la Andrew et spor for Betty i den fine sporskogen. Gjorde et forsøk med langt mellom godbitene. Det var tydelig at det var hun ikke moden for, søkte mye overvær. Han hadde satt pinnen i bakken ved sporslutt, istedenfor å legge den. Og pinneopptaket i dag var helt suverent!

Betty mista sin siste jeksel i dag. Og selv om hjørnetanna satt bom fast tidlig på dagen, oppdaga jeg at den var løs på kvelden. Kanskje vi slipper noen ny runde til tannlegen!

Torsdag 7. august

Betty er på bedringens vei hva fordøyelsen angår, men langt fra bra.

Vi var en del ute i skogen i dag. Trente med Selma, mens Betty lå i bilen. La også et bruksspor for Selma, noe hun ikke har prøvd på snart 4 år. Det har jo blitt bare blodspor med henne de siste årene. La ikke ut pinner underveis, men bare godbiter. Skogen her på Finnskogen er jo bare fantastisk! Masse høye furuer, lite underskog og kratt, men stort sett mose. Helt supert sporterreng, med andre ord. Selma gikk bruksspor som om hun aldri skulle gjort noe annet. Rolig, konsentrert og presis. Veldig moro!

Vi gikk deler av ”Finnskogleden” i dag. På vei inn i terrenget passerte vi en gård med storfe på beite, - svære kjøttfe med enorme horn. Selma reagerer jo litt på kuer, så vi holdt henne i bakgrunnen mens jeg gikk bort med Betty. Dyra gikk bak et strømgjerde, så jeg turte ikke slippe Betty helt fram. Min lille valp oppførte seg helt eksemplarisk – snuste i lufta, inviterte til lek, i det hele tatt fullstendig uredd.

Betty gikk spor i skogen som Andrew hadde lagt. Jeg synes det er vanskeligere å følge ordentlig med i skog enn på plen. Pinneopptaket til slutt var ikke bra.

Som i går, la jeg Betty i stoffburet ute under gapahuken på kvelden før vi la oss. Det fungerte veldig fint, hun roa seg bra. Hadde nok ikke gått like bra uten bur, så er glad vi tok det med oss.

Hun mista nok en jeksel i dag, og ser ganske tannløs og rar ut i underkjeven. De nye jekslene har ikke kommet så langt ut foreløpig.

Onsdag 6. august – Betty er 20 uker

Det ble ikke verdens beste søvn i natt. Betty lå i medbrakt stoffbur, og det var nok avgjørende for at vi fikk såpass ro som vi fikk. Selma var løs i teltet. Hun har jo vært med på noen teltturer før, og vet akkurat hva hun skal gjøre - finne seg den beste plassen, gjerne på bekostning av søvnen til de tobente.

Jeg måtte selvsagt ut med Betty midt på natta. Hun hadde det så travelt, så jeg måtte bare slippe henne ut. Kunne knapt se den lille gule hunden i mørket, og hun for av gårde langt bort fra leirplassen for å gå på do. Det er åpenbart naturlig for henne å gå langt vekk fra ”der hun bor”.

En helt ny opplevelse for Betty i dag var at hun fikk hilse på en lama! Vi var nemlig innom Svullrya og der hadde de lama gående i en innhegning. Det så ut som både lamaen og Betty klarte ”møtet” helt fint, ikke noe stress.

Været har vært ganske utrygt siden vi kom, overskya med noe regn. Så, vi satte opp en stor presenning over teltet.

Den gamle hjørnetanna til Betty sitter fortsatt bom fast, men hun har mista nok en jeksel i dag.

Tirsdag 5. august

Den sjette natta på rad jeg ble vekket av Betty som måtte ut på do. Ikke så greit ikke å gi respons på lyd når valpen har diaré…!

Snakket med veterinæren på Borg Dyreklinikk i dag, og ble enig om å se an hjørnetanna, at vi evt. får trekke den til uka. For, i dag dro vi nemlig på telttur til Finnskogen. For øvrig hadde hun 5 løse jeksler da vi dro, og den ene datt ut på kvelden.

Fant oss en fredelig plass ved Frysjøen og slo opp teltet og satte opp gapahuk. Bilen stod parkert ved bommen 5-10 minutters spasertur unna og Betty var i bilburet mens vi holdt på å lage leirplass.

Det var selvsagt mye styr med Betty i dag, med at hun måtte mange ganger på do, fikk mange måltider og to typer pasta for å regulere magen. Aner at hun er over det verste, men følte meg ganske sikker på at jeg ville bli vekket i løpet av natta.

Mandag 4. august

Hverdag, og mulig å få kjøpt valpediettfor til henne – og mer Zoolac.. Kjenner at den nye hjørnetanna kommer mer og mer fram – må vi få trukket enda en tann mon tro..? Fordelte maten hennes på 5 porsjoner i dag (hun er altså fortsatt dårlig i magen), og brukte av dette tørrforet til godbiter til treningen. I tillegg får hun både Diarsanly og Zoolac.

Det høres kanskje voldsomt ut med ”trening” – men det består jo for det meste i at jeg gjør noe mer enn å gå bevisstløst rundt i skogen med henne når vi går tur. På hver eneste skogtur trener vi innkalling, fot og sitt og bli. Som jeg har fortalt før har jeg begynt med nærsøk med fløytesignal. Og har også nå begynt med utsending. Før noen tror jeg overdriver noe voldsomt, må jeg skynde meg å legge til at dette er på et veldig enkelt nivå. Jeg setter henne fra meg på stien, går noen meter fra og legger en godbit godt synlig. Tilbake til Betty og gjentar ”bli” noen ganger, setter meg på huk ved siden av henne, strekker ut armen i retning godbiten og sier ”ut”.

Hun er heltent på denne øvelsen, og veldig flink, synes jeg. Det morsomme er at hun følger intenst med når jeg legger fra meg godbiten. Så tar hun blikk-kontakt når jeg kommer tilbake, inntil jeg har satt meg ned. Da begynner hun å følge veldig med på armen/hånda mi og ser i den retningen jeg peker. På det tidspunktet tror jeg at jeg kunne sagt hva som helst, og ikke nødvendigvis ”ut”, og hun hadde løpt av gårde. Det er imponerende hvor godt hun husker hvor jeg har lagt godbiten. Når hun er framme ved den blåser jeg nærsøksignal. Fordelen med forkuler er at jeg hører veldig godt at hun har funnet dem, siden det knaser når hun tygger.

Jeg har også begynt med å bruke ut-trening ifm at hun får mat i gangen. Eller rettere sagt er det vel sitt og bli trening. Men, hun må vente på både armsignal og kommando, før hun får gå bort til foret sitt.

Ellers har jeg begynt med å prøve på litt mer ”struktur” i skogen, unngå de verste gjørmebadene og galskapen. Det er egentlig veldig lett å få til, for hun er så oppmerksom, og ser ut til å synes det er topp å gå fot og lete etter forkuler. Så lar jeg henne heller gå fri i de områdene det ikke er fristende gjørmebad i nærheten. Dette er altså ikke fordi jeg synes det er så ille at hun blir full av gjørme, men jeg ønsker å bremse litt på det at hun raser rundt omkring. Og akkurat gjørma ser ut til å trigge henne.

Noe annet jeg bruker tid på er å få henne til å oppføre seg ordentlig i gangen når vi kommer tilbake fra tur. Helst vil hun jo rase rundt og tygge på sko, på kobbelet sitt, buksebena mine osv. Jeg legger en godbit et stykke inn i gangen og kommanderer ”vente”, mens jeg tar av meg jakka, henger opp kobbelet hennes og får tørket bena hennes. Så får hun belønning når vi er klare til å gå inn i stua.

Søndag 3. august

Diareen fortsatte i dag, men den lille gule prinsessen har full fart som vanlig, og ikke noe i veien med matlysten. Fant ut i dag at jeg fikk gi henne diettfor for voksen hund inntil jeg får kjøpt valpefor i morgen. Hadde også både Zoolac (melkesyrebakterier) og Diarsanyl (eletrolytter og tarmbeskyttende ”leire”) i huset, så hun fikk det også.

Både Betty og jeg var trøtte i dag etter lite søvn og mange turer ut både i natt og i løpet av dagen. På kvelden sovna hun endelig godt og sov i 4 timer.

Så var det tennene. Oppdaga i dag at hun hadde mista hjørnetanna på venstre side oppe, uten at jeg hadde merka at den var spesielt løs. Den nye tanna er på vei ut. På venstre side sitter hjørnetanna bom fast, og den nye er på gang. Nærmest reprise fra forrige uke, altså. Og det ser dessverre ut at vi må en ny runde til tannlegen og trekke tann… Hun mista også den minste jekselen oppe på venstre side i dag, og tilsvarende på høyre side er veldig løs. Melketannsjekslene oppe har altså falt ut bakfra og framover på høyre side. På venstre side oppe har den midterste blitt sittende igjen, men den er misfarget og litt løs, og kommer vel kanskje av seg selv. Blir litt lettere å få sett nøyere på denne hvis hjørnetanna skal trekkes; når hun er dopa ned.

Vi begynte å trene ordentlig på stå i dag, og jeg synes hun tar det veldig fort. Det gikk ikke så bra da vi prøvde sist, i forkant av utstillingen. Jeg bruker trappa ved inngangsdøra, så er hun på det øverste trinnet og får ikke flyttet seg så mye framover når hun reiser seg fra sitt. Ser også ut som hun begynner å skjønne at hun ikke skal bykse fram, men faktisk stå helt rolig før hun får godbit.

Lørdag 2. august

Ble vekket i natt også av at Betty måtte ut. Angra på at jeg ikke hadde fått kjøpt mer valpediettfor til henne på fredag, nå er jo de nærmeste klinikkene stengt. Hun er ikke syk, ”bare” fordøyelsen som ikke fungerer, altså. Sist hun hadde diaré ble hun bra så fort hun hadde fått ormkur, og det er jo anbefalt de får et par ganger mellom 2 og 6 måneder. Så, jeg tok sjansen på å begynne på en 3 dagers kur med Panacur i dag.

Prøvde å gi henne kokt ris, men akkurat som sist, og akkurat som Selma, er hun ikke glad i ris. Fikk i henne en del ved å bløte opp foret hennes og blande i mye ris.

Hadde en spesiell opplevelse med en katt på kveldsturen i dag. Det er en katt vi har sett veldig mange ganger på gressbanen i nærheten, og som Betty også har jaget ved en anledning. Betty gikk i bånd og gjorde et byks inni buskene etter katten, som skvatt unna. Men, øyeblikket etter var katten der igjen, bare et par meter unna. Den satt helt rolig og så på Betty. Så, vi trente fot fram og tilbake forbi katten. Betty klarte seg fint, og jeg (og godbitene) fikk oppmerksomheten, og ikke katten.

Fredag 1. august

Ble dessverre vekket i natt også av Betty som måtte ut på do.

På morgenen i dag fortsatte jeg jobben jeg begynte på i går. Jeg hadde nemlig kokt et par kilo lever som jeg måtte kutte opp til små godbiter. Synes det fungerer veldig greit som godbiter, bra konsistens, og Betty liker det veldig godt.

Betty mista nok en tann i dag – en jeksel i overkjeven. Så nå gjenstår 8 jeksler og 2 hjørnetenner som skal ut. De siste 2 gjenværende jekslene i overkjeven har begynt å bli løsne.

Vi dro til Børtevann på kvelden. Jeg la først spor til henne i skogen, bedre sporterreng enn hjemme. Hun plukket opp pinnen fint, men å komme til meg å levere den er vanskeligere å få til…

Andrew og Selma trente litt vannapportering et stykke unna. Og jeg gikk ned til vannet med Betty i sele, tenkte hun ville drikke og vasse litt. Men, hun ville faktisk svømme! Ikke langt, hun bare tok noen tak like ved land. Kom på land, yr og glad. Og tok seg en ny tur ut i vannet. Og også en tredje tur etter litt ”overtalelse” fra meg. Bra!

JULI 2008

Torsdag 31. juli

Dessverre måtte Betty ut på do i natt – hun er ikke helt god i magen. Æsj og uff!

Prøvde noe nytt i dag – satte henne i bånd i skyggen i hagen med vann og tyggeben. Vi har nemlig fjernet innhegningen midlertidig mens vi holder på med beisingen av huset. Vel, ganske raskt begynte hun å grave, så det fungerte ikke. Vil ikke at hun skal få holde på med den gravingen!

La et spor i skogen like ved her på kvelden. Det er ikke spesielt bra sporterreng, mye myr og tett buskas. Det var heller ikke lett å se verken godbiter eller pinnen ved sporslutt. Hun fant jo sporet, det var ikke det, men synes ikke det var så veldig vellykket trening.

Onsdag 30. juli – Betty er 19 uker

Betty fikk trukket en hjørnetann i dag – på Borg Dyreklinikk (på 19 ukers dagen sin). Interessant å sammenligne den som ble trukket og den som falt ut av seg selv her om dagen. På den som ble trukket var det lange røtter – lengre enn selve tanna. På den som falt ut av seg selv var røttene omtrent gått i oppløsning (slik det skal være ved normal tannfelling). Viktig å få ut denne tanna, altså, for å få en normal tannstilling og unngå ubehag og betennelse. De to hjørnetennene oppe har begynt å få et svakt rosaskjær, men her er det ikke antydning til frembrudd av nye tenner, så de fikk stå. Så håper jeg de faller ut av seg selv om en ukes tid. Hvis ikke må vi jo på ny tur til ”tannlegen”.

Så vidt jeg kan skjønne har hun 10 jeksler til som skal ut, og altså to hjørnetenner.

Ellers fikk hun også Rabiesvaksine når vi først var der. Og vekta viste 14,3 kg.

Hun fikk ”oppvåkningssprøyte”, men var selvsagt litt ”groggy” etterpå. Det er ikke godt å vite hvordan de føler seg etter å ha blitt dopa, men hun følte seg nok ikke helt på topp. Hun sov timesvis i buret sitt etterpå før vi gikk den vanlige turen i skogen. I skogen virka det som all dop var ute av kroppen. Hun hadde sin hittil mest enorme springing og hopping rundt i terrenget. Elsker åpenbart å springe. Samtidig er hun lydhør, kommer som et skudd på innkalling, og går fot som en liten prinsesse.

På ettermiddagen fikk Betty et ribben å tygge på i buret sitt, både for å ha noe å sysselsette seg med, men også for å ”hjelpe på” tannfellingen. Dette var det eneste ”nye” hun spiste i dag, og muligens årsaken til at hun hadde tendens til diaré på kvelden. Ellers har hun selvsagt vært gjennom en påkjenning ved å bli dopet ned og få trukket en tann, så det kan jo være ettervirkning av det også. Uansett – håper det går fort over.

Annet nytt er at Betty for første gang gikk trappa ned fra annen etasje. Trappa er åpen, så det var nok litt skummelt, og jeg kommer til å fortsette å bære henne til motorikken hennes er enda bedre, og leddene mer utviklet.

Tirsdag 29. juli

Nok en dag da vi tok en felles tur til Hafslundparken. La spor for Betty, men i dag gikk det dårlig, synes jeg. Én ting var at jeg rota litt med hvor det gikk (stol på hunden!!). Noe annet var at det så ut til å gå et annet spor på samme sted, som forstyrret henne en del, særlig i vinkelen. Ikke ble pinneopptaket så bra heller. Vel, det går vel opp og ned…!

Det skjer stadig nye ting med tennene til Betty. Dessverre sitter hjørnetanna nede fast, så nå er time bestilt til trekking. Men, hun har mista to jeksler i dag – i overkjeven (altså de bakerste melketennene). Merker også at hun begynner å få de aller bakerste jekslene i underkjeven. Så, ting skjer ”der inne”.

I dag fikk Betty smake noe nytt – tørrfisk. Og det var en vinner! Andrew drev og skulle gi Selma tørrfisk i det Betty og jeg skulle ut på kveldstur. Fikk nesten ikke Betty med meg – hun skulle bare hjem til den fantastisk interessant luktende fisken. Så, hun skyndte seg og gjøre fra seg og siktet hjemover. Vel hjemme skar vi av en liten bit til henne, som Andrew gjemte i første etasje. Så fikk hun søke etter den. Du verden, for en søkslyst og iver. Og så lykkelig hun var da hun endelig fant den!

Mandag 28. juli

Nok en dag hvor Betty sov mesteparten av tiden i buret sitt, mens vi beisa hus. Veldig greit å få testet ut hvordan det fungerer å ha henne i bur i noen timer på dagtid. Det ser ut til at døgnrytmen hennes er veldig tilpasset å sove i perioden klokka 8 til 14 eller 15. Og det lover jo godt for hvordan livet hennes blir i september når hun blir nødt til å være alene hjemme mens jeg er på jobb.

Vi var en liten tur alle 4 i skogen i Råde i dag. Altfor varmt til å orke å gjøre noe annet enn å gå tur. Siden begge bikkjene var behandlet mot flått i går kveld var det ikke noe særlig å ha dem i vann i dag, derfor altså, bare skogen.

Bettys høyre hjørnetann nede sitter fortsatt godt fast, på tross av at jeg tok et par ”drakamper” med Betty i dag. Løsner den ikke, må den jo trekkes.

I dag fikk jeg testet ut Bettys nye sporsele, den fungerer utrolig mye bedre enn den gamle. Hun mister ikke pusten, og den er mye bedre polstret. La altså spor på gressbanen i nærheten, og la inn en vinkel. Betty gikk fint, dvs. hun har det stadig vekk for travelt. Det mest positive ved dagens spor var at hun tok opp pinnen veldig fint. Jeg klarte å klikke akkurat da hun grep den. Og da snudde hun umiddelbart og kom helt fram til meg med den. Det ble selvsagt en godt ”dose” leverpostei i belønning!

Ellers er jo dagene fulle av treningsmuligheter. På kvelden fikk Betty smake litt surmelk etter ”sitt og bli” i stua. Hun syntes det var kjempegodt, og hadde nok en formening (ut fra duften) om nettopp det. Så det var litt vanskelig å sitte og bli, men etter et par forsøk fikk vi det til.

Søndag 27. juli

Etter en økt med beising av hus på formiddagen, tok vi alle fire en tur til Krysstjern i dag. Det fungerte ganske fint at jeg gikk med Betty et stykke foran de andre, og at Betty gikk løs, med litt fot og litt fri. Det vi prøver å unngå er altså at de to bikkjene skal herje med hverandre. Dette både fordi jeg ikke tror det er noe gunstig for helsa til Betty, men også fordi vi ikke har lyst til å få inn sånne (u?)vaner fra tidlig alder på Betty.

Vel oppe ved tjernet måtte jeg bruke litt tid på å komme meg dit de andre var (som hadde gått forbi oss), fordi Betty ble veldig utålmodig og pep. Det var kjempevarmt, så alle unntatt Betty koste oss i vannet. Prøvde å lokke henne uti, men hun syntes det var mer interessant å finne noe å stjele blant tingene våre som lå igjen på land. Jeg bar henne med ut, og da svømte hun til land uten panikk. Men, på vei tilbake til bilen, da vi kom til den lille bekken og hun var varm og tørst. Ja, da drakk hun først, før hun tok seg en liten svømmetur på eget initiativ!

Ellers har det skjedd nye ting på ”tannfronten” i dag; Betty har mista en hjørnetann – venstre nede. Ny tann er på vei ut. På høyre side nede begynner den nye så vidt å komme fram på baksiden av melketannen, men melketannen ser ut til å sitte bom fast.

På kvelden fikk Betty en vanlig dose Expot, og jeg så ingen unormale reaksjoner på det. Så dermed er hun beskyttet mot flått (og andre kryp) noen uker. Selma fikk det lignende middelet Bayvantic.

Lørdag 26. juli

Dette var dagen da Betty debuterte i utstillingsringen. Les mer om utstillingen under ”Begivenheter” og ”Valpeshow 26.07.08”.

Vel hjemme fra utstillingen var Betty rimelig slått ut av inntrykk og varmen, så hun sov i timevis i det store buret i andre etasje.

På ettermiddagen tok vi en tur alle 4 i Hafslundparken. Der er det store trær og mye skygge og et fint sted å være på en ekstremt varm dag. Det er jo ikke så mye en orker verken to- eller firbent med temperaturer rundt 30 grader i skyggen. For øvrig klarte både Betty og Selma og få spist fuglemøkk, som det jo er en del av i parken, siden det går en del høns, ender og gjess der.

Fant forresten en flått på Betty mens vi var på utstillingsområdet. Vi har jo klart oss uten å behandle henne mot flått så langt, men nå tar jeg sjansen på å gi henne en dose Expot.

Jeg meldte Betty på valpekurs i Retrieverklubben i dag – det starter opp i slutten av august. Tror det vil være fint å oppsøke et ”ordnet” miljø og trene på at hun skal ha fokus på meg også med andre ekvipasjer til stede.

Fredag 25. juli

Nok en dag med stekende hete. Vi tobente jobbet mest mulig i skyggen med ”prosjekt beising av hus”. Bikkjene var mye inne i skyggen.

Klargjorde Betty for utstillingen i morgen. Med labrador er jo det veldig enkelt – noen sekunder med en saks for å jevne til halehårene.

Gikk litt tur i dag, blant annet fram og tilbake til kontoret på ettermiddagen, for å få lest litt epost. Det er litt over en km én vei, og heldigvis en del skygge langs veien. Hadde med vann og gav Betty et par-tre ganger underveis. Vi stoppet også på fotballbanen både på vei til og fra. Der holdt de på med vanning av plenen med flere store plenvannere. Så gresset var vått og svalt, og helt greit å ta en pause i. Betty oppdaga noe nytt å spise i dag – bringebær! Vi passerte noe villbringebær langs veien, og hun spiste bær rett fra busken. Dette var faktisk mye mer interessant enn levergodbitene jeg hadde.

På vei hjem klarte Betty det hun har prøvd på mange ganger tidligere – å fange en humle. Jeg måtte tvinge opp munne hennes og plukke den ut. Huff, så bekymra jeg ble, så for meg alle mulige allergiske reaksjoner. Men, det gikk bra. Jeg fulgte nøye med henne utover kvelden, og hun viste ingen allergisymptomer, heldigvis.

På kveldsturen i skogen fant hun en tom ølboks – igjen! Det er tydeligvis noen som har for vane å sitte og drikke i skogen. At folk ikke kan ta med tomboksene hjem er jo irriterende… For, akkurat slike metallbokser er noe av det som girer henne opp skikkelig når hun finner dem. Da er det ikke snakk om å løpe rolig med ”apporten” i munnen. Nei, da hopper og danser hun rundt. Kan godt komme i nærheten av meg, men like kjapt er hun langt unna. Så, det eneste jeg har funnet ut som virker er nærmest å lure henne med en godbit, og konfiskere boksen hun legger fra seg for å få tak i godbiten, for så å henge boksen opp i et tre i nærheten.

Fredag 25. juli

Nok en dag med stekende hete. Vi tobente jobbet mest mulig i skyggen med ”prosjekt beising av hus”. Bikkjene var mye inne i skyggen.

Klargjorde Betty for utstillingen i morgen. Med labrador er jo det veldig enkelt – noen sekunder med en saks for å jevne til halehårene.

Gikk litt tur i dag, blant annet fram og tilbake til kontoret på ettermiddagen, for å få lest litt epost. Det er litt over en km én vei, og heldigvis en del skygge langs veien. Hadde med vann og gav Betty et par-tre ganger underveis. Vi stoppet også på fotballbanen både på vei til og fra. Der holdt de på med vanning av plenen med flere store plenvannere. Så gresset var vått og svalt, og helt greit å ta en pause i. Betty oppdaga noe nytt å spise i dag – bringebær! Vi passerte noe villbringebær langs veien, og hun spiste bær rett fra busken. Dette var faktisk mye mer interessant enn levergodbitene jeg hadde.

På vei hjem klarte Betty det hun har prøvd på mange ganger tidligere – å fange en humle. Jeg måtte tvinge opp munne hennes og plukke den ut. Huff, så bekymra jeg ble, så for meg alle mulige allergiske reaksjoner. Men, det gikk bra. Jeg fulgte nøye med henne utover kvelden, og hun viste ingen allergisymptomer, heldigvis.

På kveldsturen i skogen fant hun en tom ølboks – igjen! Det er tydeligvis noen som har for vane å sitte og drikke i skogen. At folk ikke kan ta med tomboksene hjem er jo irriterende… For, akkurat slike metallbokser er noe av det som girer henne opp skikkelig når hun finner dem. Da er det ikke snakk om å løpe rolig med ”apporten” i munnen. Nei, da hopper og danser hun rundt. Kan godt komme i nærheten av meg, men like kjapt er hun langt unna. Så, det eneste jeg har funnet ut som virker er nærmest å lure henne med en godbit, og konfiskere boksen hun legger fra seg for å få tak i godbiten, for så å henge boksen opp i et tre i nærheten.

Torsdag 24. juli

Betty hadde et skikkelig ”galskapsanfall” innendørs i dag tidlig. Vi hadde ikke vært på noen skogtur, og hun hadde vel masse innestengt energi som bare måtte ut. Oppførselen minte om sånn Selma holdt på som valp – hun raste rundt i stua, og jeg holdt pusten om alle møbler og ting ville tåle galskapen. Fikk jo hanket henne inn igjen etter hvert.. Hadde hun vært en katt (med klør) tror jeg hun hadde løpt et stykke opp på tapetet på veggen!

I dag fikk jeg endelig kjøpt sporsele til henne! Og jeg kjøpte faktisk 2 stk, en størrelse som passer nå og en som passer litt senere. Er så lei av ting som blir for smått uten at jeg har noe som passer for hånden.

Det var nesten uutholdelig varmt i dag, både bikkjene og vi plagdes av det. På kvelden dro vi alle fire på tur til Oppsjø. Tanken var å få Betty til å svømme. Så ”mor” ikledde seg bikini og la på svøm ut i vannet. Det gjorde dessverre ikke så stort inntrykk at Betty ville komme ut til meg. Det ble mest vassing og tull ved bredden. Jeg bar henne med så langt ut at jeg ikke nådde bunnen lenger, og satte henne i vannet. Og da svømte hun pent og upanisk til land. Så, foreløpig har hun ikke noen idé om at vann er et sted å oppholde seg, bare et sted en skal ut av. Men svømme, kan hun!

Vi kutta ut noe av medisineringen av Selma i dag, og begynte med vanlig for. Hun har så lett for å få forstoppelse av diettfor mot diaré, så det er alltid en bekymring ved bruk av diettfor mot diaré. Så hun fikk vanlig for i dag. Og på ettermiddagen hadde hun helt normal avføring. Supert! Da har dette gått kjempefint, tross alt! Og jeg slapp altså en tredje natt på sofaen.

Onsdag 23. juli – Betty er 18 uker

Jeg sov på sofaen i natt, så jeg kunne holde kontroll på om Selma, som var i gangen, måtte ut. Hun måtte tisse i 05-tida, og hadde også diaré en gang på morgenen. Vi hadde skikkelig regime på Selma i dag – hun ble foret 8 ganger med ca 2/3 av en døgndose av diettforet. Hver 6. time fikk hun kvalmedempende og melkesyrebakteriepasta. I tillegg fikk hun selvsagt antibiotika og også en tjæreaktig pasta for å beskytte tarmene. Mye jobb, men det førte fram. Etter diareen på morgenen kom det ikke mer avføring i løpet av dagen, og ikke kasta hun opp heller. Selv om hun er tynnere enn normalt, har hun stort sett kommet tilbake til sitt gamle jeg hva humøret angår.

En interessant opplevelse i dag var at jeg tok med begge bikkjene på skogtur i nærområdet, Betty løs og Selma i bånd. Tidvis gikk det veldig fint, men det var en utfordring å forhindre Betty i å bølle med Selma. Selma har jo vært ganske dårlig på å si ifra/oppdra Betty så langt. I dag tok faktisk Selma litt igjen med Betty, la henne i bakken og tok tak over strupen hennes. Men, den lille gule så ikke ut til å ta det så høytidelig, hun bare sprella for å komme seg løs, og prøvde å angripe Selma på nytt. Til slutt prøvde Selma å ri på henne, - noe jeg selvfølgelig stoppa. Prøvde så godt jeg kunne å være sjef, og si at bråk tolereres ikke, gå pent begge to. Som sagt, tidvis fungerte det.

Tirsdag 22. juli

Andrew måtte ut med Selma i natt, og på morgenen begynte hun å kaste opp. Kasta opp og hadde diaré flere ganger, bare ”vann” som kom ut. Så da bestemte jeg at vi fikk dra til en (ordentlig) dyrlege og få undersøkt henne, tatt blodprøve, få tak i diettfor osv. Selv om jeg både tok tempen hennes og kjente på buken hennes hjemme, føltes det tryggere å få en oppegående smådyrpraktiker til å undersøke henne.

Vi dro til Borg Dyreklinikk på Hafslund. Selma ble bare dårligere, så det var en bra beslutning. Da vi veide henne hadde hun gått ned 1 kg på et døgn, og hun som er så tynn fra før! Under undersøkelsen stod spruten av blodig ”vann”. Huff, stakkars Selma. Kollegaen som kjente på buken hennes kunne ikke kjenne noe fremmedlegeme, så dermed er det greit å gi henne kvalmedempende. Blodprøven som ble tatt viste seg etterpå å være normal.

Vel, 2200 kroner fattigere, og med diettfor, kvalmedempende, antibiotika, tarmbeskyttende pasta og melkesyrebakteriepasta dro vi derfra. Selma slutta umiddelbart å kaste opp etter å ha fått kvalmedempende. Med unntak at et uhell på kvelden hvor det tydeligvis hadde gått for lang tid siden siste dose, så kasta hun ikke opp resten av dagen. Men, på kvelden kom alt diettforet (som hun hadde fått i små, små porsjoner) opp igjen. Hun var kjempeslapp, aldri sett henne så dårlig. Logret ikke, var ikke sulten, og ville helst grave seg ned i blomsterbedet! Omsider fikk vi i henne litt vann og lagt henne på teppet sitt i skyggen, og der sov hun, helt utslått. Utover kvelden kviknet hun til, og det ble helt slutt på diareen, heldigvis.

Litt lite fokus på Betty i dag, altså. Det ble de nødvendige turene, ellers var hun mye i bur.

Mandag 21. juli

Den første ferieuka vår startet med knallvær, og vi satte i gang med å vaske hus, før vi beiser det. Betty fikk sove på rommet ”sitt” i det store buret til Selma, noe som fungerte veldig bra.

Vi tok en tur alle fire til Tvetevann. Betty fikk øve på å gå fri ved fot et stykke foran de andre to, det er fortsatt veldig vanskelig med Selma like i nærheten. Så her gjelder nok bare å øke vanskelighetsgraden litt etter litt. Men, når det er bare hun og meg eller Selma er på god avstand går det veldig fint, synes jeg. Etter turen fikk Betty sitte i bilen mens jeg la et spor for henne i skogen. Egentlig synes jeg sporselen fungerer såpass dårlig at det er vanskelig å si hvor bra hun gikk. Dette var siste gang med den selen. Den er jo i ferd med å bli for liten til henne (allerede)! Synes hun vokser ut av alt hun har.

Dagens dårlige nyhet er at Selma hadde diaré – det passer jo aldri. Og hun er jo veldig nøye med hvor hun skal gjøre fra seg, så hun ville absolutt ikke gjøre noe i innhegningen i hagen, hun bare ble fortvila, peste og pep, og måtte gå tur bort i skogkanten. Håper det går fort over!

Søndag 20. juli

I natt sov Betty og Selma på samme rom, i hvert sitt bur. Virka som det fungerte greit. 

Det pøsregna da vi stod opp i 07-tida i dag. Betty likte det ikke! Hun ville helst ikke ut i det hele tatt. Vel nede i hagen skyndte hun seg å tisse, og ville inn igjen med det samme. Det var ikke annet å gjøre enn å ta på seg regndress og begi seg ut i skogen. Når hun vel hadde kommet seg ut i skogen, virka det ikke som hun tenkte så mye mer på at det regna, det var full fart som vanlig. Virker som hun elsker å være ute i terrenget, hun oppsøker steiner og trerøtter, akkurat som små hindre i naturen er morsommere enn bare å gå langs stien. Også er det veldig gøy å rase rundt i myra og ut i diverse gjørmehull. Da gjør det tydeligvis ingenting å bli våt!!

Satte henne i Selmas bur på formiddagen i dag – altså det store buret. Mulig det var innbilning, men jeg synes det virka som hun var roligere og sov bedre enn i det lille buret. Hun er jo vant med stort bur på jobben, og der sover hun jo riktig så godt. Kanskje fordi hun får strukket seg ordentlig ut og ligge på ryggen med bena alle veier. Hun var faktisk alene i buret sitt i 4 timer, og virka som hun kunne ha sovet enda lenger da jeg hentet henne. Beroligende. Jeg er jo allerede nå bekymra for hvordan det vil være for henne å være alene hjemme for alvor, når jeg ikke kan ha henne med på jobben lenger (har bare fått dispensasjon ut august).

Jeg prøvde å trene litt til utstillingen i dag – med utstillingsbånd. Til de som ikke vet hva det er; – et kort bånd hvor mesteparten er kjetting, en liten del er stoff, og med ”strupeløkke” nederst i kjettingen. Tanken er altså at kjettingdelen av båndet skal ligge løst rundt hundens mankeparti, og halsen være fri… Fungerer fint på en hund som er utstillingstrent og kan vise seg fram. Til en valp med stor interesse av å bite på alt, mer intenst jo mer ukjent, - Vel, dere kan tenke dere til resultatet – det var katastrofalt! Så, jeg dropper det båndet og bruker et tynt retrieverbånd isteden. Brukte det fra skogen og hjem i dag, og hun gikk som en engel. Jeg gikk så fort at hun måtte trave raskt bortover gangstien, og hun beveget seg som hun aldri skulle gjort annet enn å stilles ut! Vel og merke, dette var jo uten forstyrrelser fra andre hunder og mennesker. Så det blir nok litt annerledes til lørdag. Men, jeg får bare lade opp med levergodbitene…!

Andre ting vi har trent på i dag er begynnende nærsøk. Jeg prøvde meg et par ganger i skogen og strødde godbiter utover et lite område. Oppmuntra henne til å gå bort dit og blåste nærsøksignal mens hun lette og fant godbiter. Vi tok også en liten økt med å apportere sporpinner på verandaen. Hun har store forventninger til verandaen – vet at det ligger pinner på bordet og at det vanker belønning for å bringe dem til meg.

Lørdag 19. juli

I dag er Betty 4 måneder! Status når det gjelder tenner er nå at hun har mistet 10 fortenner, - hun har igjen å miste en oppe og en nede (i tillegg til hjørnetennene, som jo er det mest spennende, og jekslene). Hun har fått 8 nye jeksler, 4 mellom fortennene og jekslene, og 4 helt bakerst bak jekslene. Dvs de bakerste jekslene er i ferd med å bryte frem. Hun begynte med tannfellingen for 2,5 uker siden, så det er mye som skjer på svært kort tid. Jeg har jo lurt på hva slags tannsett hun ville ha på utstillingen. Det er fortsatt 1 uke igjen til den, så det er ikke usannsynlig at hun har mistet de siste to fortennene og begynt med felling av hjørnetennene når vi kommer til neste helg.

En kan jo bare forestille seg hvordan det kjennes å miste så mange og få så mange nye tenner på så kort tid. Ikke rart hun har gnagebehov..!

Jeg la spor for Betty i dag – som gikk dårligst av de sporene jeg har prøvd så langt. Hadde et par skritts avstand mellom godbitene, og det var kanskje for langt. Synes hun virra veldig mye frem og tilbake. Og når hun mistet det hadde hun litt lite pågangsmot. Spørs om jeg må legge godbitene tettere neste gang.

I dag er det altså 9 uker siden vi hentet henne i Kristianstad. Du verden så mye som har skjedd på de ukene. Hun må nærmest kalles renslig, i hvert fall er det 5 uker siden hun har tisset inne. Stor kontrast til hvordan de første ukene var. Når hun kommer inn i stua er det ikke lenger sånn at det ser ut som hun tenker hva hun kan prøve å ødelegge først. Det første hun ser etter er nok Selma…

Når det gjelder trening skjønner hun innkalling med fløyte og armbevegelser, og hun skjønner sitt med ord og håndbevegelse. Er nå i ferd med å legge på fløytelyd for sitt´en også. Dekk har jeg bare så vidt prøvd med klikker, håndbevegelse og uten ord. Men, tenker at jeg får være litt flinkere til å trene inn med ord når hun først ligger av seg selv. Samme med stå, og nå nærmer det seg jo utstilling, så det er jo en god grunn til å trene det.

Hun kan fortsatt være fæl til å bite på hendene. Men, ofte er det uten å ta hardt i, så hun driver nok og finner ut av bitehemningene. Verre er det hvis hun misliker å bli løftet. Hun har jo buret sitt i andre etasje, og vi har åpen trapp jeg ikke vil hun skal gå i enda. Dette betyr at jeg må bære henne opp og ned. Men, hun kommer seg. Synes hun hører ganske bra etter med et bestemt tak i kinnet hennes og ”nei”. Så, sårene på høyrearmen min er i ferd med å gro uten at det kommer så mange nye.

Fredag 18. juli

I dag fikk også Betty være med på en annen avdeling av jobben min. Det var ikke så mye sol i dag, så hun fikk ligge i bilburet med alle vinduer og dører åpne. Fikk kommentar på at hun var flink som var så tyst. Akkurat det med lyd har det vært en veldig bra utvikling på, synes jeg. Hun blir mer og mer tyst. Også når hun blir lagt i bur. Verken på jobb eller i bil kommer det noe lyd noe mer. I begynnelsen både bjeffet, pep og ulte hun. Også hjemme går det bedre og bedre. Det vanskeligste er fortsatt å være i bur i stua når vi andre er i nærheten av henne. Men, også i en sånn situasjon har hun blitt mye stillere. Hun kan klynke litt, men det er lenge siden hun har laget skikkelig bråk.

I dag var det for øvrig siste arbeidsdagen min før 3 uker med ferie. Da gjelder det å bevare noen av de gode rutinene hun har fått på det å være stille, rolig og sove mye på dagtid. Hun skal jo være med på kontoret også etter ferien, og må selvsagt være stille og grei i den situasjonen.

Torsdag 17. juli

Dagens nyhet når det gjelder tenner er at 4 jeksler bak de andre jekslene har begynt å titte frem.

I dag var Betty med på en annen avdeling av arbeidsplassen min. Jeg la henne i bur på et tomt kontor, og hun slo seg veldig fint til ro. Bra at hun takler så bra å være med på nye steder (buret er jo kjent).

Hun blir også flinkere til å kunne oppføre seg ”sivilisert” sammen med oss inne, i hvert fall så lenge Selma holder litt avstand. De to sammen blir det fortsatt mye ”baluba” av, selv om det også går bedre enn før. Når vi er ute på tur alle 4 går hun gjerne i sele og Selma løs, og det går ikke så verst, faktisk.

Vi tok en ny tur med kanoen i dag, denne gangen var planen at Betty bare skulle være med i kanoen, og ikke svømme. Så hun satt der i redningsvesten sin og fulgte med på Selma som svømte ved siden av. Vi fikk prøvd ut den nyinnkjøpte redningsvesten til Selma – det fungerte ikke så veldig bra med den på mens hun svømte. Gikk mye tregere, og den så ut til å hemme forbensbevegelsene hennes. Så til slutt tok vi den av, og da svømte hun like bra som hun pleier.

Onsdag 16. juli – Betty er 17 uker

Tenk at lille Betty er 17 uker! Betty veier nå 12,6 kg. Jeg forer altså etter holdet hennes og ikke tabellen på forsekken. Hun får levergodbiter hver dag, og litt tyggeben, ellers ikke noe i tillegg til tørrforet sitt.

Tirsdag 15. juli

I dag prøvde vi noe nytt – Andrew la spor for Betty ved Tunevannet – omtrent sånn som jeg har lagt spor i det siste – ca 70 cm mellom godbitene, og vinkel. Synes hun rota mer i vinkelen enn de to gangene jeg har lagt vinkel selv. Så det tyder kanskje på at jeg styrer henne, når jeg vet hvor vinkelen er? Eller, det var kanskje litt vanskeligere i dag, pga sterk vind. Uansett, hun synes spor er veldig gøy, og jeg synes hun er veldig flink. Har nesa dypt ned i sporet og er veldig konsentrert. Men, det går fortsatt fryktelig fort. Og jeg er som sagt ikke fornøyd med selen. Kanskje jeg må handle ny..? (Det er jo så morsomt å kjøpe ”hundegreier”!!)

På kvelden hadde Betty enda en ny opplevelse – hun jaga en katt! Det kryr jo av katter rundt her vi bor, og det skjer vel ikke en eneste dag, at vi ikke ser en katt når vi går tur. Som regel synes jeg det virker som hun er litt redd dem. Katten denne kvelden har vi sett mange ganger før, og denne gangen tenkte jeg at hun fikk bare gå løs på gressbanen vi pleier å gå på om kvelden – satset på at hun ville komme til meg, som hun har gjort før. Men, jammen løp hun av gårde etter katten. Dvs. bare til den forsvant inn i buskene, så var hun ikke så veldig interessert lenger. Og katten, var ikke det minste engstelig, den dukket opp bak en annen tue, like etterpå. Da vet jeg det, til neste gang vi ser en katt, at jeg må jobbe mer for å ha kontroll på henne.

Når det gjelder tenner har hun nå mistet 8 av fortennene, 2 på hver side oppe og nede. Altså 4 fortenner og 4 hjørnetenner igjen (og jekslene).

Mandag 14. juli

Har tenkt mye i dag på om jeg gjør de ”riktige” tingene med Betty. For mye trening? For lite trening? Det er jo mange meninger om hvordan en skal ”oppfostre” en valp, fra de som synes en valp ”skal få være en valp” uten å stilles krav til i treningssammenheng, til de som faktisk mener det er helt greit at valpen trenes til litt av hvert. Nå er det jo sånn at jeg tenker å bruke Betty både til Bruks og til Jakt. Og når det gjelder Bruks er det delt i Spor og Appell – altså lydighetsøvelser. Og mange av disse lydighetsøvelsene er det jo greit å være litt borti mens hun fortsatt er liten.

Ellers er det jo det å si at folk har ganske forskjellige forutsetninger ut fra hvordan de bor når det gjelder å ha en valp. Hvis en har en stor inngjerdet eiendom med uforstyrret tilgang til både skog og vann, er det noe annet enn å bo i et ganske tett boligområde, som vi gjør. For meg er det rett og slett ikke trygt å gå med henne løs f. eks. på vei til jobb, pga biltrafikk. Dermed har hun måttet gå i bånd fra hun var ganske liten, før hun egentlig ”kan” det.

