Den andre sykkelturen med Rakel gikk vesentlig bedre enn den første. Hun har forstått bedre at hun sitter fast og jeg har blitt lit tøffere, så jeg tør å øke tempo ved passering.
Men, den første hundepasseringen vi hadde i dag, turte jeg ikke annet enn å gå av sykkelen. Jeg blir virkelig oppgitt over andre hundeeiere noen ganger. Jeg mener, når de har en liten gneldrebikkje, størrelse ca 4 kg i “idiotboks” (=fleksiline) og er to voksne mennesker som kommer gående mot oss, og kan se oss på 100 meter avstand, så skulle en tro at de kunne klare å unngå at hunden klarte å komme seg bort til Rakel. Hvis jeg ikke hadde gått av sykkelen hadde jeg vel kjørt over dyret deres og skade både Rakel og meg selv i sammenstøtet. Den klare altså å komme rett foran forhjulet på sykkelen min i sitt forsøk på å nå fram til Rakel.
Jeg brukte all energi på å snakke lugnt til Rakel, selv om jeg hadde lyst til å eksplodere på de teite eierne.
De andre passeringene gikk heldigvis bra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar