Fineste Rakel og jeg er hjemme igjen etter
et lite eventyr i Örebro, en konkurranse med over 150 hunder. Vi starta altså
på svensk unghundsderby, et heftig miljø for en ung hund, med mange ekvipasjer,
funksjonærer og i det hele tatt veldig mange inntrykk. Det ble ikke så mange
poeng å skrive hjem om, men veldig mye bra erfaring å ta med seg.
Det viktigste for meg er at hun stort sett oppførte
seg ordentlig – hun var helt tyst, stadig, gikk fint fot, hadde bra opptak,
grep og avleveringer. Så, hadde jeg regna med at hun ville slite for å finne
dummyene, kanskje ikke klare det.
Vel, alt ble ikke helt som jeg trodde. Selv
om hun altså hovedsakelig oppførte seg fint, så har vi tydeligvis hatt en liten
glipp i treningen i det siste. En må nemlig OGSÅ oppføre seg ordentlig ETTER at
dummyen er avlevert, og det gjorde hun dessverre ikke på to av de tre postene
som hun fant dummyene på. Hun ble litt oppskrudd av jeg skulle levere dommeren
dummyen før jeg tok på henne kobbelet, og ikke hadde fullt fokus på henne. Jeg
tar fullt ansvar for denne glippen. Rakel er en meget livlig og sosialt
lettengasjert hund, så da må jeg sørge for god trening på sånne ting.
Jeg ble imponert over at hun på to av
postene fant de vanskelige markeringene umiddelbart og hadde én post hvor hun ikke
lette så veldig lenge. Men, så var det altså to poster hvor hun ikke fant
dummy, noe som ikke er det minste rart for en så ung hund.
Som sagt ble det ikke mange poeng, men én
av postene (post 4) fikk vi faktisk 20 poeng på, så den kan jeg jo skryte litt
av. (Se postbeskrivelsen.)
Framover er det bare å fortsette å trene på
ro rundt fot, også etter avlevering. At hun er en god markør er det ingen tvil
om, det må jeg bare takke genetikken for. Så har jeg i tillegg trent litt på
fokus i det siste, at hun skal holde blikket på nedslaget, og det fikk vi nok
også betalt for.
Jeg er imponert over hunden som vant, som
er omtrent på samme alder som Rakel. Og fantastisk med tre kullsøsken fra
Gurijordet sin kennel blant de seks beste. Gratulerer!
Post 1, fot etter skytter og
enkeltmarkering – 11 poeng
Vi skulle gå fot noen meter innover en
skogssti, og underveis skjøt skytteren et bomskudd. Vi gikk litt videre og fikk
skudd og markering. På alle postene var det sånn at dommeren sa nummeret på
posten som anvisning til at vi kunne sende hunden. En lur måte å gjøre det på,
det ville jo ikke være så rettferdig at noen bare skulle behøve å vente på «én»
og jeg måtte vente på «hundreogfemtini».
Rakel lette litt etter dummyen, og jeg
blåste nærsøk da hun var i nærheten. Hun var veldig søt da hun hørte
nærsøksignalet, liksom stakk hodet opp av den tette vegetasjonen, så på meg og
så ut til å tenke litt, for så liksom at det gikk opp et lys og hun lette mer
intenst der hun befant seg.
Etter avlevering, og omtrent i det jeg gav
dommeren dummyen, føk hun i vei bort til en kasse med dummyer. Jeg fikk
kontroll på henne, men mista selvsagt poeng.
Post 2, enkeltmarkering – 2 poeng
Posten foregikk i en åpen «gate» i skogen,
hvor det ble kasta dummy fra den ene skogskanten, tvers over gata og over den
andre skogskanten, uten noe referansepunkt.
Rakel begynte med å være veldig apekatt mot
dommeren, hoppa opp på henne, altså før vi var i gang med posten. Men, så satt
hun som en statue på skudd og kast og venta til hun fikk beskjed. Og var rett
ut og fant markeringen umiddelbart, og kom rett hjem og avleverte. Og nok en
gang, løp hun i vei etter avlevering, og var enda mer surrete enn på post 1. I
ettertid, tenker jeg at jeg selvsagt skulle kommandert henne sitt etter
avlevering, jeg burde jo ha skjønt det etter erfaringen fra post 1. Fram til
avlevering mener jeg denne posten stod til 20.
Posten var ute i et terreng med høy
krattvegetasjon, sånn at hunden ble helt borte når den jobba der ute. Vi stod
ved en hvit pinne og det var skudd og kast inn i hoftehøy vegetasjon. Så snudde
skytteren kom gående, passerte oss og gikk et stykke i motsatt retning, vi
skulle gå fot etter til en ny pinne. Nytt skudd og kast den veien. På dommerens
anvisning fikk hunden hente markeringen. Så skulle en snu 180 grader rundt og
sende hunden på minnesmarkeringen.
Klok av tidligere erfaringer, sa jeg et
bestemt «fot» i det skytteren skulle passere oss og vi skulle snu oss og følge
etter. Rakel brukte en del tid på å finne markeringen. Er litt usikker på hvor
mye det hjalp, men også her prøvde jeg meg med å blåse nærsøk da hun var i
nærheten. Minnesmarkeringen fant hun ikke, så dermed ble det ingen poeng på
posten.
Post 4, drive og enkeltmarkering
Ekvipasjen stod plassert på toppen av en
slalombakke. En skulle altså stå stille og observere en «drive» som foregikk i
skogkanten nede til venstre. Etter en del «tjoing og roping» uten kast og et
par skudd, kom skytteren fram og skjøt over mot skogen på den høyre siden av
bakken der markeringen gikk. Hunden måtte altså løpe på skrå nedover bakken og
til motsatt side enn der driven hadde foregått.
Det var opptil flere vanskeligheter med
denne posten, og den første var nok ikke helt tilsikta. Det var en eller annen
teknisk eller kommunikasjonsmessig glipp som gjorde at vi stod og stod og
sekundene gikk før driven kom i gang. Jeg tenkte at nå løper vel Rakel i vei,
men hun holdt i hop. Så var det selvsagt vanskeligheten med å bli sittende på
tross av alt det spennende som foregikk nede i skogen. Rakel satt som en
støtte. Deretter å følge med på det viktige – nemlig kastet, som altså landa på
den andre siden av bakken ift. der alt levenet hadde vært. Rakel hadde fullt
fokus på dummyen, venta på beskjed og løp i vei et heidundranes tempo nedover og
fant apporten umiddelbart, og kom i kjempefart hjem.
Jeg kommanderte sitt etter avlevering og
hun satt som en støtte – og jammen fikk vi 20 poeng. Veldig artig.
Post 5, enkeltmarkering
Den siste posten var enkel nok hvis en er tobent
og ser leger over vegetasjon enn det en hund gjør. Ekvipasjen stod på toppen av
en slak hellende åpning i skogen, med kort vegetasjon. Den korte vegetasjonen
kunne nesten se ut som en skogsvei, og den gikk i en sving mot venstre.
Apporten så ble kasta landa på veien til venstre for svingen, ute av syne også
for fører. Det var bare det at det var et område med tett vegetasjon foran
nedslaget og for hunden så det jo ut som dummyen landa i vegetasjonen.
Lille Rakel løp rett fram i retning
nedslaget og lette veldig fint. Superfint søk inni vegetasjonen, men fant altså
ikke dummyen og til slutt måtte vi kalle hjem. Vanlig unghundfeil, at de går
for kort. Og hun var lett å kalle inn, kom entusiastisk hjem.
En minneverdig dag og fortsatt er jeg
veldig fornøyd med lille miRakel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar