50 år, - ja, det er jo helt utrolig. Kan trygt si at jeg ikke føler meg så gammel - i hodet. Men, innpakningen forteller at jo, årene har nok gått.
Dagen forløp med en jevn strøm av gratulasjoner, både på FB og ellers. Veldig hyggelig. På jobb var det stor festivitas, med pynting med ballonger og diverse bilder av meg, på veien opp til kontoret mitt. Det var liksom ingen tvil om at det var en 50-åring på huset. Og ingen tvil om at det var meg.
Tale, sang, gaver og blomster - og kake.
På kvelden var det ut med gode venner og spise sushi på Alex i Oslo. Og hundene oppbevart hos hver sin hundevakt. En kjempehyggelig kveld og god mat.
MEN, midt i all hyggen var det noe som ikke stemte helt med Petra. Hun var hjemme mens jeg var på jobb, og jeg fulgte som vanlig med på webkamera. Og ved lunsjtider fikk jeg se en “skygge” på gulvet. Lurte på om hun hadde kasta opp, eller hva som hadde skjedd.
Men, da jeg kom hjem og åpna inngangsdøra slo den umiskjennelige lukten av diaré mot meg. Ja, hun hadde altså lagt igjen en stor dam med diaré på gulvet. Det så ikke ut som hun hadde ligget oppi det, - hunden var ren og fin, og dammen var liksom urørt, med unntak av et par poteavtrykk like ved. Og heldigvis hadde hun ikke spist på det, - tydeligvis skal bæsj ha fast konsistens for at det skal være interessant å spise….
Hun hadde vært helt fin i magen på morgenen, og det første jeg tenkte på var om hun kan ha hatt et anfall i løpet av dagen, på et tidspunkt hvor jeg ikke satt og så på kameraet.
Dette har jeg fortsatt ikke noe svar på, men nå, to dager etterpå har hun altså ikke hatt noe mer diaré. Hos hundevakten ble hun sulta samme kveld, og hadde da tilnærma normal avføring fikk jeg beskjed om. Og dagen etter har hun ikke gjort fra seg.
Hm. Tror i hvert fall jeg skal ta det med i “epilepsi-dagboka” til Petra som en litt underlig hendelse….
50 år er mange år å feire, så det blir opptil flere arrangementer. I helgen ble to av arrangementene avvikla.
På fredag var det venninnelag på hytta for de av venninnene mine som ikke driver med retrieverjakt. På menyen stod den japanske retten sukiyaki, en slags fondue som tilberedes på bordet. Oksekjøtt og grønnsaker som varmes i en blanding av soya, sukker og sake.
På lørdag var jeg på befaring i terrenget vi skal bruke på WT senere i høst. Bonden har altså bare treska og området er helt ideelt til å kunne deles opp i forskjellige stasjoner for en WT.
På kvelden var det tid for familieselskap, med store og små. Og Chili på menyen
09.55 Slitsom kjøretur til Kløfta i pøsende regnvær
16.15 Slitsom kjøretur fra Kløfta i kø og pøsende regnvær
17.57 Polet 3 minutter før stengetid
18.25 Tur med hundene
19.50 REMA - laaang handleliste
21.15 Kveldsmat til hundene
21.20 Pakke japansk porselen og keramikk til morgendagens japanske middag
21.55 Middag
22.10 Fortsette å pakke diverse
23.05 Velfortjent rødt i glasset
23.45 Antas å sove - sannsynligvis ved PCen
Begynte dagen med å dra på møte i Oslo, - hundene var selvsagt med i bilen. Jeg gjorde sånn som jeg har gjort en del ganger etter Petras første anfall, - lagde i stand en soveplass til Carmen bakerst, bak hundeburet. Sånn at de altså er innestengt i hvert sitt område, og ikke er i samme bur - dersom Petra skulle få et anfall.
Ingen bekymring med varm bil og sol lenger, dessuten glimra sola med sitt fravær i dag. Men, da er det fint å ha en luftekrok til bilens bakdør, sånn at det går an å slippe inn litt luft uten at det kommer inn regnvann.
Jeg hadde reist tidlig inn og rakk en luftetur med hver av hundene før møtet begynte. Etter at det var slutt gikk ferden videre til Lillestrøm.
Hvert år så lurer jeg veldig på hvordan folk for ramme alvor kan LIKE mørketida! Det er da så til de grader upraktisk. Trene hund, f. eks. blir kjempevanskelig uten dagslys.
Vel, vi møttes ved en stor idrettshall i dag - med diverse opplyste baner, som også kasta litt lys utover plener og gangveier inntil. Dermed hadde vi litt kunstig lys i tillegg til det svinnende dagslyset.
Jeg kom litt tidlig og tok først en tur ut med Petra og noen dummyer. Agendaen var i grunn bare gå fot og gjennomføre fine grunnapporter. Og jeg må si at jeg var kjempefornøyd med henne.
Vi har jo strevd med dette i flere måneder. Uten at jeg skjønner hele sammenhengen, så hadde Petra tidligere helt fantastiske avleveringer. Og jeg var SÅ fornøyd med å ha lært henne avlevering via “hånd-target” metoden. Men, så virka det som at min reaksjon på hennes dårlige opptak gjorde at avleveringene ble dårlig. Vi måtte liksom begynne på nytt.
Så har jeg prøvd diverse. Bytte med ball, ekstra gode godbiter, springe fra henne, springe mot henne, “minne henne på” håndtarget i forkant av apportering, skryte, korrigere. I det hele tatt. Så har liksom tiltakene virka en stund, for så ikke å virke lenger.
Nå er vi inne i en fase med “uhemma skryt”. Jeg oppfører meg som reneste “lydighetstreneren” der jeg høylydt skryter av hunden min på vei hjem med dummy, Og det fungerer altså utmerket, - har gjort det i mange dager.
Kan det være så enkelt som at hun bare trengte å forstå at jeg blir så utrolig glad når hun bærer denne tøyposen pent på tvers i munnen, har retning rett mot meg i full fart, og strekker hodet opp i hendene mine og dytter tøyposen pent i hånd?
Vi var i hvert fall glade begge to på treningen i kveld, veldig fornøyde med hva vi fikk til. Også gikk vi fot, da, langs gangstier. Apporteringen vi gjorde var til dels på tvers av stier.
Vi måtte stadig vente på folk som gikk forbi, som var på vei til eller fra idrettshallen. Og det som er så utrolig greit med Petra er at hun ikke bryr seg om verken folk eller andre hunder når vi trener. Det virker ikke som hun har noe som helst behov for verken å holde kontroll med folk er, vise seg fram, ta kontakt eller noe som helst. Veldig annerledes enn Carmen, altså, hvor jeg må være på vakt hele tiden. Carmen ønsker nemlig litt av hvert, - både å tøffe seg og også å oppsøke kontakt. Mens Carmen er skarp og veldig sosial - og litt utrygg, har Petra en annen “cocktail” i mentaliteten sin.
Vel, Petra ble satt i bilen og det var Carmens tur til å komme ut på fellestrening. Vi var fire ekvipasjer som møttes i solnedgangen. Det hadde faktisk slutta å regne…
Hm. Vanskelig å se markeringene, ja, - og vanskelig å dirigere hund, også. Det ble litt så som så med Carmens trening i kveld. På slutten, derimot fant vi et område som var bedre opplyst og klarte å få til noen vellykka markeringsoppgaver.
Dessuten hadde vi et utrolig artig jaktlig overraskelses-moment. En av treningskompisene hadde tatt med seg en lydinnspilling av en drive, folk som hæppa, skudd, kvister som ble slått mot grener, andelokk, - i det hele tatt ganske mye “haloi” - som varte flere minutter. Avspillingen ble gjort via mobiltelefon, ledning og en liten høyttaler.
Utstyret ble plassert ved foten av en bjørk, og så ble det kasta noen dummyer rundt den. Hundene fikk sitte stille og pent og observere. Og du verden, så på de ble. Carmen fikk skikkelig lang hals og kom faktisk også med en liten lyd.
Poenget med denne treningen var altså å avdramatisere dette med “drive” - som jo stadig vekk forekommer på jaktprøver. Og som mange av hundene opplever som heftig og kan bli stressa av.
Vi snudde oss helt rundt og sendte på områder som var lagt ut på forhånd. Og til slutt skulle hundene hente dummyer på driven. Carmen fant ingen dummy, så hun tok rett og slett med seg høyttaleren isteden! Joda, mykt bitt, så det gikk jo greit. Problemet var bare at hun fikk med seg ledningen også i apporteringen, og den fant vi ikke igjen etter avleveringen.
