23.06 Sykkeltur med begge samtidig

Jeg hadde jo en ”drøm” da Petra var ganske liten om at ”snart” skal jeg dra på sykkeltur med begge to samtidig. Men, så viste det seg at Petra var langt vanskeligere å lære å løpe sivilisert ved siden av sykkelen enn det Carmen var som ung. Så, jeg har jo holdt på i månedsvis å sykle med én av gangen.

Men, så i dag, tenkte jeg plutselig at jammen skal jeg prøve igjen - med begge to. Og det funka SÅ bra! Carmen finner seg plassen nærmest sykkelen og har slakk line der i sitt fine og rene trav. Petra vil holde seg på yttersiden og ha litt avstand til sykkelen, og får sidelengs strekk i lina, men ikke verre enn at det går.

Faktisk sykla vi bortimot en mil. Og jeg var veldig fornøyd med at dette ble mer effektiv tidsbruk enn å måtte ta runden to ganger. Dessuten slipper jeg den evige bekymringen med parkering og sol for den hunden som evt må etterlates i bilen.

Ellers ble det tradisjonsmat på kvelden, siden det var St Hans aften.


 

22.06 Nærsøk

I dag møttes ”mandags-paret” i en litt tettere vegetasjon på myra. Så tett at det var fint å trene markeringer.

Men, først, inspirert av helgens kurs, var det nærsøk som stod på programmet. Vi lagde et par områder med nærsøk, som hundene fikk se. Så gjaldt det at de skulle holde seg i riktig område. Og dette selv om det kom noen fristelser i nærheten.

Begge hundene var flinke til å holde seg på rett sted ift fristelser. Men, selve vegetasjonen var ikke så lett å forstå (for hunden), altså ikke like avgrensa område som det vi brukte på kurset. Dermed hadde Petra mer ”avstikkere” ut av området enn det hun hadde på de fine avgrensa uklipte gresstustene på kort gress, som vi brukte på kurset.

Så det gjelder vel å være flinkere til å finne rette typen vegetasjon.

Hva gjaldt markeringer, kan vi vel konstatere at dette må vi trene mer på i vanskelig terreng.


 

21.06 Kursdag 2 med Tomi Sakkinen

Flere bilder kommer

ELITEHUNDER

Ny dag på kurs og nok en gang begynte vi med elitehundene. Petra i bilen i skyggen og Carmen klar til dyst.

Første øvelse i går var en oppfølging av gårsdagens søk i fart. Men, denne gangen var hunden på vei vekk fra oss. Han hadde på forhånd lagt ut en dummy inn i gresset i enga til siden for det kortklipte gresset. Så tok vi fram hunden og det ble skutt på dette stedet. Han gikk videre og skjøt og kasta ytterst.

Carmen begynte fint å søke ved pinnen på vei ut. Men, da hun skulle sendes helt ut liksom gav hun opp å søke der ute, og nærmest «frøs». Ble bare stående og se på meg. Til slutt gikk jeg etter anvisning fra instruktøren ut og tok henne bestemt i kjakene mens jeg blåste søkssignal. Ansiktsuttrykket hennes var ubetalelig. I det hun hørte søkssignalet stod de store ørene hennes rett ut, og hun nistirra på meg. Det var som hun sa – «hvordan i all verden skal jeg kunne søke når du holder meg fast?».

Vi fortsatte med walk up i meget høyt gress,- og markeringer på ganske kort avstand. Men, dette var veldig vanskelig siden hundene satt langt nede i gresset og ikke så nedslaget. Her fikk Carmen masse fin trening i ventesituasjoner (vi gikk jo 6 stk på linje, så det tok litt tid mellom apportene) på ikke å spise gress. Hun gjorde faktisk ingen forsøk på det, tro det eller ei. Så, det er nok noe stress-relatert som skjer på prøve. Vel, jeg kan jo ikke annet enn å ha en konstant høy bevissthet på dette, og i hvert fall nekte henne det under trening.

Noen ord om dette med hunder som ber om hjelp. Viktig IKKE å hjelpe hunden når den ber om hjelp. Heller vente til den er i gang igjen med å hjelpe. Kun repetere søkssignal når hunden har nesa i bakken.

Vi fortsatte ned til vannet. Litt prat om avlevering fra vann. Kan følge samme prinsipp som det vi snakka om på land i går, med å rygge og få hunden til å holde hodet opp mot oss. Vente med å ta imot, skryte masse. Ikke ha det så travelt med å ta imot dummyen. Carmen hadde for øvrig litt problemer med å skulle forholde seg rolig foran meg uten å avlevere og uten å riste seg. MEN, etter avlevering fikk jeg masse fin trening på at hun skulle sitte fot uten å riste seg.