Om det er andre hunder i husholdet er jo også av betydning, og ikke minst hvordan de andre hundene ”er”. Vår Selma er ingen oppdrager, det er vel mer sabotering av oppdragelsen det hun driver med ovenfor valpen. Hun finner seg i hva som helst uten å si fra. Dette betyr at det ikke er så greit å ha de løse sammen verken inne eller ute, for da blir det bare herjing, og det tør jeg ikke la skje pga Bettys ledd.

Apportering har jeg vært veldig forsiktig med så langt. Egentlig bare trent opptak og avlevering på veldig nært hold. Ifm sportreningen ligger det en pinne i sporslutt som hun ideelt sett skal plukke opp og avlevere til meg.

Vi trente spor på den nærliggende fotballbanen i dag. Prøvde med litt større leverbiter, og omtrent samme avstand mellom godbitene som jeg gjorde her om dagen, og også med vinkel. I dag var hun voldsomt ivrig, har det så travelt. Og – jeg er ikke helt fornøyd med sporselen, synes hun mister pusten når hun trekker for mye. Ellers var det to mennesker som kom forbi mens hun gikk sporet. Den ene krysset faktisk sporet mitt, men det brydde hun seg ikke noe om. Den berømmelige pinnen i slutten av sporet er fortsatt bare interessant et kort øyeblikk. Vi har visst ikke helt fått ”institusjonalisert” at det er fantastisk belønning (leverspostei) å få når hun kommer med pinnen til meg.

Søndag 13. juli

I dag var familien samlet hos faren min, og endelig hadde jeg en ”fotograf” tilgjengelig, så det ble noen bilder av Betty og meg – og utsikten.

Ellers var Betty ”installert” i bur i fremmed bil i dag under deler av familiebesøket. Det gikk helt greit. Hun er i det hele tatt utrolig grei å ha med i bil, sover og slapper av uten bråk.

Lørdag 12. juli

Jeg hadde en intensjon om å stå opp 06.30 i dag, men var så trøtt; hadde vært ute med Betty litt etter midnatt. Så vi stod ikke opp før 07.20, og hun holdt seg altså i 7 timer om natta.

Som vanlig løp hun ned trappa for å komme ut i inngjerdingen for å tisse. Men, så bråstoppa hun. Litt snodig, for jeg har ofte tenkt tanken om kvelden, at kanskje jeg skulle lukke inngjerdingen etter meg, i tilfelle ”noe dyr” skulle gå inn der. Og det har jo hendt tidligere at det har vært en katt der, men de forsvinner fort over gjerdet. Også har jeg liksom tenkt at det kan jo ikke være noen dyr som går inn der. Men, altså, i dag satt det et pinnsvin på innsiden! Og Betty syntes det var ganske skummelt når det begynte å hvese og knurre og strutte med piggene sine. Så jeg tok henne i bånd og hun tissa på utsiden av gjerdet. Etterpå (etter å ha tatt bilde av det) klarte jeg å få pinnsvinet opp på en takstein og bar det ut på utsiden av gjerdet. Er ikke så veldig glad for å ha noe sånt rundt veggene, de er ofte full av lopper og kan også være bærere av Salmonella.

Vi gikk felles tur, alle 4, i nabolaget i øs pøsende regnvær i dag. Betty liker ikke regnvær, hun ville helst inn igjen med det samme. Prøvde også å sette seg ned underveis, og så ganske stakkarslig ut. Men, regn er det nok bare å venne seg til, for det er det mye av i dette landet. Og hun skal jo fungere i all slags vær!

Når det gjelder renslighet har ikke Bety tissa inne på 4 uker. Da hadde hun et par ”uhell” like etter hun ble 12 uker. Før det ikke siden før hun fylte 11 uker. Så, den tidligere ”statistikken” på å ha tissa inne 11 ganger står fortsatt. Den siste uka er hun nede i 6-8 ganger per døgn med tissing, så de går framover. Tenker på den første uka jeg hadde henne når hun måtte rundt 25 ganger i døgnet!!

I dag kjøpte jeg redningsvest til Betty. Har ikke turt å ha henne med noe langt ut med kanoen hittil, men med redningsvest blir det jo straks tryggere. Dessuten lettere for henne å svømme uten å bli redd – tenkte jeg. Vi dro altså ut på kanotur alle 4, på Tunevannet. Det er klart det var litt ”omstendelig”, og det endte med at Andrew for det meste måtte padle uten noe hjelp fra meg. Som vanlig fikk Selma svømt mye ved siden av kanoen. Og Bety fikk testa redningsvesten sin. Da vi var ganske nært land satte jeg henne forsiktig ut i vannet. Prøvde å oppmuntre henne til å holde seg ved kanoen, men hun hadde én tanke i holdet og det var å komme seg til land. Gjentok forsøket en gang til og det samme skjedde – hun svømte rett mot land. Det så ut til at redningsvesten fungerte fint.

Det er sikkert mange meninger om dette med svømming, og noen synes kanskje en valp skal få finne ut av det selv. Det er klart - har en egen strandlinje og voksne hunder som fungerer som oppdragere, er det vel bare å slippe flokken løs og håpe at valpen følger etter de voksne ut i vannet. Men, sånn har jo ikke vi det. Så lenge hun er litt for liten til de helt lange skogturene for å finne et eller annet ”øde” tjern, så må vi i grunn oppsøke steder hvor det også er andre folk og hunder. Og da er jo kanoen et godt alternativ til å komme seg til et litt roligere område.

Selma var over 1 år før hun lærte å svømme, og da var hun såpass klønete og svelget så mye vann at hun fikk halsbetennelse. Og jeg har jo tenkt litt på at jeg vil Betty skal beherske dette elementet i litt tidligere alder.

Fredag 11. juli

I dag tidlig oppdaget jeg at også den tredje løse fortanna hadde falt ut – bra! Da er status at hun har mistet 6 av de 16 fortennene/hjørnetennene som skal ut. Også har hun fått 8 nye jeksler. Også skal 4 hjørnetenner og 6 fortenner ut og mange jeksler. På morgenen så jeg at i hvert fall én av fortennene oppe begynte å løsne. I dag spiste hun helt normalt, og jeg håper det fortsetter. Selv om mange tenner skal ut fortsatt, var de jo mye med 3 skikkelig løse tenner på én gang.

På jobben i dag holdt Betty seg nesten 6 timer før hun måtte ut og tisse. Jeg venter altså med å gå ut med henne, så lenge jeg tyder at hun ikke må på do. Hun er veldig flink i buret på jobben. Sover veldig mye, og er utrolig rolig også når hun er våken.

Hjemme, derimot, har vi noen kriger. Det typiske nå om dagen er når jeg tar henne ut i inngjerdingen hennes i hagen, og hun ikke må på do, men bare har lyst til å herje. Hun har fått det for seg at hun skal grave i bakken, og hun vet at jeg ikke liker det. Det er vanskelig, synes jeg, å sette seg ordentlig i respekt, at hun lyder et ”nei” ift. dette. Ser ut som det fort blir en morsom lek, hvor hun har dressert meg til å reagere på gravingen, og det gjør det spennende. Akkurat dette er fryktelig frustrerende, og det er fra slike kriger at jeg har de fleste sårene på armen min. Og det er også ved slike kriger at det kan gå hardt utover klær jeg har på meg, siden hun hopper og biter.

På kvelden tok vi en tur til Kalnes Jordbruksskole alle 4, sammen med Kari. Fint treningsområde med masse bygninger, velstelte plener og skogholt, og ingen mennesker. Jeg ble med og så på at Kari gikk spor med sin 7 måneder gamle Ida. Så la jeg spor for Betty, med en 90 graders vinkel. Første gang vi har prøvd å vinkle. Tok litt lenger avstand mellom godbitene enn tidligere, og synes egentlig det gikk vel så greit. Kari ble med og så på, og jeg fikk litt tips underveis. Selve sporet synes jeg hun gikk kjempefint. Da vi nærmet oss vinkelen hadde hun litt lyst til å ta en snarvei og brukte overvær. Men, jeg holdt igjen, og da fulgte hun sporet helt suverent gjennom vinkelen. Gøy!! Framme ved pinnen tok hun den som vanlig helt spontant, men slapp den fort. Prøvde et par ganger at hun skulle holde den og fikk leverpostei.

Etterpå gikk jeg litt fot med henne på gressplenen. Diskuterte ”lydighetsfot” kontra ”jaktfot” med Kari. Mye en skal huske på helt fra begynnelsen av! Vi snakka også litt om det å gå på tur og at jeg går og bærer på en dummy som hun ikke får lov å ta, alminneliggjøre det med dummy.

I forhold til å lære inn ”Lydighetsfot” snakka vi om å ta i bruk en kasse hun har forbena på og at jeg beveger meg i sirkel og hun må lære seg kun å flytte på bakbena. I det hele tatt klikkertrening til mye forskjellig, blant annet å lære å gå på en matte, som videre kan brukes til å legge i ”ruta”. Ja, det er jo unektelig mye å tenke på når de gjelder lydighetsøvelser, eller appelløvelsene på en bruksprøve, som jeg jo tenker meg å delta på etter hvert. Andre øvelser er ”hals” og ”kryp”. Prøvde så vidt begynnelsen på hals ved å blåse på henne; dette var litt vanskelig synes jeg. Vil jo ikke at hun skal bite meg i nesa heller!

Så snakket vi om å trene det med pinneopptak separat. Legge utover noen pinner og belønne med leverpostei når hun henter dem.

Hjemme igjen tenkte jeg at jeg skulle prøve dette med pinner og stengte henne inne på verandaen (20 kvadratmeter?), la noen pinner utover. Hun var vel litt ”vill”, og kasta dem opp i været. Hadde tendens til å slippe dem, ikke komme helt til meg med dem, eller slippe dem like før hun kom fram. Ingen tvil, i hvert fall om at leverposte på tube er en vinner! Det som var gøy var at etter at hun hadde tissa i inngjerdingen sin, så spurta hun opp trappa og videre mot verandaen så fort at hun nesten krasja i døra til verandaen. Kjempemotivert til mer pinnehenting. Da fikk jeg en idé om at neste gang hun tyr til galskap og vil grave i hagen, så kan jeg gi henne en alternativ atferd – hente pinner på verandaen. Det blir spennende å se.

For øvrig oppdaga jeg på kvelden at hun hadde mista en fortann oppe, uten at jeg kunne se den nye komme fram. Forhåpentligvis går fellingen i overkjeven mer normalt enn i underkjeven…!

Torsdag 10. juli

På morgenen i dag kunne jeg ikke dy meg lenger, og rugga litt på den løseste tanna hennes, den som har blitt misfarga og har vært skikkelig løs i nesten en uke, og ut kom den. Men, bare den ene rota fulgte med, håper det går greit at den andre løser seg opp…

På kvelden dro vi til kontroll/tredje behandling hos kiropraktoren. Hun kunne konstatere at Betty kan friskmeldes. Du verden, så glad jeg er at jeg tok dette seriøst og oppsøkte proff hjelp. Takk, Kristin, for bra behandling!

Mens jeg var der oppdaget jeg for øvrig at en av de andre løse fortennene hadde falt ut – hurra! På kvelden spiste hun helt normalt, så det kan ha vært tennene som har gjort at hun har spist dårlig de siste dagene.

Onsdag 9. juli – Betty er 16 uker

I dag har Betty opplevd noe helt nytt – tatt buss til Sarpsborg sentrum og tilbake til Yven. Det var nok litt skummelt, også var det fryktelig varmt. I byen gikk vi en liten tur oppover og nedover gågata. Det var forholdsvis lite mennesker, men hun fikk jo oppleve sin dose av uteservering, barn, fylliker, duer osv. Synes hun takla det greit, men tenker at jeg nok skal gjenta det igjen snart. Siden det var så varmt var vi også oppom springvannet ved Rådhuset i et par omganger. Etter hvert våget hun seg uti og vasset og drakk vann.

Som den ukuelige optimisten jeg er forsøkte jeg meg igjen som fotograf – det var jo så veldig fine roser ved kirken, og det kunne ha blitt noen fine bilder. Men, Betty slo seg helt vrang og skulle bite på absolutt alt, inkludert armen min. Så nå er jeg enda mer full av skrammer og skorper. Fikk faktisk spørsmål av en kollega om ”hva som hadde skjedd” med meg. Det ser jo ikke pent ut når jeg går med T-skjorte….

Etter byturen var for øvrig Betty rimelig utslitt og sov så hun snorka!

Fortsatt er hun lite interessert i maten sin. Men, så har hun også 3 løse fortenner i underkjeven, hvor de blivende tennene har kommet ganske langt ut bak valpetennene.

Tirsdag 8. juli

Våkna dessverre av lyder 05.20, tok henne ut og hun tissa. Hadde satt foret i bløt siden i går, for å se om hun foretrakk bløtt for med sine løse tenner… Men, det var ingen vinner. Hun ville mye heller ha det tørre foret, men hadde ikke så veldig lyst på det heller…

I dag var Betty med ut på jobb i leasingbilen hele dagen. Hun er kjempeflink til å være med, er helt tyst og bare slapper av. Fornøyd så lenge hun får en liten tissepause og har vann tilgjengelig.

På ettermiddagen fikk Betty bli med i bursdagsselskap. En liten utfordring med både henne og Selma med på besøk, men vi trakk ut på verandaen og der var det forholdsvis lite ting å ødelegge, så det gikk ganske greit. Innimellom lurer jeg på hvordan dette hadde vært uten Selma, det er unektelig en ekstra utfordring å forsøke å holde ro i rekkene med disse to hundene som så gjerne vil herje med hverandre.

Nok en gang tok vi en tur i Hafslundparken. Jeg fikk igjen bekreftet at det er helt håpløst å skulle være både fotograf og valpeoppdrager samtidig. Ønsker meg en fotograf som kan ta litt bilder av henne og av oss!

Mandag 7. juli

Betty er altså inne i nok en periode med tull med maten. Veldig varierende om hun vil spise et måltid eller ikke. Lurer på å kjøpe noe annet enn Eukanuba når sekken er tom… Samtidig kan det jo hende det har noe med tannfellingen å gjøre, selv om jeg synes det ville være rart. Hun tygger jo på tyggeben uten den minste antydning til vondt i munnen.

På kvelden tok vi en tur til Borg Dyreklinikk og Hafslund Hovedgård. Selma veier fortsatt 24 kg. Betty vokser stadig og veier nå 11,6 kg. Ellers var det spennende for Betty å se på alle de rare fuglene.

Søndag 6. juli

Nok en dag med begrenset interesse både for frokosten og for kveldsmaten, middag spiste hun derimot med stor appetitt. Og den løse tanna kom ikke ut i dag heller.

Tok en tur til Tunevannet på morgenen og Andrew og Selma fikk seg en våt opplevelse siden det begynte å styrtregne. Betty og jeg var i skogen. Det kan jo ha vært tilfeldig, men jeg synes hun var ekstremt mye mer interessert i sporet i skogen enn hun har vært på gressbane. Det var virkelig vanskelig å holde henne igjen, og hun ble så frustrert over å bli holdt igjen at hun satte seg flere ganger. Dessuten dro hun så hardt at hun begynte å hoste og gispe etter luft. Hun plukket pinnen fra skogbunnen, men vi sliter altså litt med avleveringen.

I tillegg til utviklingene med tennene, skjer det mye med pelsen hennes for tiden. Hun blir stadig mørkere, og fargen endrer seg der hun får dekkhår. Så hun har en mørkere stripe på ryggen. Og helt bakerst ved haleroten har også pelsen begynt å krølle seg litt. Også var det ørene, da… Jeg har holdt på med å massere dem, vil helst hun ikke skal få ”blomkålører” slik enkelte jaktlabber har. Når det gjelder pigment, ser det veldig bra ut foreløpig. Hun har svart snute og skikkelige mørke øyne med mørkt omriss og mørk rundt munnen. Håper hun beholder den svarte nesa, at den ikke blir brun som hos moren hennes.

Litt med tanke på den kommende utstillingen begynte jeg å trene stå i dag. Klikker, utstillingsbånd og levergodbiter. Ikke helt enkelt, fordi hun gjerne enten satte seg eller byksa fram. Men, fikk belønnet noen ganger hvor hun faktisk stod stille og så på meg.

Lørdag 5. juli

Det var skrekkelig varmt i natt, og Betty våknet og lagde bråk før 05 – hun hadde altså ikke skjønt at det var helg…

I dag fikk hun nytt halsbånd. Hm… det er jo ikke det å kjøpe valpen som koster penger, men alt det andre, av utstyr, kurs, forsikring, veterinærutgifter, konkurranser osv.

La spor til henne ved Tunevannet i dag. Selv om jeg prøver å være veldig klar med leverposteitube og klikker i det hun kommer fram til pinnen, synes jeg det er vanskelig å klare å administrere alt sammen. Det går så fort. Hun plukket opp pinnen, men slapp den fort igjen, og jeg prøvde å trene litt hold fast.

I kveld ville hun heller ikke ha mat, og hun var heller ikke veldig interessert i å spise i dag tidlig. En kombinasjon av varmen og tannfellingen? Den løse tanna i underkjeven har fortsatt ikke falt ut.

Fredag 4. juli

Tannfellingen fortsetter. I dag forsvant en tann til, og en annen er veldig løs. Ser de nye begynner å titte så vidt fram. Nye jeksler kommer det også der hun ikke har tenner fra før. Så får jeg bare håpe de kommer riktig fram, så hun får riktig bitt. Dette pga funksjon, og ikke fordi jeg tenker på noe utstillingspremiering. Jeg undersøker munnen hennes stadig vekk, for å følge med på tennene. Dette finner hun seg i hvis hun får bite på fingre…! Det jeg gjør er å sette en finger på tvers bak hjørnetennene hennes – blir nesten som et bitt i munnen på en hest. På den måten får hun ikke bitt ordentlig i fingeren. Det virker for øvrig som hun begynner å få bitehemninger, i hvert fall når hun ”kosebiter”, da tar hun ikke så hardt. Men, hvis hun får et ”galskapsanfall” er det annerledes. Så jeg får stadig nye rifter og sår på armene…

Har ellers kommet inn i en grei rutine på morgenen med å ha henne løs på kjøkkenet mens jeg gjør meg klar, og så gå til jobb rundt 07. Vel fremme på jobb slår hun seg som regel raskt til ro i buret på kontoret. Og det er etter hvert veldig sjelden hun kommer med en eneste liten lyd på jobben, heldigvis.

Å ha henne løs i stue/kjøkken hjemme går foreløpig an bare under spesielle forutsetninger. F. eks. bør ikke Selma være der – da blir det bare tull og herjing på de to hundene. Så bør hun ikke være maks full av energi, for da bare raser hun rundt. Hun bør heller ikke være lei av å tygge på benet sitt. På kvelden forsvant disse forutsetingene én etter én, og til slutt endte jeg opp med å ha henne i bur på kjøkkenet mens jeg kokte en kjele lever. Ikke for å spise selv (æsj!) – men for å skjære opp i små godbiter til Betty.

Etter å ha spist veldig bra et par uker, ville hun plutselig ikke ha mat denne kvelden. Kanskje det har sammenheng med at hun feller tenner?

Torsdag 3. juli

Betty mister tenner! I dag oppdaga jeg altså at tannfellingen har begynt! Én tann oppe og én tann nede – de på midten - forsvant i løpet av dagen. Kan ikke merke at hun har noen plager av det, hun tygger på ben, leker (og fingre) akkurat som ellers.

På ettermiddagen tok vi en tur til Bodalsstranda. Andrew hadde tatt opp en skarv fra fryseren, og Selma skulle få apportere dette for første gang. Det var tydelig at Selma syntes det lukta litt rart av fuglen, og hun måtte nødes litt. Men, hun apporterte den både på vann og på land. Og hun bar den stolt tilbake til bilen. Særlig når Betty viste litt interesse, så slo konkurranseinstinktet til.

Jeg gjorde det samme som jeg har gjort på Tunevannet – bar Betty litt utover og satte henne i vannet – og hun svømte til land. Ellers fant hun mye interessant på stranda og raste rundt og ble full av sand like fort som jeg fikk henne ut i vannet for å skylde av sanda.

Onsdag 2. juli – Betty er 15 uker

Vi tok en tur med kano på Børtevann i dag. Lassa opp med begge hundene. Andrew fikk den tunge jobben å padle hele ”lasset” alene, jeg hadde min fulle hyre med å holde Betty så hun ikke skulle hoppe over bord. Uroen hennes kunne umulig skyldes at hun ville svømme, hun skjønte nok ikke at hun ville havne i vannet om hun hoppet over bord. Selma fikk svømme ved siden av den siste biten før vi gikk i land på en liten øy. Det var knallvær, og faktisk ingen innsekter heller – kjempefin tur! På vei tilbake var Betty fryktelig urolig og begnte å pipe litt, rett og slett overtrøtt. Til slutt ”kapitulerte” hun og la seg til å sove i bunnen av kanoen. Da vi kom tilbake vassa jeg litt utover med Betty i armene og satte henne i vannet, så fikk hun svømme til bredden. Hun var skikkelig trøtt da vi kom tilbake til bilen, etter å ha vært våken i timesvis. Sov som en sten i bilen.