Mye leting, og det måtte en Golden til - så fant vi ledningen der vi hadde stått og tatt imot. Takk til Basse, som sparte meg for å kjøpe ny ledning!
Nok en fin treningskveld med gjengen, - gull verdt å ha dere, folkens!
I dag er det tre uker siden Petras første og forrige epileptiske anfall. I dag fikk Petra et nytt anfall.
Jeg prøver å trøste meg med at det ikke var så kraftig som sist. Sist varte det i 2-3 minutter, hun tissa på seg og ble sint. Denne gangen var hun borte i 20-30 sekunder, hun tissa ikke på seg og hun ble ikke sint.
Men, jeg føler meg ikke så veldig trøsta… Forrige gang så jeg jo ikke anfallet, nå var jeg her sammen med henne. Observerte krampemonsteret ta tak i den nydelige hunden min. Så hvordan hun akkurat hadde spist opp siste delen av frokosten sin og ble helt stiv i kroppen. Strakte hodet oppover, og jeg rakk å tenke Å, nei, nå skjer det!
Så falt hun overende på kjøkkengulvet og begynte å fråde og riste. Bena bevega seg som om hun løp. Hun kom også med et lite klynk.
Carmen ble selvsagt veldig nysgjerrig, så jeg var kjapp med å stenge mellom stue og kjøkken, sånn at hundene var atskilt.
Så fikla jeg med mobiltelefonen, tenkte at jeg skulle filme anfallet, fikla med stoppeklokke, tenkte at jeg skulle ta tiden. Og plutselig så var det over. Hun lå fortsatt på siden og pusta tungt, spyttet rant og hun pesa, men hun var ikke bevisstløs lenger. Og da jeg prata til henne (noe jeg for øvrig gjorde under hele anfallet), stabla hun seg på bena og sjangla bort til meg.
Spyttet fortsatte å renne i strie strømmer mens jeg strøk og klappa på henne. Petra viste tydelig tegn til at hun ville ut. Så, jeg slapp henne ut i hagen så hun fikk gjort fra seg, som normalt. Og da hun kom inn igjen, vandra hun litt rundt hvileløst før hun fikk lagt seg ned, - heller ikke helt unormalt til henne å være.
Jeg har håpa så intens etter den fryktelige nyheten for tre uker siden, at det var det eneste anfallet hun skulle ha. At vi aldri skulle oppleve det igjen. At det skulle gå lenge, lenge til et evt nytt anfall. Også gikk det tre uker.
Så, nå sitter jeg her og gråter og skal gjøre meg klar til å gå på jobb. Jeg kan jo ikke gå fra henne i dag, så nå får jeg snike henne med på kontoret.
Dette er fryktelig trist og gir meg masse bekymring…..
Vi var ter ekvipasjer i dag som fikk til en liten trening før mørket. Kluet er å komme i gang kjapt på ettermiddagen og ikke ha så langt å gå fra bilen. Dermed ble det kl 17 på jordet like nedenfor tunet til en av de som var på trening.
Vi la ut tre områder med tre dummyer på hver. Så kasta vi markeringer i en annen retning, gikk litt fot. Og gjorde som i går, - sendte den ene hunden på markering og den andre på dirigering. Kasteren sin hund fikk være passiv i hver runde, - noe som jo var en trening i seg selv for hunden.
I starten var jeg litt frustrert over grunnapporten til Petra, men så gjorde jeg noe jeg ikke har gjort på en stund - skrøt overdrevet og hemningsløst av henne når hun var på vei hjem. Og da funka det, - i dag. Så får vi se om det kan funke framover, og også at jeg kan plukke vekk den støyende skrytingen.
De andre hadde noe knalltendens, men Petra hadde faktisk ingen sånne tendenser i dag, selv ikke når andre knalla på markeringer. Ikke verst av den intense lille hunden min!
Til slutt fikk de søke på en øy. Jeg gjorde to varianter med Petra. Første gangen sendte jeg henne bort, stoppa og ba henne søke. Det ble mer som en dirigering, siden hun tydeligvis var like ved dummyen. Andre gangen sendte jeg henne ut på søk. Hun lette så fint, så fint. Og med to perfekte avleveringer, var det en super avslutning av treningsøkta.
Etter at Petra var satt i bilen fikk Carmen bli med ut en tur i mørten og hente lange fremmadsendinger kombinert med markeringer med hvis dummy på jordet. Hun var hoppende, sprettende glad for å få komme ut på trening.
