10.09 Rakels debut på jakt

 

Min fineste Rakel har debutert på andejakt i Sverige og gjort en kjempejobb. Dette er en del av kurset vi har gått på “Fra dummy til varmtvilt”.

På forhånd var jeg veldig spent. Rakels varmtviltserfaring før denne jakta bestod av:

Jagd et rådyr da hun var 6 måneder (i september for 2 år siden). Jagd en katt opp i et tre. Fanget en trost i min inngjerda hage i fjor sommer. Denne ble levert pent i hånd og døde få sekunder etter at jeg hadde tatt den imot.

Men, FOR en hund hun viste seg å være på andejakten. Jeg var forberedt på at hun skulle være “vill og gal”, men nei. Jeg tror aldri jeg har sett henne SÅ KUL ved fot noen gang. Hun verken steppa, lagde lyd eller virka stressa. Hun spiste ikke gress eller drev med noen “utmelding”. Hun satt rett og slett superkonsentrert og fulgte med på endene. Det var akkurat som hun brått var blitt veldig seriøs. Ikke noe fjas, dette var alvor.

Det vanskeligste for henne virka å være når instruktøren som var med meg skrøt av sin egen hund som kom hjem med vilt.

Selvsagt våkna Rakel litt når hun skjønte hva dette var snakk om. Men, hun var på ingen måte ute av hånd. Hun satt riktignok i bånd, men viste ingen tegn til å stikke (med unntak av et par gange når instruktøren skrøt av hunden sin).

På den første skadeskutte anda, virka det som Rakel ble veldig overraska. Den beveger seg jo, er det meningen jeg skal ta den?? Jeg fikk fort tak i anda, slik at den ble avliva og Rakel fikk nå prøve seg på å apportere den døde, men fortsatt sprellende anda. Med litt overtalelse gikk det fint. Neste gang gikk det enda bedre. Og den tredje skadeskutte hun kom med, bar hun med en tydelig rank og stolt holdning, det lyste formelig mestring av henne.

Hun fikk også prøvd seg på ettersøk, både i en vanvittig gjørme det nesten ikke gikk an å ta seg fram i og i et tett sivområde rundt en dam.

Og jeg fikk trent meg på å stresse ned, ikke ha det travelt med å sende hund. Være nøye med “stadga” når fuglen lå like ved og var død, sånn at det altså ikke hasta med å sende Rakel. Og mye trening på å følge med på fuglene i lufta. Var de påskutt, og i tilfelle hvor landa de.

Rakel ble både grundig “innbloda” og full av gjørme i løpet av dagen. Hun fikk vist sitt sanne jeg og kan nå virkelig regne seg som jakthund.