Tirsdag 1. juli

For første gang har jeg denne uka begynt med å kunne ha Betty helt løs i stue/kjøkken – det går bra så lenge hun har tyggebenet sitt å gnage på. Altså er hun fornøyd med det, og setter ikke i gang med all mulig makuleringsvirksomhet av gardiner, stolben osv. Får jo inntrykk av at det må klø noe helt sinnsykt i de små valpegummene…

Nok en ettermiddag ved Tunevannet. Andrew tok med seg Betty ut et lite stykke i kanoen, slapp henne uti vannet og hun svømte til land. Foreløpig er hun ikke interessert i å bli i vannet, men sikter mot land med én gang hun kommer ut i vannet. Men, du verden så pent hun svømmer, ligger helt flatt og rett i vannet, ikke noe kaving. Men, ser altså foreløpig ikke ut til å sette noe særlig pris på å være i vannet.

Kjøpte tur-sele til henne i dag, så jeg kan skille mellom sporsele og tursele. Hun går ganske pent i selen, og får ikke de voldsomme rykkene i halsen som hun gjør med halsbånd. Vel og merke er det hun som rykker, og ikke jeg. Men, halsbånd eller sele – uansett er det en utfordring å få henne til å gå pent når vi nærmer oss målet, enten det er hjem eller kontoret. Når hun skjønner at vi snart er framme er hun bare fryktelig utålmodig etter å komme fram.

JUNI 2008

Mandag 30. juni

Tredje uka på jobb med Betty som ”kontorhund”. Synes det begynner å gå veldig bra. Hun er kjempeflink til å være i buret sitt, sover mye, og holder fred når hun er våken.

Ellers blir det jo litt med ut på inspeksjon, og være i bur i leasingbilen. På denne tiden av året er jo bilkjøring med hund forbundet med den evinnelige jakten på skygge. I dag var vi en tur på et par steder i Halden. Det gikk fint, fant skygge, sørga for å sette inn vannskåla før jeg gikk fra bilen. Når det gjelder det med ”vanning” har jeg prøvd litt av hvert. Kjøpte blant annet noen vannings ”nipler” av den typen som brukes til marsvin. Men, det fungerte ikke – de bare lakk vann, så det ble vått i hundeburet. Det beste jeg har funnet hittil er såkalt veltesikker vannskål. Så tar jeg oppi bare litt vann når bilen er i bevegelse. Men, skåla må være metall. Plastikk gnager hun på!

Søndag 29. juni

Vi dro til Tunevannet i dag igjen. Selma må jo få svømmetreningen sin. Prøvde å få Betty interessert i å gå ut i vannet når Andrew og Selma var i kanoen. Men det ville hun ikke. Ergerlig – det gikk jo så fint den gangen på Børtevann! Vel, etter Selmas time med svømming, satte vi henne i bilen og tok ut Betty. Andrew kastet en dummy i vannet fra kanoen, jeg vassa uti og løftet litt på den. Og etter hvert kom hun gående ut og svømte noen tak for å få tak i dummyen. Jeg løp inn på bredden og hun kom til meg med dummyen. Gav oss med det.

Så tok Andrew med Betty ut i kanoen og padlet bare et lite stykke fra vann. Satte henne ut i vannet og hun svømte så vakkert til land. Ikke noe panikk, ingen svelging av vann, og flotte svømmetak, lå rett i vannet gjorde hun også. Så bra! Det så ikke ut til at hun fikk noen skrekk av å bli tvangsplassert i vannet. Er jo imponert over Kari som forteller at hun padler med begge sine hunder svømmende! Og, det er klart det er bra og lite belastende trening, for ikke å snakke om at det oppøver svømmeteknikk, noe som selvsagt er viktig for en retriever som skal på jaktprøver med vannarbeid!

Jeg klippet forresten en haug med pinner i dag, for å bruke til sportrening. Og på ettermiddagen kom den store testen – første sporet med pinne som slutt. Selve sporet gikk kjempefint. Synes hun var ganske rolig, selv om hun var ivrig før vi starta. Mulig hun gikk glipp av en og annen godbit, men hun satte seg sjelden ned i frustrasjon selv om jeg holdt henne igjen. Så var det jo kjempespennende hva hun gjorde når hun kom fram til pinnen. Hun løftet den opp spontant, men slapp den med det samme og prøvde å følge sporet mitt videre, selv om det var slutt på godbitene. Jeg fant ut at vi måtte jobbe litt fokus på denne pinnen. Så jeg stoppet henne, fikk henne til å sitte og holdt pinnen foran henne. Etter litt nøling tok hun den i munnen, jeg klikket og hun fikk leverposte. Et par ganger til, og jeg la pinnen på bakken, hun plukket opp, leverte i hånd, og fikk leverpostei. Så får vi se neste gang, om hun er mere interessert i pinnen da. En bra pinne-start, synes jeg!

På kvelden skjedde det noe helt merkelig. Betty satt rolig og pent i sofaen mellom oss, uten å bite verken på fingre eller sofaputer, i hvert fall en halvtime! Det er håp!!

Lørdag 28. juni

Deilig med helg, og kunne sove videre etter å ha vært oppe før 06.

Kristin anbefalte å bruke sele istedenfor halsbånd for å unngå at Betty røsker til og får feil bevegelser i nakke-området. Men, jeg har jo bare sporsele til henne, og vil helst skille den ut til bare å brukes til spor. Likevel, siden jeg ikke har noe annet får jeg bruke den foreløpig. – Og komme meg til en zoo butikk fort som mulig for å handle tur-sele. Det var tydelig da jeg tok på henne sporselen for å gå tur at hun forventa å gå spor. Veldig interessert i å snuse langs bakken. Mulig det var innbilning, men jeg synes faktisk hun gikk penere og mindre ”panisk” i sele enn med halsbånd.

I dag meldte jeg Betty på valpeshow i slutten av juli – med avdeling Østfold i Sarpsborg. På utstillingen vil hun være 4 måneder og 1 uke, altså akkurat gammel nok til å stilles. Det er jo uoffisielt og ganske greit med valpeshow, men det er klart det er spennende å møte opp med en jaktlabrador og se både hva dommer og de andre utstillerne viser av reaksjoner. Til og med jeg, som ikke har peiling på eksteriør, ser jo at det er diverse ”feil” med henne utseendemessig. Lang, tynn hale, rare, buklete ører, snipete snute, lange, tynne ben osv. Men, har bestemt meg for at jeg vil stille henne ut, og antagelig også som junior, unghund og voksen. Litt gøy å ”erte” på seg utstillingsfolket, kanskje. Husker jo med gru hvordan noen av disse utstillingstantene harselerte over en jaktlab på utstillingen for 2 år siden: ”Har du sett noe så stygt!” osv.

På kveldsturen så Betty samme katten som vi så i går kveld på samme tidspunkt, på andre siden av gressbanen. Betty lagde noen rare lyder, som jeg har hørt flere ganger når det er katter i nærheten, en slags knurring som kan minne om den måten nettopp katter knurrer på. Virker som hun er litt redd dem, - usikker. Det kan nok hende hun ikke får helt samme holdningen til katter som det Selma har.

Fredag 27. juni

Jeg falt for fristelsen til å sove lenger enn 05.30, og da ble jeg vekket av mye lyd klokka 06. hun har visst en innebygd klokka som forteller at 05.30 skal vi stå opp.

Hun må jo gjøre noe annet enn å være i bur inne. Samtidig er det helt umulig bare å slippe henne løs, da ødelegger hun ting hvis ingen konstant passer henne. Så den muligheten jeg har er å stenge av mellom kjøkken og stue med grind (vi har jo åpen løsning), flytte vekk kjøkkenstolene, heise opp gardinene og fjerne alle fristende ting fra ytterst på benken (du verden, så langt hun rekker!). Er jeg heldig kan hun leke en stund fredelig med lekene sine. Men, i de fleste tilfeller finner hun forbudte ting å gnage på – kjøkkeninventaret, gulvteppene (som vi ikke kan fjerne siden parketten under er så glatt at jeg er redd hun skal skade seg), og altså sin egen hale. Så, det blir mye ”nei”. Jeg følger med på klokka og har hun vært våken og aktiv en time, bestemmer jeg at nå er det på tide å sove, og hun blir puttet i bur.

Jeg reiste av gårde til kiropraktoren i dag, sammen med hundekompis Kari og de to hundene hennes. Golden Retrieveren hennes, Emma skulle også få kiropraktor-behandling. Virkelig betryggende å ha Kristin å få hjelp hos. Hun kunne kjenne at overarmsmuskelen til Betty var blitt bedre, og ikke øm og hoven som sist. Men, som hun hadde advart mot, blitt litt forkortet i helningsprosessen. Dermed har Betty avlastet og hadde en liten muskelknute i høyre (altså motsatte) side, i tillegg til noen låsninger i nakken. Jeg fikk noen nye øvelser jeg skulle gjøre med henne – massasje og tøye ut. Veldig bra å følge opp og ta sånt med én gang. Vi skal til ny behandling om 2 uker.

Kari sin Ida, som er 3 måneder eldre enn Betty veier bare 13 kg, og Betty veier 10! Da jeg kjente på Ida kunne jeg jo kjenne at hun var atskillig tynnere enn Betty. Så, da begynte jeg å bekymre meg for at Betty er for tjukk. Noe skal en jo bekymre seg over til en hver tid! Dro hjem og gransket fortabellen til Eukanuba enda en gang. I følge den skal en valp på 10 kg som er 1-3 måneder ha 385 gram om dagen. Så mye har hun jo aldri fått. Jeg har gitt maks 330 gram om dagen. Så tenkte jeg på noe Øyvind sa da vi var på NLM – ”Kanskje du gir henne for mye for”. Det var da jeg fortalte at hun ikke hadde så lyst på mat. Så, nå tenker jeg å holde meg på ca 300 gram om dagen, uansett tabellen til Eukanuba. For all del, hun er ikke tjukk, men ikke så tynn som Ida, altså.

Torsdag 26. juni

Siden jeg skulle på jobb på Grensekontrollen i dag kunne jeg ikke ha med Betty, så Andrew passet henne i et par timer i dag. Ikke det at jeg ikke tiltror han å klare det bra, men må innrømme at jeg ikke likte helt å overlate henne til ham. Hun hadde visst vært ganske vill og gal. Han hadde prøvd på litt apportering av dummy ute på plenen, og det hadde gått helt suverent den første gangen (og det var jo da han burde ha gitt seg…). Men, så ble det bare lek og tull. Betty haltet mer igjen i dag, og jeg ble så bekymret så jeg ringte veterinær og kiropraktor Kristin og avtalte time i morgen. Får all verdens svarte tanker om albueleddsartrose og det som verre er….

Vi tok en tur til Tunevannet på ettermiddagen. Bare for moro skyld tenkte jeg at jeg skulle trene dekk med klikker. Betty kan jo ingen andre kommandoer enn sitt, og på tide å utvide repertoaret, tenkte jeg. Lettere sagt enn gjort. Har jo trent litt kontakttrening med klikker – at hun skal se på meg for å få godbit. Og det gjorde hun jo, istedenfor å prøve på noe nytt. Også ble hun litt frustrert. Vel, likevel hadde hun noen ganger hvor hun kastet seg ned i dekk (helt tilfeldig, selvsagt) og jeg klikket og gav godbit. Men, dette kunne ikke overdrives, for da gikk det over i galskap og biting.

Hun var i det hele tatt veldig vill og gal i dag, og både turgåing, det å være løs i innhegningen ute og det å være inne med oss ble det mye krig av. Det at hun har vondt i benet sitt gjør det ikke akkurat lettere å takle slik galskap. Er jo redd for å slippe henne løs når hun får sånne galskapsanfall, for da bare springer hun helt hemningsløst omkring. I det hele tatt virker det som om hun får helt kikk av å løpe – en slags selvforsterkende atferd som jeg ikke er sikker på er bare bra. Noe annet hun også gjør av stress-atferd er at hun løper etter halen sin. Det lar jeg henne ikke få lov til og stopper det alltid, enten det skjer ute eller inne.

Onsdag 25. juni – Betty er 14 uker

14 uker i dag og Betty veier 10 kg!

Med en 3-4 unntak har Betty sovet over 5 timer om natta de siste 14 dagene. Men, 5 timer er jo fortsatt en veldig kort natt for meg, så vil nå prøve å lufte henne siste gangen litt før midnatt. Opplegget med å ha henne i bur på eget rom fungerer utmerket. Hun får jo der ingen ubevisst respons fra oss heller, - altså om hun lager lyd er det ingen mennesker som vrir seg i søvne og gir tegn til å våkne. Målet er å kunne ha henne på soverommet i bur etter hvert. Synes det kan være greit i tilfelle hun skulle få diaré eller måtte kaste opp i løpet av natta. Eller noe annet galt.

På morgenen tok vi en tur til Tunevannet. Andrew hadde lyst til å teste ut hvordan Betty reagerte på dummy og lot henne få holde en av Selma sine. Betty løp lykkelig rundt med dummy i munnen og kom gjentatte ganger på innkalling. Så måtte vi selvsagt bare avslutte det før det ble for intenst.

Tirsdag 24. juni

Matlysten til Betty er ok om dagen. Det var altså lurt å begynne å gi tørrforet uten vann. Så sørger jeg heller for at hun har vann i buret sitt og andre steder hun er etter at hun har spist. Når det gjelder renslighetstreningen har det blitt 4 dammer i løpet av de siste 4 ukene, sist var 1,5 uke siden. Hun tisser rundt 10 ganger om dagen og gjør fra seg 2-3 ganger om dagen.

Bortsett fra at hun har gjort litt ugagn ved å ødelegge glidelåsen på hundedyna si, har hun blitt stort sett veldig grei i bilen. Roer seg raskt og lager ikke noe bråk.

Vi sliter fortsatt med Tuneflue her i Østfold og jeg vurderer å gi Betty Expot for å forebygge at hun blir stukket. Hun får jo ellers daglige stygge røde merker på magen etter den elendige flua!

Mandag 23. juni

Ryggen slo seg litt vrang i dag, så jeg holdt meg hjemme fra jobben. Heldigvis går det greit å gå og stå, så det var ikke vanskelig å få luftet Betty. Men, litt ugreit å sitte. Satser på det går fort over!

Betty blir stadig flinkere til sitt og bli. Jeg går tilbake og belønner masse mens hun venter. Ellers har jeg observert noe når det gjelder innkalling. Jeg mistenker henne for å elske å løpe. Så, jo lenger unna jeg er, jo kjappere kommer hun på innkalling. Hvis jeg er bare 2-3 meter unna, så går det ikke nødvendigvis så bra.

Når det gjelder haltingen er hun ikke helt bra, men mye bedre. Jeg fortsetter med Rimadyl, strecher overarmsmuskulaturen og behandler med ispose et par-tre ganger om dagen.

Å være ”sivilisert” innendørs er jo en utfordring for henne. Det blir mange ”time out” hvor hun må settes i bur. Samtidig synes jeg det går sakte framover også. Det fungerer også mye bedre å sette henne i bur på et rom og lokke døra, enn at hun er i bur i stua der vi sitter og ser på TV. Siden vi har åpen løsning hvor stua og kjøkkenet er ett stort rom, har vi ordnet med et flyttbart kompostbinge – gjerde som vi bruker til å sette en sperre mellom kjøkken og stue. Så blir det ikke så stort område å holde kontroll på, og lettere å se hva hun tenker å ødelegge før hun rekker det. Kreativiteten er for øvrig svært stor når det gjelder akkurat det med makulering. Det er helt tydelig de tingene som er forbudt som er mest spennende. På tross av at hun har diverse leker hun får lov å bite på, er det likevel kanten av en kjøkkenskuff, bordbein, gardiner osv som er mest fristende.

Betty på NLM; Fredag 20. – Søndag 22. juni

Bilbur

Betty har i løpet av den siste uka blitt enda flinkere enn hun allerede var til å slappe av og roe seg i bilburet. Faktisk virker det som hun gleder seg til å komme inn i bilen. Hvis jeg stopper ved en annen bil før jeg kommer til vår egen står hun og hopper og venter på å bli løftet opp (hun skjønner altså ikke helt hvilken bil som er ”hennes”..!). Siden det var mulig å ha bilen parkert i skyggen deler av dagen, tilbrakte hun noen timer i bilburet i løpet av helgen. Hun var også i bur på rommet, og dette gikk fint på tross av at det var et helt fremmed sted. I grunn lager hun mer bråk hvis hun er i bur og vi er til stede, enn om hun blir overlatt til seg selv på et rom.

Halthet

Dessverre er hun ikke helt god i benet sitt enda. Jeg snakket litt med kollega Margunn, som altså også var på NLM. I tillegg til å være smådyrveterinær, driver hun oppdrett og har erfaring med haltheter. Hun anbefalte å se om Betty responderte på Rimadyl. Det gjør hun, så nå får hun Rimadyl noen dager. Og jeg er nøye med å varme opp i bånd før hun slipper løs. Det ser for øvrig ikke ut som hun er noe begrenset av smerter, det går i samme rasende tempo som ellers hvis hun slipper løs.

Miljøtrening

Dette arrangementet var et fantastisk sted å miljøtrene en valp. Masse fine folk og hunder som hun kunne få hilse på, og mange som har peiling på valp. Betty har kommet seg veldig når det gjelder å være trygg på mennesker og hunder, og jeg tror det har vært helt riktig å la henne få lov å hilse på. Så får jeg vurdere hvor restriktiv jeg evt. skal begynne å være, når jeg vurderer at dette ”kan” hun.

Store forventninger

Det var selvsagt flere av deltagerne som hadde hørt om Agneta og Duvkullan. Og jeg merket vel et aldri så lite forventningspress om at dette måtte bli noe stort. Ellers ble jeg utfordret av Øyvind til å slippe henne løs da vi satt og slappet av ute i forkant av middagen lørdag kveld. Det gjorde jeg med en liten klump i halsen, vet jo jeg ikke har kontroll på dyret. Hun raste lykkelig rundt, fant tomme ølbokser som hun tygde flat med hjertens lyst, kasta seg rundt i gresset, fant en plakat som hun ødela osv. Jeg skjønte jo at å kalle henne inn ville vært helt dumt, men klarte å lure henne til meg etter hvert. Det er klart en føler seg litt ”utsatt” når folk med årelang jakterfaring sitter og observerer og valpen din raser rundt i fri dressur på gresset…!

Torsdag 19. juni

Det går bedre med benet til Betty, men vi tar det fortsatt med ro. Faktisk er hun veldig medgjørlig når det gjelder kuldebehandlingen, ligger ganske fint på siden, uten å bite. Antagelig er det deilig med nedkjøling av muskelen..

Prøvde noe nytt i dag; - istedenfor å legge henne i bur i stua der vi oppholder oss, la jeg henne på et eget rom i andre etasje. Første gangen lagde hun et veldig spetakkel, blant annet ulte hun. Men, hun fikk jo ingen respons på det, og gav seg snart. Jeg listet meg rundt og holdt øye med henne gjennom nøkkelhullet. Klarte å få tatt henne ut når hun var våken, og uten at hun lagde bråk. Andre gangen jeg plasserte henne der, roet hun seg mye raskere. Og tredje gangen sovnet hun med det samme. Dermed bestemte jeg meg for at hun får være der, på eget rom om natta. Så kan vi andre få sove normalt.

Bortsett fra benet hennes, som selvsagt er bekymringsfullt er det to viktige ting jeg sliter med. Det ene er at hun er helt ram til å bite på fingre. Husker jo at Selma holdt på med det, og var enda verre enn det Betty er. Det er jo ønskelig at hun kan få være sammen med flokken, og ikke stenges i bur stadig vekk. Samtidig vil jeg gjerne minimere konfliktsituasjoner som jo oppstår når hun biter og vi må irettesette. Små forbedringer skjer jo, men jeg synes det går langsomt. Og innimellom slår hun seg helt vrang og glefser i vei. De skarpe tennene er for øvrig problematisk også når jeg skal belønne henne med godbiter. Hun glefser de i seg, så det går hardt utover fingrene på venstre hånd. Særlig pekefingeren min ser ikke ut!

Onsdag 18. juni – Betty er 13 uker

Jeg turte ikke annet enn å dra til (en ordentlig) veterinær i dag. Reiste til Kristin Halle på Nesodden som har tilleggsutdanning i kiropraktikk. Ble imponert over hvor flink Betty var under behandlingen. Lå ganske så fint på siden og lot seg undersøke og klemme på. Kristin fant ut at hun hadde vondt 2 steder i venstre forben (at det var venstre forben hadde altså jeg også funnet ut, men ikke hvor). Ytterst i tå nummer 2 (”pekefingeren”) og i baksiden av overarmsmuskulaturen. Kristin syntes det virket som muskelskaden ikke var helt fersk. Så jeg fikk instruksjoner om å strekke på forbenet, slik at ikke muskelen skulle hele ”for stramt”, bruke kuldebehandling både på muskelen og tåa, samt massere i nakkeområdet. Og holde henne i ro selvfølgelig.

Holde Betty i ro – særlig…! Vel, må jo prøve. Resten av dagen var hun mye i bur, og gikk bare i bånd.

Tirsdag 17. juni

Jeg har altså tenkt at jeg skal bestemme når vi skal ut om morgenen, og ikke Betty. Så selv om hun begynte å romstere ca 04, latet jeg som ingen ting. Jeg hadde sikkert fått mer søvn om jeg hadde tatt henne ut og lagt henne i bur igjen, men, som nevnt mange ganger før, vi må få orden på denne døgnrytmen.

Ofte når vi er på tur, vil hun bære på kobbelet sitt, særlig på vei hjem. Det anser jeg som helt naturlig for en retriever. Utfordringen kan selvsagt være i de tilfelle hun setter i gang drakamp med kobbelet, - og det vil jeg jo ikke ha. I dag hadde jeg med en plast apportbukk. Og på vei hjem gav jeg henne den. Du verden, så stolt hun bar den hele veien hjem, og ikke noe tygging i det hele tatt. Problemet var selvsagt at hun trakk i båndet. Men, jeg kunne ikke ha sluppet henne løs, da tror jeg det ville blitt lek med apporten isteden.

Dagens særdeles dårlige nyhet var at hun begynte å halte da jeg luftet henne til lunsj. Æsj!! Jeg blir jo kjempebekymret over noe sånt, livredd for at det skal være noe alvorlig galt med henne. Samtidig, når en observerer hvor vill hun er i skogen, så er det rarere at hun ikke skader seg enn at hun gjør det.

På ettermiddagen luftet jeg begge hundene i Kalnes-skogen, siden Andrew var bortreist. Det var helt ekstremt med Tune-flue (en type veldig aggressiv knott for de som ikke er fra Østfold). De svermet rundt oss. Og både Selma og Betty fikk diverse stikk på magen.

Mandag 16. juni

Dagen da jeg begynte på jobb etter 4 ukers ”valpepermisjon. Vi gikk fram og tilbake til jobb, ca 1,2 km hver vei. Det gikk veldig fint, og passet bra inn i lufteregimet. Selvsagt var det spennende hvordan det ville gå å begynne på jobb igjen, selv om vi har ”tørrtrenet” litt underveis. Siden jeg av og til er ute i oppdrag har jeg ordnet med et eget bilbur til henne i leasingbilen, egne festebånd til buret, og solskjerming til vinduene. Og hvis noen lurer på hvorfor jeg ikke bruker egen bil, har jeg et par stikkord – dagens drivstoffpriser og statens takster….! Det fungerte utmerket å ha henne med i leasingbilen, hun slo seg veldig fint til ro.

På ettermiddagen hadde vi den sedvanlige fellesturen til Tunevannet hvor Andrew og Selma var ute med kano. Betty og jeg dro til skogs ved skytebanen på Bekkhus. Og de skjøt! I begynnelsen bare gikk jeg innover i skogen, og hun fulgte hakk i hæl. Jeg så ikke på henne, latet som ingen ting. Så satte jeg meg ned – og hun søkte inntil meg. Tydelig at hun syntes det var litt skummelt med denne skytingen, ørene flagret og hun kikket intenst i retning av lyden. Jeg ruslet litt mer rundt og gjorde selvsagt ikke noe nummer av lyden.

På kvelden gikk vi spor på gressbanen like ved. Det er helt tydelig at hun har fattet poenget og har stor forventning ift. spor. Når jeg tok fram sporselen var det ikke antydning til å ville bite på den. Hun hadde bare fokus på at hun ville framover. Hun har det jo veldig travelt, så utfordringen er å holde henne igjen. Hun satte seg ned noen ganger, når jeg ikke ville la henne gå videre før hun fant enhver leverbit underveis. Fant ut at jeg måtte forhøre meg litt med hundekompis og sporentusiast Kari om hva jeg gjør videre. Karis råd var å trene sitt i forkant, ikke la henne stresse, fortsette med godbiter og legge pinne i enden av sporet.

Så litt om foring. Jeg er altså nede på 3 måltider per dag. Siden hun plent nekter å spise oppbløtt for, og ikke vil ha vann på like i forkant heller, så får hun det tørt. Og jeg må bare satse på at hun får i seg vann nok. Avføringen har vært helt fin lenge nå. Det er jo unektelig enklere å slippe den evinnelige oppbløtingen, og greit å slippe å kaste masse oppbløtt for som hun ikke vil ha. Men, det er altså ikke bekvemmelighet, med det å få i henne mat som har gjort at jeg har kuttet ut å bløte opp.

Søndag 15. juni

Etter å ha gått ut med henne nærmere midnatt, måtte hun ikke ut før 05.30. Jeg hadde stilt klokka på 05.30, men er usikker på om det var den jeg våknet av eller om det var lyder fra Betty. Det hørtes noe lyd og uro fra buret også før 05.30, men jeg latet som ingen ting og sov videre. Har funnet ut at jeg får gjøre det sånn at hun luftes like før midnatt og får holde seg til mellom 05 og 06 en gang. Vi må jo bare få orden på dette med døgnrytme. Etter 4 uker har jeg et ganske solid opparbeidet søvnunderskudd. I løpet av disse 28 nettene har hun hatt 8 netter hvor hun har sovet rundt 5 timer, og 2 netter med mer enn 6 timer.

Vi dro på skogtur alle 4 til Rokke i dag. Kjempefint skogsterreng og fin skogsvei innover, og ikke et menneske å treffe. Dette var faktisk første gangen jeg klarte å få det til å fungere sånn passe med Betty og Selma løse sammen. Betty var faktisk i stand til å gå fot uten kobbel, og ha fokus på meg, selv om Selma og Andrew gikk like ved. Det ble jeg veldig glad for!

Litt mer funderinger rundt dette med å gå på tur. Egentlig er det ganske komplisert å få det til å fungere. Hunden skal kunne gå fot, enten det er løs eller i kobbel, og ikke vike fra venstrefoten min. Den skal også kunne gå løs uten kobbel, men komme på innkalling. Også skal hun kunne gå pent i kobbel, uten å gå fot. Jeg tar gjerne imot tips hvis noen har en fasit på bruk av kommandoord, og trening, unngå dårlige vaner på dette…! Det aller vanskeligste å skjønne hvordan en skal gjøre er kanskje dette med å gå pent i kobbel, uten å gå fot. Jeg mener å ha funnet ut de siste dagene at det fungerer bedre å la henne få ha litt langt og slakt kobbel. Hun har nemlig ikke interesse av å gå så veldig langt fra meg, men det er bare akkurat så langt foran at kobbelet blir stramt hvis det er kort, eller jeg korter det inn. Kanskje er det viktigere i en startfase å unngå at hun drar i kobbelet, enn plent å nekte henne å gå foran meg.

En annen ting jeg funderer på er dette med ”fri”. Det skjønner hun jo foreløpig ikke, så det er litt vanskelig å avslutte fotgåingen. Hun fortsetter gjerne å gå fot, ta blikk-kontakt og vente på klikker og godbit, selv om jeg mener vi er ferdige med økten. Det er jo viktig ikke å holde på altfor lenge også. Men, jeg bruker samme kommando når hun slipper løs i skogen, så etter hvert forstår hun vel.

Lørdag 14. juni

Jeg tok sjansen på ikke å gå ut med Betty før jeg la meg ved midnatt, hun hadde altså sist vært ute 22.30; - men det straffet seg, da hun måtte ut i 04-tida. Fikk epost fra de som har en av kullsøstrene i dag – og den valpen sover fra 21.30 til 05.30! Hm. Hva er det jeg gjør galt…!

På matfronten var det et gjennombrudd i dag. For første gang på nesten 2 uker spiste hun normalt. Det jeg altså oppdaget i går kveld, er at hun faktisk ikke er så begeistret for oppbløtt mat, hun vil helst ha kulene som de er. Dermed har jeg i dag helt oppi vann umiddelbart før hun får foret, og da spiste hun altså alle 3 måltidene sine. Jeg måtte riktignok nøde henne litt, få henne i gang med å spise, liksom, men likevel stor forbedring fra den siste tidens frustrasjon over at hun ikke har villet spise normalt. Det virker som hun spiser best hvis jeg er i nærheten..?

Vi gikk til kontoret i dag – for å ha en ”liksom” arbeidsdag slik det vil bli framover. Selve turen gikk veldig fint, hun var også rolig og grei på formiddagen. Men, på ettermiddagen hadde hun en periode med mye lyd. Siden huset var tomt for kollegaer, bare overhørte jeg henne i dag, gav ingen oppmerksomhet til lyd i det hele tatt.

Vi ble med Andrew og Selma ut på tur, og dro i skogen mens de holdt på med kano og svømming. Får trent mye både fot og innkalling på disse korte skogturene som Betty og jeg har.

På ettermiddagen hadde vi en periode med bråk og spetakkel. Det er fortsatt vanskelig å ha henne løs i stua uten at hun finner på galskap, enten i form av å angripe Selma eller bite oss i klær eller fingre. Det blir en del runder med ”time out” i bur, og i slike situasjoner kan hun lage mye lyd. Også slipper hun jo ikke ut før hun er stille. For å si det sånn, det er visse ”forstyrrende elementer” i det å få fulgt med på Fotball EM om dagen…

Fredag 13. juni

Med tanke på dette med lyd i buret om natta, hadde jeg stilt klokka på 05.30 i dag, men Betty våkna 05.20. Siden jeg tenkte at det er bedre å ta henne ut når hun er våken og kanskje har laget en lyd, enn å vente til hun blir hysterisk fordi hun må på do, så tok jeg henne ut. Dette var dagen da hun vegret maten samtlige 3 måltider. Til kvelds prøvde jeg noe nytt – gav henne tørt for i vann, altså uten at det var oppbløtt. Det likte hun tydelig bedre, så da får vi prøve det framover. Det er jo mildt sagt frustrerende at valpen ikke vil spise, og det gjør det også praktisk mye mer komplisert ift. når hun er urolig. Er hun sulten? Må hun på do?

Jeg dro på besøk til faren min i dag – han bor skikkelig på landet, med fantastisk utsikt over Glomma og skogen like ved. Tanken var å ta noen fantastiske bilder av Betty med flott utsikt i bakgrunnen. Den gang ei – for i dag bøtta regnet ned. Bra, selvsagt, for det er jo så tørt. Men, ikke så bra for mine fotoplaner. Dette var Bettys første opplevelse av tordenvær. Det tordna og lyna men hun lå i bilen på vei til pappa, men det tror jeg ikke hun hørte noe særlig av. Vel, framme tok jeg henne ut av bilen, og akkurat da kom det et alvorlig smell, og hun skvatt skikkelig. For av gårde noen meter bortover, og kom med en gang jeg ropte på henne. Jeg gjorde selvsagt ikke noe vesen ut av det, og håper bare det ikke var en dårlig opplevelse. Har jo litt dårlig samvittighet fordi jeg ikke har fått gjennomført noe særlig ”organisert” skuddtrening, er om å gjøre å komme seg i nærheten av en skytebane.

Pappa og jeg gikk lang tur i skogen med Betty og hun storkoste seg. Har absolutt ingen problemer med ukjent terreng, og holdt seg dessuten ganske så nær bena våre hele veien. Etterpå sovnet hun faktisk på kjøkkengulvet på teppet sitt, etter å ha ”redd opp” litt. Det var noe nytt – at hun kunne legge seg ned og sovne på et ukjent sted. Bra!

På kvelden ble det nok en tur til Tunevannet hvor Andrew tok med Selma ut på vannet, han padler i kano og hun svømmer. Det er oppkjøringstrening nå før NLM (Norsk Lagmesterskap for retrievere) neste helg. Selma synes det er helt topp, og svømmer langt!

Betty og jeg dro opp i skogen og jeg la et leverspor for henne. Dette ble 5. gang vi forsøkte oss på spor, og det var første gang i skogen. Synes det var greiere enn en gressplen, mindre forstyrrelser. Jeg har jo ikke spesielt peiling på hvordan jeg lærer en valp spor, prøver å bruke tips jeg har fått av treningskompis Kari. Gjorde meg noen observasjoner. Det ser ut som hun har en formening om hva som skal skje. Nå er det ikke noe tull med gnaging på sporselen, hun er bare superivrig etter å komme i gang. Ellers konstaterte jeg at hun jo gikk spor i kobbel helt fra bilen og til sporstart – fulgte sporene mine uten lever, med en voldsom iver. Vel framme og på med selen og finne leverbitene. Det er ikke til å komme fra at det ble litt fram og tilbake. Hun er jo såpass ivrig at det går litt fort framover, så går hun glipp av noen biter, kjenner lukta av dem, vil snu seg og få med dem også, og vil fort framover. Jeg har spurt Kari litt til råds, og fått tipset om å holde henne igjen, slik at hun finner alle bitene. Så det skal jeg bli enda flinkere til neste gang.

Torsdag 12. juni

For første gang overså jeg henne når hun ble urolig i buret i løpet av natta/morgenkvisten. Siden jeg hadde vært ute med henne like etter midnatt snudde jeg det døve øret til når hun begynte å romstere i 05-tida. Også håpa jeg veldig på at hun ikke hadde fått tilbakefall med diaré Og da la hun seg jo ned og sov en time til.

Vi dro på Borg Dyreklinikk og fikk vaksinert henne i dag. Først hadde vi selvsagt klipt neglene hennes, ville jo være flaut hvis jeg skulle møte opp hos en kollega med uklipte negler på hunden min… Jeg kunne selvsagt ha vaksinert henne selv, men én ting er at det er omstendelig å bestille én og én vaksine. Noe annet er at det er greit at hun får kompetanse på å være med på en dyreklinikk. Det skumleste for Betty var å sitte på venteværelset og se de andre, til dels store hundene, som gikk forbi. Vekta på klinikken viste 7,9 kg. Det er jo helt utrolig at hun har lagt på seg når hun nesten ikke vil ha mat, og har hatt diaré! Konsultasjonen gikk helt fint. Selv om hun egentlig ikke har noe trening i å være på et undersøkelsesbord, har hun jo opplevd å bli tatt på og undersøkt overalt. Nå har altså Betty fått eget pass, og vi tar Rabiesvaksiner på henne om noen måneder, i tilfelle vi skal til Danmark neste år.

Onsdag 11. juni – Betty er 12 uker

Betty satte enda en ny soverekord i natt - 7,5 timer! Dessuten har magen stabilisert seg, og det er jo gode nyheter. Hun fikk den siste dosen med Panacur. Også fyller hun 12 uker i dag, og veier 7,8 kg.!

Vi var på skogtur i nærområdet på morgenen, og på vei tilbake gikk vi langs noen stille veier i det nærliggende borettslaget; hun var i bånd. Det var tydelig at det var om å gjøre å komme seg fort hjem, for hun strena av gårde i stramt bånd. Jeg fant ut at dette går jo ikke; jeg kan jo ikke venne valpen til å trekke i båndet. Så det bestemte jeg meg for ikke å finne meg i. Men, du verden for en tålmodighetsprøve å unngå det. Hun bykset fram, så båndet ble stramt. Jeg stoppet, ventet til hun tok blikk-kontakt, brukte klikker og gikk et skritt framover. Hun bykset til på nytt, og igjen var båndet stramt. Jeg stoppet osv. osv. Etter hvert ble hun tydelig frustrert over denne turen som aldri førte til målet, så hun begynte å pipe og pistre. Og lyd vil jeg jo i alle fall ikke ha! Sukk. Så da snudde jeg meg demonstrativ bort inntil hun holdt fred. Så så jeg på henne, ventet på øyekontakt og beveget meg framover. Ja – det tok en evighet på et par hundre meter. Til slutt orket jeg ikke mer, så jeg bar henne resten av veien.

I det hele tatt er dette med lyd et bekymringspunkt nå om dagen. Hun lager lyd i frustrerte situasjoner. Og det er en stadig avveiing om en skal overse eller gi korreks. Jeg har vel gjerne gjort det sånn at jeg overser smålyder, men tar henne hvis hun bjeffer eller piper veldig støyende.

På kontoret gjorde jeg en monteringsjobb i dag, fikk satt opp et par grinder inntil buret hennes, slik at hun også har litt av gulvet å bevege seg på, men altså er innesperret. Jeg måtte korrigere henne en del ganger pga bråk og galskap i stengsleet hennes på jobb. Håper det forholdsvis fort kan bli selvfølgelig for henne både å være innestengt og å holde fred. At hun ikke er til sjenanse er jo forutsetningen for å få lov å ha henne med på jobb.

Når det gjelder døgnrytme har jo de siste par nettene vist at hun faktisk kan sove både 6 og 7 timer. Så kanskje jeg snart kan stille klokka og være den som tar initiativet til at hun skal ut om morgenen? Istedenfor at hun skal vekke meg med lyd…?

Ellers er ikke matlysten noe å skryte av. Jeg kutta etter hvert ut diettforet i dag, og gikk tilbake til Eukanuba vanlig valpefor.

Tirsdag 10. juni

Betty sov veldig godt i natt – hele 6 timer i ett, noe som er ny rekord. Jeg har jo slitt litt med dette med døgnrytme, og at hun for det meste har måttet ut om natta. Jeg vil jo at hun skal si fra hvis hun må på do. Samtidig er jeg veldig redd for å etablere uvaner hos henne på at hun får respons på å lage lyd når hun er i bur. Det at hun ikke har vært helt stabil i magen har også gjort det vanskelig. Jeg kan alltids regne meg fram til om hun må tisse eller ikke. Å vite når hun bråker om det er fordi hun har diaré er jo litt vanskeligere. Uansett har hun i hvert fall bevist, at bare hun sover rolig, så kan hun faktisk holde seg i 6 timer.

Hun ville ikke ha frokost i det hele tatt i dag. Selv om hun ble plassert i innebingen med foret sitt og Selma gikk og siklet på utsiden, så ville hun altså ikke ha maten sin.

Ellers tenker jeg mye på dette med å etablere gode vaner ifm at jeg begynner på jobb neste uke og hun skal være med meg på kontoret. Da må hun takle å ligge i bur hele dagen, og bare ha en eller to do/treningspauser i løpet av arbeidsdagen. Hun skal ikke lage lyd og forstyrre kollegaene mine, og hun skal ikke ”plage” meg. Egentlig skal det ikke skje noe spennende på dagen, det skal skje på ettermiddagen når jobben er slutt.

Som en forsmak på dette prøvde jeg noe nytt i dag. Satte opp stengsel mot stua og hun fikk gå løs på kjøkkenet. Etter å ha funnet ut at det ikke var noen morsomme ting å ødelegge (jeg hadde fjernet møbler og satt stengsel inntil noen møbler), og også ha trent litt apport, var hun fortsatt ikke fornøyd. Jeg hentet buret hennes, og da gikk hun inn og la seg der helt frivillig. Sov godt i et par timer. Jeg luftet henne og gav andre dags behandling med Panacur. Fikk altså tidlig lunsj i form av for, blandet med leverpostei og Panacur. Resten av foret ville hun ikke ha – den var jo uten leverpostei. Etterpå plasserte jeg henne i buret og hun sov videre. Dette ble den roligste formiddagen vi har hatt, etter den roligste natta vi har hatt. Gjør meg jo noen tanker om gårsdagens ”krig” har satt spor?

Vi ble med på jakttrening med avdelingen i dag – bare som observatører, selvsagt. Satt på avstand sammen med Kari og valpen hennes. Betty var for det meste ganske flink til å holde fred. Jeg prøvde å være bevisst på ikke å ta på henne i de øyeblikkene hun lagde lyd. Dessuten stilte jeg krav om at hun satt eller lå ved siden av meg. Vanskelig å få henne til å gå pent i bånd i skogen, hun ville jo helst rase av gårde for å komme fram til de andre. Jeg turte ikke slippe henne løs, - da hadde det blitt bare tull med innkalling som ikke fungerer. Så jeg prøvde å holde henne (i bånd) bak meg på stien.

Mandag 9. juni

I dag spiste Betty bare normalt til frokost. De andre måltidene ville hun bare ha litt av. jeg tok sjansen i dag på å begynne på en 3 dagers markkur (Panacur). Har veid veldig for og imot. Det som taler imot er jo at middelet kan virke inn på matlyst og fordøyelsen, som hun jo har problemer med fra før. Det som taler for er at hun snart skal ha 3 måneders vaksinen og det er anbefalt med markkur i forkant av vaksinering. Siden vi skal være med som observatører på NLM (Norsk lagmesterskap for retrieverarbeid) på Haslemoen om knappe 2 uker, vil jeg gjerne at hun skal være behørig forebyggende behandlet mot både parasitter og virus. NLM er jo et arrangement hvor veldig mange hunder møtes. Konklusjonen min ble at jeg gir henne markkur. Blandet den med litt for og leverpostei, og takket være leverposteien gikk det ned.

Vi prøvde igjen å gå spor i dag – men det var helt mislykket. Hun var svært lite interessert i forkulene som lå i sporet, selv om hun virket interessert i selve sporet. Neste gang får det bli leverbiter i sporet, tror jeg.

Jeg ommøblerte på kontoret på jobben i dag. Fikk satt opp det nye store buret hennes og flyttet på noen hyller. Tanken er å sette opp et stengsel slik at hun er innesperret i buret og på litt av gulvet.

Dagens store opplevelse var kanotur på Børtevann. Vi tok en liten padletur med begge hundene i kanoen. Betty oppførte seg helt annerledes enn Selma gjorde første gang hun var i en kano. Mens Selma lå engstelig helt stille på bunnen av kanoen, satt Betty med lang hals og været og speidet utover. Hun hadde nok hoppet over bord hvis jeg ikke hadde holdt henne. Vi padlet inn til stranda igjen og Betty og jeg gikk ut. Jeg satte henne i vannet der det var så dypt at det rakk henne til magen. Hun vasset fornøyd rundt og var veldig opptatt av kanoen med Andrew og Selma som forsvant utover. Dermed gikk hun utover og da hun mistet grunnen under føttene, la hun på svøm. Bare et kort stykke før hun snudde nesa innover. Men, hun tok et par runder til hvor hun gikk utover og svømte litt. Så ut som hun brøt en barriere ift. vann. Min lille Betty svømte altså for første gang i dag, hurra!

Hun ble litt stresset av kanoen med de andre to, så jeg tok henne med tilbake til bilen og tørket henne. Vel inne i buret sovnet hun momentant!

Andrew og Selma fikk prøvd noe nytt i dag. Han padlet og Selma svømte etter – i den farta! Fin trening for henne som har problemer med ledd og musker.

Dette var dagen da lederskapet ble satt på prøve. Det begynte allerede på kontoret i dag, da Betty ble helt krakilsk, bjeffet og bet meg til blods i armen. På kvelden fant vi ut at vi skulle ta en runde og ”forklare” henne at lyd og trass er forbudt. Satte henne først i buret, og når hun holdt fred flyttet vi henne over i innebingen. Det ble en del ”krig”. Hun bjeffet, fikk korreks, ros når hun var flink. Fikk komme ut når hun var stille. Ble belønnet med godbit i innebingen når hun var stille. Det hele var en tålmodighetsprøve. Hun fikk ikke lov å komme opp i sofaen, men det fikk Selma lov til. Så hun måtte ligge på gulvet ved føttene våre uten å bite noen i tærne eller lage lyd. Jeg er kanskje ikke så flink som Andrew til å sette meg i respekt, være leder. Det var en veldig slitsom kveld, og jeg var spent da jeg la meg på om hun ville sove godt om natta.

Søndag 8. juni

Som vanlig tidlig start på dagen. Vi tok en ny tur til Nordby kjøpesenter og jeg kjøpte Bjørkis halsbånd til henne. Ser ut til at det fungerer bedre med det brede Bjørkis-båndet enn det tynne skinnhalsbåndet hun har hatt. Selv om ikke jeg drar i kobbelet, hender det jo hun raser av gårde i en eller annen retning, og jeg er redd for nakken hennes.

Virket som hun syntes det var veldig varmt i dag, og orket ikke så mye. I tillegg er hun jo ikke helt god i magen, løsere i dag enn i går, i tillegg til at hun ikke vil ha så mye mat som hun ”skal” ha. Virkelig frustrerende at fordøyelsen ikke fungerer optimalt!

Lørdag 7. juni

Endelig sov hun helt til nærmere 05 på morgen og hadde ikke noe diaré. Begynte altså i går kveld med å fore henne – veldig forsiktig. Av en dagsrasjon på ca 300 gram har jeg gitt ca 15 gram av gangen. Avføringen på morgenen så tilnærmet normal ut, - for en lettelse.

Vi gikk på skogtur i dag, og trente både fot og innkalling. Det har jo blitt dårlig med trening de siste par dagene, og det var moro å se hvor oppmerksom hun var. Kanskje mer sulten enn vanlig også, det er klart. Men, i alle fall fulgte hun meg som et slips store deler av turen. Ellers begynner det å bli mulig å stille krav til henne om sitt og bli. Ser ut til at hun begriper at hun skal bli sittende. En av naboene kommenterte at han hadde observert at hun satt så pent ved utgangsdøra og venta på at jeg skulle gå inn først!

Hva er så status etter å ha hatt Betty i hus i 3 uker?

Av det positive; - Hun kommer (selvsagt ikke alltid!) på fløytesignal, og da i full fart. Hun ”tilbyr” å gå fot ganske mye når vi er ute og går i skogen. Hun setter seg ofte ned og tar blikk-kontakt. Som sagt kan hun også klare å bli sittende en stund. Hun vil ikke i vann, bare så vidt vasse litt. Hun klarer å holde apportbukken i munnen et par sekunder. Inne går det an å korrigere henne på forbudte ting (gnage på ledninger, sofa osv). Hun er flink til å slå seg til ro i bur og sover gjerne et par timer om gangen. Også er hun veldig flink til å gå i bånd, synes jeg. I hvert fall sammenlignet med hvordan vi slet med Selma. Hun virker veldig kvikk og har høyt tempo. Og jeg ser at hun motorisk har utvikla seg veldig i løpet av disse 3 ukene – tar seg fram i skogen med stor letthet. Renslighetstreningen synes jeg går bra. Det er lett å ”lese” at hun må ut.

Av utfordringer har vi jo dette med at hun ikke skal bite på hendene våre. Men, jeg har en idé om at riktig aktivisering vil gjøre henne såpass ”sunt” sliten at hun vil være mindre opptatt av å bite på hender. Også må vi selvsagt stille krav til henne om bare å bite på lovlige ting. Skulle også ønske hun kunne sove litt lenger om natta.

Hvordan går det med lederskapet – oppfatter hun meg som leder? Jeg lurer litt innimellom når hun er som verst med det med å bite på hender. Men, jeg synes hun er lett å ”snakke til” i de fleste situasjoner. Har også tenkt litt på å utnytte dette med at vi har en hund til, og demonstrere det med å være flokkleder. Altså – ”Se her, Betty, Selma er også medlem i min/vår flokk, og dere må begge respektere reglene.” Dette dreier seg blant annet om å forlange en viss ro inne, altså ikke godta at de herjer hemningsløst med hverandre, men gå inn og gi beskjed om at nå må dere holde fred. Gi dem felles oppgaver – begge sitter og blir og får hver sin godbit, selvsagt får Selma først.

Prøvde for andre gang å gå spor i dag, syntes det gikk bedre enn sist. Men, de oppbløtte tørrforkulene er vel ikke helt egnet, så jeg får prøve noe annet etter hvert.

Vi dro på hyttetur til pappas hytte i Skjebergkilen i dag. Det første jeg måtte gjøre da vi kom fram var å ”hundesikre” hytta. Fjerne stålamper med ledninger, tepper, puter, noen møbler osv. I tillegg lagde jeg et stengsel rundt utgangsdøra hvor jeg ”gjerdet inn” litt av plenen. Så fikk hun gå løs som hun ville inne og ute. Ift. det med renslighetstrening fungerte det utmerket – hun gikk ut på gresset når hun måtte tisse. Jeg ønsket også å observere om hun ville være i stand til å slå seg til ro og legge seg til å sove ”av seg selv”. Dette fungerte ikke fullt så godt. Hun trenger hjelp til å slappe av. Da jeg la henne i buret sovnet hun jo som vanlig.

Vi tok en tur ned til sjøen. Lot henne gå løs på veien og trente fot, det gikk veldig fint. Strandkanten var kjempespennende – og ikke minst sivet der. Hun raste som en rakett inn i sivet og vasset rundt og snuste til hun fant en halvråtten tareklase som hun triumferende kom ut med. For et tempo på den lille kroppen, og helt fryktløs ift. å være i et helt ukjent område. Hun turte også å bli med ut på flytebrygga og sprengte noen grenser ved å tørre å gå over åpningene mellom bryggene.

Heldigvis var hun bedre i magen i dag!

Fredag 6. juni

Jeg måtte ut i natt fordi hun hadde diaré – huff. Bekymringsfullt med en liten valp hvor magen ikke fungerer. Selv om det er helt fryktelig ikke å gi henne mat (hun blir helt ”sprø” av å være sulten!!), så fikk hun altså ikke mat i dag før på kvelden. Etter diareen midt på natta kom det ikke noe mer før sent på ettermiddagen, og da så det nesten normalt ut. Dagens gåte: ”Hva har gamlehjemspasienter og hundeeiere til felles? – Jo, en ekstrem fokusering på avføring!!”

Jeg var innom og kjøpte mer ZooLac til henne i dag – altså en pasta med melkesyrebakterier for å stabilisere fordøyelsen. Hun synes det smaker kjempegodt! Også var jo dette det eneste hun fikk å spise mesteparten av dagen. På ettermiddagen synes jeg hun virket slapp og ble bekymret for at hun ikke hadde fått i seg nok væske. Så jeg gav henne litt vann med pipette i munnen, og etter hvert kviknet hun til og ble sitt normale jeg – mao en pøbel. Det er rart det der med oppførsel. Til vanlig kan det jo være slitsomt med pøbelatferd, men hvis hunden er dårlig er det bekymringsfullt at den ikke er en pøbel…!

Torsdag 5. juni

Dette var den store diarédagen – Betty er altså dessverre ikke blitt bra i fordøyelsen. Prøvde å fore med små porsjoner mat og så ut som hun var i ferd med å bli bedre, men så ble hun verre igjen. Så da er det ikke annet å gjøre enn å sulte henne helt en dag. Selv om hun hadde diaré virket hun allment kvikk og rask.

Vi prøvde noe helt nytt i dag – gå spor. Jeg tok en av diettfor-rasjonene hennes og la et kort spor på gressbanen i nærheten av huset vårt. Hun skjønte nok ikke helt hva dette var for noe, men snuste seg jo fram til de bløte forkulene med stor entusiasme, og nesa var i full jobb. Kunne høre at det ”dunka” når hun pusta/lukta sånn som jeg er vant med å høre Selma når hun går spor. En morsom start, som jeg skal gjenta så snart som mulig.

Onsdag 4. juni – Betty er 11 uker

Betty fyller 11 uker i dag, og veier nå 6,6 kg, mot 4,8 da vi hentet henne. Dessverre har hun fortsatt diaré, så vi fortsetter med spesialforet til Eukanuba.

Betty og jeg tok en tur til Børtevann i dag, så fikk hun gjort nok et bekjentskap med vann. Jeg presser henne ikke til noe som helst. Bare dyttet den ene leken hennes (som flyter) litt bortover vannet. Hun ville så gjerne ha tak i den, prøvde å strekke forlabben, prøvde å strekke halsen, men fant ut at hun ble nødt til å våge seg ut i vannet. Så hun ble i hvert fall våt på labbene og magen. Det så ut som hun syntes det hele var litt spennende, så hun bjeffet litt mot det skumle vannet.

Jeg la meg ned i skogen der og lot henne gå hvor hun ville. Og det hun ville var å undersøke alt i nærheten, grave mose, gnage på grenser, dra lyng opp av bakken og løpe rundt. Jeg tvang henne til å være rolig ved siden av meg, til å ligge stille, og det var vanskelig, det… En god del protester, men til slutt la hun seg ned på siden og slappet av, og da fikk hun gå.

På kvelden tok vi en tur til klubben, og Betty var flinkere enn sist til å sitte og ligge rolig ved bena mine. Dessuten virket det ikke som de andre hundene var like skumle som sist. Da vi skulle hjem fra klubben skjedde det noe veldig dumt. Betty var jo blitt luftet flere ganger underveis, men skulle tydeligvis ha gjort det én gang til. Hjemover ble hun hysterisk på et tidspunkt det ikke var mulig å stoppe bilden – så da bæsja hun i bilburet. Æsj, a meg! Trasig for henne å oppleve at det ikke hjalp å si fra, og ganske mye ekstrajobb for meg i etterkant!!

Ja, det er ikke lett å være den helt perfekte valpeeier.. Ellers reflekterer jeg litt over alle folk som sier til meg at ”Ja, du har jo ferie, det er vel deilig.. Og nå som det er så pent vær”. Ja, heldigvis har jeg tatt ut 4 uker ferie ifm at Betty kom i hus. Men, hvis noen ser for seg en avslappet tilværelse og slaraffenliv, tar de nok feil. De siste 3 ukene har vært mye tøffere enn noen jobb-periode jeg kan huske. Særlig det ikke å få sove en hel natt 3 uker i strekk, gjør meg kjempesliten! Men, valper er jo forskjellige, så det var ikke godt å vite på forhånd hvor lang tid hun ville bruke på å holde seg en hel natt. Innbiller meg det har sammenheng med hvor aktiv hun er. Når jeg leser gamle dagbøker fra da Selma var liten, så sov hun 7 timer om natta etter vi hadde hatt henne en uke!

Tirsdag 3. juni

Fortsatt diaré. Det er langt fra flytende, men altfor bløtt til å være normalt. Så det ble ris/fór-frokost i dag også, men fant ut at jeg måtte skaffe noe ordentlig diettfór, så dermed ble det en tur til Sarpsborg Dyreklinikk hvor jeg kjøpte Eukanuba valpefor beregnet på trøbbel med fordøyelsen, samt ZooLac (melkesyrebakterier). Regimet var altså at hun kun skulle få ZooLac til kvelden, hvor hun skulle få mat. Hun så ut til å takle det ganske greit i løpet av dagen, men på kvelden var hun åpenbart desperat sulten. Og når hun er sulten blir hun ganske krakilsk. Avføringen var fortsatt bløt i kveld, og nå venter jeg spent på morgendagen…

Ellers hadde jeg eksamen i dag – avsluttende i masterstudiet i Ledelse som jeg har holdt på med de siste 3 årene. Godt å bli ferdig! Andrew passet Betty mens jeg var i Halden – han hadde henne med på kontoret sitt. Det hadde gått helt fint, heldigvis.

På kvelden tok vi en Sverige-tur – til Nordby og handlet i den store dyrebutikken der. Pga ombygging av senteret ble jeg nødt til å bære Betty gjennom hele kjøpesenteret for å komme til dyrebutikk. En kan jo ikke kjøpe sporsele uten å prøve den først! Omsider har jeg altså fått tak i sporsele til henne, så når fordøyelsen fungerer kan vi sette i gang med trening.

Mandag 2. juni

I natt måtte jeg opp med henne 02.00, og selv om avføringen så normal ut da, gjorde den ikke det da hun måtte ut på morgenen – hun har dessverre fått diaré. Selv om det er helt normalt for en valp, og selv om jeg faglig sett burde vite bedre enn å bli bekymret, så blir jeg det likevel. Det er jo min lille gule prinsesse det er snakk om, ikke en hvilken som helst hund!! Jeg kokte ris og delte lunsjen opp i porsjoner sammen med risen. Dvs. først prøvde jeg å gi henne bare ris; - det var ikke noen suksess! Hun ville ikke ha bare ris. Blandet med foret sitt griste hun noe voldsomt, og prøvde å få tak i foret og ikke risen. Det var ris overalt… Men, allment var hun i kjempeform, - ikke syk i det hele tatt.

Hun er en liten pøbel mot Selma, gikk opp i sakkosekken der Selma lå og sov i dag. Og da nektet faktisk Selma å flytte seg, men prøvde å parere de spisse valpetennene så godt som mulig der hun lå.

Det kan fort bli litt kaotisk med begge hundene løse inne, så i dag prøvde jeg å sette opp stengsel mellom stua og kjøkkenet, så fikk de være i hver sin del. Det fungerte ganske bra, ikke minst fordi Bety fikk et mindre område å være rampete på. Men, å være utestengt fra Selma liket hun ikke noe særlig. Jeg fikk på denne måten også prøvd litt apporteringstrening på søndagen, tok sjansen på å gi henne lever-godbiter, dietten til tross. Det er vel en viss fremgang, hun klarer i hvert fall av og til å gripe og holde apportbukken pent til jeg klikker.

Det tidligere omtalte bedet med bark ble hun tiltrukket av i dag også. Og i dag utvidet hun ”reportoaret” sitt til også å grave seg under espalieret som går fra verandaen og ned til bakken. Det gikk i et rasende tempo, så var hun under verandaen før jeg fikk sukk for meg. Hun ble nok litt fortvilet for hun skjønte ikke helt hvordan hun skulle komme ut, men hun gravde seg ut igjen og var like blid.

Når det gjelder søvn har jeg funnet ut at hun sover ca 15 timer i døgnet.

Søndag 1. juni

Dette var dagen da jeg trodde jeg kunne skrive at ”nå har hun ikke tisset inne på en uke”, men så kom det en dam i gangen i dag. Vel, synes ikke det er verst likevel, at det går såpass bra med renslighetstreningen. Det er jo bare min feil de gangene det går galt. Merker nå at hun er over i en fase hvor hun ikke nødvendigvis må tisse når vi kommer ut. Så jeg må rett og slett være flink til å passe klokka, og tenke meg til at ”nå må du på do”, og vente med å gå inn.

Dro på kontoret en tur i dag også. Og synes hun var flink både til å være i buret og til å tusle rundt på kontoret uten å finne på noe galskap. Vi trente litt på å holde fast apporten. Har jo ikke kommet så langt foreløpig. Holder den foran henne og hvis hun griper den pent, fortsetter jeg å holde, og klikker. Ideelt sett slipper hun den pent og hun får en leverbit. Så fort hun har lyst til å herje, gjemmer jeg apporten bak på ryggen, så starter vi på nytt. Dette er nok veldig konsentrasjonskrevende, så vi gjør det bare noen få ganger før vi tar en pause.

Utenfor huset hjemme ser det ut til at hun er i ferd med å få en ny (u)vane. Hun synes bedet med Tuja og bark er kjempefestlig, og kan finne på å løpe bort, og ”boltre” seg i bark. Da er det litt vanskelig å få kontakt, og bark er i den settingen mye bedre enn lever. Ja, for hun tygger den jo i seg. Har ikke så lyst på noen konfliktsituasjon rundt det å ta fra henne noe hun har i munnen, så jeg har en idé om å få satt opp gjerde, for å hindre henne fra å komme til bedet.

Ellers er jeg fascinert av luktesansen hennes. Hun er enda mer opptatt av lukter enn det jeg kan huske Selma var, og hun bruker den veldig aktivt. Absolutt på tide å komme i gang med å gå spor.

På kvelden fikk begge hundene noe kyllingrester på kjøkkenet. De satt så pent og ventet på at Andrew skulle fordele. Snaddermat! Selma finnes ikke beskyttende ift. egen mat, heller ikke med noe så godt som kylling, det er nok tvert imot Betty som er den frekkeste i slike konkurransesituasjoner.

MAI 2008

Lørdag 31. mai

Vi tok en tur på kontoret i dag for å gjennomføre burtrening uten at det gjorde noe om hun bråka (altså når kollegaene mine ikke var der). Prøvde å ta ut dyna av buret hennes, og det var visst like bra som med dyne – tror det blir litt varm for henne, slik at hun faktisk foretrekker å ligge på metall eller linoleum, framfor teppet sitt. Samtidig er buret jeg har på jobben litt lite til å være innestengt i lange perioder, synes jeg. Dermed er det ingen vei utenom; - jeg må få bestilt meg større bur til å ha på jobben. Så kan jeg kanskje bruke det andre i jobb-bilen, når jeg etter hvert skal ha henne med meg når jeg drar ut på oppdrag.

Kari kom en tur for å hjelpe meg med litt klikkertrening på å gå fot og å holde apportbukken. Veldig fint med en med hundetreningserfaring til å hjelpe meg, og observere meg utenfra. Det første jeg må gjøre er å skifte ”godbit-hånda” fra høyre til venstre, og å belønne litt lenger bak, slik at hun ikke går foran meg/på tvers; men, du verden, så mye det er å administrere; klikker, godbit, sette føttene riktig, gå med normal kroppsholdning, ha riktig timing på klikker og godbit osv. Kari hadde også med seg smaksprøver på kokt lever. Det falt absolutt i smak. Så da er det ingen vei utenom der heller – nå skal det kokes lever!

Jeg prøvde meg med 3 istedenfor 4 måltider i dag. Venta altså fra frokost i 5-tida til ca klokka 15 med å fore henne. Og – hun spiste all maten sin uten å nøle. Så blir det jo videre en vurdering hvor mye hun skal få av foret sitt i løpet av dagen, siden hun får godbiter i tillegg. Ser vel for meg at det blir ca 2/3 av Eukanubas dagsrasjon, og resten godbiter (hovedsakelig lever).

Kari la for øvrig et godbitspor til valpen sin Ida. Spor er noe jeg tenker jeg kan begynne med nå. Har jo en tanke om å holde på med bruks i tillegg til jakttrening. Men vet ikke helt hvor den justerbare sporselen Selma brukte som liten er. Får lete litt, og eventuelt kjøpe en ny.

Fredag 30. mai

Heller ikke i dag var matlysten på topp; hun spiste frokost 04 og da gikk alt ned. Men lunsj og middag spiste hun bare ca 2/3 av. Jeg hadde riktignok trent litt på formiddagen med pølsebiter, men det var jo ikke mye pølse hun fikk… Ellers fikk Betty smake vannmelon i dag, og det var veldig populært, nesten like godt som pølse. Men, antagelig dårlig egnet som godbit.

Betty hadde en ny opplevelse i dag – vi tok en tur til den lokale barnehagen, der min svigerinne jobber. Masse barn kom løpende fram til gjerdet og ville ”stake hunden”. Helt greit med et gjerde imellom, så kunne Betty ta det i sitt tempo. Hun syntes det var litt skummelt, samtidig som hun turte å slikke på noen av de små barnefingrene som stakk gjennom gjerdet. Greit å ha miljøtrenet litt, så får vi heller ta nye runder om en uke eller to. Det er jo såpass mange barn som både løper og sykler, kanskje skriker og sparker ball i nærheten, så hun trenger å lære at små mennesker og alle lydene de lager ikke er farlige.

Torsdag 29. mai

Ingen tegn å se på Betty av bivirkninger etter den lille dosen med Exspot hun fikk i går, heldigvis. Jeg ser an framover, og lar det evt. gå noen uker før jeg gir henne en vanlig dose.

