07.01 Islykter

 

Se bloggen fra 2021  https://saritaslabrador.blogspot.com/2021/02/0702-islykter.html

Jeg liker ikke kulda, men når den nå er her, har jeg utnytta den til å lage pynt i hagen. Sist jeg lagde islykter var i 2021, og da skrev jeg ned en del tips på bloggen.

Denne gangen brukte jeg bare ballonger. De burde ha vært litt større. Det ble et par-tre «vannlekkasjer» på kjøkkenet, ballonger som sprakk fordi de ble for fulle av vann/luft. Hvis du har et vaskerom eller bad med egnet blandebatteri, vil jeg anbefale å stå der. Men, hos meg er det bare kjøkkenet son passer til formålet.

Fremgangsmåten var å fylle ballongen med vann og så blåse inn litt luft til slutt. Dette for å få flat, og ikke buet bunn. I ca 15 kuldegrader lot jeg de stå ute i ca 7 timer. Det var nok litt i minste laget, for bunnen på én av dem gikk i stykker.

Da jeg lagde lykter sist, brukte jeg konditorfarge i ballongene, men ble litt skuffa over at fargeeffekten var så liten (det meste av fargen havna i vannet midt i lykta). Derfor droppa jeg farge denne gangen, men angrer egentlig litt på det. For selv et lite snev av farge er bedre enn at alle er like gjennomsiktige. Som en kompensasjon har jeg «limt» på litt blader og kronblader fra julestjerner med vann.

Ellers har jeg testa ut gravlys i tillegg til kubbelys. Sist gang måtte jeg «frisere» kubbelysene, siden kantene ikke fulgte med når de brant. Kanskje gravlys funker bedre.

06.01 Verden er forurenset av skiløyper

 

I dag gikk turen først til et område hvor jeg håpa det ikke var skiløyper, men akk, det var bare å snu og oppsøke den gode gamle opptråkka løypa mi.

Pustende og pesende på vei opp skogsveien fikk jeg til min gledelige overraskelse se at bonden hadde laget fine spor med traktoren. Et stykke senere dukket det opp en skiløype på et sted jeg aldri har sett folk før. Og jeg har gått tur i akkurat den skogen i mange år. Dette var et så spesielt syn at jeg måtte ta en stopp og få labradordamene til å posere for fotografen. Etterpå gikk vi selvsagt veldig pent fot helt på kanten for å unngå å tråkke i løypa. 

05.01 Vinter og helseplager

 

Helseplager kan anta forskjellige former. Alle som kjenner meg, vet at jeg misliker vinter. I moderate former av vinteren opplever jeg mest irritasjon, lett ubehag, oppgitthet og «restriksjoner». Men, når vinteren blir ekstrem, får jeg helseplager. Da dreier det seg ikke lenger om bare ikke å være et «vintermenneske».

Ryggen liker ikke snømåking og knærne liker ikke å vasse i dypsnø. Jeg har lett for å få kuldeverk i fingrene – med store smerter som kan vare 20-30 minutter hvis jeg blir nødt til å ta av vanter/votter. Ekstrem vinter gjør meg også veldig redd, selv om det er litt forskjell på de fire «delene» av vinteren, og hvor rasjonelle redslene er.

Delen som handler om mørket er ganske konstant fra år til år, dagslyslengden er forutsigbar. Men, selvsagt kan det kjennes litt lysere med et lag snø. For å unngå mørkedepresjon, som plaget meg i mange år, har jeg de siste årene forskjøvet arbeidstid/brukt fleksitid såpass at jeg får daglige doser med dagslys. Dette har hjulpet veldig på sinnsstemningen. Mørkeredsel er ikke rasjonelt, men for den som er mørkredd, hjelper det lite å tenke på det. Og mengdetrening har ikke hjulpet på meg. Delvis oppvokst på landet, med lang og mørk vei til skolebussen gjorde meg ikke mindre mørkredd. Mye lys i hagen om vinteren gjør at jeg kan klare å sitte i min første etasje uten å trekke for alle gardiner. Men, skogen på kveldstid er et utilgjengelig område for meg i vintermånedene.

Kulde-delen er veldig varierende fra år til år. Og nå er det ekstremt. Jeg bekymrer meg for å falle overende og bli liggende ute i kulda. Jeg opplever rett og slett ekstremkulde som farlig.

Snø er noe jeg synes går greit i små porsjoner. Men, når det blir store mengder, kjennes det som jeg blir stengt inne i et trangt rom. Jeg gjør selvsagt ikke noe så dumt som å bevege meg i oppkjørte skiløyper, men brøyter meg vei og tråkker opp løyper i løssnøen. Den siste ekspedisjonen av dette slaget, fikk jeg nesten panikk av. Det hadde blåst sånn at snøen plutselig gikk fra å være ca. knedyp til å rekke langt opp på låret. Det var veldig langt å gå tilbake der jeg kom fra, så dermed måtte jeg fortsette rett frem. Selv om jeg så bilen, kjentes det som jeg ikke ville klare å komme meg ut av snøen igjen. Når jeg kjører bil, snegler jeg meg fram, slipper folk forbi, og slapper ikke av under kjøreturen.