Så var det øvelsen her. Han kasta ut en dummy og når hunden var på vei ut kasta han ut en til, over hodet på den. Men, hunden skulle selvsagt hente den først utkasta. Neste gang kunne hunden sendes på den sist kasta fra tidligere. På vei ut til den, kan en kaste enda en over hodet på den. Særlig hvis en er god til å kaste langt og er treffsikker……

Et lite tips om stoppsignal på vann. Hunden hører dårligere pga skvalping i vannet og klarer dessuten ikke å stoppe og snu like kjapt som på land. Heller blåse et litt langtrukkent stoppsignal.

Vi gikk videre med en øvelse hvor hunden ble satt i vannkanten og føreren gikk unna og i skjel bak noe vegetasjon. Så ble det skutt og kasta ut på vannet. Føreren skulle blåse stopp og så gå. Dette var helt greit for Carmen. På tross av at hun er litt pinglete når det gjelder vann, så har hun lært seg til å klare sånne øvelser.

På land igjen og én og én hund fikk gå walk up innover gårdsveien, så ble det kasta til høyre side i den høye enga. Mens hunden lette etter den ble det kasta inn på venstre side, som bare føreren så. Dette gikk vel sånn passe bra for Carmen.

En liten detalj angående bruk av håndsignal ifm nærsøk. Dette syntes instruktøren vi skulle unngå, siden det er lett at hunden misforstår og tror vi slipper noe på bakken i nærheten av oss, og derfor dras mye i vår retning i søket. Isteden går det an å bruke kroppen og rett og slett ta noen skritt sidelengs i den retningen søksområdet er.

Vi fortsatte ved andedammen. Her var det vel mer gjørme og andedritt en egentlig vann, og det var vel ikke drømmestedet for alle hundene.

Vi begynte med å lage en linje for hundene. Én og én hund ble satt igjen på den ene siden av dammen, mens vi gikk rundt. På vår ferd rundt dammen kom vi på et tidspunkt i skjul pga et hønsehus som stengte sikten for hundene. Dette passa jo bra, siden vi helst ikke ville at hundene skulle få den ideen at det gikk an å løpe rundt.

Med eier og hund på hver sin side av dammen ble det kasta en dummy midt ute i dammen. Da ble det helt naturlig for hunden å ta en rett linje, plukke opp dummyen på veien ute i dammen og komme hjem.

Dette ble gjentatt sånn at 3 av de 6 hundene og føreren etter hvert var over på samme side av dammen. Så gikk hele gjengen vekk fra dammen, og videre ut, opp kneika og over toppen. Der ble det kasta ut én dummy. Vi gikk deretter tilbake til vannkanten. Én av førerne gikk nok en gang rundt dammen, denne gangen til stamplass. Nok en gang gikk et kast på vann og hunden henta denne på vei hjem til fører.

Nå hadde altså hunden erfart å gå rett uti dammen både fra den ene og den andre siden. Dessuten visste den at det lå en dummy på den andre siden av dammen og over haugen. Avslutningen på økten var at fører sendte hunden over dammen, opp bakken til den tidligere markeringen. Og så skulle hunden ta vannveien hjem.

Alle hundene lyktes med dette, også de som ikke var så begeistra for vann. Gjelder altså å legge opp ting riktig, så kan det bli bra læring ut av det.

Vi avslutta ute på et nytt engområde med 6 stk på linje. Det ble laga to områder, med skudd og kast. Først et nære oss, så et lenger ut. Oppgaven var å sende hunden først til det nærmeste og blåse søk i fart. Og når dette området var tomt, sende til det ytterste, uten noe ekstra «ut» og blåse søk i fart der ute.

Carmen gjorde den første apporten bra. På den andre stoppa hun litt opp. Jeg venta henne ut, men når hun begynte å komme nærmere blåste jeg stopp og søk, så fant hun dummyen.

Etter et rensende bad i betraktelig renere vann enn i andedammen, var det lunsjpause, før det var tid for de yngre hundene.

UNGE HUNDER/BK-HUNDER

For de unge hundene begynte han med litt prat om fot. Små forflytninger. Bruke kobbelet, både om hunden kommer for langt fram og om den kommer for langt til siden. For hans hunder betyr det at de er for langt ut til venstre hvis han flytter seg et skritt til høyre. På samme måte betyr et skritt tilbake at de er for langt fram. Ikke bruke kommandoer, bare kobbelet.