Dette var dagen da Betty vegret å spise maten sin både til lunsj, middag og kvelds, det var bare frokosten hun spiste med god appetitt. De andre måltidene tok hun omtrent halvparten av. Hadde litt lyst til å leke med maten, men ikke spise den. Jeg motstod fristelsen til å håndfore henne. Bare fjerna maten etter noen minutter. Samtidig observerte jeg at avføringen hennes var både mørkere og hardere enn tidligere. Og, det er vel ett felles svar på dette – leverposteien! Hun har vel rett og slett fått for mye godbiter i treningen til å være ordentlig sulten til måltidene. Ellers lurer jeg også på å gå ned fra 4 til 3 måltider per dag. Og når det gjelder dette med godbiter er jeg i tenkeboksen. Ser for meg å koke lever, men da må jeg finne en annen måte å gjøre det på enn hjemme på kjøkkenet. Synes rett og slett den lukta (og smaken!) er så grusom, at jeg ikke orker å forpeste hjemmet mitt med det.

Prøvde apporteringstrening med leverpostei som belønning i dag – og det fungerte på en helt annen måte enn andre godbiter jeg har prøvd. Nå var hun nemlig først og fremst interessert i belønningen, og dernest i apporten. Jeg holdt den foran nesa hennes, hun grep den, jeg klikket, hun slapp og så fikk hun leverpostei. Lysten til å herje med apportbukken på egen hånd var altså ikke der, så lenge jeg hadde DEN gode belønningen å tilby.

Hadde jeg hatt mulighet til å legge inn film her, burde jeg ha filmet henne i hagen i dag og delt med dere den galskapen hun framviste. Hun spant rundt og rundt, hoppet på stive ben, kastet seg over pinner, steiner og ikke minst gravde så jordspruten stod fra de små bena. Når hun skjønte at jeg ikke direkte satte pris på iherdig graving ved siden av garasjen, så det ut til at motivasjonen ble enda høyere for å gjøre nettopp det. Hun prøvde seg også på å kaste seg over buksebeina mine, noe hun selvsagt ikke fikk lov til.

Ellers har hun blitt mye mer hardhendt når det gjelder å bite i fingre og hender, så det er en daglig kamp at hun ikke skal bite i oss. Det blir mye ”nei”, ”bra” i rask rekkefølge. Også fungerer det ganske bra å sitte med en leke, så hun har noe alternativt å bite i. Bitelysten går jo utover stakkars Selma også, både ben, ører, hale, pupper og kinn.

Har observert at hun sover i stadig lengre perioder av gangen, henger selvsagt blant annet sammen med at hun må sjeldnere på do. I dag regnet jeg ut at hun sov ca 17 timer inkludert natta. I følge ”boka” er vel det normalt for en valp, men som sagt enklere når hun kan holde seg et par timer, som hun kan nå.

Onsdag 28. mai – Betty er 10 uker

Ny soverekord i natt – over 5 timer. I dag la jeg henne i sofaen etter morgenluftingen 05.30, altså uten å gi henne mat. Vet jo de fikk frokost i 7-tida hos oppdretter, så det må jo være mulig å drøye det litt. Hun roet seg til slutt, men var veldig pøblete og gnagete – sulten, sikkert. Hun sovna likevel til slutt, så ble det frokost så sent som 06.30 på henne i dag.

Prøvde ut ny type godbit i dag – leverpostei på tube. Og det var suksess. Trente fot på gressbanen like bak huset vårt, og jeg var veldig fornøyd med den lille frøkna. Erfarer ellers at det som er så fint med å bruke klikker er at det er lettere å holde kjeft selv. Det er jo så fristende å øse utover det lille nurket all verdens ”bra”, fint”, ”dyktig jente”, ”så god”, sånn at det blir en strøm med ord. Har jo sett hvor lett hunder lærer å være døve for det menneskene sier, for de sier jo noe hele tiden. Så, prøver å ta meg sammen og ikke tjatre for mye, og der er altså klikkeren en hjelp – for meg. Ellers var det litt mye administrering, da, selvsagt, med leverposteitube, klikker, sette bena riktig, trykke på klikkeren før tuben osv. Oj, oj, mye motoriske problemer med armer, ben og fingre… har følelsen av at jeg skulle hatt et par armer ekstra, eller noe sånt…

Tok en liten tur til Tunevannet hvor hun vassa litt mer ivrig enn sist vi var der. Akkurat dette med hvor mye en skal ”stresse” det med vann er jo noe jeg tenker på, men har ingen planer om å ”tvinge” henne uti riktig enda.

På ettermiddagen skjedde det noe helt nytt – hun ville ikke ha maten sin!! Selvsagt blir jeg jo veldig bekymra av sånt. Prøvde å gi henne et par tørre kuler, som altså ikke var oppbløtt i vann, og det var mer interessant. Men, så begynte jeg å tenke over at hun jo hadde fått en del leverpostei på treningene tidligere på dagen, kanskje hun var blitt mett av det. Det er jo en utfordring dette med foring ift. å gi godbiter. Vil hun skal få i seg riktig næring, samtidig som foret ikke er særlig egnet som godbiter, og ikke skal hun bli tykk, og heller ikke matlei. Har ikke helt løsningen på dette enda.

På kvelden dro vi på ”onsdagstrening” på Retrieverklubbens avdeling Østfold. Veldig koselig med folk som kom og gratulerte meg med valpen. Det var fin trening for Betty å måtte sitte stille ved siden av meg/i fanget mitt og bare se på de andre hundene. Hun var ikke noe særlig interessert i å skulle bort til noen av dem, og det syntes jeg var fint, Samtidig var hun ikke redd heller. Men, det å sitte stille var en utfordring. Gøy å treffe Kari og se hvor fint det går med hennes 5 måneder gamle valp fra Connovers. Jeg har litt å strekke meg mot der, er jo ganske fersk på dette med hundetrening ift. hva Kari er. Fikk låne en mini apportbukk i tre av henne, så får vi se om jeg etter hvert ”tør” å tenke på litt start på apporteringstrening.

Vel hjemme satte jeg ca 1/4 dose Expot på Betty og la henne i buret, - har ikke lyst til å gjøre det så sent at jeg legger meg og ikke får observert henne. Hun sov rolig i buret sitt, og fikk i hvert fall ingen akutt reaksjon på middelet. Så får vi se om det går greit uten hudreaksjoner. Neste gang kan jeg jo prøve meg med full dose.

Tirsdag 27. mai

I dag tidlig var jeg ”hard” og lot henne ligge i buret etter morgenmat og lufting. Hun lagde litt lyd i 10 minutters tid, men så sov hun over en time til. Dette var en dag da jeg faktisk skulle på jobb ”på ordentlig” – på et møte på Ås. Kjørte med jobbens leasingbil etter å ha festet nettingburet hennes forsvarlig i baksetet. Det gikk helt fint innover. Og hun oppførte seg veldig bra på møtet, synes jeg – der hun lå og sov i 2 timer i medbrakt ”flybur”. Gikk også fint å lufte henne i bånd på plenen. Hjemturen var ikke fullt så bra, det ble rett og slett for varmt i bilen uten aircondition, og det ble hun nok litt stresset av. Så vi tok pauser underveis hvor hun fikk vann.

På ettermiddagen tok vi en tur ut alle 4, hvor vi først tok matpause ved Tunevannet og deretter gikk i skogen; Andrew og Selma for seg og Betty og jeg et annet sted. Du verden, sånn fart det var i den lille frøkna. Hun raste rundt i busk og kratt og så ut til å storkose seg. Toppen av lykke var da hun fant et gjørmehull. Den en gang gule labradoren var mer svart da hun var ferdig med å velte seg i gjørma. Vi gikk ned til vannet så jeg fikk vasket av henne det verste. Synes hun er veldig utforskende på egen hånd, husker Selma som mer forsiktig med å gå langt unna oss. Så det er tydelig at jeg må jobbe mye med innkallingen. Dagens godbiter var fjørfepølse; det falt absolutt i smak, men kunne ikke konkurrere med de mest spennende krattene vi passerte på den lille turen.

Ellers begynner hun å bli ganske flink til å gå korte strekninger i bånd. Trener også fot ved å belønne med godbit når hun er ved min venstre fot. Og så lenge ikke noe annet konkurrerer om oppmerksomheten, holder hun seg tett ved føttene mine; en utfordring å gå uten å tråkke på henne.

Vel hjemme ble det en runde i vaskebalja med lunkent vann og bitte litt hundesjampo på labbene. Det fant hun seg i uten særlige protester. Litt senere på kvelden tok vi debuten med klosaksa. Fikk henne til å slappe av på ryggen i fanget mitt og klipte forsiktig klørne på forlabbene; det gikk helt greit. Hun har jo foreløpig ingen grunn til å være redd klosaksa.

Vi har jo så langt erfart at Selma finner seg i mer og mer, og er veldig forsiktig med den lille pøbelen. Lot Betty være til stede da Selma fikk maten sin i kveld, og da skjedde noe rart. Den lille kastet seg over maten til Selma og Selma rygget umiddelbart unna og så ikke ut til å tørre å ta sin egen mat. Så, da grep vi selvsagt inn og knurret til Betty, så hun holdt avstand. Det kan bli interessant å se hvordan forholdet de to hundene imellom utvikler seg, - vil Selma sette mer grenser, og når vil hun begynne med det?

Nå som vi har hatt Betty i hus i 1,5 uke har hun lengre soveperioder enn hun hadde i begynnelsen, og har gått fra å tisse 25 ganger i døgnet til ca 15. Så, hun lærer tydeligvis både å roe seg og å kontrollere blæra. Har ikke hatt mer enn 7 ”ulykker” inne til sammen i den tiden vi har hatt henne, og synes vi har vært flinke til å foregripe. Hun sover gjerne over 2 timer av gangen. Og etter hvert som vi ser hva slags mønster hun utvikler, føles det riktig å rett og slett legge henne i buret når det er lenge siden hun har sovet om hun virker aldri så våken og full av energi. Ofte erfarer vi da at hun straks sovner, sånn at noe av ”galskapen” er at hun er overtrøtt.

Mandag 26. mai

Det blir fortsatt korte netter på meg, og utfordringen er å roe henne etter at hun har spist i 5-tida på morgenen. Generelt synes jeg hun blir flinkere og flinkere til å roe seg i buret og hun sover gjerne et par timer i slengen, både på kontoret og hjemme.

Hadde henne med på kontoret i dag også. På samme måte som Selma er hun mer interessert i å gnage på kontorstolen og på bordbena enn på lekene sine. Tenker at jeg så smått må begynne å stenge henne inne i buret sitt på kontoret også, slik jeg gjør hjemme, men det får vi trene på på kveldstid når det ikke er andre der, for da kommer det vel litt lyd. Hun har ikke laget noe bråk hittil, selv om jeg går ut fra kontoret korte perioder av gangen og hun er våken.

Hadde med en liten plast apportbukk på jobben i dag, og tenkte å prøve med klikker. Det ble rett og slett bare tull. Ikke noe problem med å plukke den opp, hun var kjempeinteressert i den – i å ”drepe” den, og ingen tanker om å slippe. Godbitene mine var totalt uinteressante ift. å beholde apportbukken. Så det må vi nok vente med til vi har fått til et bedre fungerende godbit-regime og hun har fått mer interesse for klikkeren.

Når det gjelder miljø synes jeg hun virker både tander og tøff, ikke alltid lett å forutsi hva hun synes er skummelt. F. eks var det en mini gravemaskin utenfor kontoret i dag, - ikke noe problem å gå forbi den, selv om hun gikk i en bue utenom. En trampoline i naboens hage med unger som hylte og hoppet i går, derimot, var fryktelig skummelt.

På ettermiddagen dro vi på tur alle 4, med intensjonen om å gå litt hver for oss. Dessuten hadde jeg med kameraet og hadde forhåpninger om å få tatt noen bra bilder av henne. Men, verken treningssituasjonen eller fotograferingsmulighetene var optimale. Jeg hadde utstyrt meg med fiskepudding for å prøve noe nytt, men det var bare sånn måtelig interessant. Hva som skjedde lenger bort i skogen (for hun visste jo at Andrew og Selma var et eller annet sted) var mer interessant. Bilder er vanskelig å ta, fordi hun ikke kommer på lang nok avstand. Hvis jeg setter meg på huk for å få riktig perspektiv er hun jo ved føttene mine før jeg får sukk for meg. Og da blir alle bilder på nært hold ovenfra og da er hun jo ikke så fotogen. Det blir mer karikatur, med ”stort hode og ingen kropp”.

På kvelden prøvde jeg å fore henne ute i innhegningen hennes – men, det var en del lyder fra noen unger lenger bort i gata, og da sluttet hun faktisk å spise og kom tuslende bort til meg. I det hele tatt har hun ikke det vanvittige tempoet på å få i seg maten som hun hadde i begynnelsen, og det er jo ikke så rart. Hun har skjønt at hun ikke har noen konkurranse. Men, jeg stusset litt over at hun mistet konsentrasjonen på maten pga noen lyder i nabolaget. Så, vi må altså bare fortsette å vektlegge miljøtreningen.

Søndag 25. mai

I natt sov lille Betty også i 5 timer sammenhengende. Fungerer altså bra å lufte henne rundt midnatt, så får jeg sove til 05. Det som er vanskelig er å få henne til å roe seg etter å ha spist og luftet seg tidlig på morgenen, ”mor” vil jo gjerne sove videre, og unngå å vekke resten av familien. Kompromisset er å la henne få komme opp i sofaen og sovne der, og legge henne inn i buret etter at hun har sovna.

Jeg er ikke helt fornøyd med godbitene jeg har brukt de siste dagene, verken små biter av oppbløtt tørrfor eller den kokte kjøttdeigen. Grubler på å bruke noe annet, f. eks. kokt kylling?

De siste par dagene har vi øvd på at hun skal ha på seg halsbånd – bruker et lærhalsbånd, som hun selvsagt klør på nå i startfasen. Men, synes hun aksepterer det relativt greit. Både i går og i dag har hun gått litt med bånd på seg inne, for å venne seg til det. Både i går og i dag har jeg prøvd å gå tur med henne i kobbel. Det er selvsagt litt varierende suksess. Hun setter seg ned og klør, stopper opp, vil løpe av gårde i en eller annen retning, og får innimellom litt ”hetta” over at hun ”sitter fast”. Og, jeg har jo ikke lyst til å lære henne til å trekke i kobbelet, så bruker det bare i veldig korte perioder for å venne henne til, og i situasjoner hvor jeg er nødt til å ha kontroll.

Vi dro på en lang skogtur i dag alle 4 – til Børtevann. Gikk til et område uten noen andre mennesker, et par km innover i skogen. Hadde utstyrt meg med ryggsekk på magen, slik at Betty kunne sitte i den. Hun fant seg i det i begynnelsen, men ble ganske fort utålmodig, ikke minst fordi det ble for varmt. Prøvde litt forskjellige varianter, f. eks. med at Andrew og Selma gikk i forveien. Men, lille Betty var da interessert i å følge sporet etter ”flokken”, så det fungerte heller ikke så greit. Endte opp med å bære henne på armen, men det er ganske tungt for meg, og hun setter ikke særlig stor pris på det. Så prøvde vi at Andrew gikk med Selma i bånd, men Betty oppsøker jo Selma. Vi prøvde at Betty og jeg gikk først, men det går ganske sent, så Andrew og Selma tok oss fort igjen. Dette er jo en fase, mens hun er såpass liten at vi må passe veldig på at hun ikke overanstrenger seg i fartsfylt aktivitet med Selma. Ellers satt jeg litt med henne i fanget mens Andrew og Selma trente vannapportering. Det var tydelig at hun var trøtt, og sikkert helst ville sove, men hun fikk ikke helt roet seg og lagt seg noe godt i fanget mitt.

Tok henne ned til vannet, og hun ville gjerne leke i vannkanten, men ville ikke vasse.

Hadde med det nye kameraet mitt, men det var neimen ikke lett å få tatt noen bilder, samtidig som jeg skulle holde øye med Selma/Betty og at Betty ikke gav seg av gårde i altfor vanskelig terreng. Det var rett og slett litt for bratt til at jeg turte la henne gå hvor hun ville. Vel tilbake ved området i nærheten av kafeteriaen fant vi en strand jeg tenkte hun kunne få gå fri på, men det var litt søppel etter folk som har vært der. Og papir og annet ble mer interessant enn meg og godbitene mine. Jeg hadde glemt hvor uhyre nysgjerrig en valp er på alle forbudte og farlige ting, en må virkelig følge med hvert sekund, så ikke noe farlig forsvinner inn i munnen hennes.

Tilbake i bilen sovnet hun fornøyd i buret. Og da vi kom hjem fikk hun mat, ble luftet og sovnet tungt i buret sitt. Hun sov i 2,5 time etter en tydeligvis strabasiøs tur. Ikke det at det var så strabasiøst fysisk, for det passet jeg jo på. Men, det var nok slitsom mental opplevelse. Etter å ha sovet så lenge var hun i kjempeform og ville gjerne herje både med Selma og oss. Mens det i begynnelsen virket som hun hadde mer respekt for Selma enn oss, er det ikke sånn nå lenger. Selma finner seg i enda mer nå enn de første dagene, og det virker som Selma synes det lille gule nøstet er ganske artig, for hun følger stadig etter Betty og trekker seg ikke unna. Selv om den lille gule henger i både ører og lepper og tar tak i føttene til Selma, så fjerner bare Selma de nødvendige kroppsdeler fra faresonen, men flytter seg ikke vekk. Vi avbryter selvsagt denne leken før det går for lang tid.

Lørdag 24. mai

Skulle nesten tro Betty skjønte at det var helg, for i natt satte hun sove-rekord. Etter å ha vært veldig urolig rundt midnatt og blitt luftet, sov hun til nesten 05; altså nesten 5 timers søvn i ett. Fortsetter det sånn begynner det jo å ligne på en god natts søvn – for ”mor”.

Hun hadde en ganske aktiv formiddag sammen med Selma. Selv om det ville være naturlig at Selma så på henne som en plageånd, så virker det likevel som om Selma nærmest oppsøker Betty. De kan lekeslåss lenge og ”bite” hverandre, men ser ikke ut som det er hardt. Og i motsetning til de første dagene, da Selma knurret til valpen, så ser det nå ut som hun aksepterer alt mulig, å bli bitt i ører, kinn og ben. Hvis det blir for mye, prøver hun å sette valpen på plass ved å holde henne nede, eller evt. legge seg på henne. Vi lar de aldri være sammen uten at vi passer på, Selma kjenner jo ikke sin egen begrensning, hvor diger hun faktisk er sammenlignet med den lille gule.

Vi dro på tur til en nyåpent dyrebutikk og jeg kjøpte en bitteliten apportbukk i plast til henne. Må også få tak i små dummies. Tenker på å begynne apporteringstrening med klikker. Skal ærlig innrømme at det å begynne med apporteringstrening virker litt skummelt, er aller mest redd for å gjøre noe feil akkurat på det området…

Etterpå dro vi til Hafslundparken og Betty fikk se forskjellige fugler på nært hold. Høns, påfugl og fasan i bur. Synes hun taklet det bra, en stor porsjon nysgjerrighet, samtidig som hun var litt skeptisk. Ender og gjess som gikk løse i parken var mer skumle enn de som var i bur. Ellers var det mange veldig interessante lukter på gresset, ikke minst fordi det er en dyreklinikk der, og mange som har luftet hundene sine i området.

I dag har jeg laget en ny type godbiter. Har tatt de oppbløtte tørrfórbitene hennes og skåret opp i små biter. Så gjenstår det å se om det er like bra som/bedre enn kjøttdeig. Vi har trent litt ”fot” i dag – dvs. i all enkelhet. Bruker klikker og ”timer” det når hun er ved min venstre fot, så får hun godbit i belønning. Det fungerer veldig bra. Men, enten er ikke godbiten god nok, eller hun er mer selvstendig, eller fortsatt usikker på hva klikkeren egentlig betyr. – I alle fall, hvis hun oppdager noe veldig interessant i skogen eller i gresset, er det ikke å være ved fot og få godbit hun er opptatt av, det er de spennende luktene.

I det hele tatt virker hun veldig fokusert på dette med lukt. Andrew hadde lagt noen tørka griseører i et skap i stua, jeg visste ikke at de var der. Observerte at Betty ble helt fokusert på dette skapet, og prøvde å krafse på det, ingen tvil om at hun luktet griseørene. Hun har fått litt griseøre – vi har skåret opp små biter som passer til henne, og hun tygger i vei. Var litt spent på om magen hennes ville tåle det, en vet jo aldri med en sånn liten valp. Men, det ser ut til å gå helt fint.

Et lite gjennombrudd i renslighetstreningen i dag. Jeg opplevde to ganger å slippe henne ut av buret etter at hun hadde sovet, og da tuslet hun bort til døra til gangen og satte seg ned, tok henne ut og hun måtte tisse. Hun begynner å bli veldig flink til å sitte og vente. Klarer også å vente til jeg har fått satt matskåla på gulvet.

Dagens ekle opplevelse var at jeg fant en flått på henne. Den så ut som den var død, og den hadde ikke fått sugd noe blod. Har jo tenkt å behandle henne med Exspot, men ville vente lengst mulig med det. Men, det ser altså ut til at det bare er å ”hoppe i det”. Valper skal jo tåle dette middelet, men synes likevel det er litt skummelt med slikt som enkelte kan reagere på.