Is er kanskje den av vinterdelene som gjør meg aller mest redd. Redd for å skli og slå meg. Redd for at hundene skal skade seg. Redd for å bli liggende skadet i kulda. Ja, gjett om jeg bruker brodder og piggsko! Men, det er ikke alltid funksjonelt, særlig ikke med snø oppå is. Bilkjøring er det jeg er aller mest redd for med is.

Med så mye redsler i hverdagen, er det ikke å undres over at jeg misliker denne årstida, særlig når det blir ekstremt.

-----

MEN, kover til noe hyggeligere - jeg var på shopping i går og handla noe jeg skal bruke i helgen. Jeg er faktisk helt avhengig av et par av de beskrevne vinterdelene for å få prosjektet mitt til å funke. 

Elendet til tross, vinteren er pen på bilder. Og frøknene er kledd opp i kuldegradene. Joy er omtrent like trist med og uten klær for tiden. Hun synes det er kaldt uten, men med klær kan hun nesten ikke gå med det samme. Og hun kan definitivt ikke hoppe verken inn i eller ut av bilen.

04.01 Null destruksjon

 

Så langt har lille Clara gjennomført null destruksjon. Ikke fordi hun ikke har vært motivert, men fordi hun aldri, aldri, aldri har fått sjansen til å ødelegge det aller minste. Dermed har hun ikke utvikla kompetanse på å ødelegge. Nå er hun jo ikke labrador for ingenting. Så, jeg er selvsagt forberedt på at destruksjonskompetansen kan dukke opp på et senere tidspunkt, - en pleier vel gjerne å si at en i hvert fall ikke er trygg før de har fylt to år. Et år igjen, altså. Men, sånn hun fungerer i hverdagen nå, viser hun ingen interesse for å ødelegge noe rundt seg. Muligens et lite unntak for hundedynene som ligger i biabeddene. Disse har hun dermed kun tilgang til når jeg ser på. Og hvis hun blir litt vel interessert i dem, fjerner jeg dem umiddelbart.

I min lille leilighet må jeg alltid ommøblere for å få plass til juletreet. Dermed må en stressless forvises fra hallen til Claras fengsel for en periode. Med masse fridager i jula har jeg fått mulighet til å observere hennes respons på å få en stol inn på rommet sitt. Jeg har kunnet konstatere at hun ble veldig fornøyd med møbleringen. Jeg visste jo allerede at hun likte å ligge i tilsvarende stol i stua. Så, nå etter at juletreet har funnet veien tilbake til boden, har jeg altså tatt sjansen på å la stolen bli stående hos Clara og dratt på jobb. Fra webkamera kan jeg se at hun ligger godt i stolen. Jeg får bare håpe at den så langt totalt fraværende tendens til noe møbelødeleggelse fortsetter videre framover.

Min kjepphest er altså at hunden blir god på det den får trene på. Og tilsvarende ikke så god på det den aldri får erfare. Nøkkelen til å unngå ødeleggelser er å sørge for at hunden aldri får trent på det. Derfor har altså Clara bodd på «glattcelle» når hun har vært alene hjemme eller jeg ikke har kunnet følge med. I dag har glattcella blitt oppgradert med en stol.

Bilder fra dagens tur.

03.01 Ikke lett å ta seg fram

 

Ganske deprimerende å tenke på at alt dette skal smelte før det blir barmark.

01.01 Godt nytt år!

 

Det nye året starta med ENORME mengder snø. Som vanlig er mitt vinterprosjekt å holde en del av hagen fri for snø ved å skuffe den over på utsiden av gjerdet. Siden hundene (og jeg) går i hagen, blir det bare is hvis vi tråkker snøen ned. Så, for å unngå is (som vel er det eneste jeg misliker enda mer enn snø), er det bare å måke. 

Mitt (fåfengte?) nyttårsønske er at det er ferdig med å snø for en stund. Ønsker alle FB-venner Godt nytt år!

31.12 Nyttår

Nyttårsaften med hunder som ikke har opplevd raketter før er spennende. Joy har bare bodd hos meg én nyttårsaften før denne, og i fjor var hun i en lydisolert kjeller sammen med redde Carmen. Og så var det altså Claras første nyttårsaften. Vi skulle i middag i Sarpsborg sentrum, og det var jo en del lyd rundt midnatt. Stor var min glede over at begge hundene var helt ubekymra og ikke minst at unghunden oppførte seg så eksemplarisk i fint selskap.

Et tilbakeblikk på året får vel fellesnevner valp/unghund i hus. Mye har dreid seg om Clara. De siste ukene har det blitt dårlig med trening. Hun er litt for barnslig til å tvinge gjennom apportering i snø. Vi satser på enklere treningsforhold på nyåret.

Godt nytt år fra meg og flokken!