Når det gjelder snusing er det lurt å holde hunden opptatt med oppgaver, forflytninger, så har den ikke tid til å snuse.

Så var det tid for nærsøk. Fløyta betyr tillatelse til å søke. Og, som tidligere sagt, han bruker ikke håndsignal. Det han gjør er å lære hunden å søke bakover. Alltid bakover. Fordi hunden ofte naturlig kommer nærmere og nærmere eieren, en kan ønske ikke å forstyrre «ujakta mark» OG ikke minst, hvis søksområdet er inn i noe vegetasjon må en jo stoppe hunden på hitsiden for å kunne handle. Og da er det veldig upraktisk at hunden kommer nærmere på søkssignal og veldig praktisk at den kan snu seg og søke bak. Dessuten må jo hunden kunne bes om å søke UTEN å se oss, hvis den er inni noe vegetasjon, så den kan ikke være avhengig av vårt håndsignal.

Hvis hunden går ut av området får de gå litt uforstyrra og en kan igjen blåse søk når de er tilbake i riktig område. Kun gripe inn hvis de går langt på utsiden av området.

Hunden fikk sitte og se på mens han skjøt og kasta flere ganger inn i en øy med noen kvm gress. Kasta flere ganger og tok opp igjen, sånn at det bare lå igjen én. Så skulle vi plassere hunden med ryggen mot området, gå noen meter unna, blåse stopp og søk.

I neste runde ble det i tillegg kasta et forstyrrende kast i nærheten, men hunden skulle fortsette å søke. For de som var gode på å søke var progresjonen da å kaste en forstyrrelse ute på det korte gresset, bortenfor det høye gresset.

Petra imponerte med søket sitt. Du verden, så flink hun var til å holde området, bevege seg sakte rundt og søke intenst. Hun avleverte pent (på tross av at det var en liten dummy) flere ganger, men så plutselig slo rampingen til og hun stakk av. Hm. Instruktøren tok ganske så bestemt tak i henne, men rampe-gullet ble ikke veldig ydmyk av det. Etterpå sa han at Petra var en sjeldent tøff hund. Og han konkluderte som meg, med at hun er ekstremt motivert for å søke. Ikke fullt så motivert for å hente og avlevere dummy.

Vel, etter denne runden fikk hun prøve på nytt og nå avleverte hun pent.

I siste søksrunden med Petra var hun plassert med ryggen til høyt gress og jeg stod ute på det korte gresset. Så ble det kasta en forstyrrelse inn i enga til høyre for meg. Da jeg blåste nærsøk, så jeg hun tenkte grundig, men begynte så å søke bakover. Kjempeflink!

Hun hadde mot slutten av denne økta nesten bare bra avleveringer. På én hvor hun var i ferd med å passere meg litt, sa instruktøren at det aksepterte han ikke at de gjorde. Da satte han de tilbake der de hadde brutt rett-hjem-linja, putta dummyen i munnen, ga beskjed om bli, flytta seg unna og innkalling.

Viktig å legge til forstyrrelse tidlig. Jobbe med 2 dummyer – en som er rett og en som er feil.

Vi gikk videre til andedammen. Og noe som viste seg å bli dagens rampe-«høydepunkt» med Petra. En skulle jo tro hun hadde fått mange nok strenge beskjeder om å oppføre seg ordentlig i løpet av disse to dagene, men hun hadde tydeligvis fortsatt noe ramping som måtte ut.

På andedammen var agendaen å lære dem til å svømme lenger og lenger ut på vårt signal. Kast på vann og når hunden hadde kommet nesten bort til dummyen – et nytt kast lenger ut. Og enda en repetisjon på dette, sånn at de til slutt kom seg omtrent over til andre siden. Akkurat det samme som vi hadde gjort med elitehundene, altså, men i mye mer oversiktelig vann.

Hvis hunden vegra å gå uti, ble vi bedt om bare å holde hånda rolig med utsignal, og med dette «insistere» på at hunden skulle gå ut i. Ikke mase med verbale kommandoer.

Også her utmerka Petra seg med å klare det tekniske veldig bra. Hun hadde overhodet ingen nølefase på det å gå ut i vannet, men gikk rett ut der jeg ba henne. Hun hadde heller ingen problem med å svømme rett til dummyen, huske at det var noe der, eller ta for seg av dammen.

Den første avleveringen gikk bra, men da hun kom med den andre ble det tull. Hun løp avgårde i retning grisene som gikk i en inngjerding med elektrisk gjerde litt lenger bort. Inn gjennom gjerdet smatt Petra, - uten å komme i kontakt med strømgjerdet. Til (antar jeg) grisenes store forbauselse løp hun rett bort til flokken og mattroa deres og stjal seg en potet (eller hva det var) og løp deretter av gårde med fire griser i hælene. Dette mens hun spiste opp maten i superfart og uten at noen av grisene tok henne igjen.

Jeg hadde på dette tidspunktet forsert det lave gjerdet og løp etter henne. Så observerte jeg at hun hadde retning rett mot strømgjerdet igjen, men nå på et sted hvor det måtte gå galt. Dermed fikk hun seg en karamell i det hun krøp under og hylte til. Jeg fikk rop henne på plass rett etterpå, og da var hun jo naturlig nok litt spak. Gikk pent fot tilbake til stamplass.

Hadde noe sånt skjedd med Carmen hadde hun jo fått helt nervesammenbrudd. Men, ikke lille Petra. Hun var kjapt ferdig med ubehaget og klar for nye oppgaver. Og da hun ble sendt på vannet på den siste dummyen som var kasta (for en stund siden) var det ikke noe problem for henne å svømme ut etter den. Det hadde garantert vært helt umulig for Carmen etter en sånn sjokk-opplevelse.

Vi avslutta nede ved det rene vannet. Først en enkeltmarkering på vann til hver. I neste runde ble det kasta på vann, så gikk vi fot vekk fra vann og kasta markering i gress i motsatt retning. Når hunden hadde henta den, snudde vi oss og sendte på vann.

Første apporten på vann gikk bra med Petra. Da det var nytt kast på vann var hun litt lett i rompa, så jeg kommanderte veldig tydelig FOT før jeg snudde meg. Så strevde hun litt med å finne dummyen i gresset.

Var litt bestemt med henne på vei hjem med vannapporten. Hun fikk ikke lov å slippe før jeg ba om det.

Litt tanker etter helgen. Når det gjelder Carmen er jeg glad for at det ble mange muligheter for å trene ro uten å spise gress og ro uten å riste seg. Tror bare jeg må bruke enhver anledning til å få trent på disse tingene. Så vet jeg jo at stresset ikke er like høyt på trening, sånn at atferden ikke helt kommer fram der. Men, håpet er at med mengdetrening på at den type oppførsel er helt forbudt, så kanskje Carmen kan oppleve det som forbudt i prøvesituasjonen også.

Flere tanker har jeg om Petra. Jeg tror dette kurset blir en sånn før-etter-opplevelse. Sånn som jeg for et par-tre år siden hadde da jeg gikk på kurs for Birgitta med Carmen.

Jøje meg, FOR en hund, lille Petra! Hun er mentalt sterk, det skal hun ha! Og har veldig mange superbra kvaliteter. Kan vi bare få samarbeidet til å funke vil det bli, helt topp, for hun lar seg virkelig ikke stoppe av noe.

Også tenker jeg en del på at det ser ut til å være søksdelen som appellerer aller mest til henne. Finnes det noen måte å belønne andre deler av retrieverarbeidet med søk? For å få henne mer motivert til å jobbe ordentlig på markeringer. Og hvordan skal jeg få inn stadga ift søk. Altså unngå at hun knaller for å søke (like gjerne på et tomt område, så lenge hun tror det finnes noe der).

Totalt sett et veldig bra kurs, og jeg er kjempefornøyd med at jeg fikk gått med begge hundene. Super bruk av helga!

20.06 Kurs med både Carmen og Petra - for Tomi Sakkinen

Flere bilder kommer

Jeg har gått på mange jaktkurs de siste årene, men instruktøren denne helgen var et nytt bekjentskap - finnen Tomi Sakkinen. En mann med mange meritter, blant annet ble han nr to i det nylig avholdte svenske Unghundsderby (der Carmens oppdretter ble nummer én).

Oppsummeringen etter denne første dagen er - en fantastisk dyktig trener og instruktør. Virkelig god på å lese hund, individualisere problemløsning, og også lære bort lure måter å gjøre ting fra start. Han var også flink til å forklare hvorfor han gjorde ting.

