09.09 Gravferd

 

I dag var det tid for HM Kong Harald Vs gravferd. Jeg hadde ikke mulighet til å dra inn til Oslo og se på, men fulgte sermonien på TV. Tror det må være den vakreste begravelsen jeg har sett.

Veldig rørende og en fantastisk “koreografi” i Domkirken, med mye musikk. Blant annet Åge Aleksandersen som sang Prøysens Jørgen hattemaker og en engelsk gospelvariant av Å bli hos meg. Og Dronning Sonja som la igjen en rose på sin avdøde ektemanns kiste. Og også en imponerende prosesjon langs Karl Johan.

Skrevet av Roger Andreas Robberstad, kunstfotograf og ortodoks prest:

Kjære stab ikke minst de vi ikke så, de som bar stoler, støvsugde den røde løperen og pyntet kirken.

Jeg satt hjemme og så begravelsen. Den var så sterk at jeg måtte se den om igjen. Dette er ikke en evaluering av programmet fra en lærer i visuell kunst, . Det er et forsøk på å forstå hvorfor det virket.

Det verden så 9. september, var en konge under kongeflagget og en rose i en enkedronnings hånd. Det dere gjorde, var å gi dette rom, tid, luft og klang, slik at det kunne bli sant.

Oslo domkirke er en bykirke. Hugo Lous Mohr over hodet, tre hundre års treverk under føttene. Dere lot den være det. Ingen forsøkte å gjøre den til Westminster. Hvitt og grønt speilet norsk flora, kranser og hjerter lå rundt båren, og én rød rose fikk bære mer enn et blomsterhav. Det er ikke bare det man setter inn i et rom som bestemmer hva rommet sier. Det er også det man lar være. Dere lot kirken være kirke.

Og dere lot døren være like stor for alle. Presidenter kom inn gjennom den samme døren som en gatebladselger. Det høres ut som en liten detalj. Det er det ikke. Det er kanskje den vanskeligste delen av en statsbegravelse: å ta imot uten å rangere. Gjestene ble ikke parkert. De ble tatt imot.

Haralds ord om et Norge som rommer den som tror på Gud, Allah, Altet og ingenting, kunne ikke stå alene som sitat. De måtte få kropp. I lystenningen sto mennesker med ulik tro og ulik livssynsforståelse sammen. Ikke som pynt, og ikke som bevis på at Norge er inkluderende. De sto der fordi kongen selv hadde sagt at dette var Norge. Dermed kom ordene hans tilbake til ham som mennesker.

Preses Olav Fykse Tveit og biskop Sunniva Gylver bar gudstjenesten med en ro som gjorde at den aldri ble større enn sorgen. Jordpåkastelsen fikk være jordpåkastelse. Lyset fikk være lys. Mangfoldet fikk være der uten at gravferden mistet retningen.

Så kom musikken, og huset deres ble hørt utenfor landet – ikke fordi dere skulle imponere, men fordi dere stolte på det norske. «No stig vår song» fikk åpne seg i rommet. Prøysen fikk komme inn til kongen. «Jørgen Hattemaker» over en kongekiste kunne så lett ha blitt feil. Det ble det ikke. Hvem står rundt en konge når han skal begraves, om ikke et folk? En trønder, en fele, en gitar og en gammel vise sto der sammen med orgel, kor og kongehus. Det ble Norge.

Hillari sang «Abide with Me», og plutselig var statsbegravelsen et rom der en statsminister tok av seg brillene og tørket tårene mens kronprinsessen sang med. Victoria leste Frans på svensk, like stødig som Liv Ullmann og som om det bare var et annet språk i det samme rommet. Simeons lovsang klang på nordsamisk, latin og nynorsk, og Kjetil Habbestads musikk lot tradisjonene møtes uten at noen av dem måtte be om unnskyldning. Marcus André Bergs «Under Himlens vide Tag» samlet noe av det samme: Wergeland inn i et gammelt rom, under den samme himmelen.

Utenfor sto titusener. Inne holdt dere stillheten og hele landet sto urørlig. Tre slag, ett minutt, tre slag. Midt i den presise, nasjonale stillheten pep en telefon. Dere lot det gå. Jeg er glad for det. En begravelse må tåle en telefon. Den må tåle en tåre, en jukselapp, at en konge synges ut med Prøysen. Ellers blir den bare bildet av en begravelse.

Det internasjonale bildet av dagen er Sonjas rose. Liten midt i det store, personlig midt i det kongelige. Det norske bildet er kanskje noe annet: at gresset er grønt for alle. Begge krevde et hus som visste hva det skulle være. Ikke palass, ikke monument, ikke en scene som skulle overgå kongen. En bykirke som kunne ta imot en konge og en enkedronning, presidenter og gatebladselger, prester og musikere, troende og ikke-troende – og la dem være det de var.

Han brukte ordene for å fortelle oss hva Norge kunne være. Dere lot kirkerommet vise hvordan det kunne se ut.

Takk for at Oslo domkirke den dagen var kirke nok.

-------

På ettermiddagen dro flokken og jeg sørover for å gjøre noe så spennende som å være med på jakt.