Fredag 23. mai

Ny rekord på soving på natta – natt til i dag måtte hun bare opp 2 ganger mellom midnatt og klokka 06. Men, etter klokka 05 på morgenen er hun ikke særlig innstilt på å være i ro. Og det er jo greit nok, jeg kan gjerne stå opp klokka 05. Men, det blir litt lettere hvis jeg har fått sovet i ett fra midnatt… Når det gjelder renslighetstreningen ellers, var det ingen dammer inne verken i går eller i dag, så det går fremover. Egentlig tror jeg vi tobente er blitt ganske flinke til å gå ofte ut med henne, og også til å lese signalene på at hun må på do.

Betty var med litt på kontoret i dag også. Lå alene og sov mens jeg spiste på lunsjrommet. Har ikke begynt med å stenge henne inne i bur enda, lar døra stå åpen. Håper hun kan bli litt mer tålmodig innesperret i bur før jeg begynner med det på jobben. Dette fordi hun har en tendens til å sutre og pipe litt i begynnelsen, og lyd vil jeg jo IKKE ha på kontoret av hensyn til kollegaene mine!

Jeg har for øvrig tatt med det lille buret hennes på jobben også. et bur jeg har kjøpt inn med tanke på de aller første ukene, hvis jeg skal ha henne med noe sted, og ikke kan drasse på et av de store burene. Men, det er veldig lite, og hun kan ikke sitte oppreist inne i det. Likevel var hun litt interessert og gikk inn av seg selv i denne ”lille hulen” og ble liggende der litt. Bilburet er kanskje det hun virker mest komfortabel i. Hun kan finne på å pipe litt i bilen også, men gir seg fort, og virker veldig tilfreds med å være der inne. Og det er virkelig praktisk – gjør det Så mye lettere å ha henne med overalt.

Hun blir stadig flinkere til å sette seg ned og vente ved dører, og vi trener på dette hver gang vi skal ut/inn fra gangen eller ut og inn av huset. Den vanskeligste døra å sitte og vente ved er boddøra. Siden hun utmerket godt vet at maten hennes er der inne, så er det veldig vanskelig å sitte og vente mens jeg åpner døra. Men, hun blir flinkere til det også, for hver dag som går. Nå begynner hun også å bli veldig flink til å vente på at jeg setter ned matskåla, selv om dette selvsagt er det aller vanskeligste. Ved å løfte opp skåla igjen hver gang hun reiser seg opp, ser det ut til at hun har skjønt at det lønner seg å bli sittende til matskåla har kommet ned på gulvet.

Ellers utforsket vi et, for henne, nytt område i dag – den store gressbanen mellom huset vårt og skogen. Her var hun mer ”fjern” for meg enn hun pleier å være i skogen. Ikke veldig oppmerksom verken på fløyte eller om jeg gikk langt fra henne. Antar det lukter mye sterkere av andre hunder enn det gjør i skogen, slik at det rett og slett ble større forstyrrelser for henne. Ut fra dette ser det altså ut som det treningsmessig lønner seg at vi holder oss i skogen en stund til, så det ikke blir for mange forstyrrelser i innlæringsfasen av innkallingen.

En stor nyhet i dag er at jeg omsider kjøpte meg speilreflekskamera, etter å ha vært lenge i tenkeboksen. Det ble et Nikon D80 med 18-200 objektiv. Så, nå er planen at Betty skal fotograferes!

Torsdag 22. mai

I dag fikk Betty bli med på et par kjøreturer når jeg skulle ut noen ærend, blant annet parkerte jeg i Sarpsborg sentrum, men tok ikke sjansen på å ta henne ut av bilen enda. Observerer at hun er mer tilbakeholden enn det Selma var som valp, og synes det er helt greit. Ønsker en hund som er mest fokusert på meg, og ikke alt annet i omverdenen. Samtidig betyr det nok at jeg må være mer bevisst på dette med miljøtrening enn jeg var med Selma.

Etter en av våre skogturer i dag fikk Betty hilse på et lite barn (ca 1,5 år gammel og satt i sportsvogn). I følge moren hadde ikke barnet hilst på så mange hunder, og for Betty var det første barnet hun hilste på. Begge oppførte seg helt eksemplarisk, og var forsiktige. Betty bare luktet og slikket på de små barnefingrene.

I dag har også Betty fått være med på kontoret, og truffet flere av medarbeiderne mine. Hun er veldig mye mer forsiktig når hun treffer mennesker enn det Selma var. Men, er veldig trygg på den ikke-menneskelige delen av miljøet. Det jeg mener er at ute i skogen kan hun være temmelig hemningsløs hva gjelder å klatre over røtter, balansere på steiner og undersøke alt som er interessant. Og i innhegningen i hagen begynner hun å bli riktig husvarm. Hun har flere ganger i dag hatt noen skikkelige ”raptuser” hvor hun kommer med små lyder og raser rundt og rundt med pelsen til værs og kul på ryggen. Tydelig energioverskudd som bare MÅ ut.

Dette var dagen da jeg prøvde meg med klikkertrening for første gang. Var en tur på kontoret på kvelden etter arbeidstid og brukte den lange gangen utenfor kontoret mitt til trening. Dette med å ”klikke inn” hunden gjorde jeg sikkert ikke helt etter boka. Men, gikk altså bortover og klikket hver gang hun var ved min venstre fot. Hun var skikkelig oppmerksom og de små kokte kjøttdeigbitene gikk ned på høykant.

Onsdag 21. mai – Betty er 9 uker

Nok en natt med 4 lufteturer – hm, jeg lurer på hvor lenge hun fortsetter å måtte så ofte ut. Ellers satte hun soverekord i natt – med nesten 3 timer i ett. Jeg fører daglig logg over klokkeslett for når hun går på do og når hun spiser og sover. Synes det er greit for å finne ut hva slags mønster som er normalt for henne. Renslighetstreningen går bra i den forstand at det selvsagt er besværlig å løpe ut over 20 ganger i døgnet, men det betaler seg med at det blir få dammer inne. Søndag og mandag hadde vi bare ett uhell per dag, og i går tisset hun faktisk ikke inne i det hele tatt. I dag kom det en dam på morgenen og faktisk to på kvelden, både i innhegningen og på teppet på kjøkkenet. Den største utfordringen er når hun nettopp har vært ute og tisset, og så er veldig aktiv når hun kommer inn, enten med å erte Selma eller å leke for seg selv med tyggeben og leker. Da må hun tisse på nytt etter kanskje så kort tid som 10-15 minutter.

Vi har ”utvidet” skogsturrepertoaret vårt til to forskjellige ”ruter” rundt i nærområdet. På en av dagens turer fant Betty rådyrmøkk som hun klarte å spise noe av før jeg fikk stoppet det. Er redd for å korrigere henne unødvendig for å ta ting i munnen, oftest er det jo en kongle eller en pinne hun finner. Og jeg vil jo selvsagt ikke frata en kommende apportør initiativ og lyst til å plukke opp og bære. Så, da får det ikke hjelpe at det skjer en og annen ”ulykke” med rådyrmøkk…

Hittil har vi ikke møtt noen på våre små skogsturer, og det er akkurat sånn jeg ønsker at det skal være i starten. Vi bor jo i et ganske tett boligområde, men det grenser mot noen små skogholt, som er kjempefine å bruke til en liten valp som ikke skal ha noe trim i den forstand.

En annen fordel med området vi bor i er at det skjer en del dagligdagse ting rundt her, så hun får venne seg til ulike former for lyder og synsinntrykk. Når hun er inne i den utendørs inngjerdingen sin er hun jo på en etter hvert kjent og trygg plass. Og jeg tror det er lettere for henne å takle nye ting der, enn om hun hadde møtt dem langs veien ute på tur. Eksempler her er et barn som kommer forbi på gangstien på et bråkete rullebrett, noen passerende hunder, postmannen på moped osv. I dag brukte naboen gressklipper og det syntes hun var veldig skummelt. Så, da jeg satte henne ned i innhegningen, ble hun bare sittende å se bortover mot den skumle lyden. Jeg satte meg på huk litt nærmere lyden og da kom hun fort bort til meg, og fant ut at det gikk an å tisse likevel.

Inne har jeg ikke observert noen lyder hun er redd. Her går både oppvaskmaskin, vaskemaskin, tørketrommel, TV som vanlig. Støvsuge har vi bare gjort i rom hun ikke har vært i foreløpig. Og også vært forsiktig med volumet på TV og stereo.

Det går fremover med dørtreningen. Hun har blitt ganske så flink til å sitte og vente på at jeg skal åpne både utgangsdøra og gangdøra, og venter til jeg går først gjennom. Ofte behøver jeg ikke si ”sitt”, hun setter seg av seg selv.

Selma og Betty er veldig morsomme å observere sammen. De får selvsagt ikke være sammen ubevokta, og jeg setter av og til den ene i bur. – Betty både for å ”alene-trene” henne og for at Selma skal få litt ”fri”. Selma for at jeg skal få litt fri – det er jo mye mer komplisert å skulle passe på begge to. Det å ha en hund fra før gjør det å få valp veldig annerledes enn da vi fikk Selma og ikke hadde noen hund fra før. Det gjør det hele mer utfordrende, samtidig som Selma tar noe av støyten for den voldsomme energimengden valpen har. Men, som sagt må vi jo passe på, både at Betty ikke plager Selma og at Selma ikke blir for voldsom med Betty. Selma er veldig mild, men det er klart – hun veier jo 5 ganger så mye, og kan ta noen brå bevegelser.

På ettermiddagen dro vi alle 4 til Tunevannet. Andrew og Selma gikk et stykke bort og trente vannapportering. Betty og jeg holdt oss på gressplenen ved den lille stranda. Det var ganske morsomt å observere henne på hennes første møte med vann. Hun syntes ikke det var særlig skummelt, og våget seg til å vasse litt i det, før hun fant en stor pinne hun bar av gårde. Ellers har vi også i dag trent på at hun går i retrieverbåndet – bare veldig korte strekninger, selvsagt. Det går stadig bedre, men hun setter seg jo ofte ned for å klø på ”fremmedlegemet”. Hun klarte faktisk å tisse selv om hun gikk i bånd, selv om det tydeligvis var litt vanskelig.

Nye erfaringer i dag var at hun fikk se en av nabolagets katter, - den var ikke spesielt interessant. Når naboen satte i gang med gressklipping, derimot, ble hun veldig skeptisk. Senere på dagen klipte jeg gress hos oss, og Andrew bar henne ut i hagen, og det gikk helt greit. I tillegg smakte hun vannmelon for første gang, det så ut som melonbiten var mer morsom enn den var god, men hun var sysselsatt en stund i buret sitt

Hun begynner å tø opp, og kan være ganske så tøff innimellom. I hagen i dag har hun hatt flere ”raptuser” hvor hun fyker rundt og jakter på innsekter, biter i pinner og graver så mose og gress fyker. Spesielt i forkant av måltider har hun ”lopper i blodet”, og kan finne på å gå til ”angrep” på hender og klær. Men, hun lar seg fint sette på plass med et knurr eller ”nei”.

Tirsdag 20. mai

Betty måte ut like mange ganger i natt som de forrige to nettene. På morgenen var hun skikklig urolig, virker som hun er fryktelig sulten til frokost. Kan jo prøve å gi henne kveldsmat litt senere i håp om at hun ikke er fullt så sulten tidlig på morgenen. Jeg kjørte en tur på kontoret i dag og hadde med Betty. Jeg har jo fri, men vil gjerne begynne tidlig å venne henne til kontorlivet. Trengte også å lese litt epost. Noen av kollegaene mine fikk hilse på Betty, og syntes selvsagt hun var veldig søt. Hun satt helt stille på armen min, og var veldig forsiktig i måten hun tok kontakt med de fremmede menneskene på.

Etter litt innledende undersøkelser av kontoret, gikk hun inn i buret sitt og sov tungt i 1,5 time. Hun roet seg altså vel så fort som hun gjør hjemme.

Gjorde også et par ærend i dag og hadde med Betty i bilen. Jeg har bestilt meg speilreflekskamera; Nikon D80 med 18-200 objektiv. Planen er selvsagt å fotografere Betty en hel masse…. Det går veldig fint å ha med Betty i bilen; ser ut som hun synes det er ok å være i bilburet, selv om hun kommer med litt klynk og pip i begynnelsen av hver biltur. Hjemme igjen lot jeg Betty være i bilen i garasjen og gikk en halvtimes tur med Selma. De gikk kjempefint; Betty var rolig og trøtt da jeg kom tilbake.

For øvrig haglet det i dag – det syntes Betty var ordentlig guffent, hadde ikke spesielt lyst til å måtte ut for å tisse.

Erfaringen så langt er at hun tisser minst 20 ganger i døgnet, og gjør fra seg 4-5 ganger. Hun sover mye, og kan godt sove 1-1,5 time av gangen. I forkant av måltidene er hun spesielt aktiv og litt ”gal”.

Interessant å observere at hun er mye mer voldsom i å prøve å bite på hendene våre enn det hun er med Selma. Tyder vel på at vi må være strengere med å korrigere når det gjelder biting. Selma takler henne veldig fint i forhold til det med biting, tar henne ikke hardt i det hele tatt, men aksepterer ikke at hun biter.

Vært på 4 skogturer i dag – dvs. det er i skogholtet her i nærheten og bare 2-300 meter vi går hver gang. Trent en del innkalling med fløytesignal. Hun kommer som en kule, og får godbit i belønning. Så har jeg så vidt begynt å venne henne til jaktkobbel. Foreløpig lar hun seg ”lure” en stund, og følger etter for å få belønning. Men, forholdsvis fort vil hun sette seg og klø på det ”ekle” båndet, så dette krever en god del mer trening. Etter idé fra Kari (en hundekompis) har jeg gjort klar godbiter i dag. Kokte en halvkilo kjøttdeig (sånn som fås kjøpt frossen i ”pølse”). Skar den opp i skiver og videre i bitte små biter.

Vi har også begynt å trene på rutiner ved inngangsdøra. At hun skal sitte og vente til jeg går inn før hun følger etter meg. Det går faktisk veldig bra; virka som hun tok det kjapt hva jeg ønsket av henne. Fortsatt er det vanskelig å få henne til å sitte til jeg får satt ned maten hennes; hun er så fryktelig sulten at hun knapt kan vente på måltidet.

Mandag 19. mai

Natt nummer to i nytt hjem måtte Betty opp 4 ganger, og det ble frokost før 06 i dag. I dag dro Andrew på jobb, og jeg begynte på min første av i alt 4 uker ”valpepermisjon” – altså oppspart ferie som jeg bruker på å være hjemme med valpen.

Har tenkt litt på det med fløytesignal i dag; - ønsker jo å bruke foring til en situasjon hvor jeg kan trene innkalling. Men, det er lettere sagt enn gjort. Når det nærmer seg mat er det lille gule nøstet så vanvittig sulten at hun er ved bena mine før jeg vet ordet av det hvis jeg nærmer meg matlageret. Dessuten er Selma også rimelig fokusert på dette med maten, så hun må også holdes under kontroll. Så, noen innkallingstrening å snakke om ifm foring har vi ikke fått til enda. Men sitte gjør hun før hun får maten sin. Dvs. hun setter seg, men det å fortsette å sitte i det maten settes på gulvet, klarer hun foreløpig ikke.

Betty og jeg har tatt et par skogturer på dagtid, i nærområdet i dag – fungerte mye bedre enn å ha Selma med. Siden Betty visste at jeg hadde godis i lomma, vek hun ikke langt fra føttene mine, og noen egentlig innkallingstrening klarte jeg ikke å få til på den første skogturen. På den andre, derimot, ”bevepnet” med ost, fløyte og treningsvest gikk det fint. Innimellom kom hun jo noen meter på avstand, så da fikk jeg blåst innkallingssignal.

Hun føler seg fort alene, hvis hun f. eks. er i innhegningen eller buret inne, selv om jeg er i samme rom. I dag har vi trent litt på at hun skal være i bur – hun lager litt bråk i noen minutter før hun roer seg. Og etter at hun har vært rolig et par minutter åpner jeg døra, så hun kan gå ut hvis hun vil. Hun har faktisk et vokabular Selma ikke har – Betty uler; setter nesa i været som en liten ulv, og roper på flokken.

2 dagers kjøretur på 50 mil, deretter 2 netter med svært dårlig søvn merkes; bra å ha fri fra jobben…

På ettermiddagen dro vi en tur til Missingmyr. Andrew trente litt jakt med Selma lenger bort i skogen, og Betty og jeg gikk tur, trente innkalling og hun fikk lufta seg. På veien hjem dro vi innom dyrebutikken i Råde og kjøpte et par ”riktige” tyggeleker til Betty, - greit å gi henne et alternativ til fingrene våre. På kvelden gikk jeg skogtur litt før klokka 22, i et håp om at hun skulle gjøre fra seg såpass sent at jeg fikk en roligere natt.

Søndag 18. mai

Betty og jeg hadde vært våkne et par timer når resten av huset stod opp. Vi prøvde oss på en felles skogtur alle 4; med begge hundene – i den lille skogen like ved her. Litt utfordrende å ha begge løs, siden Betty stadig inviterer Selma til lek, men når Selma svarer blir det for voldsomt for en liten kropp. Så løsningen blir nok å gå en del tur hver for oss, ev. å ha Selma i bånd.

Innendørs er det interessant å observere samspillet mellom dem. Selma er veldig opptatt av Betty, samtidig som det ser ut som hun helst ønsker at valpen holder litt avstand. Noe Betty selvsagt er helt uvitende om. Så, hun prøver å leke med halen til Selma, prøver å komme opp i sakkosekken der Selma sover osv. Og hverandres mat er de også opptatt av. Sikkert tøft for Selma, som er så glad i mat at den nye hunden får mat dobbelt så mange ganger i døgnet som det hun selv gjør.

Betty fikk med litt valpefor fra Agneta – Eukanuba. Hun lærte seg med én gang at hundeforet her i huset oppbevares i boden. Så hun snuser optimistisk ut i lufta og ved terskelen. Det er jo stadig noe av maten hennes som står i bløt, og det lukter tydeligvis veldig fristende.. Når hun spiser er det som det er det siste hun gjør; det tar vel litt tid å venne seg til at hun ikke har konkurranse om maten. Ingen ting å si på appetitten, altså! For øvrig veier hun 4,8 kg på badevekta.

Første natt i nytt hjem; 17.- 18. mai

Jeg installerte meg på sofaen i stua og regner med å sove der noen netter nå i begynnelsen når hun må ofte ut. Så blir det ikke så langt til utgangsdøra. Betty ble plassert i bur ved siden av meg. Jeg måtte ut med henne 3 ganger mellom midnatt og klokka 06. Hver gang sa hun fra med forsiktige små pip. Og tissa med det samme hun kom ut i innhegningen; deretter ville hun inn igjen med det samme. Med ca 3 grader om natta var det nok en overgang fra Skåne, hun frøs og skalv når vi kom ut.

Fredag 16. og Lørdag 17. mai

Henting av valpen
Endelig stod den store begivenheten for døren – Betty skulle hentes. Vi reiste spent av gårde de 47 milene til Kristianstad. Som sist overnatta vi hos Agneta og Claus. Et varmt og trivelig sted, både pga at de er hyggelige mennesker, men også fordi det er rene "syden" i forhold til hjemme. 3 av valpene var henta, så det var 5 igjen i kullet. Som sist var de alle trygge og nysgjerrige. De undersøkte gårdsplassen og var veldig aktive.

Lørdag reiste vi av gårde litt over klokka 09. Vi reiste hjemover med 2 valper i bilen, siden vi hadde sagt ja til å ta med Duvkullans Daisy for forvertene Lars og Gunnel (for Rockdoves kennel) et stykke nordover. Valpene ble plassert i samme bur i bilen og slapp dermed å være helt alene disse første timene vekk fra flokken. De første 3 minuttene holdt begge "konsert", så roa Betty seg. Daisy var urolig 10 minutter til, så senket den store roen seg.

Vi forlot 18 grader i Skåne og så hvordan det ble kaldere jo lenger nord vi kom. Vi hadde mange pauser underveis, og møtte de andre valpekjøperne i Skee ved Strømstad klokka 15.30. De kunne fortelle at de hadde hatt snø på sin tur fra Värmland. Det var en spennende tur med to valper i bilen, men alt gikk over all forventning, både dopauser og foring underveis og at de roet seg så fint i bilen. Tror det var en bra start for valpene å slippe å bli skilt fra hele flokken på én gang, få det litt gradvis.

Vi var hjemme ca 16.30 og det var tid for Betty å undersøke sitt nye hjem. Det gjorde hun med stor frimodighet. Hun fikk også bli kjent med den lille "innhegningen" vi har satt opp i hagen til de mange tissepausene det blir nå i starten. Siden vi bor like ved en gang/sykkelsti er det mange både folk og hunder som passerer. Og det å ha gjerde gjør det unødvendig å ha henne i bånd i begynnelsen, pluss at det hindrer andre hunder å komme inn i hagen. Innendørs har vi også satt opp en slags innhegning, slik at hun har et inngjerdet begrenset område å være på, med linoleum på gulvet og biabed med teppe i den ene enden.

Fredag 25. -lørdag 26. april 2008

Vi reiste på vårt første besøk til oppdretteren for å se på valpene som var 5,5 uker gamle. Kullet på 8 fremsto som jevne, trygge og nysgjerrige. Tispa, Kricka gav også et godt inntrykk, som en rolig og bestemt oppdrager. Vi overnatta hos Agneta og Claus og hadde et par veldig hyggelige dager hos dem. På lørdag fikk vi også anledning til å bli med på jakttrening med Selma sammen med 7 stk. 14 måneder gamle valper fra det forrige kullet til Kricka.