Dessuten var det en ting som gikk igjen som en rød tråd i mye av det han snakka om- nemlig å la hunden selv finne ut av en utfordring, og ikke alltid ile til for å hjelpe den. Ikke overhandle og gjøre hunden hjelpeavhengig. Han vil IKKE ha en joystick-hund, det er uansett umulig for oss å styre en hund nøyaktig på kjempelang avstand. Ikke minst i en skarp situasjon hvor en skadeskutt fugl kan ha løpet av gårde i ly av vegetasjonen, noe vi ikke kan vite på avstand. Da trenger vi at hunden bruker luktesansen og søker selvstendig i et omtrentlig område. En joystick-hund duger ikke når det behøves selvstendighet. Hvis vi handler for mye stopper hunden å jobbe selv, og bare venter på hjelp.

Det er hundens luktesans som gjør at den kan finne apporter der vi selv har problemer. Hvis vi kan finne alt selv, trenger vi jo ikke hunden….

Opplegget denne helgen var elitehunder på formiddagen og unghunder/BK-hunder på ettermiddagen. Carmen først i ilden, altså.

ELLITEHUNDER

Vel, vi begynte med en introduksjonsrunde hvor vi fortalte litt om egen hund og evt utfordringer. Jeg nevnte Carmens uro rundt fot. For noen av hundene var bytteproblematikk det som ble tatt opp. Også når det gjaldt bytting snakka vi litt om det å la hunden velge selv. F eks at det ble kasta en forstyrelse når hunden var på vei hjem. Og IKKE kjefte eller ”neie” umiddelbart, men faktisk gi hunden sjansen til selv å ta den riktige beslutningen om å komme rett hjem.

Et annet tips før vi begynte med det praktiske var at folk ofte har det altfor travelt med å sende en hund på en markering, og dessuten gjør det hele enda mer stressende ved å si ”bli” til hunden diverse ganger. Sånn at den skrur seg mer og mer opp.

Bedre å være tyst, la det gå litt tid, gi hunden mulighet til å konsentrere seg og sende den når den har rette konsentrasjon.

　

Vi var seks ekvipasjer på kurs, - fire Labradorer, en Golden og en Flat. Vi starta opp med 3 stk på linja og det ble kasta en dobbeltmarkering. Området de landa i ble brukt om igjen. I hver runde var det én hund som var passiv og de andre henta hver sin. I løpet av tre runder fikk altså alle hundene vært på begge steder.

Carmens første markering var bra. Den andre, til en nedfallen trestamme, var ikke bra. Og instruktøren sa etterpå at han syntes jeg skulle la være å handle henne i en sånn situasjon, fordi Carmen ble stressa av det.

Etterpå tenkte jeg gjennom akkurat HVA som stressa Carmen. Tror rett og slett at jeg på en sånn markering ”synes ” at hun burde fikse det selv, så blir jeg litt ubesluttsom og lite tydelig når jeg omsider griper inn, - vingler mellom å la henne ta beslutninger og styre henne. Og det merker hun, sånn at hun blir frustrert over på den ene siden å oppleve å bli styrt og på den andre siden ikke få noe hjelp. Det gjelder å gjøre enten eller, altså. Og hvis jeg først går inn og styrer - må jeg reagere om hun ikke adlyder stoppsignalet.

Neste øvelse var at hundene fikk se at det ble lagt ut en dummy ved stamplass, før vi gikk i en trekant ut i terrenget, sånn at de ble sendt tilbake til stamplass fra et annet sted. Ingen spor å følge for den første hunden, altså. Dessuten gikk nå linja rett over der den ene dobbeltmarkeringen fra første runden hadde vært. Dermed måtte hunden over gammel vitring. Her ville han ikke at hunden skulle få diverse hjelp og kommandoer underveis, men bare én kommando. Og selv finne ut av det, at den faktisk ikke hadde fått beskjed om å stoppe, og dermed bare skulle fortsette utover.

Carmen holdt på feil side av noe høyt gress, så linja ble skjev. Jeg kalte hjem og sendte riktigere andre gangen. Fikk altså beskjed om å si nei, ikke sette i gang og blåse og peke. Si nei, kalle hjem og gjøre det på nytt.

Vi forflytta oss videre i terrenget, sånn at vi nå stod med retning mot samme stamplass, men denne gangen gikk linja over den andre av stedene dobbeltmarkeringen fra tidligere hadde landa. Nok en gang skulle altså hunden forsere et gammelt vitringsområde, og på bare én kommando, uten støtte underveis.

Her klarte Carmen seg fint, hun løp i en bue og holdt til høyre for trestammen. Men, så skjedde det noe der ute da hun skulle plukke opp dummyen. Etterpå kunne medhjelperen fortelle at det hadde vært en svær flue som hadde surra rundt, og det likte jo ikke Carmen.

Vi fikk introdusert en måte å handle på som gikk igjen i løpet av dagen, - nemlig å blåse hunden direkte i søk under fart, og ikke først blåse stopp.

I neste runde var vi tre og tre og stod på linje mot enga. Så snudde vi oss og kasta en markering bak hver av hundene våre, inn i skogen. Snudde oss tilbake og det gikk en markering foran hver av hundene. Én og én eier gikk over til andre siden av enga. Derfra skulle vi altså blåse innkalling og søk i fart.

Carmen kom fykende helt hjem første gangen. Andre gangen gikk vi tilbake og viste dummyen. Likevel kom hun rett hjem i stor fart. På tredje forsøket ble hun satt igjen der ute, rett ved dummyen. Og fikk direkte kommando om nærsøk. Og da klarte hun omsider oppgaven.

Så skulle altså hunden til slutt sendes over markeringsområdet og ut til dummyen vi selv hadde kasta ut i skogen. Dette klarte Carmen bra.

Videre hadde vi en øvelse hvor hundene fikk se at det ble kasta. Så gikk vi etter hverandre et stykke av en linje vi senere skulle bruke når vi skulle sende hundene tilbake. Men, etter noen meter vinkla vi og gikk i en bue. Vi lagde altså bare delvis et spor hundene kunne følge tilbake. Sånn kan en altså trene ”blinde” uten at de er helt blinde. Hvis hunden følger vår anviste linje ut, får den ”belønning” ved å komme på sporet litt før den kommer til dummyen.

Siste øvelse for elitehundene denne dagen foregikk på det kortklipte gresset ved åkeren. Én og én hund fikk komme fram. Så fikk vi prøvd oss på søk i fart siden det var kasta ut dummy i vegetasjonskanten som hunden ikke hadde sett.

UNGHUNDER/BK-HUNDER

Etter lunsj var det altså tid for Petra å gå på kurs. Også her var vi 6 ekvipasjer, to Flatter, to Golden, en Toller og så Petra som eneste Labrador.

Dette var jeg atskillig mer spent på enn kurset med Carmen. Jeg så for meg at instruktøren kom til å bli ganske så streng med Petra. Samtidig har jo Petra vært veldig grei på apporteringen i det siste, så jeg hadde vel et håp om at hun skulle oppføre seg ordenlig.

Før vi starta opp med det praktiske snakka instruktøren litt om forskjell på Labrador og Golden. Om en gikk mot en Golden ville den svare sosialt med å ville hoppe opp og ha kontakt. En Labrador ville vike unna, var vekere. Så valgte han Petra som demonstrasjonskasus. Ha-ha. Hun vek ikke en millimeter, selv når han nesten tro på framtærne hennes, bare kikka opp med nysgjerrighet og mot.

Petra var første hund ut i dag - på en enkeltmarkering. Og her kom problematferden fram, med at hun ikke ville komme hjem og avlevere. Og da fikk jeg et veldig bra tips. Kort fortalt tror jeg det kan oppsummeres i dominans og vekksortering av feil atferd.

Hunden trenes til ved innkalling å komme hjem og sette seg foran med hodet opp. Så får den kos og klapp, men må holde hodet opp mot eieren (en start på det å avlevere dummy). Stryke og klappe hunden og ikke akseptere at den prøver å vri seg bort, se et annet sted. Skape en ”boble” til meg og hunden. En suveren måte å trene ro på, med stressende omgivelser. Evt kan en gi godbit når hunden har funnet roen.

Når hunden etter hvert kommer med dummy - være nøye på å ta imot HUNDEN, og ikke dummyen. Ta imot hunden som om den ikke bærer på en dummy. Hunden får dermed ingen grunn til å stikke av med dummyen, for det er lov å beholde den en stund, så lenge den holder hodet opp mot oss. Stryke og skryte av hunden så lenge den holder hodet opp med dummy. Ja, dette ligner vel på sånn Keith Mathews demonstrerer på sine videoer. Rett og slett en slags hjernevask på at den eneste rette måten å være på ved innkomst med dummy er å holde hodet opp mot føreren.

Jeg har veldig tro på at dette er en måte for å komme inn i en ro-situasjon. Og jeg tenker at også i forkant av at en skal gå fot, går det an å ta en liten runde med ”du-og-meg-i -bobla” på denne måten. Kanskje underveis mens en trener fot også. Kanskje dette til og med er noe av svaret på hvordan få til ro-trening i fm forflytning/underveis i forflytning. Og dessuten i hverdagen ellers?

Har tenkt litt på at det jeg har lært Petra er avlevering med touch-metoden, og da gjelder jo å avlevere så fort som mulig. Ikke avvente og nyte å få holde på dummyen. På tide å også få rutine på at det er flott å holde på dummyen nære meg.

Ellers snakka han litt om dette med ikke-spise-gress-trening. Gi hunden et lite puff under haka som korrigering. Utsette den for fristelse ved å ta litt rundt på bakken foran hunden.

Så bevega vi oss ut i terrenget og skulle trene linjer. Her var vel stikkordet brudd på forventninger. La ut en i terrenget. Så skulle vi gå fot vekk. Da vi var tilbake til stamplass trodde jeg først det var meningen å snu oss og sende, men det var IKKE sånn vi skulle gjøre. For det var jo det hunden forventa. Tvert imot ble det kasta en dummy andre veien . Når forventningen til Petra var å hente den sist kasta, først da snudde vi oss og sendte på fremmadsendingen.

I en sånn øvelse kan en godt vende opp mot et tomt sted også, Vente til hunden har forventinger i den retningen, for så å snu seg i den retningen det ER en dummy.

Så fortsatte vi øvelsen med å sende til den ene og den andre av disse stedene, alt etter hvor hunden hadde forventninger - og da velge det motsatte stedet. Instruktøren ville ikke at vi skulle si fot i vendinger, bare lære hunden til alltid å følge med i forflytninger. Evt bruke kobbelet til å korrigere posisjon. Mange kommandoer øker stressnivået.

Her hadde Petra for øvrig bra avleveringer.

Ja, dette med brudd på forventninger og flere dummyer er jo ikke noe revolusjonerende, for så vidt. Og jeg har jo hatt ønske om å trene sånn fra start. Det er bare det at med Petra har jeg hatt så mye problemer med at hun har stukket av gårde, at å ha mer enn én dummy å passe på har vært helt umulig. Først nå i det siste har hun blitt såpass kontrollerbar at det er JEG som bestemmer (men ikke alltid….) akkurat hvilken hun får lov til å ta.

På markeringer i høyt gress tøysa Petra med å lete på helt feil sted. Hvis han leste at det hun drev med var tull, mente han en kunne korrigere med å snakke til hunden. ”Fy deg, hvor er det du har gått, du skal lete på riktig sted. ”

Han syntes atferden hennes var litt underlig, mente hun burde ha funnet dummyen kjappere og konkluderte med at det så ut som ”dummyen ikke betydde alt for henne”. Den konklusjonen er jeg helt enig i. Jeg tror Petra liker aller best å søke, ikke å apportere. Og DET tror jeg er svaret på hvorfor hun stikker av i bestemte settinger. Det er jo sjelden hun knaller når hun sitter og venter på å få hente en markering. Oftest stikker hun etter avlevering, når hun tror det er noe mer der ute et sted. Eller hun ikke har blitt helt ”ferdig med” et tidligere område. Med andre ord - når det er muligheter til å søke.

Rådene han gav ift motivere dummy-interessen var å la Petra knall-apportere, og også å ha med Carmen på trening og la Carmen hente hvis Petra tøysa med å lete på feil sted.


 

19.06 TIKK TAKK

Tikk, takk. Tabletter hver dag livet ut, kl 07.30, Kl 19.30. kl 07.30. Kl 19.30. Tikk, takk. 07.30 hver dag. Fri eller jobb. Syk eller frisk. Borte eller hjemme. Tikk, takk. 19.30 hver dag. På jakttrening eller sykkeltur. På vei med bil eller hjemme i stua. I skogen eller på en ferje. Tikk, takk. Fast alarm innstilt på mobilen, som ringer to ganger i døgnet.

Ringelyden betyr pølse, Frolic, ost eller lignende. Vær så god, her er tabletten din.

Milepæler. Tikk, takk. Anfallsfrekvens. Tikk, takk. Vi har passert 3 uker og 1 dag. 3 uker og 2 dager. 3 uker og 5 dager. De korteste avstandene som har vært mellom anfall.

Så har vi gått løs på 5 uker og 1 dag, der er vi i morgen. Kommer vi til å klare 6 uker og 3 dager, 29. juni? Langt der framme ser jeg 13. august – det er den personlige rekorden. 2 måneder og 29 dager. Den lengste anfallsfrie perioden som har vært siden Monstersykdommen inntok heimen.

Statistikken er bedre for de på to ben enn de på fire. Humane epileptikere som går på medisin har 70-80 % sjanse for anfallsfrihet. Petra og hennes artsfrender som medisineres har bare 20-30 % sjanse.

Vi kan ikke regne med anfallsfrihet. Men, det ser ut som vi kan regne med en redusert frekvens, i hvert fall ift de korteste avstandene. Det ser ut som vi kan regne med at medisinen virker som den skal – krampedempende.

Medisinen virker også som den helst ikke skal – med bivirkninger. Hun sjangla i begynnelsen, men det er heldigvis borte. Men, fortsatt er hun ekstremt sulten, nå som vi starter på den fjerde uka med Pexion. Så akkurat den bivirkningen kan det hende vi må leve med. Eller går det forsatt an å håpe på at det normaliserer seg....?
Heldigvis er ikke en ekstatisk sulten labrador noe nytt fenomen for meg. Og jeg forsøker å takle det som om det ikke hadde noe med sykdom å gjøre. Nemlig med å vente ut og tilstrebe mest mulig ro før maten settes på gulvet. Dessuten har det blitt noen «mellommåltider» med gulrot, blomkål eller lignende. Sånn, hvis vi kommer veldig sent hjem fra trening.

Tikk, takk. Søknad om dispensasjon fra dopingregelverket til NKK. Kan Petra få konkurrere? Være med på jaktprøver? Svar i løpet av 2 uker – som kjentes som en evighet. Heldigvis var svaret Ja – dispensasjonen er gitt for et år. Neste år må vi søke på nytt. Dispensasjonen gjelder også i Danmark. Er usikker på om jeg må ha en egen en for Sverige. Epost er sendt SSRK. Tikk, takk.

Er forsiktig optimistisk….

18.06 Ikke trim

Siden den tobente er dårlig i ryggen for tiden (bekkenlåsning, faktisk!), har jeg vært lite ute med sykkel i det siste. Det har altså blitt lite trim for dyra.

I dag kjørte jeg bort til nærskogen og parkering i skyggen. Så tok jeg ut én hund av gangen.

Begynte med Carmen og hadde en enkel økt med dirigeringer i hogstfelt på kryss og tvers av grøfter.

Så var det Petras tur. Som vanlig er det transport-etappen ut i skogen som er den vanskeligste. Har litt følelsen av at jeg må ha timevis til rådighet hvis jeg skal klare å få til det til å bli helt bra…

I hvert fall gikk vi langs den fine skogsveden et stykke før vi gikk inn i skogen.

Jeg etablerte to områder som jeg brukte hele tiden. Og så hadde vi morsomme dummyer - Fasan, kanin med pels, treledda kanindummy og en velig lang og tynn dummy. Det som var moro var at lille Petra henta alt helt perfekt. Kun ved én anledning nølte hun med opptaket, og da lurer jeg på om hun rett og slett ble i stuss over søkssignalet.

Hun gikk dit jeg pekte hver gang, og venta med å gå til hun fikk det verbale signalet.

Veldig moro å føle at jeg kan trene ordentlig med henne.

På kvelden var det ro i heimen, og Petra slappa av i vant stil.

17.06 EK-trening i flott terreng

Vi var bare tre stk på Stjerne-trening i dag, men du verden så bra trening vi hadde.

Vi var i det samme fine terrenget som vi har brukt noen ganger før denne våren. For hver gang vi kommer tilbake dit har det grodd enda mer igjen. I dag hadde vi vel først tenkt at vi skulle bruke det høye gresset og trene markeringer. Men, så gikk vi ned og begynte ved vannet. Og der var det så fint, så vi ble der hele kvelden.

Vi kasta markeringer både bakover opp i enga og framover ut på vannet. Og i vannkanten. Kombinerte dette med å stå lange perioder stille på linja uten å gjøre noe. Dessuten la det gå litt tid mellom hver gang vi sendte en hund.

Carmen var ikke like styrbar som på prøva. MEN, det som var bra (og interessant) var at jeg fikk til en veldig bra ro-på-linja-trening etter at hun hadde vært i vann. I motsetning til hvordan hun var på prøva etter å ha vært i vann, så var det veldig enkelt å forhindre at hun rista seg.

Jeg kommanderte henne til å rists seg et par ganger, og så måtte hun pent sitte rolig ved fot. Og det fungerte altså utmerket. Ingen tendens til den hysteriske ristinga hun holdt på med på prøva. Så er jo spørsmålet om jeg rett og slett har vært for lite bevisst på å trene denne type ro. Eller om det er stresset på en prøve som ”tar” Carmen sånn at hun reagerer annerledes enn ellers. ..

Uansett - dette skal jeg forsette å trene på. Og ha høy bevissthet på.